Flammene er tent, blotet er åpnet – og dermed er også Midgardsblot 2026 i gang!
Foran oss venter fire fullspekkede dager og kvelder med musikk, historie, ritualer og rå festivalstemning – midt i hjertet av vikingarven vår. Fortid og nåtid møtes og årets Midgardsblot vekkes til live. La blotet begynne!
Skål – og velkommen til fire dager i vikingenes ånd!
ONSDAG
Nemur åpner hovedscena med spirituelle toner og setter en nærmest trolsk ramme rundt starten på dagens program. Det passer egentlig perfekt at skyene henger litt tungt over området – det gir hele settingen akkurat den rette stemningen før solformørkelsen som er ventet senere i dag. Samtidig ser det foreløpig litt dårlig ut for oss som håper å få med oss selve formørkelsen, for skydekket vil ikke helt slippe taket. Men været får vi ikke gjort stort med – og musikken fortsetter uansett. Det er fortsatt forholdsvis god plass foran scenen, men folk begynner sakte, men sikkert å strømme til. Midgardsblot er i gang – og dagen har så vidt begynt. -Kvile & KC-
Taake
Bandet er kjent for de fleste black metal entusiaster og forventningene var store da de inntok Helheim scene rett ved gravhaugene i Borre. Bånn gas fra første stund og bandet nærmest knuste scenen foran et livlig publikum. Frontfigur Hoest ser skummel ut med sort/hvit liksminke og sort hettekappe, der han løper rundt på scenen. Hans teatralske opptreden og karisma er hans varemerke. Dette var en kompromissløs opptreden som ga en kickstart for de fremmøtte. Det var bare rått. -Kristin-
Mawiza byr i dag på en litt annen side av seg selv i Gildehallen, med et delvis akustisk sett før de skrur opp tyngden og går mer kompromissløst til verks med metal i morgen. Med sang, masker, fløyter og tradisjonelle uttrykk skapes en helt egen atmosfære som på mange måter tar oss med over Atlanteren og inn i en annen kultur og et annet musikalsk landskap. Det føles både nært, spirituelt og kraftfullt på samme tid – og Gildehallen er en perfekt ramme rundt denne delen av Mawizas uttrykk. I dag fikk vi møte røttene og stemningen. I morgen kommer tyngden. -Kvile & KC-
Hexxen
Fra Taake var det kort vei til Helheim Lounge som er ny intim scene på området. Musikken var norrønsk og de spilte med både gamle og nye instrumenter. Den fengslende dansen og rytmen i ritualet appellerte til publikum og den lille scenen var perfekt for slike små og uformelle opptredener. -Kristin-
Songleikr
Da vi først så navnet Songleikr på programmet, var vi litt usikre på hva vi egentlig hadde i vente. Var dette vikingtidens svar på allsang og hyggelige sangleker – eller var det faktisk et band? Hyggelig samvær ble det i alle fall. Songleikr fikk nemlig oppgaven med å akkompagnere den annonserte solformørkelsen, som dessverre valgte å gjemme seg godt bak det tunge skydekket. Naturens eget show gikk vi dermed stort sett glipp av her på Midgardsblot, men Songleikr sørget i det minste for både noe hyggelig å lytte til og noe å feste blikket på. Og når sola først nektet å vise seg, fikk musikken stå for stemningen i stedet. Publikum så ut til å kose seg, og det var god stemning foran scenen – solformørkelse eller ei. -Toril & KC-
Music In Low Frequencies kommer fra solrike Portugal, men inne i en fullsatt Gildehall er det lite som minner om sol og sommer. Her senkes mørket over publikum idet bandet fyller hallen med tunge, mørke og suggererende toner. Frontdama veksler mellom synth og kraftfull growling i en kombinasjon som fungerer overraskende godt, mens gutta sørger for å holde trykket oppe med gitar og trommer. Resultatet blir både dystert, intenst og atmosfærisk – og de rustikke omgivelsene i Gildehallen gjør sitt til at uttrykket treffer enda hardere. Fra portugisisk solskinn til mørke i vikinghallen. Music In Low Frequencies lever absolutt opp til navnet sitt. -Toril & KC-
Urkvinnen
Det var stemningsfullt fra Urkvinnen i Helheim Lounge. Rundt henne beveger flere kvinner seg i en nærmest seremoniell dans, og sammen med sangen skaper det et uttrykk som nesten kan minne om et gammelt ritual. Om de faktisk er en del av nummeret, eller bare har latt seg rive fullstendig med av stemningen, skal vi ikke påstå, men effekten er uansett den samme. Det hele får et nesten urtidspreget preg, der musikken, bevegelsene og omgivelsene smelter sammen. Kanskje var det bare noen danseglade damer som kjente vikingkvinnen våkne i seg akkurat der og da, og i så fall kan vi egentlig ikke klandre dem. -Kvile & KC-
Sólstafir
Et av Islands store band har spilt på mange festivaler de siste årene. Cowboystilen dems har ikke truffet meg før nå, men etter å ha sett dem i Borre må jeg bare bøye meg i støvet – det visuelle og et musikalske smeltet helt genialt sammen. De går egen vei med sin særegne og melankolske metal stil og det er litt kult at de i flere låter synger på morsmålet. Publikum har for lengst skjønt det. -Kristin-
Bonfire
Når de fleste bandene har pakket sammen instrumentene for kvelden, er det fortsatt liv i Utgård. Festivalens Bonfire er en viktig del av Midgardsblot-opplevelsen, og når mørket senker seg og flammene tar tak, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor. Vi hadde riktignok håpet på litt trommer rundt bålet også, men akkurat det lot vente på seg. Trommene kom først senere, selvfølgelig omtrent samtidig som vi hadde krøpet inn i vår egen leir og prøvde å få noen timers søvn. Men trommer eller ei: rundt bålet samles folk, praten går og flammene lyser opp kveldsmørket. Etter en hel dag med konserter er det noe helt eget ved å bare stå der og kjenne på atmosfæren. Med bålrøyken i lufta, mørket rundt oss og Midgardsblot-folket samlet rundt flammene kan man nesten kjenne vikingvibbene i lufta. -Toril & KC-
TORSDAG
Nytt Land er først ut på Helheim, og setter raskt en mørk, spirituell og nesten hypnotisk stemning. Det som virkelig imponerer, er strupesangen – både på kvinnelig og mannlig vokal – som gir musikken en rå og særegen kraft. De dype tonene, rytmene og det seremonielle uttrykket bygger opp en intens atmosfære som passer perfekt inn i rammene på Midgardsblot. Musikken føles nesten mer som en reise enn en vanlig konsert, og flere blant publikum lar seg rive med og danser seg nærmest inn i transe. En sterk og stemningsfull åpning på Helheim – og et sett som virkelig setter tonen for resten av dagen. -Kvile & KC-
Despair
En av flere unge og lovende norske band på metal scenen. De ristet løs inne i vikinghallen og skapte umiddelbart liv og røre med en rå, mørk og tung black metal. Selvom det var litt tidlig for mange var det lite å si på innsatsen og spillegleden og mange headbanget i takt. -Kristin-
Mawiza har tatt turen helt fra Chile, og her er det ingen tvil om at røttene får være med opp på scena. Bandet har sitt utspring i Mapuche-kulturen i Wallmapu, mapuchenes tradisjonelle område i det sørlige Chile og Argentina, og de synger til og med på mapudungun. Det gir metal’en deres et uttrykk som skiller seg kraftig fra mye annet vi får servert. Her møtes moderne tyngde og en kultur med lange tradisjoner. Mawiza spiller metal sterkt krydret med tradisjonelle elementer, og kombinasjonen fungerer svært godt. Underveis får vi også en liten overraskelse når de drar til med Metallicas «Battery». Og dette er definitivt ikke noen rett-fram kopi. Mawiza setter sitt eget tydelige preg på låta og leverer en ganske original versjon som får temperaturen foran scena til å stige noen hakk. Det skal heller ikke mer til før en liten moshpit plutselig våkner til liv blant publikum. -Kvile & KC-
Wolves In The Throneroom
Inspirert av naturen, det mytiske og det mystiske. Black metal med mye atmosfære. Jeg synes dette var bra. Musikken var svært stemningsfull, og jeg følte meg trukket inn i den. Det ble en suggererende opplevelse, hvor musikken nærmest omsluttet meg. Lyden var veldig god foran scenen. Jeg beveget meg derfor lenger bak for å sjekke om lyden bar godt utover hele området. Det viste seg at de som jobbet med lyden virkelig hadde truffet godt. Alt var tydelig og hørbart over hele Helheim, for å si det slik. Wolves in the Throne Room er et amerikansk black metal-band som har holdt på i over 20 år. Med tanke på hvordan bandet har utviklet seg gjennom årene, er det ingen tvil om at de passet svært godt inn her, i skogbrynet på Midgardsblot.De gikk på scenen klokken 17.30, og selv om de dermed ikke fikk med seg mørket, er Helheim-scenen plassert på en måte som likevel gjør det lett å se for seg musikken deres i nærheten av skogen, stranden og det trolske landskapet vi kjenner så godt fra Norge. -Heidi-
Bærzerk
Enda et ungt svartmetall band med unge medlemmer i 18-19 års alderen, som spilte ganske rå og primitiv eldre black metal variant. Her var det lite å si på energien til gutta. Synes det er gøy når unge musikere tør å headbange med slik intensitet og holde livlige sceneshow. -Kristin-
Cathinca van Sprundel
Eteriske toner og en vakker, nesten svevende vokal fra nederlandske Cathinca van Sprundel burde egentlig fått fylle rommet på egen hånd. I stedet måtte hun tidvis konkurrere med et ganske høyt nivå av skravling fra barområdet rundt.Det er litt synd at scenen for flere av festivalens mer tradisjonelle og paganistiske innslag i år er plassert innenfor et område med 20-årsgrense og samtidig så tett på barlivet. For denne typen musikk er stillheten rundt nesten en del av opplevelsen.Cathincas stemme fortjente rett og slett en roligere ramme, der publikum kunne fått synke ordentlig inn i stemningen uten at samtalene i bakgrunnen tok så mye plass. -Toril & KC-
Between Two Worlds
Abbath er her med sitt nye band og får en litt trøblete start på settet, og faktisk også noen små problemer mot slutten. Det virker som om ikke alt sitter helt som det skal, og han kan tidvis virke litt irritert. Men det kan jo også bare være det velkjente bergenske humøret som slår inn. Heldigvis varer frustrasjonen ikke lenge. Etter hvert faller ting mer på plass, humøret stiger betraktelig, og Abbath finner tilbake til den energien og tilstedeværelsen vi kjenner ham for. Publikum er med hele veien, og det som begynner litt hakkete utvikler seg raskt til god stemning og fullt trøkk foran scena. Når maskineriet først er i gang, er det liten tvil om at Abbath fortsatt vet hvordan man fyrer opp et festivalpublikum. Mot slutten får vi blant annet «The Storm I Ride» og «Warriors». Godt levert. -Kvile & KC-
Mira Ceti
Mira fra Frankrike tok publikum med på en magisk reise med sin fengslende og intense vokal. En atmosfærisk og rituell opplevelse hvor hun både imponerte med sine vokalprestasjoner og bevegelser. Som noen sa – denne dama vet hva hun gjør. -Kristin-
John Stenersen var alene på scenen gjennom hele konserten, men han utnyttet instrumentene på en glitrende måte. Det være seg nøkkelharpen, så vel som det han hadde laget av rytmer på forhånd. I tillegg hadde han satt sammen filmopptak fra ulike landskap her til lands, noe som bidro til å skape en enda sterkere atmosfære. Dette var egentlig ikke nødvendig, for det er ikke vanskelig å se for seg de varierte bildene av norsk natur og historie i løpet av konserten. Slik jeg opplevde det, fikk Stenersen svært god kontakt med det lydhøre og lyttevennlige publikummet. Inne i Gildehallen oppsto det en helt spesiell stemning. Det var lite småprat, og folk hadde møtt opp i draktene sine. Vi ble rett og slett trollbundet. Musikken var variert, og publikum klappet med både engasjement og glede. Det er nærmest umulig å bli i dårlig humør når man hører så munter og livlig musikk. Stenersen fremførte et variert repertoar som blant annet besto av slåtter fra forskjellige deler av landet, i tillegg til hans eget materiale. -Heidi-
Venom – Welcome to Hell (45th Anniversary)
Konsert med legendene i Venom er noe man bør få med og denne kvelden holdt de en historisk 45 års jubileumskonsert med flere stjernespekkede artister på gjestelisten som Nergal fra Behemoth, Diva Satanica fra Bloodhunter, David Vincent fra I Am Morbid og Sakis Tolis fra Rotting Christ. Det er noe helt spesielt når det skapes metallhistorie på et historisk sted som i Borre. Klassikerene kom på rad og rekke og de leverte et massivt liveshow som viser at de fortsatt er et rått og kompromissløst band. Legendarisk. -Kristin-
Folket Bortafor Nordavinden har etter hvert blitt et fast innslag på Midgardsblot, og årets festival er intet unntak. Det er nesten blitt en del av selve festivalpulsen å støte på dem i løpet av dagene. I år er det flere band og artister som gjør gjentatte opptredener gjennom festivalen, og det synes vi egentlig fungerer veldig godt. Det gir fine musikalske pustepauser mellom de større konsertene, samtidig som det skaper mer liv rundt omkring på området. Og skulle man gå glipp av en opptreden fordi noe annet frister mer akkurat da, er ikke løpet kjørt. Sjansen er stor for at man kan få dem med seg igjen senere på kvelden eller en av de neste dagene. Folket Bortafor Nordavinden er med andre ord blitt en av de gjengangerne som rett og slett hører hjemme på Midgardsblot. -KC-
FREDAG
Cutthroat
Etter litt koselig regnvær over festivalområdet er det klart for dagens første band. Inne i Gildehallen er det fortsatt mulig å finne seg en plass når Cutthroat fra Larvik går på scena. Og her er det liten tvil om at navnet passer uttrykket. Vi får servert brutal death metal med tyngde, trøkk og akkurat passe mye mørke til å riste regnet av seg. Den rustikke Gildehallen fungerer dessuten svært godt som ramme rundt musikken og gir det hele et ekstra røft preg. Cutthroat sørger med andre ord for en brutal og effektiv start på dagen. -Kvile & KC-
Backstreet Girls
Så var det klart for litt deilig boogie rock med Backstreet Girls. Petter var i storform, og bandet hørtes både tightere og mer samspilt ut enn vi kanskje har vært vant til tidligere. Det er samtidig litt mindre av den gamle «rock’n’rølp»-følelsen over bandet nå – på både godt og vondt. Noe av det røffe, løse og småkaotiske uttrykket har nok blitt tonet ned, mens det musikalske til gjengjeld sitter strammere. Om det skyldes vokalskiftet etter at tidligere vokalist Bjørn Müller gikk bort så altfor tidlig for snart to år siden, er vanskelig å si, men bandet har naturlig nok fått et litt annet uttrykk. Uansett viser Backstreet Girls at de fortsatt har plenty med boogie, swagger og rock’n’roll igjen i kroppen. -Kvile & KC-
Angell
På scenen kom det frem svartkledde skikkelser, og de tre gjestemusikerne hadde svarte slør foran ansiktet. Angell selv skilte seg tydelig ut fra resten av bandet med sine lyse krøller og synlige ansikt. På grunn av disse slørene synes jeg det var vanskelig å få ordentlig kontakt med bandet, selv om håret flagret i både headbanging og helikopter. Lyden i Gildehallen var god, og siden lokalet er såpass lite, føles det nesten som om man kan ta og føle på både bandet og musikken. Vi trengte ikke vifte i varmemn siden helikoptrene fungerte som nettopp vifte innimellom. Angell fremfører en form for progressiv black/death metal. Det er tydelig at de er dyktige musikere, men likevel synes jeg musikken blir litt ensformig til tider. Det kan bli noe for stakkato, og jeg tror musikken ville hatt godt av mer variasjon. Men ungdommen må jo starte et sted, og jeg er sikker på at vi kommer til å høre mer fra denne kanten fremover. -Heidi-
Nargaroth
Det tyske black metal bandet holdt sin aller første konsert på norsk jord. Til tross for forsinket reise og forsinket bagasje og utstyr holdt de ikke igjen på den hardtslående konserten. Med tunge lærvester og massive spisse naglearmbånd utstråle bandet en aggressiv autoritet som står i stil med musikken. Vokalisten Ash så truende og demonisk ut med likmalingen og oste autoritet. Han kommenterte at det var uvanlig for dem å holde konsert i dagslys. Dagslys eller ikke – for undertegnede var konserten et av høydepunktene. Håper vi får se dem snart igjen. For en konsert. -Kristin-
I Am Morbid
Det er første gang jeg ser dette amerikanske death metal bandet og for en konsert det ble. For tilhengere av old school dødsmetall var dette musikk i særklasse. Bandet virket å storkose seg, vokalisten pratet mellom låtene og de leverte flere eldre klassikere. Og det fine sommerværet gjorde gressplenen foran Helheim om til en stor fest. Veldig god stemning. -Kristin-
Danefae
To ærverdige menn kom inn på scenen og så nærmest ut som prester som hadde gått seg vill. De begynte å spille på gitar og bass før resten av bandet etter hvert kom fram. Det var en tydelig spenning i musikken, og en viss mystikk rundt hva som skulle skje videre. Den lille scenen ble raskt fylt opp med resten av bandet, i tillegg til kor. Jeg synes vokalen var litt svak i starten, men etter et par låter ble Anne Olesen tydelig mer selvsikker. Hun hadde hodepryd som en slags skogsalv. Hun levde seg inn i musikken og danset samtidig som hun sang. Danefae hadde koreografert opptredenen sin slik at de byttet på hvem som var fremst på scene, og dette førte til at det ikke opplevdes stillestående! Danefaes musikk inneholder mye variasjon, og er progrock som fenger. Trommeslageren var en fryd å høre på, og det er lett å forstå at han har fått sin musikalske utdannelse ved Det Jyske Musikkonservatorium i Aalborg i Danmark. Bandet har gitt ut et par album, og basert på denne konserten er Danefae et band jeg definitivt kommer til å sjekke ut nærmere i tiden som kommer. -Heidi-
Skald
Skálds musikk befinner seg i samme landskap som det mer kjente bandet Heilung. De byr på flotte rytmer som raskt fikk publikum til å danse med. Valhalla ligger like bortenfor Gildehallen, og nærheten til scenen gjorde det enkelt å se hva som foregikk der oppe. Det var et flott visuelt skue. Musikerne var iført vikinginspirerte klær, og blant publikum var det selvsagt mange som hadde kledd seg i samme stil. Ettermiddagssolen skinte vakkert på Gildehallen, på oss i publikum og på artistene på scenen. Skáld gjorde flittig bruk av ulike slaginstrumenter, og de dype trommene fylte hele området med lyd. Den lyse, kraftfulle og vakre stemmen til Marie Potosniak var en fryd å høre på, mens de mørke mannlige vokalene skapte både dybde og dynamikk. Tekstene er hovedsakelig på gammelnorsk, men Skáld er heller ikke fremmed for å trekke inn nyere nordiske språk. Det bidrar til å gjøre uttrykket enda mer mystisk og passer svært godt til den hypnotiske musikken som dette franske bandet fremfører. -Heidi-
Vreid åpner konserten med en hyllest til både Runa (festivalens gründer) og Ozzy, og setter dermed en både personlig og respektfull tone fra første stund. Bandet passer som hånd i hanske på Midgardsblot, med sitt mørke, norske uttrykk og den stolte tilknytningen til hjemstedet sitt. Her legges det ikke skjul på hvor de kommer fra – Sogndalsmetalen bæres fram med rak rygg og deles med et publikum som tydelig setter pris på både tyngden, særpreget og stemningen. Det hele føles naturlig i disse omgivelsene. Vreid og Midgardsblot er rett og slett en kombinasjon som gir mening. -Toril & KC-
Voidspire
Neste band ut var et death metal band fra Oslo bestående av erfarne musikere. Med dundrende trommer og høy riff ristet lokalet av intensiteten. Konsertene inne i Gildehallen som ofte er tettpakket med folk, oppleves intime og og svært intense. -Kristin –
Gehenna
Det ble litt ventetid foran Valhalla scenen i solsteken før norske Gehenna dukket opp med liksminke og attitude. Med sjeldne opptredener var mange spente på musikken. Lydbildet fremsto som bekmørk, seig og atmosfærisk black metal som bygget seg opp til en rituell stemning fremfor fengende melodier. En type klassisk blackmetal fra tidlig 90 tall. Her var det bare å nyte -Kristin –
Turbonegro
Norske Turbonegro var siste band ut på Helheim denne fredagen. På vei mot konsertområdet var det mange hvite hatter og mye svart sminke, tydeligvis til ære for bandet og dets karakteristiske image. Konserten startet med et voldsomt og herlig punk-rocktrøkk. Publikum jublet og bokstavelig talt kastet seg med fra første stund. Det er tydelig at disse gutta har lang erfaring, og de gir alt på scenen. Det å både høre og se Turbonegro er ikke kjedelig et eneste sekund. Publikum stagedivet, og det var full rulle under hele konserten. En fyr lurte på om jeg ville bli løftet opp og båret bortover i takt med musikken. Jeg takket pent nei, men endte i stedet opp i moshpiten. Her var det ren gledesrus blant fansen, som sang med på bandets låter. Vi kan trygt slå fast at Turbo-fansen kan la seg rive med. Da mørket senket seg, begynte det også å regne. Men det spilte ingen rolle – publikum var like entusiastiske. Hatter og sminke var etter hvert på halv tolv, krigen gikk mot slutten. Men fansen var tydeligvis både lykkelige og fornøyde. Alt i alt ble det en flott og svært energifylt konsert. -Heidi-
Veliu Namai
Fikk litt dårlig start på konserten som startet kl 23. Det begynte å regne og det var litt glissent foran scenen. Det var synd for de hadde plassert mange levende lys både på og foran scenen og man fikk følelsen av å være med på et hellig rituale. Og med lukten av eksotisk røkelse var stemningen spesiell. En av bandmedlemmene hadde på en slags burka og sto der med sjaman tromme. Musikken startet rolig med blanding av sjamanistiske elementer og tradisjonell baltisk paganisme og trance lignende rytmer. Dessverre fikk undertegnede kun med et par låter mens stemningen bygget seg opp. Visuelt ganske kult -Kristin –
LØRDAG
Tyranny
New generation metal band og vinnere av Band Battle. Festivalen har virkelig fått med flere unge overraskelser og den nye generasjonen bringer ny energi og frisk pust i lineupen. Felles for dem alle er harde riff, rå energi, masse headbanging og full trøkk. -Kristin –
Leperpest
Første av next generation metal band på Valhalla scenen. Fra første tone var det fullstendig overtenning. Bandet inntok scenen dynket i blod og dundret løs med en ekstrem, aggressiv energi som umiddelbart pisket opp publikum. De oste av spilleglede mens vokalisten brølte i mikrofonen med et manisk blikk. Her ble det liv foran scenen. -Kristin-
Rock the Night
Europe Tribute HelheimEurope – eller tributevarianten «Rock the Night» – rocker absolutt greit, men dette er uten tvil det minste publikummet vi har sett foran hovedscena så langt. Det gjør jo sitt med stemningen, selv om bandet selv holder koken oppe. På balladen «Carrie» får den kvinnelige ekstravokalisten virkelig brukt stemmen sin, og akkurat der fungerer oppsettet veldig bra. Resten av settet er mer rett fram Europe-land, og publikum får naturligvis servert de låtene man forventer. Fra «Carrie» går turen videre til «Cherokee», og da er vi tilbake i det velkjente 80-tallsrocksporet. Ikke festivalens største folkehav akkurat, men de som står foran scena ser ut til å kose seg. -Kvile & KC-
Mystery
Ble vinnere av Helvete i Vestfold Band Battle. Det er tydelig at Midgardsblot er blitt en arena for de oppkommende bandene der de kan vise hva de står for. Og de sparer ikke på kruttet i form av intensitet og energi. Full trøkk. -Kristin-
Koldbrann
Holdt en av få men etterlengtede festivalopptredener i Norge denne sommeren og publikum var mer enn klare. Ledet av frontfigur Mannevond, rystet de Valhalla scenen midt på dagen, med sitt karakteristiske, fandenivoldske liveshow. Mannevond pisket opp publikum til fullstendig overtenning. Vi skulle høre flere av de nye låtene på albumet «Ingen Skånsel». Må si meg enig i påstanden om at dette var en maktdemonstrasjon uten like. Helt konge -Kristin-
Trio Oro
I Helheim Lounge byr Trio Oro på en liten og svært hyggelig forsmak på det som venter i Gildehallen senere i kveld. Med lette, søte toner og en avslappet stemning får de raskt flere blant publikum til å bevege på seg, og noen lar seg helt rive med i dansen. Det blir en fin liten musikalsk pustepause mellom de tyngre innslagene på festivalen – og samtidig akkurat nok til å vekke nysgjerrigheten før kveldens fulle konsert. En liten teaser, men definitivt nok til at vi får lyst på mer. -Heidi-
Einherjer trenger definitivt ikke rope ulv for å få publikum med seg. Her sitter det fra første stund, med norsk viking black metal, solid trøkk og et lydbilde som treffer akkurat som det skal. Det norske språket, både i vokalen og mellom låtene, passer naturligvis perfekt inn i rammene på Midgardsblot og gir konserten enda mer særpreg. Publikum er med, og bandet har ingen problemer med å holde på oppmerksomheten. Midtveis roes det riktignok litt mer ned enn undertegnede personlig skulle ønske. En ballade eller to kunne gjerne vært byttet ut med enda litt mer tyngde og fart – men heldigvis bygger det seg opp igjen, og mot slutten tar det skikkelig av. Einherjer leverer med andre ord akkurat den typen norsk vikingmetal som hører hjemme her. -Kvile & KC-
Mortal Fear
Lokalt ungt band som fikk mulighet til å spille på hjemmebane. Med sin lynraske thrash metal blandet med aggressiv hardcore punk energi ble stemningen raskt pisket opp. Og den tradisjonelle moshpitten ble kaotisk som kan forventes med slik intensitet. -Kristin-
Forndom måtte tidligere i kveld avlyse på grunn av regnet, men får heldigvis en ny sjanse senere – selv om det betyr at de ender opp med å konkurrere direkte med Saxon. Kontrasten kunne knapt vært større. På hovedscena dundrer klassisk heavy metal, mens Forndom skaper en langt mørkere, roligere og mer suggestiv stemning. Likevel holder de godt på sitt eget publikum, og oppmøtet er absolutt ingenting å klage på. Saxon høres bare som et fjernt bulder i bakgrunnen, og akkurat her føles det faktisk helt riktig. Dette er den typen mørke, hypnotiske toner vi gjerne vil skal sive inn mellom teltdukene våre langt utpå natta og bli en del av hele Midgardsblot-opplevelsen. -Toril & KC-
Nebala får æren av å ønske sola velkommen tilbake på hovedscena etter en runde med regn, lyn og torden over festivalområdet. Det passer nesten perfekt at været letter akkurat her. Rytmene brer seg utover området, publikum begynner å svaie med, og etter å ha vært både våte og småkalde er det som om varmen sakte finner veien tilbake i kroppen. Med sola på vei fram igjen og Nebala som soundtrack får hele området et lite løft. Noen ganger skal det ikke mer til enn riktige rytmer og et glimt av sol for å få festivalpulsen skikkelig i gang igjen. -Toril & KC-
Arachno
Det siste av new generation og unge talenter var dette hardtslående thrash metal bandet. Masse energi, trøkk og kompromissløs metal kjennetegner alle disse nye bandene. Det er viktig at de får vise frem hva de har å by på slik at metal sjangeren kan leve videre og utvikle seg. -Kristin-
Arthur Brown
Skulle noen føle at Arthur Brown begynner å bli for gammel for dette – noe det for øvrig ikke ser ut til at noen gjør – kan vi bare konstatere at mannen nå faktisk er på andre siden av åtti. Det er neppe mange på Midgardsblot som slår Arthur Brown i antall kostymeskift i løpet av en konsert, og muligens heller ikke når det gjelder evnen til å skape god stemning blant publikum. Han er fortsatt teatralsk, eksentrisk og fullstendig seg selv – akkurat slik man håper. Og publikum er med. På et tidspunkt oppstår det som kanskje må være verdens fredeligste moshpit: Folk går høflig rundt i ring, uten albuer, dytting eller antydning til kaos. En slags høflig vikingversjon av circle pit, rett og slett. 84 år eller ei – Arthur Brown vet fortsatt hvordan man lager show. -Kvile & KC-
Saxon leverer akkurat slik man håper et band med denne tyngden og erfaringen skal gjøre. Lydbildet sitter nærmest perfekt, bandet låter tight og kraftfullt, og det hele toppes av Biff Byford på vokal, som fortsatt har både stemmen og autoriteten som skal til for å eie en så stor scene. Det er rett og slett klassisk heavy metal levert med rutine, pondus og respekt for eget materiale. Publikum får det de har kommet for, og stemningen holder seg helt inn mot siste tone. Og selvfølgelig kan man ikke avslutte en Saxon-konsert uten «Princess of the Night». Når den kommer som siste låt, føles det også som en helt riktig og verdig avslutning på festivalens hovedscene. -Kvile & KC-
Trio Oro
Festivalen går mot slutten og siste band i hallen er 3 unge menn som spiller fargerik folkemusikk med instrumenter som fløyte, gitar og djempe tromme. Dette er både magisk og intenst og rytmene er tunge. Publikum setter pris på den særpregede stilen. Gjelder å go with the flow. -Kristin-
Runahild
Siste konsert på Midgardsblot er det Runahild som står for på Valhalla, tre kvarter etter oppsatt tid for å gjøre plass til Forndom. Det ser ikke ut til at publikum har behov for å ta kvelden til tross for nye regndrypp og en av festivalens mer alternative musikalske uttrykk. Runahild tar med seg stemninger fra de dype skoger, og klarer heldigvis å drukne den forferdelige dj-musikken som presses ut i Helheim lounge. -Toril-
Med det var årets Midgardsblot over. Vikingene legger inn årene – eller i det minste pakker sammen leiren, børster av seg støv, regn og bålrøyk og begynner ferden hjemover.
Fire dager med musikk, ritualer, historie, fellesskap og en helt egen stemning er historie for denne gang. Noen reiser hjem med slitne bein, andre med hes stemme, og de fleste med hodet fullt av inntrykk og minner som kommer til å sitte lenge.
Midgardsblot er mer enn bare konserter. Det er atmosfæren, menneskene, omgivelsene og følelsen av å tre ut av hverdagen noen dager og inn i en verden der fortid og nåtid møtes.
Så gjenstår det bare å takke for oss, pakke ned resten av leiren og starte nedtellingen til neste års blot.
På gjensyn, Midgardsblot. Skål – og takk for denne gang.
-Kristin, Kvile, Toril, Heidi og KC-
Las llamas están encendidas, el Blot ha comenzado y con ello también arranca Midgardsblot 2026.
Nos esperan cuatro días y noches repletos de música, historia, rituales y un ambiente festivalero en estado puro, en pleno corazón de nuestra herencia vikinga. El pasado y el presente se encuentran y el Midgardsblot de este año cobra vida. ¡Que comience el Blot!
¡Salud y bienvenidos a cuatro días viviendo el espíritu vikingo!
MIÉRCOLES
Nemur abre el escenario principal con tonos espirituales y crea un marco casi mágico para el inicio del programa de hoy. En realidad, resulta perfecto que las nubes cuelguen un poco pesadas sobre el recinto, ya que aportan exactamente la atmósfera adecuada antes del eclipse solar previsto para más tarde. Al mismo tiempo, las cosas no pintan demasiado bien para quienes esperábamos poder ver el eclipse, porque la capa de nubes no termina de abrirse. Pero poco podemos hacer con el tiempo y, pase lo que pase, la música continúa. Todavía hay bastante espacio delante del escenario, aunque poco a poco empieza a llegar más gente. Midgardsblot ya está en marcha y el día apenas acaba de comenzar. -Kvile & KC-
Taake
La banda es conocida por la mayoría de los aficionados al black metal y las expectativas eran altas cuando subieron al escenario Helheim, justo al lado de los túmulos funerarios de Borre. Gas a fondo desde el primer momento y la banda prácticamente arrasó el escenario delante de un público muy animado. El líder, Hoest, ofrece una imagen amenazante con su corpse paint blanco y negro y una capa negra con capucha mientras corre de un lado a otro del escenario. Su interpretación teatral y su carisma son parte de su sello personal. Fue una actuación sin concesiones que dio un auténtico chute de energía a los presentes. Simplemente brutal. -Kristin-
Mawiza nos muestra hoy una faceta algo diferente en Gildehallen, con un set parcialmente acústico antes de aumentar la intensidad y lanzarse de lleno al metal mañana. Con voces, máscaras, flautas y expresiones tradicionales crean una atmósfera muy especial que, de muchas maneras, nos transporta al otro lado del Atlántico, hacia otra cultura y otro paisaje musical. La sensación es cercana, espiritual y poderosa al mismo tiempo, y Gildehallen ofrece un marco perfecto para esta parte de la expresión de Mawiza. Hoy conocimos sus raíces y su atmósfera. Mañana llegará la contundencia. -Kvile & KC-
Hexxen
Desde Taake había poca distancia hasta Helheim Lounge, el nuevo escenario íntimo del recinto. La música era de inspiración nórdica y utilizaron tanto instrumentos antiguos como modernos. La cautivadora danza y el ritmo del ritual conectaron con el público, y el pequeño escenario resultó perfecto para este tipo de actuaciones más pequeñas e informales. -Kristin-
Songleikr
Cuando vimos por primera vez el nombre Songleikr en el programa, no estábamos muy seguros de qué nos esperaba. ¿Era esto la versión vikinga de cantar todos juntos y participar en simpáticos juegos musicales, o realmente se trataba de un grupo? Buen ambiente hubo, desde luego. Songleikr tuvo la tarea de acompañar musicalmente el eclipse solar anunciado, que desgraciadamente decidió esconderse bien detrás de la densa capa de nubes. Así que aquí en Midgardsblot nos perdimos prácticamente el espectáculo de la naturaleza, pero Songleikr al menos consiguió que tuviéramos algo agradable que escuchar y también algo en lo que fijar la mirada. Y ya que el sol se negaba a aparecer, dejamos que fuera la música la encargada de crear el ambiente. El público parecía disfrutar y había muy buen rollo delante del escenario, eclipse o no. -Toril & KC-
Music In Low Frequencies viene del soleado Portugal, pero dentro de una Gildehall completamente llena hay muy poco que recuerde al sol y al verano. La oscuridad cae sobre el público mientras la banda llena la sala de sonidos pesados, oscuros e hipnóticos. La vocalista alterna entre sintetizadores y un potente growl en una combinación que funciona sorprendentemente bien, mientras los chicos mantienen la presión con guitarra y batería. El resultado es oscuro, intenso y atmosférico, y el entorno rústico de Gildehallen hace que su propuesta golpee todavía con más fuerza. Del sol portugués a la oscuridad de la sala vikinga. Music In Low Frequencies hace honor a su nombre. -Toril & KC-
Urkvinnen
El ambiente fue muy especial durante la actuación de Urkvinnen en Helheim Lounge. A su alrededor, varias mujeres se movían en una danza casi ceremonial que, junto con la música, creaba una expresión que recordaba a algún antiguo ritual. No nos atreveremos a afirmar si realmente formaban parte del espectáculo o si simplemente se dejaron llevar completamente por el ambiente, pero el efecto fue exactamente el mismo. Todo adquirió un aire casi ancestral, donde la música, los movimientos y el entorno se fundían entre sí. Quizás simplemente fueran algunas mujeres con ganas de bailar que sintieron despertar a su mujer vikinga interior en aquel momento. Y si fue así, tampoco podemos culparlas. -Kvile & KC-
Sólstafir
Una de las grandes bandas de Islandia ha pasado por muchos festivales durante los últimos años. Su estilo «cowboy» nunca había terminado de convencerme hasta ahora, pero después de verlos en Borre no me queda otra que rendirme: lo visual y lo musical se fusionaron de manera absolutamente genial. Siguen su propio camino con un estilo de metal muy particular y melancólico, y resulta bastante interesante que en varias canciones canten en su lengua materna. El público ya lo había entendido desde hacía tiempo. -Kristin-
Bonfire
Cuando la mayoría de las bandas ya han guardado sus instrumentos por esta noche, todavía sigue habiendo vida en Utgård. El Bonfire del festival es una parte importante de la experiencia Midgardsblot y, cuando cae la oscuridad y las llamas empiezan a crecer, no resulta difícil entender por qué. Es cierto que también esperábamos escuchar algunos tambores alrededor de la hoguera, pero tuvimos que esperar un poco más para eso. Los tambores llegaron más tarde, por supuesto aproximadamente al mismo tiempo que nosotros nos habíamos metido en nuestro propio campamento intentando dormir unas horas. Pero con tambores o sin ellos, la gente se reúne alrededor del fuego, las conversaciones continúan y las llamas iluminan la oscuridad de la noche. Después de todo un día de conciertos hay algo muy especial en simplemente quedarse allí y dejarse envolver por la atmósfera. Con el olor del humo de la hoguera en el aire, la oscuridad rodeándonos y la gente de Midgardsblot reunida alrededor de las llamas, casi se pueden sentir las vibraciones vikingas flotando en el ambiente. -Toril & KC-
JUEVES
Nytt Land es el primero en salir en Helheim y rápidamente crea una atmósfera oscura, espiritual y casi hipnótica. Lo que realmente impresiona es el canto de garganta, tanto en la voz femenina como en la masculina, que aporta a la música una fuerza cruda y muy particular. Los tonos graves, los ritmos y la expresión ceremonial van construyendo una atmósfera intensa que encaja perfectamente dentro del universo de Midgardsblot. La música se siente casi más como un viaje que como un concierto convencional, y varias personas entre el público se dejan llevar y prácticamente bailan hasta entrar en trance. Una apertura potente y llena de ambiente en Helheim, y un set que marca perfectamente el tono para el resto del día. -Kvile & KC-
Despair
Una de las varias bandas jóvenes y prometedoras de la escena metal noruega. Sacudieron la sala vikinga y crearon inmediatamente movimiento y agitación con un black metal crudo, oscuro y pesado. Aunque para muchos todavía era un poco temprano, poco había que reprochar a su entrega y a las ganas de tocar, y muchos hacían headbanging siguiendo el ritmo. -Kristin-
Mawiza ha viajado hasta aquí desde Chile y no cabe duda de que sus raíces suben con ellos al escenario. La banda tiene su origen en la cultura mapuche de Wallmapu, el territorio tradicional del pueblo mapuche en el sur de Chile y Argentina, y además cantan en mapudungun. Eso da a su metal una identidad que se diferencia claramente de mucho de lo que escuchamos por aquí. Aquí se encuentran la contundencia moderna y una cultura con una larga historia. Mawiza toca metal fuertemente condimentado con elementos tradicionales, y la combinación funciona realmente bien. Durante el concierto también nos llevamos una pequeña sorpresa cuando atacan «Battery» de Metallica. Y desde luego no se trata de una copia directa. Mawiza imprime su propio sello a la canción y ofrece una versión bastante original que hace subir unos cuantos grados la temperatura delante del escenario. No hace falta mucho más para que de repente cobre vida un pequeño moshpit entre el público. -Kvile & KC-
Wolves In The Throne Room
Inspirados por la naturaleza, lo mítico y lo misterioso. Black metal con mucha atmósfera. A mí esto me pareció realmente bueno. La música era tremendamente ambiental y sentí cómo me arrastraba hacia dentro. Se convirtió en una experiencia hipnótica donde la música parecía envolverme por completo. El sonido era muy bueno delante del escenario, así que me fui más atrás para comprobar si también se escuchaba bien en el resto de la zona. Y quedó claro que quienes se encargaban del sonido habían acertado de pleno. Todo se escuchaba perfectamente por todo Helheim, por decirlo de alguna manera. Wolves In The Throne Room es una banda estadounidense de black metal con más de veinte años de trayectoria. Teniendo en cuenta cómo ha evolucionado el grupo a lo largo de los años, no cabe duda de que encajaban perfectamente aquí, junto al bosque de Midgardsblot. Subieron al escenario a las 17:30 y, aunque por tanto no pudieron beneficiarse de la oscuridad, Helheim está situado de tal manera que resulta muy fácil imaginar su música cerca del bosque, la playa y ese paisaje casi mágico que conocemos tan bien de Noruega. -Heidi-
Bærzerk
Otra joven banda de black metal, con miembros de apenas 18 y 19 años, que interpretó una variante bastante cruda y primitiva del black metal más antiguo. No se podía poner ninguna pega a la energía de los chicos. Es divertido ver a músicos jóvenes que se atreven a hacer headbanging con semejante intensidad y mantener un espectáculo tan vivo sobre el escenario. -Kristin-
Cathinca van Sprundel
Los tonos etéreos y la hermosa voz, casi flotante, de la neerlandesa Cathinca van Sprundel merecían haber llenado el espacio por sí solos. En cambio, por momentos tuvo que competir con un nivel bastante elevado de conversaciones procedentes de la zona del bar. Es una pena que el escenario destinado a varias de las propuestas más tradicionales y paganas del festival esté situado este año dentro de un área con límite de edad de 20 años y, al mismo tiempo, tan cerca del ambiente del bar. Para este tipo de música, el silencio alrededor casi forma parte de la experiencia. La voz de Cathinca merecía sencillamente un marco más tranquilo, donde el público pudiera dejarse sumergir completamente en la atmósfera sin que las conversaciones de fondo ocuparan tanto espacio. -Toril & KC-
Between Two Worlds
Abbath está aquí con su nueva banda y tiene un comienzo algo complicado, además de algunos pequeños problemas hacia el final. Parece que no todo funciona exactamente como debería y, por momentos, puede parecer algo irritado. Aunque también podría tratarse simplemente del conocido humor de Bergen haciendo acto de presencia. Por suerte, la frustración no dura demasiado. Poco a poco las cosas empiezan a encajar, el ánimo mejora considerablemente y Abbath recupera esa energía y presencia que todos conocemos. El público permanece con él durante todo el concierto y lo que comienza de manera algo entrecortada rápidamente se transforma en buen ambiente y potencia total frente al escenario. Una vez que la maquinaria empieza a funcionar, queda claro que Abbath todavía sabe perfectamente cómo encender a un público festivalero. Hacia el final escuchamos, entre otras, «The Storm I Ride» y «Warriors». Bien hecho. -Kvile & KC-
Mira Ceti
Mira, desde Francia, llevó al público en un viaje mágico con su voz cautivadora e intensa. Fue una experiencia atmosférica y ritual en la que impresionó tanto por sus cualidades vocales como por sus movimientos sobre el escenario. Como dijo alguien entre el público: esta mujer sabe perfectamente lo que hace. -Kristin-
John Stenersen estuvo solo sobre el escenario durante todo el concierto, pero aprovechó los instrumentos de una manera brillante. Tanto la nyckelharpa como los ritmos que había preparado previamente fueron utilizados con gran efecto. Además, había montado imágenes de vídeo de diferentes paisajes del país, algo que ayudó a crear una atmósfera todavía más intensa. En realidad ni siquiera era necesario, porque durante el concierto resulta muy fácil imaginar las distintas imágenes de la naturaleza y la historia noruegas. En mi opinión, Stenersen consiguió una conexión excelente con un público atento y dispuesto a escuchar. Dentro de Gildehallen surgió una atmósfera realmente especial. Había muy pocas conversaciones y la gente había acudido vestida con sus trajes. Sencillamente, quedamos hechizados. La música era variada y el público aplaudía con entusiasmo y alegría. Es prácticamente imposible estar de mal humor escuchando una música tan alegre y viva. Stenersen interpretó un repertorio variado que incluía, entre otras cosas, piezas tradicionales de diferentes regiones del país además de material propio. -Heidi-
Venom – Welcome to Hell (45th Anniversary)
Ver en concierto a las leyendas de Venom es algo que uno debería experimentar y esta noche ofrecieron un histórico concierto por el 45 aniversario, acompañado por una lista de invitados repleta de nombres importantes como Nergal de Behemoth, Diva Satanica de Bloodhunter, David Vincent de I Am Morbid y Sakis Tolis de Rotting Christ. Hay algo muy especial en ver cómo se escribe historia del metal en un lugar histórico como Borre. Los clásicos fueron llegando uno tras otro y ofrecieron un show enorme que demuestra que siguen siendo una banda cruda y sin concesiones. Legendario. -Kristin-
Folket Bortafor Nordavinden se ha convertido con los años en una presencia habitual en Midgardsblot y este año no es una excepción. Casi forma parte del propio pulso del festival encontrárselos en algún momento durante estos días. Este año son varios los grupos y artistas que ofrecen actuaciones repetidas a lo largo del festival, y sinceramente nos parece que funciona muy bien. Proporciona pequeños respiros musicales entre los conciertos más grandes y al mismo tiempo mantiene la vida y el ambiente en diferentes zonas del recinto. Y si uno se pierde una actuación porque en ese momento hay otra cosa que apetece más, tampoco está todo perdido. Es muy probable que haya otra oportunidad de verlos más tarde esa misma noche o alguno de los días siguientes. Folket Bortafor Nordavinden es, en otras palabras, uno de esos habituales que sencillamente pertenecen a Midgardsblot. -KC-
VIERNES
Cutthroat
Después de un poco de agradable lluvia sobre el recinto del festival llega el momento de la primera banda del día. Dentro de Gildehallen todavía es posible encontrar un hueco cuando Cutthroat, procedentes de Larvik, suben al escenario. Y aquí no cabe duda de que el nombre encaja con lo que ofrecen. Nos sirven brutal death metal con peso, potencia y exactamente la cantidad adecuada de oscuridad como para sacudirnos la lluvia de encima. Además, el entorno rústico de Gildehallen funciona muy bien como marco para la música y aporta al conjunto un toque todavía más áspero. Cutthroat ofrece, en otras palabras, un comienzo de jornada brutal y efectivo. -Kvile & KC-
Backstreet Girls
Y llegó el momento de disfrutar de un poco de delicioso boogie rock con Backstreet Girls. Petter estaba en plena forma y la banda sonaba más compacta y mejor ensamblada de lo que quizá estábamos acostumbrados anteriormente. Al mismo tiempo, ahora hay algo menos de aquella antigua sensación de «rock’n’rølp», para bien y para mal. Parte de aquel estilo crudo, suelto y ligeramente caótico parece haberse suavizado, mientras que musicalmente todo suena bastante más ajustado. Es difícil saber si esto tiene relación con el cambio de vocalista después de que el anterior cantante, Bjørn Müller, falleciera demasiado pronto e inesperadamente hace casi dos años, pero naturalmente la banda ha adquirido una expresión algo diferente. En cualquier caso, Backstreet Girls demuestra que todavía tienen dentro toneladas de boogie, swagger y rock’n’roll. -Kvile & KC-
Angell
Sobre el escenario aparecieron figuras vestidas de negro, y los tres músicos invitados llevaban velos negros cubriéndoles el rostro. Angell destacaba claramente del resto con sus rizos claros y el rostro visible. Precisamente por los velos me resultó algo difícil conectar realmente con la banda, aunque el pelo volaba tanto durante el headbanging como en los «helicópteros». El sonido en Gildehallen era bueno y, como el recinto es tan pequeño, casi se siente que se puede tocar tanto a la banda como a la música. No hacía falta utilizar abanicos contra el calor, porque los propios helicópteros de pelo hacían de ventilador de vez en cuando. Angell interpreta una especie de black/death metal progresivo. Está claro que son músicos muy competentes, aunque personalmente la música me resulta un poco monótona en algunos momentos. A veces puede resultar demasiado entrecortada y creo que le vendría bien algo más de variedad. Pero la juventud tiene que empezar en algún sitio, y estoy segura de que escucharemos más de ellos en el futuro. -Heidi-
Nargaroth
La banda alemana de black metal ofreció su primer concierto en suelo noruego. A pesar de los retrasos en el viaje y de que el equipaje y el equipo llegaron tarde, no se guardaron absolutamente nada durante su contundente actuación. Con pesados chalecos de cuero y enormes brazaletes de pinchos, el grupo desprendía una autoridad agresiva perfectamente acorde con la música. El vocalista Ash, con corpse paint, mostraba una apariencia amenazante y demoníaca y desprendía autoridad. Comentó que para ellos resultaba poco habitual tocar en pleno día. Con luz o sin ella, para quien escribe estas líneas este concierto fue uno de los grandes momentos del festival. Esperamos poder volver a verlos pronto. Qué concierto. -Kristin-
I Am Morbid
Es la primera vez que veo a esta banda estadounidense de death metal y vaya concierto. Para los amantes del death metal old school esto fue música de primera categoría. La banda parecía estar pasándoselo en grande, el vocalista hablaba entre canciones y nos regalaron varios clásicos antiguos. Y el agradable tiempo veraniego convirtió el césped delante de Helheim en una auténtica fiesta. Muy buen ambiente. -Kristin-
Danefae
Dos señores de aspecto venerable aparecieron sobre el escenario y parecían casi dos sacerdotes que se habían perdido por el camino. Comenzaron tocando guitarra y bajo antes de que poco a poco fuera apareciendo el resto de la banda. Había una tensión evidente en la música y cierta sensación de misterio acerca de lo que iba a ocurrir después. El pequeño escenario se llenó rápidamente con el resto del grupo y también con coristas. La voz me pareció un poco débil al principio, pero después de un par de canciones Anne Olesen mostró claramente mucha más seguridad. Llevaba un tocado que la hacía parecer una especie de elfa del bosque. Se metía completamente en la música y bailaba mientras cantaba. Danefae había coreografiado su actuación de manera que los miembros iban alternándose en la parte delantera del escenario, lo que impedía que el concierto resultara estático. La música de Danefae contiene mucha variedad y es un prog rock que engancha. El batería fue un auténtico placer de escuchar y resulta fácil entender que haya recibido formación musical en el Conservatorio de Música de Jutlandia en Aalborg, Dinamarca. La banda ya ha publicado un par de discos y, basándome en este concierto, Danefae es un grupo que definitivamente voy a investigar más durante los próximos meses. -Heidi-
Skáld
La música de Skáld se mueve por un territorio parecido al de la banda más conocida Heilung. Ofrecen grandes ritmos que rápidamente hacen que el público empiece a bailar. Valhalla está justo al otro lado de Gildehallen y la cercanía al escenario permite ver perfectamente lo que ocurre allí arriba. Visualmente fue un espectáculo precioso. Los músicos vestían ropas inspiradas en la época vikinga y, naturalmente, muchas personas entre el público también habían elegido un estilo similar. El sol de la tarde iluminaba de forma preciosa Gildehallen, al público y a los artistas sobre el escenario. Skáld hizo amplio uso de diferentes instrumentos de percusión y los profundos tambores llenaban todo el recinto. La voz clara, potente y hermosa de Marie Potosniak fue un auténtico placer, mientras que las voces masculinas más oscuras aportaban profundidad y dinamismo. Las letras están principalmente en nórdico antiguo, aunque Skáld tampoco tiene miedo de incorporar lenguas nórdicas más modernas. Esto hace que su expresión resulte todavía más misteriosa y encaja perfectamente con la música hipnótica que interpreta esta banda francesa. -Heidi-
Vreid abre el concierto con un homenaje tanto a Runa, fundadora del festival, como a Ozzy, creando desde el primer momento un tono personal y respetuoso. La banda encaja como un guante en Midgardsblot con su expresión oscura y noruega y su fuerte conexión con su lugar de origen. Aquí no esconden de dónde vienen: el metal de Sogndal se presenta con orgullo ante un público que claramente aprecia tanto su peso como su personalidad y atmósfera. Todo se siente completamente natural en este entorno.mVreid y Midgardsblot son, sencillamente, una combinación que tiene todo el sentido del mundo. -Toril & KC-
Voidspire
La siguiente banda fue un grupo de death metal de Oslo compuesto por músicos experimentados. Con baterías atronadoras y riffs a gran volumen, el recinto temblaba por la intensidad. Los conciertos dentro de Gildehallen, que a menudo está completamente abarrotada, se sienten especialmente íntimos e intensos. -Kristin-
Gehenna
Tuvimos que esperar un poco delante del escenario Valhalla bajo un sol abrasador antes de que aparecieran los noruegos Gehenna, con corpse paint y actitud. Como sus actuaciones son poco frecuentes, había mucha gente con ganas de escuchar lo que tenían preparado. El paisaje sonoro se presentó como un black metal completamente oscuro, denso y atmosférico, que iba construyendo una sensación ritual más que melodías pegadizas. Un tipo de black metal clásico de principios de los años 90. Aquí solo quedaba disfrutar. -Kristin-
Turbonegro
Los noruegos Turbonegro fueron la última banda del viernes en Helheim. Camino del recinto vimos muchísimos sombreros blancos y abundante maquillaje negro, claramente en honor al característico estilo de la banda. El concierto comenzó con una descarga brutal y maravillosa de punk rock. El público vitoreó y literalmente se lanzó de lleno desde el primer momento. Está claro que estos chicos tienen muchísimos años de experiencia y lo dan todo sobre el escenario. Ver y escuchar a Turbonegro no resulta aburrido ni durante un solo segundo. Hubo stagediving y la fiesta no paró durante todo el concierto. Un tipo me preguntó si quería que me levantaran y me llevaran por encima del público al ritmo de la música. Le dije amablemente que no, aunque terminé metida en el moshpit. Aquí había pura euforia entre los fans, que cantaban las canciones junto a la banda. Podemos afirmar tranquilamente que los seguidores de Turbo saben cómo dejarse llevar. Cuando empezó a caer la oscuridad también comenzó a llover. Pero daba exactamente igual. El público seguía igual de entusiasmado. Los sombreros y el maquillaje terminaron medio destrozados y parecía que la guerra estaba llegando a su fin. Pero los fans estaban claramente felices y satisfechos. En definitiva, un concierto magnífico y cargado de energía. -Heidi-
Veliu Namai
El concierto, que comenzó a las 23:00, tuvo un arranque algo complicado. Empezó a llover y había bastante poco público delante del escenario. Fue una pena, porque habían colocado muchas velas encendidas tanto sobre como delante del escenario y daba la sensación de estar participando en algún tipo de ritual sagrado. Junto con el olor de un incienso exótico, la atmósfera era realmente especial. Uno de los miembros de la banda llevaba algo parecido a una burka y permanecía allí con un tambor chamánico. La música comenzó tranquilamente con una mezcla de elementos chamánicos, paganismo báltico tradicional y ritmos cercanos al trance. Desgraciadamente, quien escribe estas líneas solamente pudo ver un par de canciones mientras la atmósfera iba creciendo. Visualmente, bastante interesante. -Kristin-
SÁBADO
Tyranny
Banda de metal de nueva generación y ganadores del Band Battle. El festival realmente ha conseguido reunir varias jóvenes sorpresas, y la nueva generación aporta energía renovada y aire fresco al cartel. Todas ellas tienen algo en común: riffs duros, energía cruda, mucho headbanging y potencia total. -Kristin-
Leperpest
La primera de las bandas de metal de nueva generación en el escenario Valhalla. Desde la primera nota hubo una auténtica explosión. La banda apareció sobre el escenario empapada en sangre y atacó con una energía extrema y agresiva que inmediatamente incendió al público. Desprendían auténticas ganas de tocar mientras el vocalista rugía al micrófono con una mirada maníaca. Aquí sí que hubo movimiento delante del escenario. -Kristin-
Rock the Night
Europe, o mejor dicho su versión tributo, Rock the Night, rockea bastante bien, aunque este es sin duda el público más reducido que hemos visto hasta ahora delante del escenario principal. Naturalmente, eso afecta algo al ambiente, aunque la propia banda mantiene el ritmo. Durante la balada «Carrie», la vocalista femenina adicional tiene una buena oportunidad de mostrar su voz y precisamente ahí la combinación funciona muy bien. El resto del set se mueve de manera bastante directa por territorio Europe y el público recibe naturalmente las canciones que espera. De «Carrie» pasamos directamente a «Cherokee», regresando de lleno a ese conocido universo rockero de los años 80. No es precisamente el mayor mar de gente que hemos visto en el festival, pero quienes están delante del escenario parecen disfrutar. -Kvile & KC-
Mystery
Ganadores del Helvete i Vestfold Band Battle. Está claro que Midgardsblot se ha convertido también en una plataforma para bandas emergentes donde pueden demostrar de qué son capaces. Y desde luego no escatiman pólvora cuando se trata de intensidad y energía. Potencia total. -Kristin-
Koldbrann
Ofrecieron una de sus pocas y muy esperadas actuaciones festivaleras en Noruega durante este verano y el público estaba más que preparado.Liderados por el frontman Mannevond, sacudieron el escenario Valhalla a plena luz del día con su característico espectáculo salvaje. Mannevond llevó al público hasta la completa ebullición. También íbamos a escuchar varias canciones nuevas del álbum «Ingen Skånsel». Tengo que estar de acuerdo con quienes lo describieron como una demostración de fuerza difícil de superar. Absolutamente genial. -Kristin-
Trio Oro
En Helheim Lounge, Trio Oro ofrece un pequeño y muy agradable adelanto de lo que nos espera más tarde esta noche en Gildehallen. Con tonos ligeros y dulces y una atmósfera relajada, rápidamente consiguen que varias personas entre el público empiecen a moverse, y algunas incluso se dejan llevar completamente por el baile. Se convierte en un agradable respiro musical entre las propuestas más pesadas del festival y al mismo tiempo en exactamente el aperitivo necesario para despertar nuestra curiosidad antes del concierto completo de esta noche. Un pequeño teaser, pero definitivamente suficiente para dejarnos con ganas de más. -Heidi-
Einherjer definitivamente no necesita gritar «¡que viene el lobo!» para conseguir que el público responda. Todo funciona desde el primer momento, con viking black metal noruego, buena pegada y un sonido que encaja exactamente como debe. El uso del noruego, tanto en las voces como entre canciones, encaja naturalmente a la perfección dentro de Midgardsblot y aporta todavía más personalidad al concierto. El público está completamente dentro y la banda no tiene ningún problema para mantener su atención. A mitad del concierto las cosas se calman un poco más de lo que personalmente hubiera deseado quien escribe estas líneas. Una balada o dos podrían haberse sustituido perfectamente por algo todavía más pesado y rápido, aunque afortunadamente la intensidad vuelve a crecer y hacia el final todo despega de verdad. Einherjer ofrece exactamente ese tipo de viking metal noruego que pertenece a este lugar. -Kvile & KC-
Mortal Fear
Joven banda local que tuvo la oportunidad de tocar en casa. Con su rapidísimo thrash metal mezclado con la energía agresiva del hardcore punk, el ambiente se encendió rápidamente. Y el tradicional moshpit se convirtió en el caos que cabía esperar con semejante intensidad. -Kristin-
Forndom tuvo que cancelar anteriormente esta noche debido a la lluvia, pero afortunadamente recibe una nueva oportunidad más tarde, aunque eso significa que termina compitiendo directamente con Saxon. El contraste difícilmente podría ser mayor. En el escenario principal retumba el heavy metal clásico, mientras que Forndom crea una atmósfera mucho más oscura, tranquila e hipnótica. Aun así consiguen mantener perfectamente a su propio público y la asistencia no está nada mal. Saxon apenas se escucha como un estruendo lejano de fondo y, justamente aquí, casi resulta perfecto. Este es exactamente el tipo de tonos oscuros e hipnóticos que queremos que se filtren entre las telas de nuestras tiendas de campaña bien entrada la noche y formen parte de toda la experiencia Midgardsblot. -Toril & KC-
Nebala tiene el honor de dar la bienvenida de nuevo al sol en el escenario principal después de una buena ronda de lluvia, rayos y truenos sobre el recinto. Casi parece perfecto que el tiempo mejore precisamente en este momento. Los ritmos empiezan a extenderse por la zona, el público comienza a balancearse y, después de haber terminado mojados y algo fríos, sentimos cómo poco a poco regresa el calor al cuerpo. Con el sol reapareciendo y Nebala como banda sonora, todo el recinto recupera energía. A veces no hace falta más que los ritmos adecuados y un pequeño rayo de sol para que el pulso del festival vuelva a ponerse en marcha. -Toril & KC-
Arachno
La última de las bandas de nueva generación y jóvenes talentos fue este contundente grupo de thrash metal. Mucha energía, potencia y metal sin concesiones caracterizan a todas estas nuevas bandas. Es importante que tengan la oportunidad de mostrar lo que pueden ofrecer para que el género metal pueda seguir viviendo y desarrollándose. -Kristin-
Arthur Brown
Si alguien pensara que Arthur Brown empieza a ser demasiado mayor para esto, algo que por cierto nadie parece pensar, podemos simplemente recordar que el hombre ya ha superado ampliamente los ochenta. Probablemente haya poca gente en Midgardsblot capaz de superar a Arthur Brown en número de cambios de vestuario durante un concierto, y posiblemente tampoco cuando se trata de crear buen ambiente entre el público. Sigue siendo teatral, excéntrico y completamente él mismo, exactamente como uno espera. Y el público responde. En un momento dado surge lo que posiblemente sea el moshpit más pacífico del mundo: la gente camina educadamente en círculo, sin codazos, empujones ni el menor indicio de caos. Una especie de versión vikinga y extremadamente civilizada de un circle pit. Tenga 84 años o no, Arthur Brown todavía sabe perfectamente cómo montar un espectáculo. -Kvile & KC-
Saxon ofrece exactamente lo que uno espera de una banda con semejante experiencia y peso dentro de la escena. El sonido roza la perfección, el grupo suena compacto y potente y todo queda coronado por Biff Byford a la voz, que todavía posee tanto la voz como la autoridad necesarias para dominar un escenario de este tamaño. Es sencillamente heavy metal clásico interpretado con experiencia, presencia y respeto por su propio material. El público recibe exactamente aquello por lo que ha venido y el ambiente se mantiene hasta la última nota. Y naturalmente no se puede terminar un concierto de Saxon sin «Princess of the Night». Cuando llega como canción final también se siente como la manera absolutamente correcta y digna de cerrar el escenario principal del festival. -Kvile & KC-
Trio Oro
El festival se acerca a su final y la última banda que actúa dentro de la sala está formada por tres jóvenes que interpretan colorida música folk con instrumentos como flauta, guitarra y tambor djembe. Es a la vez mágico e intenso y los ritmos tienen mucho peso. El público aprecia claramente su particular estilo. Aquí simplemente toca dejarse llevar. -Kristin-
Runahild
El último concierto de Midgardsblot corre a cargo de Runahild en Valhalla, tres cuartos de hora más tarde de lo previsto para poder hacer sitio a Forndom. No parece que el público tenga ninguna intención de dar por terminada la noche, a pesar de que vuelven a caer algunas gotas de lluvia y de que esta sea una de las propuestas musicales más alternativas del festival. Runahild trae consigo atmósferas procedentes de los bosques más profundos y, afortunadamente, consigue ahogar la horrible música del DJ que sale a presión desde Helheim Lounge. -Toril-
Y con esto llegó a su fin el Midgardsblot de este año. Los vikingos guardan los remos o, como mínimo, recogen el campamento, se sacuden el polvo, la lluvia y el humo de las hogueras y comienzan el viaje de regreso a casa.
Cuatro días de música, rituales, historia, comunidad y una atmósfera completamente especial pasan a formar parte de la historia por esta vez. Algunos regresan a casa con las piernas cansadas, otros sin apenas voz y la mayoría con la cabeza llena de impresiones y recuerdos que permanecerán durante mucho tiempo.
Midgardsblot es mucho más que conciertos. Es la atmósfera, la gente, el entorno y esa sensación de abandonar la vida cotidiana durante unos días para entrar en un mundo donde el pasado y el presente se encuentran.
Ahora solamente nos queda dar las gracias, recoger el resto del campamento y comenzar la cuenta atrás para el Blot del próximo año.
Hasta la próxima, Midgardsblot. ¡Salud y gracias por esta edición!
-Kristin, Kvile, Toril, Heidi y KC-
The flames are lit, the Blot has begun – and with that, Midgardsblot 2026 is officially underway.Four packed days and nights of music, history, rituals and raw festival atmosphere lie ahead of us – right in the heart of our Viking heritage. Past and present meet, and this year’s Midgardsblot is brought to life. Let the Blot begin!Cheers – and welcome to four days in the spirit of the Vikings!
WEDNESDAY
Nemur opens the main stage with spiritual tones and creates an almost magical setting for the start of today’s programme. In fact, the heavy clouds hanging over the area fit the mood perfectly, adding just the right atmosphere before the solar eclipse expected later today. At the same time, things are not looking too promising for those of us hoping to actually see the eclipse, as the cloud cover refuses to let go. But there is not much we can do about the weather – and the music continues regardless. There is still plenty of space in front of the stage, but people are slowly and steadily starting to arrive. Midgardsblot is underway – and the day has only just begun. -Kvile & KC-
Taake
The band is well known to most black metal enthusiasts, and expectations were high when they entered the Helheim stage right beside the burial mounds at Borre. Full throttle from the very beginning, and the band practically crushed the stage in front of a lively crowd. Frontman Hoest looks sinister in black-and-white corpse paint and a black hooded cape while running around the stage. His theatrical performance and charisma are very much his trademark. This was a no-compromise performance that gave the audience a proper kick-start. It was simply raw. -Kristin-
Mawiza shows us a slightly different side of themselves in Gildehallen today, with a partly acoustic set before they turn up the heaviness and go more uncompromisingly metal tomorrow. With vocals, masks, flutes and traditional elements, they create a completely unique atmosphere that in many ways takes us across the Atlantic and into another culture and another musical landscape. It feels intimate, spiritual and powerful all at once – and Gildehallen is the perfect setting for this side of Mawiza’s expression. Today we got to experience the roots and the atmosphere. Tomorrow comes the heaviness. -Kvile & KC-
Hexxen
From Taake it was only a short walk to Helheim Lounge, the new intimate stage at the festival site. The music had a Norse character, and they played both old and modern instruments. The captivating dance and rhythm of the ritual appealed to the audience, and the small stage was perfect for these intimate and informal performances. -Kristin-
Songleikr
When we first saw the name Songleikr on the programme, we were not quite sure what to expect. Was this the Viking Age equivalent of sing-alongs and cheerful singing games – or was it actually a band? A pleasant gathering it certainly became. Songleikr had the honour of accompanying the announced solar eclipse, which unfortunately chose to stay well hidden behind the heavy cloud cover. Nature’s own show was therefore largely lost to us here at Midgardsblot, but Songleikr at least made sure the audience had something pleasant to listen to – and something to look at. And since the sun refused to make an appearance, the music had to provide the atmosphere instead. The crowd looked like they were enjoying themselves, and there was a good vibe in front of the stage – eclipse or no eclipse. -Toril & KC-
Music In Low Frequencies comes from sunny Portugal, but inside a packed Gildehall there is very little to remind us of sunshine and summer. Darkness settles over the audience as the band fills the hall with heavy, dark and hypnotic tones. The frontwoman switches between synth and powerful growls in a combination that works surprisingly well, while the guys keep the pressure up with guitar and drums. The result is gloomy, intense and atmospheric – and the rustic surroundings of Gildehallen make the whole expression hit even harder. From Portuguese sunshine to darkness in the Viking hall. Music In Low Frequencies certainly lives up to its name. -Toril & KC-
Urkvinnen
The atmosphere was strong around Urkvinnen in Helheim Lounge. Several women moved around her in an almost ceremonial dance, and together with the singing it created an expression that nearly resembled some ancient ritual. Whether they were actually part of the performance or had simply been completely swept away by the atmosphere, we will not claim to know – but the effect was the same either way. The whole thing took on an almost primal feeling, where music, movement and surroundings blended together. Maybe they were simply a few dance-loving women who felt their inner Viking woman awaken at that exact moment. And if so, we cannot really blame them. -Kvile & KC-
Sólstafir
One of Iceland’s bigger bands has played many festivals in recent years. Their cowboy style had never quite clicked with me before now, but after seeing them at Borre, I simply have to admit defeat – the visual side and the musical side came together brilliantly. They walk their own path with their distinctive and melancholic metal style, and it is quite cool that they sing in their native language on several songs. The audience clearly understood that a long time ago. -Kristin-
Bonfire
When most of the bands have packed away their instruments for the evening, there is still plenty of life in Utgård. The festival’s Bonfire is an important part of the Midgardsblot experience, and once darkness settles and the flames take hold, it is not hard to understand why. We had admittedly hoped for some drumming around the fire as well, but that had to wait. The drums came later, of course at almost exactly the same time as we had crawled into our own camp and were trying to get a few hours of sleep. Drums or no drums, people gather around the fire, conversations flow and the flames light up the darkness. After a full day of concerts, there is something special about simply standing there and taking in the atmosphere. With woodsmoke in the air, darkness around us and the people of Midgardsblot gathered around the flames, you can almost feel the Viking vibes in the air. -Toril & KC-
THURSDAY
Nytt Land is first up on Helheim and quickly creates a dark, spiritual and almost hypnotic atmosphere. What truly impresses is the throat singing – both female and male – which gives the music a raw and distinctive power. The deep tones, rhythms and ceremonial expression build an intense atmosphere that fits perfectly into the surroundings of Midgardsblot. The music feels almost more like a journey than a conventional concert, and several people in the audience allow themselves to be swept away, practically dancing themselves into a trance. A strong and atmospheric opening on Helheim – and a set that really sets the tone for the rest of the day. -Kvile & KC-
Despair
One of several young and promising Norwegian bands on the metal scene. They shook the Viking hall and immediately created movement and chaos with raw, dark and heavy black metal. Even though it was a little early for many, there was nothing wrong with their effort or enthusiasm, and plenty of people were headbanging along. -Kristin-
Mawiza has travelled all the way from Chile, and there is no doubt that their roots come with them onto the stage. The band originates from Mapuche culture in Wallmapu, the traditional homeland of the Mapuche people in southern Chile and Argentina, and they even sing in Mapudungun. That gives their metal an expression that clearly stands apart from much of what we usually hear. Here, modern heaviness meets a culture with deep traditions.Mawiza plays metal heavily seasoned with traditional elements, and the combination works extremely well. Along the way we also get a small surprise when they launch into Metallica’s “Battery.” And this is definitely not a straightforward copy. Mawiza puts their own clear stamp on the song and delivers a fairly original version that raises the temperature in front of the stage by several degrees. It does not take much more before a small moshpit suddenly comes to life among the crowd. -Kvile & KC-
Wolves In The Throne Room
Inspired by nature, the mythical and the mysterious. Black metal with plenty of atmosphere. I thought this was really good. The music was incredibly atmospheric, and I felt myself being drawn into it. It became a hypnotic experience where the music almost seemed to surround me. The sound was very good close to the stage, so I moved farther back to check whether it carried well across the whole area. It turned out that the sound crew had really nailed it. Everything was clear and audible throughout Helheim, to put it that way. Wolves In The Throne Room is an American black metal band that has been around for more than 20 years. Considering how the band has developed over the years, there is no doubt that they fitted in extremely well here, at the edge of the woods at Midgardsblot. They went on stage at 17:30, and even though they therefore did not get the darkness, the Helheim stage is placed in such a way that it is easy to imagine their music alongside the forest, the beach and the magical landscape we know so well from Norway. -Heidi-
Bærzerk
Another young black metal band, with members around 18–19 years old, playing a fairly raw and primitive older-school variant of black metal. There was certainly nothing lacking in the energy department. It is great fun to see young musicians willing to headbang with such intensity and keep such an energetic stage show going. -Kristin-
Cathinca van Sprundel
The ethereal tones and beautiful, almost floating voice of Dutch Cathinca van Sprundel really deserved to fill the space on their own. Instead, she occasionally had to compete with a fairly high level of chatter coming from the nearby bar area. It is a little unfortunate that the stage hosting several of the festival’s more traditional and pagan acts is placed this year inside an area with a 20-year age limit and at the same time so close to the bar. For this kind of music, the silence around it is almost part of the experience. Cathinca’s voice simply deserved a calmer setting where the audience could properly sink into the atmosphere without conversations in the background taking up so much space. -Toril & KC-
Between Two Worlds
Abbath is here with his new band and gets off to a slightly troubled start – and actually runs into a few small problems towards the end as well. It seems as though not everything is sitting quite as it should, and he occasionally appears a little irritated. But then again, it might simply be that well-known Bergen mood kicking in. Fortunately, the frustration does not last long. Things gradually fall into place, the mood improves considerably, and Abbath returns to the energy and presence we know him for. The crowd stays with him throughout, and what starts off a little uneven quickly develops into good atmosphere and full power in front of the stage. Once the machinery is running, there is little doubt that Abbath still knows exactly how to fire up a festival crowd. Towards the end we get, among others, “The Storm I Ride” and “Warriors.” Well delivered. -Kvile & KC-
Mira Ceti
Mira from France took the audience on a magical journey with her captivating and intense vocals. It was an atmospheric and ritualistic experience where she impressed both with her vocal performance and her movements on stage. As someone in the audience put it: this woman really knows what she’s doing. -Kristin-
John Stenersen was alone on stage throughout the entire concert, but he made brilliant use of his instruments. That included the nyckelharpa, as well as rhythms he had prepared beforehand. He had also put together video footage of various Norwegian landscapes, which helped create an even stronger atmosphere. In truth, it was not really necessary, because during the concert it was easy to picture the many images of Norwegian nature and history anyway. As I experienced it, Stenersen connected extremely well with the attentive and listening audience. Inside Gildehallen a very special atmosphere developed. There was very little small talk, and people had shown up in their costumes. We were simply spellbound. The music was varied, and the audience applauded with both enthusiasm and joy. It is almost impossible to stay in a bad mood when listening to such cheerful and lively music. Stenersen performed a varied repertoire including traditional tunes from different parts of the country, as well as his own material. -Heidi-
Venom – Welcome to Hell (45th Anniversary)
Seeing legends like Venom live is something worth experiencing, and tonight they delivered a historic 45th anniversary concert with a guest list packed with major names such as Nergal from Behemoth, Diva Satanica from Bloodhunter, David Vincent from I Am Morbid and Sakis Tolis from Rotting Christ. There is something very special about metal history being made in a historical place like Borre. The classics came one after another, and they delivered a massive live show proving that they remain a raw and uncompromising band. Legendary. -Kristin-
Folket Bortafor Nordavinden has gradually become a regular feature at Midgardsblot, and this year is no exception. Running into them during the festival has almost become part of the pulse of the event itself. This year, several bands and artists are doing repeated performances across the festival, and we actually think that works very well. It provides pleasant musical breathing spaces between the bigger concerts while also creating more life around the festival grounds. And if you miss one performance because something else is more tempting at that particular moment, all is not lost. There is a good chance you can catch them again later that evening or on one of the following days. Folket Bortafor Nordavinden has, in other words, become one of those returning acts that simply belongs at Midgardsblot. -KC-
FRIDAY
Cutthroat
After a little pleasant rain over the festival grounds, it is time for the first band of the day. Inside Gildehallen there is still room to squeeze in when Cutthroat from Larvik takes the stage. And there is little doubt that the name fits the sound. We are served brutal death metal with weight, punch and just the right amount of darkness to shake off the rain. The rustic setting of Gildehallen also works extremely well around the music and gives everything an even rougher edge. Cutthroat delivers a brutal and effective start to the day. -Kvile & KC-
Backstreet Girls
Then it was time for some delicious boogie rock with Backstreet Girls. Petter was in great form, and the band sounded tighter and more together than we may have been used to before. At the same time, there is slightly less of that old “rock’n’rølp” feeling now – for better and for worse. Some of the raw, loose and slightly chaotic expression seems to have been toned down, while musically everything sits considerably tighter. Whether that is connected to the change of vocalist after former singer Bjørn Müller passed away far too soon and unexpectedly almost two years ago is difficult to say, but naturally the band now has a somewhat different expression. Either way, Backstreet Girls shows that they still have plenty of boogie, swagger and rock’n’roll left in them. -Kvile & KC-
Angell
Black-clad figures appeared on stage, and the three guest musicians wore black veils covering their faces. Angell herself stood out clearly from the rest of the band with her light curls and uncovered face. Because of those veils, I found it difficult to really connect with the band, even though hair was flying both during headbanging and full-on helicopter action. The sound in Gildehallen was good, and because the venue is so small, it almost feels as though you can reach out and touch both the band and the music. We did not need fans to deal with the heat, since the hair helicopters occasionally worked as fans all by themselves. Angell performs a form of progressive black/death metal. It is obvious that they are skilled musicians, but at times I still find the music a little monotonous. It can become somewhat too staccato, and I think the material would benefit from greater variation. But young musicians have to start somewhere, and I am sure we will hear more from this direction in the future. -Heidi-
Nargaroth
The German black metal band played its very first concert on Norwegian soil.Despite delayed travel and delayed baggage and equipment, they held absolutely nothing back during the hard-hitting performance.Wearing heavy leather vests and massive spiked wristbands, the band radiated an aggressive authority that matched the music perfectly.Vocalist Ash looked threatening and demonic in corpse paint and absolutely oozed authority.He commented that it was unusual for them to play a concert in daylight.Daylight or not – for this writer, the concert was one of the highlights.Hopefully we will see them again soon. What a concert. -Kristin-
I Am Morbid
This was the first time I had seen this American death metal band, and what a concert it turned out to be. For fans of old-school death metal, this was top-class material. The band looked like they were having a great time, the vocalist talked between songs and they delivered several older classics. And the beautiful summer weather turned the grass in front of Helheim into one big party. Excellent atmosphere. -Kristin-
Danefae
Two distinguished-looking gentlemen walked onto the stage and almost looked like priests who had taken a wrong turn. They started playing guitar and bass before the rest of the band gradually appeared. There was a clear tension in the music and a certain mystery surrounding what would happen next. The small stage quickly filled with the rest of the band as well as backing singers. I thought the vocals were slightly weak at first, but after a couple of songs Anne Olesen clearly became more confident. She wore headwear that made her look a little like a forest elf. She completely immersed herself in the music and danced as she sang. Danefae had choreographed the performance so that different members took turns at the front of the stage, which kept the show from ever feeling static. Danefae’s music contains plenty of variation and is prog rock that really catches your attention. The drummer was a joy to listen to, and it is easy to understand that he received his musical education at the Royal Academy of Music in Aalborg, Denmark. The band has released a couple of albums and, based on this concert, Danefae is definitely a band I am going to explore further. -Heidi-
Skáld
The music of Skáld occupies much of the same territory as the better-known band Heilung. They deliver strong rhythms that quickly get the audience dancing. Valhalla is situated just beyond Gildehallen, and the proximity to the stage makes it easy to see what is happening up there. Visually, it is a beautiful spectacle. The musicians are dressed in Viking-inspired clothing, and of course many people in the audience have chosen the same style. The afternoon sun shines beautifully on Gildehallen, on us in the crowd and on the artists on stage. Skáld makes frequent use of different percussion instruments, and the deep drums fill the entire area with sound. Marie Potosniak’s bright, powerful and beautiful voice is a joy to hear, while the darker male vocals add both depth and dynamics. The lyrics are mainly in Old Norse, although Skáld is not afraid to bring in more modern Nordic languages either. That makes the whole expression even more mysterious and fits extremely well with the hypnotic music performed by this French band. -Heidi-
Vreid opens the concert with a tribute to both Runa, the festival’s founder, and Ozzy, setting a personal and respectful tone from the very beginning. The band fits Midgardsblot like a glove, with its dark Norwegian expression and proud connection to its home region. There is no hiding where they come from – the Sogndal metal is carried proudly and shared with an audience that clearly appreciates the heaviness, identity and atmosphere. Everything feels completely natural in these surroundings. Vreid and Midgardsblot are simply a combination that makes sense. -Toril & KC-
Voidspire
The next band out was a death metal band from Oslo made up of experienced musicians. With thundering drums and loud riffs, the venue shook with intensity. Concerts inside Gildehallen, which is often packed with people, feel intimate and extremely intense. -Kristin-
Gehenna
There was a bit of waiting in front of the Valhalla stage under the blazing sun before Norwegian Gehenna appeared with corpse paint and attitude. With their appearances being relatively rare, many were excited to hear what they had to offer. The soundscape came across as pitch-black, heavy and atmospheric black metal that built towards a ritualistic mood rather than catchy melodies. A type of classic early-1990s black metal. Nothing to do here but enjoy it. -Kristin-
Turbonegro
Norwegian Turbonegro was the final band on Helheim this Friday. On the way towards the concert area there were plenty of white hats and lots of black makeup, clearly in honour of the band and its distinctive image. The concert began with a violent and wonderful blast of punk rock. The crowd cheered and literally threw themselves into it from the first moment. It is obvious that these guys have many years of experience, and they give everything on stage. Watching and listening to Turbonegro is not boring for a single second. There was stagediving and full-on action throughout the entire concert. One guy asked if I wanted to be lifted up and carried over the crowd in time with the music. I politely declined, but ended up in the moshpit instead. There was pure joy among the fans, who sang along to the band’s songs. We can safely say that Turbo fans know how to let themselves go. As darkness fell, the rain started as well. But it did not matter – the audience remained just as enthusiastic. Hats and makeup were eventually all over the place and the battle was nearing its end. But the fans were clearly both happy and satisfied. All in all, a brilliant and highly energetic concert. -Heidi-
Veliu Namai
The concert, which started at 23:00, got off to a slightly poor start. It began to rain, and the area in front of the stage was a little sparse. That was a shame, because they had placed many burning candles both on and in front of the stage, giving the feeling that we were taking part in some kind of sacred ritual. Combined with the smell of exotic incense, the atmosphere was very special. One of the band members wore something resembling a burka and stood there with a shaman drum. The music began quietly with a mixture of shamanistic elements, traditional Baltic paganism and trance-like rhythms. Unfortunately, this writer only managed to catch a couple of songs while the atmosphere was building. Visually, quite cool. -Kristin-
SATURDAY
Tyranny
A new-generation metal band and winners of the Band Battle. The festival has really managed to include several young surprises, and the new generation brings fresh energy and new life to the line-up. What they all have in common is hard riffs, raw energy, lots of headbanging and full power. -Kristin-
Leperpest
The first of the next-generation metal bands on the Valhalla stage. From the very first note, it was complete overdrive. The band entered the stage drenched in blood and blasted away with extreme, aggressive energy that immediately whipped the crowd into a frenzy. They radiated pure joy in playing while the vocalist roared into the microphone with a manic stare. This certainly brought life to the front of the stage. -Kristin-
Rock the Night
Europe – or rather the tribute version, Rock the Night – rocks perfectly well, but this is without a doubt the smallest crowd we have seen in front of the main stage so far. Naturally, that affects the atmosphere somewhat, even though the band themselves keep things moving. On the ballad “Carrie,” the additional female vocalist gets a good opportunity to show off her voice, and this is where the setup works particularly well. The rest of the set is more straightforward Europe territory, and naturally the crowd gets the songs they expect. From “Carrie” we move on to “Cherokee,” putting us firmly back in the familiar 1980s rock landscape. Not exactly the biggest sea of people at the festival, but those standing in front of the stage seem to be enjoying themselves. -Kvile & KC-
Mystery
Winners of the Helvete i Vestfold Band Battle. It is clear that Midgardsblot has become an arena for up-and-coming bands where they can show what they are capable of. And they certainly do not hold back when it comes to intensity and energy. Full power. -Kristin-
Koldbrann
They delivered one of their few but highly anticipated festival appearances in Norway this summer, and the audience was more than ready. Led by frontman Mannevond, they shook the Valhalla stage in broad daylight with their characteristic hell-bent live show. Mannevond whipped the crowd into complete overdrive. We were also going to hear several of the new tracks from the album “Ingen Skånsel.” I have to agree with the claim that this was a display of power like few others. Absolutely brilliant. -Kristin-
Trio Oro
At Helheim Lounge, Trio Oro gives us a small and very pleasant taste of what awaits later tonight in Gildehallen. With light, sweet tones and a relaxed atmosphere, they quickly get several members of the audience moving, and some allow themselves to be completely swept away by the dancing. It becomes a nice musical breathing space between the heavier acts at the festival – while at the same time being just enough to spark curiosity before the full concert later tonight. A small teaser, but definitely enough to make us want more. -Heidi-
Einherjer definitely does not need to cry wolf to get the audience on board. Everything works from the first moment, with Norwegian Viking black metal, solid punch and a sound that hits exactly as it should. The Norwegian language, both in the vocals and between songs, naturally fits perfectly within the Midgardsblot setting and adds even more identity to the concert. The crowd is fully engaged, and the band has no trouble keeping everyone’s attention. Midway through, things calm down a little more than this writer personally would have liked. A ballad or two could happily have been replaced with even more heaviness and speed – but fortunately it builds up again, and towards the end it really takes off. Einherjer delivers exactly the kind of Norwegian Viking metal that belongs here. -Kvile & KC-
Mortal Fear
A young local band given the opportunity to play on home ground. With lightning-fast thrash metal mixed with aggressive hardcore punk energy, the atmosphere was quickly whipped up. And the traditional moshpit became every bit as chaotic as you would expect from that level of intensity. -Kristin-
Forndom had to cancel earlier tonight because of the rain, but fortunately gets another chance later – even though that means competing directly with Saxon. The contrast could hardly be greater. On the main stage, classic heavy metal is thundering away, while Forndom creates a much darker, calmer and more hypnotic atmosphere. Even so, they hold on well to their own audience, and the turnout is certainly nothing to complain about. Saxon can only be heard as a distant rumble in the background, and right here that actually feels completely right. This is exactly the kind of dark, hypnotic sound we want drifting through the canvas of our tents late at night and becoming part of the entire Midgardsblot experience. -Toril & KC-
Nebala gets the honour of welcoming the sun back to the main stage after a round of rain, lightning and thunder over the festival site. It almost feels perfect that the weather clears exactly here. The rhythms spread across the area, the audience starts to sway along, and after being both wet and slightly cold, it feels as though warmth gradually finds its way back into the body. With the sun returning and Nebala providing the soundtrack, the entire area gets a small lift. Sometimes all it takes is the right rhythms and a glimpse of sunshine to get the festival pulse properly going again. -Toril & KC-
Arachno
The last of the new-generation bands and young talents was this hard-hitting thrash metal band. Energy, punch and uncompromising metal are common traits among all these new bands. It is important that they get the chance to show what they can do so that the metal genre can continue to live and evolve. -Kristin-
Arthur Brown
If anyone should feel that Arthur Brown is getting too old for this – which, by the way, nobody seems to think – we can simply point out that the man is now well past eighty. There are probably not many people at Midgardsblot who can beat Arthur Brown when it comes to the number of costume changes during a concert, and possibly not when it comes to creating a good atmosphere among the crowd either. He is still theatrical, eccentric and completely himself – exactly as you would hope. And the audience is with him. At one point, what may be the most peaceful moshpit in the world appears: people politely walk around in a circle without elbows, shoving or even the slightest hint of chaos. A kind of very civilised Viking version of a circle pit. 84 years old or not – Arthur Brown still knows how to put on a show. -Kvile & KC-
Saxon delivers exactly what you hope for from a band with this level of experience and weight behind them. The sound is close to perfect, the band sounds tight and powerful, and everything is topped off by Biff Byford on vocals, who still has both the voice and the authority needed to own a stage of this size. It is simply classic heavy metal delivered with experience, presence and respect for their own material. The audience gets exactly what they came for, and the atmosphere remains strong right up until the final note. And of course, you cannot end a Saxon concert without “Princess of the Night.” When it arrives as the final song, it also feels like exactly the right and worthy way to close the festival’s main stage. -Kvile & KC-
Trio Oro
The festival is drawing to a close, and the final band inside the hall consists of three young men playing colourful folk music with instruments including flute, guitar and djembe. It is both magical and intense, and the rhythms are heavy. The audience clearly appreciates the distinctive style. Sometimes you just have to go with the flow. -Kristin-
Runahild
The final concert of Midgardsblot is performed by Runahild on Valhalla, three quarters of an hour later than scheduled in order to make room for Forndom.The audience does not appear to have any desire to call it a night despite another few drops of rain and one of the more alternative musical expressions of the festival. Runahild brings with her atmospheres from the deep forests and fortunately manages to drown out the terrible DJ music being blasted from Helheim Lounge. -Toril-
And with that, this year’s Midgardsblot was over. The Vikings lay down their oars – or at least pack up camp, brush off the dust, rain and bonfire smoke, and begin the journey home. Four days of music, rituals, history, community and a completely unique atmosphere are now part of history for this year. Some head home with tired legs, others with hoarse voices, and most with their heads full of impressions and memories that will stay with them for a long time.Midgardsblot is more than just concerts. It is the atmosphere, the people, the surroundings and the feeling of stepping away from everyday life for a few days and into a world where past and present meet.All that remains is to thank everyone, pack down the rest of the camp and start the countdown to next year’s Blot.
Until next time, Midgardsblot. Cheers – and thank you for this year.
-Kristin, Kvile, Toril, Heidi and KC-