TIME TO ROCK 2026

For tredje år på rad besøker vi Time to Rock Festival. Dette har blitt en av undertegnedes favorittfestivaler, sammen med Karmøygeddon. Mer om dette litt senere.

Time to Rock arrangeres i Knislinge, under en halvtimes kjøring fra Kristianstad, og er å regne som lillebroren til Sweden Rock Festival. Mange spurte seg om det var mulig å arrangere disse festivalene så tett opp mot hverandre, men det har vist seg at de har blitt to vidt forskjellige festivaler.

Min favorittfestival var lenge Sweden Rock Festival, som jeg har besøkt nesten hvert år siden 2001. Festivalen har fortsatt en plass i hjertet mitt, men etter at Live Nation overtok, og jeg selv ble eldre, har jeg innsett at dette ikke lenger er min greie. Jeg er for gammel for en festival som presser inn flest mulig mennesker og kjører de samme bandene om og om igjen.

Her kom først Karmøygeddon inn. En festival for publikum. På jakt etter andre festivaler, og etter anbefalinger fra venner, ønsket vi også å teste ut Time to Rock. En festival som gjør livet til oss rockere lettere. Det er billig, minimale – om noen – køer og en koselig atmosfære. Vi er én stor familie. Både publikum og artister koser seg. I fjor var slagordet «Vi löser det» trykt på T-skjortene til crewet. Det sier det meste.

Jeg var litt skeptisk da de gikk ut og fortalte at de skulle øke publikumskapasiteten i 2026. Jeg tenkte: Nei, ikke bli som Sweden Rock. Mange med meg var bekymret. Men ledelsen er veldig flinke på sosiale medier og beroliget oss. Besøkstallet økte med et gjennomsnitt på 300 personer per dag. Det kunne vi knapt merke. Men festivalen bør ikke bli særlig større. Noen hundre fra eller til gjør ingenting, men ikke begynn med flere tusen ekstra. Det er jeg ganske sikker på at festivalledelsen heller ikke kommer til å gjøre.

Festivalen satser på mellomskiktet av band. De ønsker ikke de aller største trekkplastrene, som koster millioner av kroner. De ønsker kvalitet blant alle bandene og fordeler midlene deretter. Det er jeg helt enig i. Jeg trenger ikke å se Iron Maiden og Volbeat for n-te gang. Jeg vil gjerne oppleve noe nytt og få kvalitet i alle ledd. Det får vi på Time to Rock.

I år var været stort sett på topp, men det blåser ofte en del i Knislinge. Dette kan selvsagt ikke festivalen kritiseres for. I år hadde de fått på plass noen nye og kule ting. Blant annet en utvidet bar langs Helge å. Dette er et litt roligere område hvor man kan sette seg ned og ta noe godt i glasset mellom slagene.

De hadde også fått inn en tankbil med tappetårn. En kul gimmick. I tillegg hadde de anskaffet et tog – ja, et tog. Et slikt turisttog som gjerne kjører rundt i byer. Jeg fikk ikke helt tak på hvor det kjørte eller til hvilke tider, men det dukket opp på forskjellige steder. Noen venner av oss hadde blitt hentet på vorspiel, og det var visstnok en kul opplevelse.

Prisnivået på festivalen er helt innenfor. Festivalbilletten koster under halvparten av hva man må betale hos de storebrødrene. En øl koster fra 59 svenske kroner, og du får mat, som en hotdog, for 25 kroner.

Det er heller ikke noe problem å komme frem på konsertene dersom man ønsker å se bandene på nært hold. Som fotograf kan dette ofte være en utfordring, siden man gjerne står foran publikum under de tre første låtene. Etterpå er det normalt håpløst å få sett noe særlig av resten av konserten. Her var det imidlertid ikke én eneste gang jeg hadde problemer med å finne meg en god plass dersom jeg ønsket det.

Vi snakket med mange av gjestene under festivalen, og alle sa det samme: De trivdes veldig godt på Time to Rock. Mange var enige med oss i at Sweden Rock Festival har blitt for stor, og de ønsker seg en litt roligere festival hvor man alltid finner et sted å sitte og noen å prate med.

Som nevnt er vi én stor familie. Artistene vandrer rundt uten å bli plaget, men slår gjerne av en prat dersom man ikke er altfor innpåsliten. Jeg opplever også at gjennomsnittsalderen her er noe høyere enn hos storebroren.

Musikalsk er det mye av det samme. Her finner du ikke mye black- eller death metal, så dersom det er dette du er ute etter, er nok ikke dette festivalen for deg. Da er Inferno og Beyond the Gates mer passende festivaler.

Den eneste utfordringen med en festival ute på landet er overnatting. Her finnes det ingen hoteller. Det eneste alternativet på selve festivalområdet er camping. Det går imidlertid ofte busser til og fra nærliggende byer for dem som ønsker det, så noe stort problem er det egentlig ikke. Dette er den samme utfordringen som gjelder for de fleste festivaler i dag. På Sweden Rock, Tons of Rock, Karmøygeddon og andre festivaler må man ofte også finne hotell et godt stykke unna selve festivalområdet.

DAG 1

The Üniverse åpnet årets festival. Og hvem hadde trodd at så mange skulle møte opp for å høre på dette bokstavelig talt unge bandet?Det lokale bandet består av medlemmer mellom 11 og 14 år. Ja, du leste riktig. Og for en opplevelse det ble. Musikerne er rådyktige til å være så unge. Den elleve år gamle vokalisten hadde en skikkelig rockeattitude, men selvsagt har han fortsatt noe å gå på vokalmessig. Bandet fikk lov til å spille en minikonsert utenfor den lokale matbutikken i fjor, men fikk i år æren av å åpne hele festivalen. Gi dem noen år på baken, så garanterer jeg at de kommer til å bite godt fra seg. Vi snakket med faren til et av medlemmene og forsto det slik at de hadde fått mange tilbud, men at de ønsker å la bandet vokse sakte, men sikkert. Vi ønsker dem masse lykke til og kommer til å følge dem videre i karrieren.

ATC eller Above the Clouds, var et nytt bekjentskap for oss. De har hatt en pause på 40 år, så vi hadde rukket å glemme hele bandet.Det var en helt grei opplevelse, men uten den store spillegleden og sjarmen kom de litt til kort etter den fantastiske opplevelsen med sine langt yngre kollegaer. Ikke noe spesielt minneverdig for undertegnede, men dårlig var det heller ikke.

Roulette har vært med oss en stund, med både oppturer og nedturer. De har aldri oppnådd den store anerkjennelsen i rockemiljøet.Dette AOR-bandet leverer imidlertid en grei konsert, med solid arbeid fra alle på scenen. Bandet gjør seg godt tidlig på ettermiddagen, men ville nok ikke fått like stor respons sent på kvelden. Da trengs det mer krutt og raskere toner.

Mercury Riots fra Los Angeles gir oss litt 70-tallsvibber med god rock ’n’ roll. Det svinger bra, med gode soloer og en vokalist med en kraftfull stemme. De passer kanskje bedre på en klubbscene enn på en festival, men det var en helt grei konsert uten de helt store høydepunktene.

Heroes of Rock avslutter den første dagen med en kavalkade av gode, gamle klassikere fra øverste hylle. Her får vi blant annet en hyllest til avdøde Ozzy Osbourne og mange andre toppartister.De gjør ikke skam på originalene og leverer en trygg og god konsert. Det hele starter som et sirkus, med Lonny i spissen som sirkusdirektør. Og et sirkus blir det – med energi og en velspilt forestilling.

DAG 2

Metal Dragon er et fenomen à la Spinal Tap. De har spilt inn en film, blant annet på Skogsröjet, som handler om et fiktivt hardrockband. Filmen slippes i høst.Her spiller de på humor og kommer med morsomme kommentarer mellom låtene. Selve låtene må også tas med en god porsjon humor, men de er dyktige musikere, og vokalisten er ikke fremmed for å vise hva han er god for.Et kostyme med de minste dragevingene du noen gang har sett, satte en ekstra spiss på det hele. Det var et veldig kort sett, men vi gikk smilende derfra. Vi gleder oss til å se filmen.

Vanquisher var et av bandene som i utgangspunktet måtte vike for en matpause, men vi fikk med oss noe av konserten.Jeg ble litt nysgjerrig da jeg hørte at de blant annet var inspirert av Manowar. De spiller rundt temaet Conan og stilte i spenstige kostymer. Man skulle nesten tro de kom rett fra steinalderen.Musikalsk var de helt greie, men jeg er redd de drukner litt i all den gode musikken som finnes der ute.

Crucified Barbara har jeg droppet ved flere anledninger. Av uvisse grunner.Bandet består utelukkende av damer, og de rocker bra. Bandet ble dannet i 1998 og turnerte hardt før de la inn årene i 2016. I 2024 gjenoppsto de – bedre enn noen gang. Da var lysten tilbake.De bød både på pyro og et tight sett med låter som fortsatt står seg godt på en stor scene. Selv om jeg ikke har noe spesielt sterkt forhold til bandet, kommer jeg nok til å se dem igjen ved neste anledning.

Hardcore Superstar var jeg litt spent på å høre igjen etter en middels bra forestilling på Karmøygeddon. Jeg vet ikke om Jocke, vokalisten, var sliten den gangen, men av tidligere erfaring vet jeg at Hardcore Superstar «alltid» leverer.Jocke løper rundt på scenen, slik han alltid gjør. Jeg har hørt at han klokker inn rundt 20 000 skritt i løpet av en konsert. Likevel låter det bra. Det er heller ingen tvil om at dette er en favoritt blant publikum. Har du ikke sett dem før, er det bare å bestille billett ved neste anledning. At Jocke er en flott fyr også utenfor scenen, er det heller ingen tvil om. Jeg observerer artistene også utenfor scenen og var derfor hundre prosent sikker på at han ville stille opp for en prat da kompisen min, som sitter i rullestol, ønsket seg et bilde. Jocke stilte selvfølgelig opp og sørget for at kompisen min ble midtpunktet. En fabelaktig vokalist og et flott menneske også utenfor scenen.

Alterium var nok en ny oppdagelse for meg, og dette ble en av mine topp fem-opplevelser på festivalen.Det italienske bandet oppsto etter at Kalidia ble oppløst. Med den kvinnelige vokalisten Nicoletta i spissen leverte de en klokkeren konsert som for mange kan minne om blant andre Within Temptation.Gode låter og flotte prestasjoner fra samtlige i bandet førte til at dette ble en minneverdig opplevelse. Jeg kan fint se for meg dette bandet på en større scene med litt pyro. Da er de helt der oppe blant de beste. Et band å se opp for i fremtiden.

Treat har jeg sett ved et par tidligere anledninger. Dette er et band som har vært med oss i over 40 år uten å nå de aller største høydene.De har jobbet jevnt og trutt og levert god rock hele veien. Nå er de ute på sin avskjedsturné, men de leverer såpass bra at de gjerne kunne holdt på i mange år til.Med stor spilleglede og en vokalist som absolutt vet hvordan han skal sjarmere publikum, blir dette en takk og farvel-konsert hvor bandet på ingen måte gjør seg bort.

DAG 3

Tyketto fikk en utfordring da trommeslageren satt fast på en motorvei i Tyskland etter en bilulykke. Alternativene var å avlyse eller å gjennomføre et akustisk sett.Det ville vært vanskelig for festivalen å finne en erstatter på så kort varsel, så det ble en akustisk konsert. Slik jeg forsto det, er det ikke ofte dette skjer, men det akustiske formatet passer musikken til Tyketto godt.Vokalisten er ikke en utpreget showmann, og musikken har heller ikke så tunge riff eller andre elementer som gjør at savnet etter trommeslageren blir veldig stort. Det ble derfor en bra konsert hvor nettopp trommeslageren ikke ble særlig savnet.Det hele ble en kosestund med gode låter, og det så ut til at Tyketto selv tok situasjonen med et smil og koste seg på scenen.

Dominum er et power metal-band som ble dannet i 2022, og er dermed et forholdsvis ungt band. Jeg hadde ikke hørt om bandet på forhånd, men heldigvis hadde jeg lyttet meg opp på dem før festivalen.Og for en opplevelse. Dette var helt klart et av festivalens høydepunkter. Det er noe spesielt når du får slike konsertopplevelser. Jeg er egentlig ikke fan av masker, men her ble det ikke noe irritasjonsmoment, slik det kan være for meg med enkelte andre band. Bandet var samspilt, og vokalen var helt der oppe. Her fikk vi både spilleglede og endelig en antydning til litt show. Dette er et band jeg absolutt kommer til å følge videre. Det er utrolig gøy å se at det blomstrer bak «gammelkara» som nå synger på siste verset. Anbefales på det sterkeste.

10cc har holdt det gående i en mannsalder og har flere hits enn mange andre band.For undertegnede var dette imidlertid et band jeg egentlig hadde planlagt å droppe til fordel for en matpause. Jeg fikk likevel med meg noen låter, og det var bra. Jeg fikk litt Beach Boys-vibber og en solid hitparade.Jeg lover å forsøke å få med meg en hel konsert neste gang.

Loudness så jeg for første gang på Sweden Rock. Den gangen leverte de en bra konsert, men det var de trange buksene til vokalisten som ble det store samtaleemnet.Denne gangen hadde han, klok av skade, valgt en mindre «utfordrende» bukse.De fyrte av megahiten «Crazy Nights» som første låt. Den låt overraskende bra, og dette lovet godt for fortsettelsen.Dersom du forventer et band med stor spilleglede, er ikke Loudness det rette bandet. Men med tanke på hvor lenge de har holdt det gående, overgår de mange av sine jevnaldrende kollegaer.En annen ting er at det ikke er spesielt ofte man får se japanske band i Europa.

Leningrad Cowboys hadde vi sett frem til et gjensyn med lenge. Gleden var derfor stor, og vi trodde dette skulle bli et av dagens høydepunkter – før de gikk på scenen.Sist vi så dem, var det en utrolig morsom greie med kostymer, hår, støvler og blåsere. Bandet har holdt på i 40 år, men det er ikke mange igjen fra den opprinnelige tiden.At dette er et partyband, er det ingen tvil om. Coverlåtene kommer på løpende bånd, og både blåsere og dansere, i tillegg til resten av bandet, gjør sitt for å skape partystemning.Har du aldri sett dem før, er de absolutt verdt et besøk. For undertegnede ble det dessverre en skuffelse. Hadde jeg for store forventninger? Kanskje.

Dynazty er et fyrverkeri på scenen. Og for en stemme denne vokalisten har.At han er en av Sveriges beste vokalister, er jeg ikke i tvil om. Selvsagt kan dette diskuteres, men at bandet leverte til toppkarakter, er det ingen tvil om.Jeg har sett altfor lite til dette bandet, som etter min mening er undervurdert og burde fått langt mer oppmerksomhet. Jeg skal i alle fall se dem igjen ved neste anledning.

Gotthard så jeg på Sweden Rock for noen år siden. Den første gangen var det en helt fantastisk konsert, hvor avdøde Steve Lee var med på storskjerm og sang «Heaven». Det var en mektig opplevelse.Det er sjelden man klarer å toppe en slik opplevelse. Etter den andre konserten mistet vi noe av interessen, men vi bestemte oss for å gi dem en ny sjanse i år.Det ble dessverre et stort gjesp. For all del: Gotthard er dyktige og har bra låtmateriale. Men sent på en festivaldag trenger man noe mer enn et band som gjør det de må, men ikke noe mer enn det.Jeg tror dessverre – og jeg mener virkelig dessverre – at det blir med disse tre konsertene. Neste gang ser jeg heller noen nye band.

DAG 4

Nanowar of Steel begynte som et parodiband og har gjort stor suksess med YouTube-videoene sine.Jeg var spent på hva dette egentlig var, særlig da jeg oppdaget at en av låtene heter «Norwegian Reggaeton». Etter å ha sett videoene deres var dette bandet jeg absolutt ikke skulle gå glipp av.Og dette ble nummer to blant mine beste konsertopplevelser på Time to Rock.Ja, man må ta det for det det er. Liker du Steel Panther, men synes tekstene deres blir litt for grove, bør du sjekke ut Nanowar of Steel.Det er få band jeg har sett som skaper så mye stemning og moro på scenen. Kostymeskifter og morsomme tekster gjør at man går med et smil om munnen gjennom hele konserten. At musikken er fengende, er det heller ingen tvil om.Når de får publikum til å veive med hendene og synge «Barbagianni», mens en forvokst ugle løper rundt på scenen, vet man at det er noe spesielt på gang.Når de i tillegg avslutter konserten med en gigantisk jenka gjennom publikum, før de lager en tunnel inn til signeringsteltet, viser de virkelig at dette er noe utenom det vanlige.Jeg anbefaler alle å få med seg dette italienske bandet. MEN ikke forvent ett eneste sekund med seriøsitet. Da har du gått feil.

Savage var jeg en snartur innom på vei til en annen konsert. Bandet ble stiftet på slutten av 70-tallet, men har gått under radaren min.Dette var bandets første konsert i Sverige etter nesten 50 år. Det lille vi så, var helt greit, men ikke noe å tenke videre over.Det kan skyldes at konserten ikke sto på planen min, og at de spilte på den minste scenen uten noe særlig backdrop eller andre elementer som kunne gjort det til en større opplevelse.

Rhapsody of Fire sto på planen, men etter åtte festivaldager på to uker, fordelt på Tons of Rock og Time to Rock, begynte kroppen å si stopp. Og vi ventet tross alt på Erik Grönwall.Jeg har hørt dem noen ganger tidligere og klarte å karre meg til å få med meg noen låter. Jeg visste at det kom til å være kanonbra, og det viste de også under de få låtene jeg fikk høre.Det er absolutt ingenting å utsette på stemmen til vokalisten, men høydepunktet for meg er fortsatt samarbeidet med Christopher Lee. Det samarbeidet var mektig, og stemmene deres passet perfekt sammen.Neste gang skal jeg se hele konserten. Dette er power metal på sitt beste.

Crimson Glory var et band som sto på listen min under Sweden Rock i fjor, men som da måtte vike for andre band. Denne gangen gjorde jeg et nytt forsøk.Konserten ga meg dessverre veldig lite. Jeg følte at vokalisten ikke helt hadde stemmen med seg denne kvelden. Om det faktisk stemmer, eller om det var lyden som ble tatt av vinden, er jeg ikke sikker på.Det ble dessverre en trist affære. Ikke noe å skrive hjem om.

A Tribute to Gary Moore hadde vi sett litt frem til. Det er ingen tvil om at Gary Moore laget mye bra musikk, både rock og blues.Denne kvelden skulle to av sønnene hans, sammen med Tommy Johansson, kjent fra blant annet Sabaton og Majestica, levere en kavalkade av Garys beste låter.Jeg var spent på Tommy, siden jeg så ham med Majestica i fjor og syntes det ble litt for mange lyse toner etter min smak. At han er dyktig både på gitar og vokal, er det likevel ingen tvil om.Denne kvelden leverte han veldig bra. Men hva med Garys sønner? Jeg vet ikke helt om de selv har valgt å reise rundt og spille, for her var det minimalt med spilleglede.At konserten likevel var en opplevelse, skal vi ikke nekte for. Vi var så heldige å få oppleve Gary på en av de siste konsertene han holdt, og det var absolutt ikke feil å få høre låtene igjen.

Erik Grönwall var sistemann ut. Her hadde vi skyhøye forventninger.Erik har blitt en av mine nye favoritter. For en stemme. Han slo gjennom i Idol i 2009 og har, i tillegg til sine fantastiske YouTube-coverlåter, vært vokalist i H.E.A.T, Skid Row og hos Michael Schenker. Nå var tiden kommet for en solokarriere.Jeg har fulgt YouTube-serien hans, hvor han er ærlig og viser hvilken flott personlighet han har. Han var nær ved å dø av kreft for noen år siden, men musikken har holdt ham oppe. Og takk for det.Jeg har personlig møtt Erik, og han er en person man fort blir glad i.Så til musikken. Denne soloturneen markerer starten på et nytt kapittel, med låter fra hele karrieren hans. Vi fikk høre låter fra alle bandene, YouTube-coverlåter og musikk fra debutalbumet hans som soloartist.I begynnelsen ble jeg skuffet. Stemmen hans druknet i musikken. Det var noe som ikke stemte. Det kom seg imidlertid etter et par låter, og stemmen hans kom bedre og bedre frem.Han løper rundt, og mannen klarer ikke å stå stille i mer enn ti sekunder av gangen. Men slik er Erik.Vi fikk pyro, en enorm stemme og ikke minst en energibunt uten like. Mange fikk en opplevelse for livet da han kastet seg ut blant publikum og ble båret rundt.Det er ingen tvil om at det eksisterer et kjærlighetsforhold mellom publikum og Erik.Musikerne han har fått med seg, er også fra øverste hylle. At gitaristen Philip Näslund spiller gitar i Bruce Dickinsons band, er i seg selv et kvalitetsstempel.Erik fører arven videre. Vi gleder oss til fortsettelsen.Og litt reklame helt på slutten: Får du ikke anledning til å se ham før, spiller han på Karmøygeddon i 2027.

Avslutningsvis vil jeg berømme hele Time to Rock-gjengen for nok et vel gjennomført arrangement. Vi ser allerede frem til fortsettelsen. Vi sees til neste år! -Tom & Jannicke-

Por tercer año consecutivo visitamos el festival Time to Rock. Se ha convertido en uno de los festivales favoritos de quien escribe, junto con Karmøygeddon. Volveré sobre esto un poco más adelante.

Time to Rock se celebra en Knislinge, a menos de media hora en coche de Kristianstad, y puede considerarse el hermano pequeño de Sweden Rock Festival. Muchos se preguntaban si sería posible organizar ambos festivales con tan poca diferencia de tiempo, pero ha quedado demostrado que se han convertido en dos festivales completamente diferentes.

Durante muchos años, mi festival favorito fue Sweden Rock Festival, al que he asistido casi todos los años desde 2001. El festival sigue ocupando un lugar en mi corazón, pero después de que Live Nation tomara el control, y a medida que yo también me he ido haciendo mayor, me he dado cuenta de que ya no es lo mío. Soy demasiado mayor para un festival que intenta meter al mayor número posible de personas y programa a los mismos grupos una y otra vez.

Primero apareció Karmøygeddon. Un festival hecho para el público. Buscando otros festivales, y siguiendo las recomendaciones de amigos, también quisimos probar Time to Rock. Un festival que nos hace la vida más fácil a los rockeros. Es barato, las colas son mínimas —si es que las hay— y el ambiente es acogedor. Somos una gran familia. Tanto el público como los artistas disfrutan. El año pasado, el lema «Vi löser det» —«Lo solucionamos»— estaba impreso en las camisetas del equipo. Eso lo dice casi todo.

Me mostré un poco escéptico cuando anunciaron que aumentarían el aforo en 2026. Pensé: No, no os convirtáis en Sweden Rock. Muchos compartían mi preocupación. Sin embargo, la dirección del festival es muy buena comunicándose en las redes sociales y consiguió tranquilizarnos. La asistencia aumentó en una media de 300 personas por día. Apenas se notó. Aun así, el festival no debería crecer mucho más. Unos cientos más o menos no importan, pero que no empiecen a sumar varios miles. Estoy bastante seguro de que la dirección tampoco pretende hacerlo.

El festival apuesta por grupos de nivel medio. No quiere contratar a las grandes atracciones que cuestan millones. Busca calidad en todos los grupos y distribuye los recursos en consecuencia. Estoy completamente de acuerdo. No necesito ver a Iron Maiden y Volbeat por enésima vez. Quiero descubrir algo nuevo y encontrar calidad en todos los aspectos. Y eso es lo que encontramos en Time to Rock.

Este año el tiempo fue, en general, fantástico, aunque en Knislinge suelen tener algunos problemas con el viento. Naturalmente, no se puede culpar al festival por eso. Este año habían incorporado algunas novedades muy interesantes. Entre otras cosas, un bar ampliado junto al río Helge. Es una zona algo más tranquila donde uno puede sentarse y tomar algo entre concierto y concierto.

También habían instalado un camión cisterna con torres de grifos. Un detalle divertido. Además, habían conseguido un tren. Sí, un tren. Uno de esos trenes turísticos que suelen recorrer las ciudades. No conseguí averiguar exactamente por dónde circulaba ni en qué horarios, pero aparecía en distintos lugares. Algunos amigos nuestros fueron recogidos durante una fiesta previa y, por lo visto, fue una experiencia muy divertida.

El nivel de precios del festival es completamente razonable. La entrada cuesta menos de la mitad que la de sus hermanos mayores. Una cerveza cuesta desde 59 coronas suecas y puedes comprar comida, como un perrito caliente, por 25 coronas.

Tampoco resulta difícil acercarse a los escenarios si quieres ver a los grupos de cerca. Como fotógrafo, esto suele ser un problema, ya que normalmente estás delante del público durante las tres primeras canciones. Después, muchas veces es prácticamente imposible ver algo del resto del concierto. Sin embargo, aquí no tuve ni una sola vez problemas para encontrar un buen sitio cuando quise hacerlo.

Hablamos con muchos asistentes durante el festival y todos decían lo mismo: Se sentían muy a gusto en Time to Rock. Muchos estaban de acuerdo con nosotros en que Sweden Rock Festival se ha hecho demasiado grande y preferían un festival algo más tranquilo, donde siempre se pueda encontrar un lugar para sentarse y alguien con quien conversar.

Como ya he mencionado, somos una gran familia. Los artistas pasean por el recinto sin ser molestados, pero normalmente aceptan encantados charlar un rato, siempre que uno no sea demasiado insistente. También tengo la impresión de que la media de edad del público es algo superior a la del hermano mayor.

Musicalmente, hay muchas similitudes. No encontrarás demasiado black o death metal, por lo que, si eso es lo que buscas, probablemente este no sea tu festival. En ese caso, Inferno y Beyond the Gates serían opciones más adecuadas.

El único reto de un festival situado en el campo es el alojamiento. Aquí no hay hoteles. La única opción dentro del recinto es el camping. Sin embargo, hay autobuses frecuentes hacia y desde las localidades cercanas para quienes lo deseen, así que en realidad no es un gran problema. Es el mismo desafío que tienen hoy muchos festivales. En Sweden Rock, Tons of Rock, Karmøygeddon y otros festivales también suele ser necesario buscar hotel bastante lejos del recinto.

DÍA 1

The Üniverse inauguró el festival de este año. ¿Y quién habría imaginado que acudiría tanta gente para escuchar a un grupo literalmente tan joven? Este grupo local está compuesto por miembros de entre 11 y 14 años. Sí, has leído bien. Y vaya experiencia. Los músicos son extraordinariamente buenos para su edad. El vocalista, de once años, tenía una auténtica actitud rockera, aunque naturalmente todavía tiene margen de mejora en el aspecto vocal. El año pasado, el grupo tuvo la oportunidad de ofrecer un pequeño concierto frente al supermercado local, pero este año recibió el honor de inaugurar todo el festival. Dadles unos cuantos años más y os garantizo que darán mucho que hablar. Hablamos con el padre de uno de los miembros y entendimos que habían recibido muchas ofertas, pero que querían dejar que el grupo creciera despacio y con seguridad. Les deseamos muchísima suerte y seguiremos de cerca su carrera.

ATC – Above the Clouds, era una nueva experiencia para nosotros. Han estado inactivos durante 40 años, así que habíamos tenido tiempo de olvidarnos por completo del grupo. Fue una experiencia aceptable, pero la falta de verdadera alegría sobre el escenario y de encanto hizo que quedaran algo por debajo después de la fantástica actuación de sus colegas mucho más jóvenes. No fue especialmente memorable para quien escribe, aunque tampoco fue malo.

Roulette lleva tiempo entre nosotros, con sus altibajos. Nunca ha conseguido el gran reconocimiento dentro del ambiente rockero. Sin embargo, este grupo de AOR ofrece un concierto correcto, con un trabajo sólido por parte de todos los músicos sobre el escenario. El grupo funciona bien a primera hora de la tarde, pero probablemente no habría recibido la misma respuesta por la noche. A esas horas se necesita más potencia y ritmos más rápidos.

Mercury Riots, procedente de Los Ángeles, nos ofrece ciertas vibraciones de los años setenta con buen rock ’n’ roll. Suena bien, con buenos solos y un vocalista con una voz potente. Quizá encajen mejor en un club que en un festival, pero fue un concierto correcto, aunque sin grandes momentos destacados.

Heroes of Rock cierra el primer día con una cabalgata de grandes clásicos de primera categoría. Recibimos, entre otras cosas, un homenaje al fallecido Ozzy Osbourne y a muchos otros artistas de primera línea. No desmerecen a los originales y ofrecen un concierto seguro y de buena calidad. Todo empieza como un circo, con Lonny al frente en el papel de director de pista. Y en un circo se convierte, con energía y un espectáculo muy bien ejecutado.

DÍA 2

Metal Dragon es un fenómeno al estilo de Spinal Tap. Han grabado una película, en parte durante Skogsröjet, que trata sobre un grupo ficticio de hard rock. La película se estrenará este otoño. Aquí todo gira alrededor del humor, con comentarios divertidos entre las canciones. Las propias canciones también deben tomarse con una buena dosis de humor, aunque son músicos competentes y el vocalista no duda en demostrar lo que sabe hacer. Un traje con las alas de dragón más pequeñas que hayas visto jamás dio un toque adicional a todo el espectáculo. El repertorio fue muy breve, pero nos marchamos sonriendo. Estamos deseando ver la película.

Vanquisher era uno de los grupos que inicialmente iba a sacrificar por una pausa para comer, pero conseguimos ver una parte del concierto. Sentí curiosidad cuando escuché que estaban inspirados, entre otros, por Manowar. Su temática gira alrededor de Conan y aparecieron con unos llamativos disfraces. Casi parecía que acababan de salir directamente de la Edad de Piedra. Musicalmente estuvieron correctos, pero me temo que pueden acabar perdiéndose entre toda la buena música que existe actualmente.

He dejado pasar a Crucified Barbara en varias ocasiones. Por motivos que ni yo mismo sé explicar. El grupo está compuesto exclusivamente por mujeres y realmente saben rockear. Se formó en 1998 y estuvo de gira intensamente antes de separarse en 2016. En 2024 regresaron, mejor que nunca. Habían recuperado las ganas. Ofrecieron pirotecnia y un repertorio compacto, con canciones que siguen funcionando perfectamente en un escenario grande. Aunque no tengo una relación especialmente fuerte con el grupo, probablemente volveré a verlas en la próxima oportunidad.

Tenía curiosidad por volver a escuchar a Hardcore Superstar después de una actuación bastante mediocre en Karmøygeddon. No sé si Jocke, el vocalista, estaba cansado aquella vez, pero por experiencias anteriores sé que Hardcore Superstar «siempre» cumple. Jocke corre por el escenario, como hace siempre. He oído que llega a recorrer unos 20.000 pasos durante un concierto. Aun así, suena bien. Tampoco hay ninguna duda de que es uno de los favoritos del público. Si nunca los has visto, solo tienes que comprar una entrada en la próxima oportunidad. Tampoco cabe ninguna duda de que Jocke es una persona fantástica fuera del escenario. Observo a los artistas también fuera de sus actuaciones y, por eso, estaba cien por cien seguro de que aceptaría hablar un momento cuando mi amigo, que utiliza silla de ruedas, quiso hacerse una foto. Naturalmente, Jocke aceptó y se aseguró de que mi amigo se convirtiera en el centro de atención. Un vocalista fabuloso y una gran persona también fuera del escenario.

Alterium fue otro nuevo descubrimiento para mí, y se convirtió en una de mis cinco mejores experiencias del festival. El grupo italiano surgió después de la disolución de Kalidia. Con la vocalista Nicoletta al frente, ofrecieron un concierto impecable que a muchos puede recordarles, entre otros, a Within Temptation. Buenas canciones y grandes actuaciones por parte de todos los integrantes hicieron que se convirtiera en una experiencia memorable. Puedo imaginar perfectamente a este grupo sobre un escenario más grande y con algo de pirotecnia. Entonces estarían entre los mejores. Un grupo al que habrá que seguir de cerca en el futuro.

He visto a Treat en un par de ocasiones anteriores. Es un grupo que lleva más de 40 años entre nosotros sin alcanzar las mayores cotas. Han trabajado de manera constante y han ofrecido buen rock durante todo el camino. Ahora se encuentran en su gira de despedida, aunque actúan tan bien que podrían continuar durante muchos años más. Con una gran alegría sobre el escenario y un vocalista que sabe perfectamente cómo ganarse al público, esta despedida se convierte en un agradecimiento y un adiós sin que el grupo quede mal en absoluto.

DÍA 3

Tyketto se encontró con un problema cuando su batería quedó atrapado en una autopista alemana después de un accidente de tráfico. Las opciones eran cancelar o realizar un concierto acústico.Para el festival habría sido difícil encontrar un sustituto con tan poca antelación, así que finalmente se convirtió en un concierto acústico. Por lo que entendí, no es algo que ocurra muy a menudo, pero el formato acústico encaja bien con la música de Tyketto.El vocalista no es precisamente un showman y la música tampoco contiene riffs tan pesados u otros elementos que hagan que la ausencia del batería se note demasiado. Por tanto, fue un buen concierto en el que, precisamente, el batería no se echó demasiado de menos.El resultado fue un momento acogedor con buenas canciones, y parecía que los propios miembros de Tyketto se tomaban la situación con una sonrisa y disfrutaban sobre el escenario.

Dominum es un grupo de power metal formado en 2022, por lo que todavía es relativamente joven. No había oído hablar de ellos anteriormente, pero por suerte había escuchado su música antes del festival. Y vaya experiencia. Fue, sin ninguna duda, uno de los grandes momentos del festival. Hay algo especial cuando se vive un concierto como este. En realidad no soy seguidor de los grupos con máscaras, pero aquí no se convirtió en una molestia, como sí me ocurre con otras bandas. El grupo estaba perfectamente coordinado y la voz estuvo a un nivel altísimo. Aquí encontramos alegría sobre el escenario y, por fin, ciertos indicios de espectáculo. Es un grupo al que definitivamente seguiré. Es fantástico ver cómo florecen nuevas bandas detrás de los «viejos rockeros» que ya están cantando sus últimos versos. Muy recomendable.

10cc lleva activo toda una vida y cuenta con más éxitos que muchos otros grupos. Sin embargo, para quien escribe era una banda que inicialmente pensaba saltarse para hacer una pausa y comer. Aun así, conseguí escuchar algunas canciones, y estuvieron bien. Sentí ciertas vibraciones de Beach Boys y asistimos a una auténtica colección de éxitos. Prometo intentar ver un concierto completo la próxima vez.

Vi a Loudness por primera vez en Sweden Rock. Aquella vez ofrecieron un buen concierto, aunque el gran tema de conversación acabaron siendo los pantalones ajustados del vocalista. Esta vez, aprendiendo de la experiencia, había elegido unos pantalones menos «desafiantes». Comenzaron con su gran éxito «Crazy Nights». Sonó sorprendentemente bien y prometía mucho para el resto del concierto. Si esperas ver a un grupo que muestre una gran alegría sobre el escenario, Loudness probablemente no sea la elección correcta. Sin embargo, teniendo en cuenta el tiempo que llevan en activo, superan a muchos de sus colegas de la misma generación. Además, no es muy frecuente tener la oportunidad de ver a grupos japoneses en Europa.

Llevábamos mucho tiempo esperando volver a ver a Leningrad Cowboys. La ilusión era, por tanto, enorme, y pensábamos que se convertiría en uno de los grandes momentos del día, antes de que subieran al escenario. La última vez que los vimos fue una experiencia increíblemente divertida con sus trajes, el pelo, las botas y los instrumentos de viento. El grupo lleva activo 40 años, pero no quedan demasiados integrantes de la época original. No hay ninguna duda de que se trata de un grupo de fiesta. Las versiones se suceden una tras otra, y tanto los músicos de viento como los bailarines, además del resto de la banda, hacen todo lo posible por crear ambiente. Si nunca los has visto, merece la pena hacerlo. Para quien escribe, sin embargo, fue una decepción. ¿Tenía expectativas demasiado altas? Quizá.

Dynazty es un auténtico espectáculo de fuegos artificiales sobre el escenario. Y qué voz tiene el vocalista. No tengo ninguna duda de que es uno de los mejores vocalistas de Suecia. Naturalmente, se puede discutir, pero no cabe duda de que el grupo ofreció una actuación de máxima puntuación. He visto demasiado poco a este grupo, que en mi opinión está infravalorado y merece mucha más atención. Sin duda volveré a verlos en la próxima oportunidad.

Vi a Gotthard en Sweden Rock hace algunos años. La primera vez fue un concierto absolutamente fantástico, en el que el fallecido Steve Lee apareció en una pantalla gigante cantando «Heaven». Fue una experiencia impresionante. Rara vez se consigue superar algo así. Después del segundo concierto perdimos parte del interés, pero decidimos darles una nueva oportunidad este año. Desgraciadamente, fue un gran bostezo. No me malinterpretéis: Gotthard son músicos competentes y cuentan con buen material. Pero a última hora de un día de festival se necesita algo más que un grupo que hace exactamente lo necesario y nada más. Creo, desgraciadamente —y realmente digo desgraciadamente—, que me quedaré con estos tres conciertos. La próxima vez preferiré ver a alguna banda nueva.

DÍA 4

Nanowar of Steel comenzó como un grupo de parodia y ha conseguido un gran éxito con sus vídeos de YouTube. Sentía curiosidad por descubrir de qué se trataba, especialmente cuando vi que una de sus canciones se llama «Norwegian Reggaeton». Después de ver sus vídeos, se convirtió en el grupo que bajo ningún concepto podía perderme. Y terminó siendo la segunda mejor experiencia de concierto que viví en Time to Rock. Sí, hay que tomárselo por lo que es. Si te gusta Steel Panther, pero consideras que sus letras son algo demasiado explícitas, deberías escuchar a Nanowar of Steel. He visto pocos grupos capaces de crear tanto ambiente y tanta diversión sobre el escenario. Los cambios de vestuario y las letras cómicas consiguen que mantengas una sonrisa durante todo el concierto. Tampoco hay ninguna duda de que la música es pegadiza. Cuando consiguen que el público agite las manos y cante «Barbagianni» mientras un búho gigantesco corre por el escenario, sabes que está ocurriendo algo especial. Y cuando además cierran el concierto con una gigantesca conga atravesando al público, antes de crear un túnel hacia la carpa de firmas, demuestran que realmente se trata de algo fuera de lo común. Recomiendo a todo el mundo que vea a este grupo italiano. PERO no esperes ni un solo segundo de seriedad. En ese caso, te habrás equivocado de concierto.

Pasé brevemente por el concierto de Savage de camino hacia otra actuación. El grupo se formó a finales de los años setenta, pero había pasado completamente bajo mi radar. Era la primera actuación de la banda en Suecia después de casi 50 años. Lo poco que vimos estuvo correcto, pero no fue algo sobre lo que seguir pensando. Quizá se debió a que el concierto no estaba en mi planificación y a que tocaban en el escenario más pequeño, sin un fondo de escenario especialmente llamativo ni otros elementos que pudieran haber convertido el concierto en una experiencia mayor.

Rhapsody of Fire estaba en mi planificación, pero después de ocho días de festival en dos semanas, entre Tons of Rock y Time to Rock, el cuerpo empezó a decir basta. Y, al fin y al cabo, estábamos esperando a Erik Grönwall. Ya los había escuchado varias veces y conseguí reunir fuerzas para ver algunas canciones. Sabía que sería fantástico, y así lo demostraron durante las pocas canciones que conseguí escuchar. No hay absolutamente nada que reprochar a la voz del vocalista, pero el punto culminante para mí sigue siendo la colaboración con Christopher Lee. Fue algo impresionante y sus voces encajaban perfectamente. La próxima vez veré el concierto completo. Esto es power metal en su máxima expresión.

Crimson Glory era uno de los grupos que tenía en mi lista durante Sweden Rock el año pasado, pero entonces tuvo que ceder ante otras bandas. Esta vez hice un nuevo intento. El concierto, desgraciadamente, me aportó muy poco. Sentí que el vocalista no tenía su mejor noche. No sé si realmente fue así o si el sonido fue arrastrado por el viento. Lamentablemente, se convirtió en una experiencia triste. Nada sobre lo que escribir a casa.

Esperábamos con cierta ilusión A Tribute to Gary Moore. No hay ninguna duda de que Gary Moore compuso muchísima música de calidad, tanto rock como blues. Esta noche, dos de sus hijos, junto con Tommy Johansson, conocido entre otros por Sabaton y Majestica, iban a ofrecer una selección de las mejores canciones de Gary. Tenía curiosidad por ver a Tommy, ya que lo vi con Majestica el año pasado y me pareció que había demasiados tonos agudos para mi gusto. Aun así, no cabe duda de que es un músico muy competente, tanto con la guitarra como con la voz. Esta noche actuó realmente bien. Pero ¿qué ocurrió con los hijos de Gary? No sé si ellos mismos han elegido salir de gira y tocar, porque aquí hubo una alegría mínima sobre el escenario. Aun así, no podemos negar que el concierto fue una experiencia. Tuvimos la suerte de ver a Gary en uno de sus últimos conciertos, y volver a escuchar aquellas canciones no estuvo nada mal.

Erik Grönwall fue el último artista del festival. Nuestras expectativas eran altísimas.Erik se ha convertido en uno de mis nuevos favoritos. Qué voz. Se dio a conocer en Idol en 2009 y, además de sus fantásticas versiones en YouTube, ha sido vocalista de H.E.A.T, Skid Row y Michael Schenker. Ahora había llegado el momento de iniciar su carrera en solitario. He seguido su serie de YouTube, donde se muestra sincero y deja ver la gran personalidad que tiene. Estuvo cerca de morir de cáncer hace algunos años, pero la música lo mantuvo en pie. Y gracias por ello. He conocido personalmente a Erik, y es una persona a la que uno le toma cariño rápidamente. Pasemos a la música. Esta gira en solitario marca el comienzo de un nuevo capítulo, con canciones de toda su carrera. Escuchamos temas de todos los grupos, versiones de YouTube y música de su álbum de debut como artista en solitario. Al principio me sentí decepcionado. Su voz quedaba enterrada bajo la música. Algo no funcionaba correctamente. Sin embargo, mejoró después de un par de canciones y la voz fue apareciendo cada vez con mayor claridad. Corre constantemente de un lado a otro y el hombre no es capaz de quedarse quieto durante más de diez segundos. Pero así es Erik. Tuvimos pirotecnia, una voz enorme y, sobre todo, una auténtica bomba de energía. Muchos vivieron una experiencia inolvidable cuando se lanzó sobre el público y fue transportado sobre sus manos. No hay ninguna duda de que existe una auténtica relación de amor entre el público y Erik. Los músicos que lo acompañan también pertenecen a la primera división. El hecho de que el guitarrista Philip Näslund toque en el grupo de Bruce Dickinson ya es, por sí solo, un sello de calidad. Erik continúa el legado. Estamos deseando ver lo que viene a continuación.Y un poco de publicidad para terminar: Si no tienes la oportunidad de verlo antes, actuará en Karmøygeddon en 2027.

Para finalizar, quiero felicitar a todo el equipo de Time to Rock por otro evento magníficamente organizado. Ya estamos deseando ver cómo continúa la historia. ¡Nos vemos el próximo año! – Tom & Jannicke-

For the third year in a row, we visited Time to Rock Festival. It has become one of this writer’s favourite festivals, alongside Karmøygeddon. More about that a little later.

Time to Rock takes place in Knislinge, less than a thirty-minute drive from Kristianstad, and can be regarded as the little brother of Sweden Rock Festival. Many people wondered whether it would be possible to hold the two festivals so close together, but they have proven to be two completely different festivals.

For many years, Sweden Rock Festival was my favourite festival, and I have attended almost every year since 2001. The festival still holds a place in my heart, but after Live Nation took over, and as I have grown older myself, I have realised that it is no longer my thing. I am too old for a festival that tries to squeeze in as many people as possible and books the same bands over and over again.

First came Karmøygeddon. A festival made for the audience. While looking for other festivals, and following recommendations from friends, we also decided to try Time to Rock. A festival that makes life easier for us rockers. It is affordable, the queues are minimal — if there are any at all — and the atmosphere is welcoming. We are one big family. Both the audience and the artists enjoy themselves. Last year, the slogan “Vi löser det” — “We’ll sort it out” — was printed on the crew’s T-shirts. That says almost everything.

I was slightly sceptical when they announced that they would increase the capacity in 2026. I thought: No, do not become another Sweden Rock. Many others shared my concern. However, the festival management is very good at communicating through social media and managed to reassure us. Attendance increased by an average of 300 people per day. We could barely notice it. Still, the festival should not grow much larger. A few hundred more or less does not matter, but please do not start adding several thousand. I am fairly certain the festival management has no intention of doing that either.

The festival focuses on bands in the middle tier. They do not want to book the biggest headliners, which cost millions. They want quality throughout the line-up and distribute the funds accordingly. I completely agree with that. I do not need to see Iron Maiden and Volbeat for the umpteenth time. I want to discover something new and experience quality at every level. That is exactly what we get at Time to Rock.

This year, the weather was mostly excellent, although Knislinge often struggles with strong winds. Naturally, the festival cannot be criticised for that. This year, they had introduced some cool new additions. Among other things, there was an expanded bar beside the River Helge. It is a quieter area where you can sit down and enjoy a drink between concerts.

They had also brought in a tanker truck fitted with beer towers. A fun gimmick. In addition, they had acquired a train. Yes, a train. One of those tourist trains that usually drives around towns and cities. I never quite figured out exactly where it went or at what times, but it appeared in different places. Some friends of ours had been picked up from a pre-party, and apparently it was a very entertaining experience.

The prices at the festival are completely reasonable. The festival ticket costs less than half the price of those at its bigger brothers. A beer starts at 59 Swedish kronor, and you can buy food, such as a hot dog, for 25 kronor.

It is also easy to get close to the stages if you want to watch the bands from nearby. As a photographer, this can often be a challenge, because you are normally in front of the audience during the first three songs. Afterwards, it is often nearly impossible to see much of the rest of the concert. At Time to Rock, however, there was not a single occasion when I had trouble finding a good spot whenever I wanted one.

We spoke to many guests during the festival, and they all said the same thing: They really enjoyed Time to Rock. Many agreed with us that Sweden Rock Festival has become too large, and they prefer a slightly calmer festival where you can always find somewhere to sit and someone to talk to.

As already mentioned, we are one big family. The artists walk around the festival grounds without being bothered, but they are usually happy to stop for a chat, as long as you are not too intrusive. I also get the impression that the average age of the audience is slightly higher than at its bigger brother.

Musically, there are many similarities. You will not find much black or death metal here, so if that is what you are looking for, this is probably not the festival for you. In that case, Inferno and Beyond the Gates would be more suitable choices.

The only challenge with a festival in the countryside is accommodation. There are no hotels here. The only option at the festival itself is camping. However, buses run frequently to and from nearby towns for those who want them, so it is not really a major problem. This is the same challenge faced by most festivals today. At Sweden Rock, Tons of Rock, Karmøygeddon and other festivals, you often have to find a hotel quite far away from the festival grounds as well.

DAY 1

The Üniverse opened this year’s festival. And who would have imagined that so many people would turn up to listen to such a literally young band?This local band consists of members aged between 11 and 14. Yes, you read that correctly. And what an experience it was. The musicians are incredibly talented for their age. The eleven-year-old vocalist had genuine rock attitude, although naturally he still has some room for improvement vocally.Last year, the band was allowed to perform a short concert outside the local supermarket, but this year they were given the honour of opening the entire festival. Give them a few more years and I guarantee they will become a force to be reckoned with.We spoke to the father of one of the members and understood that they had received many offers, but that they wanted to allow the band to grow slowly and steadily. We wish them the very best of luck and will continue to follow their career.

ATC – Above the Clouds, was a new experience for us. They have been on a 40-year break, so we had managed to forget about the band completely.It was a perfectly acceptable experience, but the lack of genuine joy on stage and charm meant that they fell slightly short after the fantastic performance by their much younger colleagues. It was not especially memorable for this writer, although it was not bad either.

Roulette has been around for some time, with both ups and downs. They have never achieved major recognition within the rock community.However, this AOR band delivers a decent concert, with solid work from everyone on stage. The band works well early in the afternoon, but probably would not have received the same response late in the evening. At that time of day, more firepower and faster music are needed.

Mercury Riots from Los Angeles gives us some 1970s vibes with good rock ’n’ roll. It swings nicely, with strong solos and a vocalist with a powerful voice.They may be better suited to a club stage than a festival, but it was a perfectly decent concert without any major highlights.

Heroes of Rock closes the first day with a cavalcade of classic songs from the very top shelf. Among other things, we are given a tribute to the late Ozzy Osbourne and many other top artists.They do not disgrace the originals and deliver a safe and solid performance. The whole thing begins like a circus, with Lonny leading the way as the ringmaster. And a circus it becomes, filled with energy and a well-executed show.

DAY 2

Metal Dragon is a phenomenon in the style of Spinal Tap. They have filmed a movie, partly at Skogsröjet, about a fictional hard rock band. The film will be released this autumn.Humour is central to everything they do, with funny comments between the songs. The songs themselves should also be taken with a generous dose of humour, although they are skilled musicians and the vocalist is not afraid to demonstrate what he can do.A costume featuring the smallest dragon wings you have ever seen added an extra touch to the whole experience. It was a very short set, but we left smiling. We are looking forward to seeing the film.

Vanquisher was one of the bands I had originally planned to sacrifice in favour of a food break, but we managed to catch part of the show.I became curious when I heard that they were inspired by bands including Manowar. Their theme revolves around Conan, and they appeared in some very striking costumes. You could almost believe they had come directly from the Stone Age.Musically, they were perfectly decent, but I am afraid they may disappear among all the good music that is currently out there.

I have skipped Crucified Barbara on several occasions. For reasons I cannot really explain.The band consists entirely of women, and they certainly know how to rock. The band was formed in 1998 and toured heavily before calling it a day in 2016. In 2024, they returned, better than ever. Their motivation had returned.They offered both pyro and a tight set of songs that still work extremely well on a large stage. Although I do not have a particularly strong relationship with the band, I will probably see them again at the next opportunity.

I was curious to hear Hardcore Superstar again after a fairly average performance at Karmøygeddon. I do not know whether Jocke, the vocalist, was tired that day, but from previous experience I know that Hardcore Superstar “always” delivers.Jocke runs around the stage, as he always does. I have heard that he clocks up around 20,000 steps during a concert. Even so, he still sounds good. There is also no doubt that this is one of the audience’s favourite bands. If you have never seen them, simply buy a ticket at the next opportunity.There is also no doubt that Jocke is a fantastic person away from the stage. I observe artists outside their performances as well, and I was therefore one hundred per cent certain that he would stop for a chat when my friend, who uses a wheelchair, wanted a photograph.Naturally, Jocke agreed and made sure that my friend became the centre of attention. A fabulous vocalist and a wonderful person away from the stage as well.

Alterium was another new discovery for me, and they became one of my top five experiences of the festival.The Italian band was formed after Kalidia disbanded. With female vocalist Nicoletta at the front, they delivered a flawless concert that may remind many people of bands such as Within Temptation.Good songs and great performances from every member made this a memorable experience. I can easily imagine this band on a larger stage with some pyro. Then they would be right up there among the best. A band to watch in the future.

I have seen Treat on a couple of previous occasions. This is a band that has been with us for more than 40 years without reaching the very greatest heights.They have worked steadily and delivered good rock throughout their career. They are now on their farewell tour, although they perform so well that they could easily continue for many more years.With great joy on stage and a vocalist who certainly knows how to charm the audience, this becomes a thank-you and farewell concert in which the band does not embarrass itself in any way.

DAY 3

Tyketto faced a challenge when their drummer became stuck on a German motorway following a traffic accident. Their options were to cancel or perform an acoustic set.It would have been difficult for the festival to find a replacement at such short notice, so the concert became an acoustic performance. From what I understood, this does not happen very often, but the acoustic format suits Tyketto’s music well.The vocalist is not exactly a showman, and the music does not contain such heavy riffs or other elements that make the drummer’s absence especially noticeable. It therefore became a good concert in which, remarkably, the drummer was not greatly missed.The result was a cosy moment with good songs, and it appeared that Tyketto themselves took the situation with a smile and enjoyed their time on stage.

Dominum is a power metal band formed in 2022, making them a relatively young band. I had not heard of them before, but fortunately I had listened to their music ahead of the festival.And what an experience. This was unquestionably one of the festival’s highlights. There is something special about having a concert experience like this.I am not normally a fan of masks, but here they did not become an irritation, as they do for me with certain other bands. The band was perfectly coordinated, and the voice was right up there at the highest level. We were given both joy on stage and, finally, some signs of an actual show.This is a band I will definitely continue to follow. It is wonderful to see new bands blossoming behind the “old boys” who are now singing their final verses. Highly recommended.

10cc has been around for what feels like a lifetime and has more hit songs than many other bands.For this writer, however, they were a band I had originally planned to skip in favour of a food break. I still managed to catch a few songs, and they were good. I got some Beach Boys vibes and heard a genuine parade of hits.I promise to try to see a full concert next time.

I saw Loudness for the first time at Sweden Rock. They delivered a good concert on that occasion, although the vocalist’s extremely tight trousers became the main topic of conversation.This time, having apparently learned from experience, he had chosen a less “challenging” pair of trousers.They opened with their megahit “Crazy Nights”. It sounded surprisingly good and promised a lot for the rest of the concert.If you expect a band to display great joy on stage, Loudness is probably not the right choice. However, considering how long they have been active, they outperform many of their contemporaries.Another point is that it is not especially common to see Japanese bands in Europe.

We had been looking forward to seeing Leningrad Cowboys again for a long time. Expectations were therefore high, and we thought they would become one of the highlights of the day, before they walked onto the stage.The last time we saw them, it was an incredibly entertaining experience involving costumes, hair, boots and brass instruments. The band has been active for 40 years, but not many members remain from the original era.There is no doubt that this is a party band. Cover songs follow one another, and both the brass section and the dancers, along with the rest of the band, do everything they can to create a party atmosphere.If you have never seen them before, they are definitely worth seeing. For this writer, however, it became a disappointment. Were my expectations too high? Perhaps.

Dynazty is a firework display on stage. And what a voice the vocalist has.I have no doubt that he is one of Sweden’s finest vocalists. Naturally, this can be debated, but there is no question that the band delivered a top-class performance.I have seen far too little of this band, which in my opinion is underrated and deserves much more attention. I will definitely see them again at the next opportunity.

I saw Gotthard at Sweden Rock some years ago. The first time was an absolutely fantastic concert, during which the late Steve Lee appeared on a large screen and sang “Heaven”. It was a powerful experience. It is rare that anything can top an experience like that. After the second concert, we lost some of our interest, but decided to give them another chance this year. Unfortunately, it became one long yawn. Do not misunderstand me: Gotthard are skilled musicians and have strong material. But late in the day at a festival, you need something more than a band doing exactly what is required and nothing beyond that. I believe, unfortunately — and I really do mean unfortunately — that these three concerts will be enough for me. Next time, I would rather watch some new bands.

DAY 4

Nanowar of Steel began as a parody band and has achieved great success with its YouTube videos.I was curious to discover what this was all about, especially after seeing that one of their songs is called “Norwegian Reggaeton”. After watching their videos, this became the one band I absolutely could not miss.And they ended up becoming my second-best concert experience at Time to Rock.Yes, you have to take it for what it is. If you like Steel Panther but think their lyrics are a little too explicit, you should check out Nanowar of Steel.Few bands I have seen create this much atmosphere and fun on stage. Costume changes and humorous lyrics keep a smile on your face throughout the entire concert. There is also no doubt that the music is catchy.When they make the audience wave their hands and sing “Barbagianni” while an oversized owl runs around the stage, you know that something special is happening. And when they finish the concert with a gigantic conga line through the audience before creating a tunnel towards the signing tent, they prove that this really is something out of the ordinary. I recommend that everyone sees this Italian band. BUT do not expect a single second of seriousness. If that is what you want, you have come to the wrong concert.I briefly stopped by Savage on my way to another concert. The band was formed in the late 1970s but had completely passed under my radar.This was the band’s first performance in Sweden after almost 50 years. What little we saw was perfectly acceptable, but not something to think much more about.That may have been because the concert was not part of my original plan and because they played on the smallest stage, without much of a backdrop or other elements that could have turned it into a bigger experience.

Rhapsody of Fire was on my schedule, but after eight festival days in two weeks, divided between Tons of Rock and Time to Rock, my body began to say enough. And after all, we were waiting for Erik Grönwall.I had heard them several times before and managed to gather enough strength to catch a few songs. I knew it would be fantastic, and that was exactly what they demonstrated during the few songs I managed to hear.There is absolutely nothing to criticise about the vocalist’s voice, but the highlight for me remains the collaboration with Christopher Lee. That collaboration was powerful, and their voices suited each other perfectly.Next time, I will watch the entire concert. This is power metal at its best.

Crimson Glory was one of the bands on my list at Sweden Rock last year, but they had to make way for other artists. This time, I made another attempt.Unfortunately, the concert gave me very little. I felt that the vocalist did not have his best voice that evening. Whether that was actually the case, or whether the wind was carrying the sound away, I am not certain.Sadly, it became a rather miserable affair. Nothing to write home about.

We had been looking forward to A Tribute to Gary Moore. There is no doubt that Gary Moore created a great deal of excellent music, both rock and blues.That evening, two of his sons, together with Tommy Johansson, known from bands including Sabaton and Majestica, were going to perform a selection of Gary’s best songs. I was curious to see Tommy, because I saw him with Majestica last year and felt that there were too many high notes for my taste. Still, there is no doubt that he is highly skilled, both on guitar and as a singer. He performed extremely well that evening. But what about Gary’s sons? I do not know whether they themselves have chosen to go on tour and perform, because there was very little joy on stage from them. Even so, we cannot deny that the concert was an experience. We were fortunate enough to see Gary at one of the final concerts he ever performed, and hearing those songs again was certainly not a bad thing.

Erik Grönwall was the final artist of the festival. Our expectations were sky-high.Erik has become one of my new favourites. What a voice. He first became known through Idol in 2009 and, in addition to his fantastic YouTube covers, has been the vocalist for H.E.A.T, Skid Row and Michael Schenker. Now it was time to begin his solo career.I have followed his YouTube series, where he is honest and reveals what a wonderful personality he has. He came close to dying from cancer a few years ago, but music kept him going. And thank goodness for that.I have met Erik personally, and he is someone you quickly become fond of.Now to the music. This solo tour marks the beginning of a new chapter, with songs from throughout his career. We heard songs from all of the bands, YouTube covers and music from his debut album as a solo artist.At the beginning, I was disappointed. His voice disappeared beneath the music. Something was not right. However, it improved after a couple of songs, and his voice gradually became clearer and more prominent.He runs around constantly, and the man cannot stand still for more than ten seconds at a time. But that is Erik.We were given pyro, an enormous voice and, above all, an unbelievable bundle of energy. Many people received an experience of a lifetime when he threw himself into the audience and was carried across their hands.There is no doubt that a genuine love affair exists between Erik and his audience.The musicians he has brought with him are also from the very top shelf. The fact that guitarist Philip Näslund plays in Bruce Dickinson’s band is a mark of quality in itself.Erik is carrying the legacy forward. We are looking forward to what comes next.And a little advertising at the very end: If you do not get the opportunity to see him before then, he will perform at Karmøygeddon in 2027.

Finally, I would like to praise the entire Time to Rock team for another exceptionally well-organised event. We are already looking forward to what comes next.

See you next year!