TONS OF ROCK 2026

Endelig var dagen kommet. Vi skulle nok en gang tilbake for å dekke festivalen vi har fulgt trofast helt siden de første riffene runget i Halden. Den gang var Tons of Rock noe mer rendyrket, noe mer kompakt og kanskje også litt mer for oss som levde og åndet for rocken. I dag har festivalen vokst seg enorm, og mange mener at det ikke lenger bare er Tons of Rock, men nesten en fullblods Oslo byfest. På sletta er det heller ikke lenger bare rockere, nagler, bandtrøyer og svarte jeans å se, men en folkefest for hele familien.

Nettopp på grunn av det enorme trykket, også fra nyere festivalgjengere, fikk vi i år virkelig kjenne nervene slå inn da vi ikke klarte å få tak i bobilcamp da salget startet. Og det til tross for at vi var fem stykker som satt klare med fingeren på avtrekkeren. I alle år har vi kjøpt «early bird»-billetter til våre familiemedlemmer, siden vi selv skal dit for å dekke festivalen via Helvete Magazine. For oss har dette blitt mer enn jobb, mer enn festival og mer enn musikk. Det har blitt en tradisjonell familiesammenkomst med riff, støv, campstemning og lange dager på sletta.

Når festivalens faste og trofaste følgere ikke har mulighet til å sikre seg bobilcamp før alle andre, smaker det derfor unektelig litt bittert å stå igjen uten camp. Hele konseptet vårt handler tross alt om å få med oss den totale festivalopplevelsen – ikke bare konsertene, men hele reisen. Fra tirsdagen, når campen sakte, men sikkert fylles opp av folk, flagg, stoler, telt, latter og forventninger, til søndag formiddag, når slitne, glade og støvete festivalfolk pakker sammen og vender hjem etter flere dager med musikk, minner og øresus. Vi dekker samtlige konserter på de to hovedscenene og i teltet, men for oss starter historien lenge før første band går på scenen.

Til slutt var det ren flaks som reddet oss. Noen ble dessverre syke – veldig trist for dem, men heldig for oss – og på tampen fikk vi kjøpt deres bobilcampplass. Først da kunne vi senke skuldrene, puste ut og virkelig begynne å glede oss til årets festival.

En annen ting vi føler vi må løfte frem, er hvor trist det er at ikke alle fotografer med pit-pass faktisk får tilgang til å bruke pit’en på enkelte konserter. Vi vet ikke om dette skyldes et ønske fra festivalen, eller om enkelte artister har latt stjernestatusen gå litt for hardt til hodet og kun ønsker dagspresse, arrangør og eventuelle venner velkommen foran scenen. Uansett årsak oppleves det smålig, spesielt når man vet hvor stor rolle pressen har spilt for mange artister opp gjennom årene.

For hadde ikke pressen vært til stede – både de store mediehusene og kanskje i enda større grad de små, uavhengige ildsjelene – hadde neppe alle disse artistene stått på de scenene de gjør i dag. Det er ofte de små magasinene, nettavisene, fotografene og skribentene som oppdager, følger og løfter frem band lenge før de store navnene kommer på plakaten. Det er vi som skriver om dem når de fortsatt spiller for et lite, men dedikert publikum. Det er vi som deler bildene, anmeldelsene, intervjuene og entusiasmen når bandene fortsatt kjemper for å bygge seg opp.

Mange artister har fått enormt mye hjelp av pressen gjennom årene. Den omtalen har bidratt til å skape oppmerksomhet, bygge fanbaser og fylle både konsertsaler og merch-boder, og ikke minst kontoen til de ulike banda. For når fans kjøper musikk, billetter og merch, er det også et resultat av at noen har vært med på å fortelle historien deres underveis. Da føles det rett og slett smålig at ikke alle får følge dem videre når de etter hvert også har blitt verdenskjente.

Helvete Magazine har eksistert siden 2004 og dekker et norsk-, spansk- og engelsktalende publikum. Gjennom årene har mange av våre lesere og følgere fått øynene opp for både band og festivaler nettopp gjennom det vi har skrevet, delt og løftet frem. Vi har dyktige fotografer og skribenter som bruker store deler av fritiden sin på å promotere både band, festivaler og miljøet rundt. Dette er ikke drevet av millionbudsjetter, men av lidenskap, dugnadsånd og en ekte kjærlighet til musikken.

Derfor er det også forståelig at de som er satt til å dekke nettopp de bandene som ikke ønsker oss velkommen, etter hvert mister lysten til å omtale opptredenene deres. Det er utrolig synd når artister og festivaler glemmer hvem som sto der med kamera, blokk, tastatur og entusiasme da de ennå ikke hadde bygget seg et solid navn. Og ikke minst så prøver vi også å fremme festivalen og banda mens de fortsatt står på scenen så våre lesere kan føle på stemningen slik at de som av ulike årsaker ikke kunne komme på årets festival, samt sørge for at de som ikke har vært der før, får smaken av at dette skal vi i alle fall være med på neste år.

Men nok om det. Vi var i alle fall til stede for dem som også ønsket Helvete Magazine velkommen til å dekke deres opptreden. Og for dem stiller vi alltid opp – med kameraene klare, ørene åpne og rockehjertet på riktig sted…

ONSDAG

Black Debbath

(Photo: Rune)

Husbandet gjorde seg ikke klar til nedtelling, men en opptelling. Den lengste hittil med ……998, 999 1000 osv og folk begynte å ta plass foran scenen. Noen lurer på hvorfor disse skal spille hvert år, men de har bare ikke skjønt det. Dette er stand-up komedie blandet med en god dose rock, satire og en pangstart på festivalen, noe som har kommet for å bli den tradisjonen det allerede har bygd seg opp og jeg tror ingen andre land har et så kult komedieband. Det så også ut som de hadde pyntet seg ekstra denne gangen i stilig sorte antrekk og med skikkelig nyfarget sort hår stil for anledningen. Vi fikk høre litt av hvert som vi sikkert har hørt før og denne gangen var det kongehuset som fikk kjørt seg og ikke uten grunn med så mye PR de har hatt det siste året og ikke av den hyggeligste sorten. Vi lo., og vi lo og vi lo… Det ble humor, det ble latter og det er norsk Rock N Roll på sitt ytterste med tøffe riff og raff, akkurat slik som bare Black Debbath kan yte og endelig var Tons of Rock 2026 sparket i gang. -KC-

Die Spitz fikk æren av å åpne Moonlight Stage, og den amerikanske kvartetten viste raskt hvorfor de har blitt et av de mest omtalte nye rockebandene det siste året. Lyden var litt ujevn de første minuttene, men det rettet seg raskt, og da satt både trøkket og energien. Bandet holdt et høyt tempo gjennom hele konserten. Bassist Ellie Schrobilgen entret scenen gående på hendene og fortsatte med en smittende energi og luftige hopp gjennom hele settet. Under konserten byttet vokalist og trommeslager plass – et lekent innslag som understreket bandets uforutsigbare stil. Navnet Die Spitz er en bevisst feilstaving av det tyske die Spitze, valgt fordi bandet syntes skrivemåten skilte seg bedre ut. Akkurat som navnet, gjør også musikken det. En sterk åpning på Moonlight Stage og en lovende start på årets Tons of Rock. -Rune-

(Photo: Rune)

Kavalera Conspiracy

Den etterlengtede konserten med grunnleggerne av Sepultura med brødrene Igor og Max var godt i gang før strømmen gikk på området og konserten stoppet brått. Brødrene leverte de 5 låtene de fikk spilt før strømmen gikk og det med sinnssyk energi og spilleglede og spesielt gitaristen hoppet og snurra rundt på scenene. Det var mange som hadde møtt opp for å høre på dette og skuffelsen var til å ta og føle på når scenen ble mørklagt. Strømbruddet varte såpass lenge at konserten ble dessverre ikke gjenopptatt.  -Kristin-

(Phoyo: Rune)

President

(Photo: Rune)

Som følge av strømbruddet ble konserten forsinket med en god halvtime mens publikum og bandet ventet i mørket inne i teltet. Heldigvis kom strømmen tilbake og konserten kom i gang, men ble noe kortere. Her fikk vi levert tunge riff og fengende låter. President med sin hvite maske så ut som en voksfigur og ga et teatralsk uttrykk. Jeg merket meg at stemmeprakten var imponerende, mørk og intens. Helt rått. Publikum ble så engasjerte at det kokte i teltet under konserten. Bra levert.  -Kristin-

Trivium

(Photo: KC)

Fytt i rakkern for et band altså. Her er det ingen primadonne nykker i det hele tatt og de er down to eart fra start til slutt. Bandet fra Orlando i Florida har et skikkelig publikumtekke og er bare et av de kuleste amerikanske banda jeg vet om LIVE. De kjører på med en blanding av Thrash, Rock og Metal og har en spilleglede som fort smitter over på publikum og som få band har for tiden.  Vokalist og gitarist Matthew Kiichi Heafy har bare et ansiktsuttrykk og en mimikk som ikke kan få deg til annet enn å smile med fra øre til øre og man kan nesten kjenne på gleden det virker som de har ved å stå på scenen og fremføre sine verk. Til tross for lyse dagen og varmt som et lite helvete så pøser de på med pyro på kryss og på tvers så man nesten kan kjenne at luggen svis av i takt med de heftige gitar riffene. Dette er bare deilig musikk og man vil liksom ikke at det skal ta slutt. Tipp topp tommel opp. -KC-

The Carburators

(Photo: Rune)

Dette bandet er et band vi har fulgt fra de virkelig «kicka» inn for fult på en konsert i Blaker da de varmet opp for Rose Tattoo i 2002. Det har vært en glede å følge med på utviklingen deres og de er såpass bra innkjørt at når disse spiller opp så vet man hva man får. Det er krutt, røyk og det er tøft, for ikke å snakke om biker preget Rock N Roll. Det er dessuten dritkult når så godt som samtlige som har møtt opp synger med på alle låtene og da gjør det ikke noe om lyden sviktet noe til tider. -KC-

Babymetal

(Photo: Rune)

Jeg gledet meg til å se de 3 japanske jentene i Babymetal, som har tatt verden med storm. Og for et show det ble med energi, glede, koreografi og kostymer. Her ble det også forsinkelser pga strømbruddet, men for en underholdning det ble med en miks av pop og metall. Jentene er svært populære i hjemlandet og fyller store arenaer verden rundt. Et utrolig originalt konsept, kanskje ikke musikalsk imponerende, men veldig kult og underholdende. -Kristin-

Dum Dum Boys

(Photo: Rune)

Sommeren har for alvor meldt sin ankomst og Ekebergsletta fylles med all slags mulige folk med en ting til felles, rock og metal. Veteranene Dum Dum Boys er et av innslagene denne onsdagen, og de skuffer ikke. De starter det hele med «Enhjørning» og vi får høre et knippe andre låter fra deres karriere. «Englefjes», «Møkkamann», «Slave» og «Metallic hvit» må sies å være personlige favoritter denne kvelden. -Atle-

Blood Incantation

(Photo: Rune)


Amerikanerne er muligens ett av festivalens særeste innslag. Her får vi servert en musikalsk reise i skjæringspunktet mellom prog, death metal og psykedelisk ambient. Teknisk sett utrolig bra levert, men kan bli litt meget i lengden. Dette er musikk man må sette seg ned for å lytte godt til, da det skjer mye taktskifter og type stilarter som blir blandet sammen. Sært, men litt kult allikevel. -Atle-

BFD Bathory

(Photo: Atle)

En rekke skikkelser ifra black metal miljøet i Norge og Sverige har samlet seg for og hylle Quorthon (Thomas Forsberg) og Bathory. Her snakker vi dyktige musikere som i en årrekke har vært sentrale i miljøet; Erik Danielsson (Watain), Ivar Bjørnson (Enslaved), Apollyon (Aura Noir), Blasphemer (Aura Noir, Vltimas, ex-Mayhem og Faust (Djevel, ex-Emperor). Det låter rått og brutalt slik Bathory skal gjøre. Med låter som «A Fine Day to Die», «Call From the Grave» og «Blood, Fire,Death» blir dette en konsert å skrive hjem om. -Atle-

Jordsjuk

(Photo: Kristin)

Det var godt å få en pause fra sola for å overvære konserten inne i Storm teltet. De ble nylig nominerte til Spellmannsprisen så her var det bare å glede seg. Det ble kompromissløst fra første tone og det var lite å si på energinivået. Livlig sceneopptreden fra spesielt vokalisten og de leverte en solid konsert. Ekstremmetal passer best på mindre scener hvor musikerne kommer tettere på publikum og Storm scenen passet perfekt som sådan. Helt rått. -Kristin-

The Offspring

(Photo: Rune)

Dette er vel ikke et band man verken digger eller hører på nå for tiden, men fy fader hvor mye vi hørte på det da de virkelig slo igjennom med låta «Come out and play» i 94. Den gikk konstant på annlegget på hver en fest og til hverdag helt til deres nye landeplage kom, «Pretty Fly (for a White guy), fire år etterpå. Og som det tok av på sletta med deres mest kjente låter. Allsang som hørtes helt ut i campen og lagde allsang der også. Dette er rein nostalgi og et flashback til yngre dager da det meste gikk på skinner. Godt levert. -KC-

Bring me the horizon De kom, de spilte og de reiste igjen. -Rune-

TORSDAG

(Photo: Rune)

Audrey Horne fikk æren av å åpne dag 2 på Vampire Stage – festivaldagen som mange hadde ringet rundt i kalenderen, og den første enkelt-dagen som ble utsolgt til årets festival. Bergenserne sørget for den perfekte starten på dagen som skulle avsluttes med deres store inspirasjonskilde, Iron Maiden. Frontmann Toschie var i storform, med glimt i øyet og full kontroll på publikum gjennom hele konserten. Arven etter Iron Maiden høres tydelig i de melodiske gitarriffene, og Arve Isdal og Thomas Tofthagen viste hvorfor de regnes blant landets aller beste gitarister. Riff, harmonier og soloer satt som støpt. Publikum var med hele veien, og Audrey Horne leverte en bunnsolid åpning på en festivaldag som skulle ende med heltene deres på hovedscenen. -Rune-

The Baboon Show

(Photo: Rune)

Introen her var noe spesiell, men ganske kul, hvor det var som om noen søkte etter en kanal på radio og når riktig kanal endelig kom på så kom også bandet ut. Vokalisten var veldig aktiv og crowd-surfet med publikum og i tillegg gikk hun mye ute blant publikum og sang. Bandet var også veldig energiske og alt dette smittet over på publikum så alt i alt var dette en bra konsert med høy puls. -Scarlett-

Apocalyptica

(Photo: Rune)

Disse finnene har jeg sett og hørt en del ganger før, så man vet jo egentlig litt hva man får. Og la oss være ærlige: Det er stort sett Metallica-låtene man aller helst vil høre, selv om man innerst inne selvsagt helst skulle hatt en av “The Four Horsemen” – Metallica selv – stående på scenen. Sola skinte over Ekebergsletta, og rammene lå så absolutt til rette for en fin konsertdag. Likevel føltes det litt glissent foran scenen. Kanskje hadde folk ikke helt kommet seg opp ennå, kanskje var det rett og slett for varmt, eller kanskje var det flere som meg – som har sett Apocalyptica flere ganger før, vet ganske godt hva de får, og derfor lot være å komme. For all del, det er fortsatt solid levert, og konseptet deres står seg. Men når sant skal sies, har jeg faktisk hørt dem bedre tidligere. -KC-

(Photo: Rune)

Imminence skrudde tempoet kraftig opp på Vampire Stage, og i stekende sol leverte svenskene et brutalt sett som fikk publikum til å eksplodere. Crowdsurferne kom på løpende bånd, og vaktene foran scenen fikk virkelig jobbet for lønna gjennom hele konserten. Frontmann Eddie Berg imponerte med den karakteristiske kombinasjonen av aggressiv vokal og fiolinspill – et særpreg som gir Imminence et uttrykk få andre band kan matche. De tunge riffene, de melodiøse partiene og den intense energien traff publikum hardt i mellomgulvet. En kompromissløs konsert med høy intensitet, stort engasjement foran scenen og et band som viste hvorfor de er blant de mest spennende navnene innen moderne metalcore. -Rune-

Grandson

(Photo: Scarlett)

Dette var også en veldig aktiv artist som hoppet rundt på scenen som om det skulle ha vært en hip-hop artist. Han snakket mye med publikum, uten at det ble for mye snikk-snakk og han oppfordret publikum til mosh-pit og crowd-surfing. Det var ganske bra oppmøte i teltet og til tider fikk man følelsen av at man var på en en-manns «Rage against the Machine» konsert, ladet med politiske budskap. -Scarlett-

D-A-D

(Photo: Rune)

Litt D-A-D er aldri feil. Danskene er meget godt likt her til lands. Rock’n’roll av ypperste klasse. Det svinger særdeles godt av bandet denne aftenen her på sletta og publikum storkoser seg i sola. Med låter som «Jihad», «Sleeping My Day Away», «Grow or Pay» og ikke minst «Bad Craziness» er skalaen satt for torsdagen. -Atle-

Yomaka

(Photo: Scarlett)

Disse britene hadde jeg ikke hørt om før, men her måtte jeg faktisk ta av meg hatten. For et band, eller rettere sagt – for en vokalist. En praktfull stemme som nærmest hypnotiserte en. Man ble liksom bare stående å nyte og musikken gikk igjennom marg og bein. Energien smittet over på publikum hvor de som ikke bare stod og nøt øyeblikket tok helt av på «dansegolvet». Kommer garantert til å sjekke ut dette bandet mer. -Scarlett-

Suicidal Tendencies

(Photo: Rune)

Jeg har ikke sett dette bandet live siden de varmet opp for Guns ‘n’ Roses på Valle Hovin i 1993. Jeg må si at gleden og spentheten var stor da jeg husker dette som ett meget habilt band. Og for en start. De åpner med kruttønna av en låt; «You Can’t Bring Me Down». Snakk om å legge lista høyt. Vi får også høre «Send Me Your Money», «War Inside My Head», «I Saw Your Mommy» og «Cyco Vision» for å nevne noen. Dette var et herlig gjensyn. -Atle-

The Warning gjorde sin første konsert i Norge da de tre søstrene fra Mexico leverte en energisk konsert i Moonlight-teltet, der alle bidro med vokal og skapte et fyldig lydbilde. Scenen var helt uten backdrop, noe som lot bandet stå i sentrum. Matchende, lyse antrekk, røyk og varme oransje toner ga konserten et stilrent og gjennomført visuelt uttrykk. Dessverre startet konserten rett før Anthrax gikk på hovedscenen, så undertegnede fikk bare med seg de to første låtene før turen gikk videre. Det lille jeg rakk å se ga likevel mersmak. Samspillet mellom Daniela, Paulina og Alejandra Villarreal var imponerende, og publikum fikk en solid dose moderne hardrock fra den meksikanske søstertrioen. Absolutt et band å sjekke ut. -Rune-

(Photo: Rune)


Anthrax

(Photo: Rune)

Å hei du. Detta er ett band som virkelig folk bør få med seg live. For ett trøkk, driv og spilleglede må du leite lenge etter. Den eneste lille nedturen i dag er at Charlie Benante (trommer), ikke er med grunnet en skade i høyre arm/hånd. Allikevel svinger Anthrax som bare det og session-trommis Darby Todd gjør en formidabel jobb. Med låter som «Among the Living», «Got the Time», «Madhouse», «Caught in a Mosh», «Keep it in the Family» og ikke minst «Indians» kan vi trygt si at Anthrax er å regne med en god stund til. -Atle-

Alice Cooper

(Photo: Rune)

Noen rockere nekter å gi seg, og en av de er Vincent Damon Furnier, bedre kjent som Alice Cooper. Mannen har tross alt bikket 78 år! Stemmen hans holder ennå, riktig så bra også. En rekke slagere blir servert, blant andre «House of Fire», «Feed My Frankenstein», «Hey Stoopid»,»Poison» og ikke minst «School’s Out». En bra konsert av en gammel helt. Respekt. -Atle-

Paleface Swiss

(Photo: Kristin)

Et spennende band fra Sveits i metalcore sjangeren spilte inne i teltet. Coresjangeren tilsier masse energi, moshpits, yngre publikum, circle pits og crowdsurfing. Og fra første tone var kaoset i gang, vokalisten imponerte med tung growl og vaktene hadde hendene fulle med å ta imot alle crowdsurferene. Morsomt når band skaper såpass mye engasjement og glede hos publikum. Dette var kult. -Kristin-

Etter nok et fantastisk og teatralsk show fra legendariske Alice Cooper foran en stappfull Vampire Stage, var det bare å hive seg rundt og sette kursen mot en enda mer folksom Scream Stage. Der ventet kveldens store høydepunkt – de udødelige legendene i Iron Maiden.

Vi hadde «heldigvis» ingen grunn til å stresse mot pit’n, siden den tydeligvis er forbeholdt dagspressen og de største mediehusene når band som virker litt høye på seg selv skal opptre. Vi små, uavhengige ildsjeler – som, som nevnt innledningsvis, har fulgt både festivalen og flere av bandene i tykt og tynt gjennom mange år – måtte nok en gang nøye oss med en plass litt lenger bak. Litt synd, selvfølgelig, men rockehjertet lar seg ikke stoppe av den grunn.

Vi fant oss et sted hvor vi ikke stod i veien for noen, løftet kameraene og fikk likevel fanget noen flotte øyeblikk. Kanskje ikke fra første rad, men gode nok til å gi dere som av ulike grunner ikke hadde muligheten til å være på Tons of Rock 2026 et lite glimt av heltene deres. For noen ganger er et bilde på en nettside nok til å skape følelsen av å ha vært der – å kjenne gåsehuden når de første tonene runger utover festivalområdet, se havet av fans som synger av full hals og, om så bare for et lite øyeblikk, føle at man står midt blant dem.

For det er nettopp derfor vi er her – for å ta dere med dit dere selv ikke hadde mulighet til å være. Og ja, etter å ha blitt skviset ut fra pit’n, skal vi ærlig innrømme at fristelsen til å la hele Iron Maiden-seansen seile sin egen sjø var til stede.

Men så enkelt er det heldigvis – eller dessverre – ikke. Redaktøren er blodfan, skribenten som hadde fått oppgaven med å skrive om konserten er også fan, og viktigst av alt: vi vet hvor mange av dere der hjemme som elsker dette bandet og gjerne skulle ha stått der selv.

Så ja, denne gangen la vi oss kanskje litt paddeflate for våre egne prinsipper. Ikke for bandet. Ikke for systemet. Men for dere.

Dette er for leserne våre – for alle dere som ikke kunne være der, men som likevel fortjener å få kjenne litt på stemningen. Up the Irons!

Iron Maiden

(Photo: KC)


Torsdagen nærmer seg slutten, noe som betyr at det er tid for litt Iron Maiden. Aldri feil det. Ny trommis til tross, det stopper ikke godstoget fra England. Dæven så bra det låter altså. Dickinson’s stemme ser ut til å være en evighetsmaskin, og Steve Harris da (bass), for en maskin. Av låter som spilles denne kvelden vil jeg personlig plukke frem «Infinite Dreams», «Powerslave», «The Trooper», «Rime of the Ancient Mariner», «Seventh Son of a Seventh Son», «Fear of the Dark», «Hallowed Be Thy Name» og «Wasted Years». Mange andre godbiter av låter også, men med en katalog som Iron Maiden sitter på så er det litt å velge i. Perfekt avslutning på kvelden. -Atle-

FREDAG

Eivør

(Photo: Kristin)

Færøiske Eivør ble overrasket over hvor mange som møtte opp såpass tidlig på dagen kl 12:30. Og tonene var litt utenom konseptet, men bød på stemningsfull moderne folkemusikk av det rolige slaget. Hun har en imponerende stemmeprakt som passer perfekt til musikken og her var det bare å nyte en rolig og stemningsfylt start på festivalens 3dje dag. I flere av låtene brukte hun sjamantromme mens hun beveget seg i takt. Jeg liker godt stemningen på konsertene hennes. -Kristin-

The Funeral Portrait

(Photo: Scarlett)

Det var tydelig at banda i telte var de mest energiske for jeg hadde ennå til gode å se et band som ikke tok av og The Funeral Portrait fra Amerika var intet unntak. Her fikk vi en punka versjon av typ Emo musikk med elementer av musikal-vibber av det teatralske. Publikum var gira og vokalisten lirte av seg noen gloser med selvironi som fikk folk til å le og bli enda mer gira og ikke minst var det bra musikk vi fikk servert. -Scarlett-

Raga Rockers

(Photo: Rune)

«Her blir det liv rai rai» tenkte jeg før jeg kom meg ned på konserten, men der virket det mere som noen sure gubber som stod og liret av seg. Når det er sagt så er jo egentlig deres type musikk litt sånn «laidback» og de har jo dratt en del på åra, akkurat som meg, så mulig de låt akkurat slik dem skulle. Jeg syns allikevel det var noe merkelig med vokalisten som ikke helt stemte, i tillegg til at jeg knapt syns han dro på smilebåndet og heller virket som om han ville ha vært et annet sted. Siden jeg ikke dro kjensel på han måtte jeg rett og slett google bandet der og da og det var jo ikke rart at jeg ikke dro kjensel på han for han var jo ny og Michael Krohn som var vokalist har sluttet som vokalist og gått over til rytmegitar. Ivar Eidem har tatt over vokalen fra en gang det siste året og da falt jo brikkene litt mer på plass og han var tilgitt. I samme øyeblikk tok han en liten runddans før han fortsatte. Det var nok når de mest kjente låten som herjet på 80-tallet at sletta ble som «Allsang på grensen» så når blant annet «Blakk» og «Parasitt» ble spilt før de avsluttet med «noen å hate» så runget det godt over sletta. Jeg undret litt på om sistnevnte låt var et lite stikk til de som ikke hadde stått opp ennå for det var faktisk litt mer glissent foran hovedscenen enn det bruker å være… -KC-

Queensryche

(Photo: Rune)

Fredagen for meg starter på Vampire Stage med ingen ringere enn Queensrÿche. En del fans virker å være litt splittet, da med tanke på vokalen. Noen sverger til Geoff Tate, andre til Todd La Torre (sistnevnte er nåværende vokalist). Selv så synes jeg begge er meget habile sangere, hvor en favoritt er vanskelig og velge. Uansett så leverer bandet til de grader og litt til, meget artig og få høre «Queen of the Reich», «Eyes of a Stranger», «Empire», «Operation:Mindcrime» og ikke minst «Revolution calling». -Atle-

Kublain Khan TX

(Photo: Rune)

Et hardtslående metalcore band fra Texas inntok teltet og hvor de obligatoriske crowdsurferene kom fra alle kanter inn mot scenen. Metalcore er jo en tøff sjanger og musikken er brutal og intens. Opplevelsen treffer hardt og dette bandet var intet unntak. I år var de fleste hardtslående bandene lokalisert under teltet. Publikum elsker metal-core, ingen tvil og da spesielt de yngste av dem.   -Kristin-

(Photo: Rune)

The Hellacopters stilte opp på kort varsel som erstatter for Tom Morello, men på scenen var det ingenting som tydet på at dette var en hasteløsning. Svenskene leverte en velregissert og samspilt konsert der hver bevegelse virket gjennomtenkt – et band som vet akkurat hvordan et liveshow skal bygges opp, og som viser at dette er noe de kan. Underveis fortalte bassisten at han hadde brukt nærmere 48 timer på reisen for å rekke festivalen etter at spillejobben dukket opp på kort varsel. Historien satte en ekstra ramme rundt konserten, men på scenen var det rutine og spilleglede som preget uttrykket. The Hellacopters viste nok en gang hvorfor de fortsatt er blant Skandinavias mest solide rockeband, og leverte en verdig erstatter for Tom Morello. Hørt på sletta, så var det mange som mente dette faktisk var en oppgradering mot opprinnelig oppsatt artist. -Rune-

Storm

(Photo: Scarlett)

Dette er en ikke ukjent artist for meg. Jeg så han på Tons of Rock i 2023, hvor han var den yngste artisten med bare sine 14 år og jeg så han langt uti havgapet på Trænafestivalen året etter. Begge de konserten fremførte han bra, men det var tydelig at han hadde utviklet seg til å bli enda bedre enn jeg kan huske. Han eide ikke bare scenen, men også publikum og for anledningen hadde han også fått med seg en gjesteartist med navn Jonas Wesetrud Hansen. Bra levert av de begge. -Scarlett-

Avatar

(Photo: Rune)

Nå snakker vi liveband som skaper engasjement fra første stund. Frontfiguren Johannes flørtet med publikum og roste til og med Norges prestasjoner i fotball VM til stor begeistring. De leverte en proff konsertopplevelse med sitt kjente sirkus image og ikke minst var vokalistens svært karismatisk. Det populære bandet imponerte og det var gøy å følge med på fansen som sang og klappet under konserten -Kristin-

(Photo: Rune)

Dogstar tok med seg ekte, gammeldags rock til Moonlight Stage. Trioen, startet av tre kompiser tidlig på 90-tallet, er tilbake med nytt album og viste frem et nedstrippet uttrykk uten særlig sceneshow, backdrop eller store effekter. Det var likevel liten tvil om hvem de fleste hadde kommet for å se. Keanu Reeves trakk både publikum og fotografer til scenekanten, og det var tydelig hvor kameralinsene samlet seg. Musikalsk handlet det om jordnær og ukomplisert rock, levert av tre kompiser som så ut til å trives sammen på scenen. Dogstar leverte ingen visuell maktdemonstrasjon, men en ærlig og usminket rockekonsert med sjarm, rutine og god gammeldags spilleglede. -Rune-

(Photo: Rune)

The Hives møtte en fullpakket Ekebergslette og leverte et show med den selvtilliten og energien bare de kan. «Enough is Enough» og «Main Offender» satte standarden umiddelbart, mens de karakteristiske svart-hvite antrekkene og bandets presise, nærmest koreograferte sceneopptreden gjorde konserten like visuelt underholdende som musikalsk. Frontmann Pelle Almqvist hadde publikum i sin hule hånd gjennom hele konserten. Mellom låtene haglet fotballreferansene mellom Norge og Sverige, og med glimt i øyet hevdet han at resultatet i VM var opp til vokalisten. Like etter takket han alle bandene som hadde «varmet opp» for The Hives i løpet av festivalen – blant dem Alice Cooper, Iron Maiden og The Hellacopters. Den kraftige gitarlyden traff publikum som et godstog, og med klassikere som «Hate to Say I Told You So» og «Walk Idiot Walk» var allsangen aldri langt unna. Pelle fikk også hele sletta med på en høylytt «ro, ro, ro»-vm sekvens, før bandet avsluttet en konsert som bekreftet hvorfor The Hives fortsatt regnes blant rockens aller sterkeste liveband. -Rune-

(Photo: Rune)

Elder leverte festivalens dose med stoner og doom på Moonlight Stage – en sjanger undertegnede gjerne skulle sett mer av på årets festivalplakat. Med en helt fantastisk lyd åpnet amerikanerne konserten med «Through Zero» fra den blodferske skiva med samme navn. Det var god plass i teltet, noe som kanskje viste at ikke alle har oppdaget kvalitetene til Elder ennå. Bandet, som blant annet har turnert sammen med Slomosa, har en unik evne til å absorbere og utforske impulser fra et bredt spekter av sjangre uten å miste sitt eget uttrykk. Fargerikt lys, røyk og en nærmest psykedelisk stemning i teltet understreket det tunge og svevende lydbildet på en perfekt måte. De som tok turen til Moonlight Stage fikk en konsert preget av massive riff, lange instrumentale partier og musikalsk overskudd. Heldigvis er ventetiden til neste norgesbesøk kort – Elder er allerede annonsert tilbake i februar 2027. -Rune-

Behemoth

(Photo: Rune)

Da sto vi her igjen da med Polens mektige konger innen metal. Ett hav av mennesker har flokket seg borte ved Vampire Stage for og overvære bandet. Det låter meget presist og tight. «O Father O Satan O Sun!», «Bartzabel», » Thy Becoming Eternal» og «Blow Your Trumpets Gabriel» er alle låter som tar festivalen opp til nye høyder. Überfett. -Atle-

Joan Jett & The Blackhearts

De kom, de spilte og de dro. -Rune-

Mayhem

(Photo: Rune)

Etter å ha sett Mayhem live minst 10 ganger så er det noe med deres opptreden som føles nytt selv om mange av låtene går igjen på konsertene. Det råe og onde soundet er der alltid, og Attila Csihar’s stemme har noe ondt, sorgfullt og brutalt ved seg. Blir liksom ikke lei av Mayhem, men det er jo bra. For meg var høydepunktet under konserten «Freezing Moon», muligens den beste låta deres, ever. Hail. -Atle-

NORGE – FRANKRIKE

Det var mye snakk i de ulike forum når det ble annonsert at kampen mellom Norge og Frankrike skulle spilles og ikke minst vike bort plassen til en headliner. Når det gjelder fotball så enten elsker mann eller hater det. Ferdig snakket. Jeg for min del hater det, men må allikevel innrømme at man blir jo litt patriot når Norge nå ENDELIG kom seg til VM igjen siden 1998 da de slo Brasil. Altså 28 år siden, så det var nok mange «fotbal-hatere» som faktisk også ville se kampen for i godt lag kan selv det man hater bli en fin ting når stemningen er på topp. Mens fotballkampen pågikk fra hovedscenen så var det allikevel noen konserter på de andre scenene og en god del av de som IKKE syns det var greit å velge bort en headliner fremfor å vise fotballkampen valgte derfor å gå å se banda, eller rett og slett trekke seg tilbake til campen eller reise hjem. Diskusjonen i teltet ble at når folk er på musikk festival så skal det være musikk festival åkke som om Norge spiller eller ei for hva vil det neste bli som viker når noe annet «stort» skjer i Norge? Jeg kan vel si meg til en viss grad enig i det, selv om vi fulgte kampen i campen og når kampen først skulle bli sendt så burde den nok ikke vike for en headliner, men heller settes opp på en av de andre scenene eller i det såkalte «Øl-teltet» for etter kampen ble det jo uansett litt grav øl siden Norge tapte kampen også…En kamp som i utgangspunktet ikke var viktig siden Norge allerede var videre.. -KC-

Rival Son

(Photo: Rune)

Det er første gang jeg ser Norgesvennene som har turnert med mange store band gjennom tidene. Musikken er en blanding mellom fengende blues/rock med klassiske låter. Fremføringen var enkel og uten en masse show og fakter. De appellerte til publikum med sin enkelhet og skapte stemning som passet godt til denne varme sommerkvelden. Konserten gikk samtidig med fotballkampen mellom Norge og Frankrike på storskjerm foran hovedscenen, men mange valgte å gå på konserten i stedet. Dette var fengende. -Kristin-

Possessed

(Photo: Toril)

Etter en nokså varm dag her på sletta så var det godt og trekke inn i teltet på Moonlight Stage for andre gang denne fredagen. Mens noen fikk med seg fotball på storskjerm (Norge-Frankrike), fikk vi andre en god dose thrash metal levert av gode, gamle Possessed. Bandet leverer cirka 50 minutter med råskap, vel gjennomført. Nå er det på tide å komme seg hjem for å hvile til festivalens siste dag. På gjensyn. -Atle-

LØRDAG

Pain

(Photo: KC)

Siste dag på sletta – og hva er vel bedre enn å våkne til Pain og selveste Peter Tägtgren? Sola skinner over Ekebergsletta, kroppen begynner kanskje å kjenne festivaldagene, men rockehjertet banker fortsatt hardt. Nå gjelder det å fylle på med vann, finne frem hornene og nyte hvert eneste sekund av den siste dagen på Tons of Rock og la riffene gjøre resten! Og riffene fikk vi på løpende bånd her. Peter annonserte etter et par låter at de kom rett fra en spilling i Finland og i det han snakker glemte han nok hva han skulle si så det endte i et: “…ja, ehh, vi gör så här istället. Vi spelar lite istället för att prata, för jag fattar inte vad jag håller på med i alla fall just nu.” Og deretter kom det flere godbiter. På låta «Call me» stopper de plutselig opp og peter sier at dette blir jo helt feil fordi denne skal jo Jocke i Sabaton synge på, men siden han ikke er der så må Jonathan Olsson på bass ta den rollen, kanskje ikke like bra som Jocke, men han sjarmerer oss alle med sitt flotte smil så det er godtatt. -KC-

(Photo: Rune)

Ego Kill Talent fikk æren av å åpne festivalens siste dag på Moonlight Stage. Det var god plass i teltet da brasilianerne gikk på scenen, men publikum fant raskt veien inn etter hvert som konserten tok fart. Seksmannsbandet hadde reist hele veien fra Brasil og leverte en energisk konsert med tung groove og moderne hardrock. Den energiske vokalisten var i konstant bevegelse og søkte hele tiden kontakt med publikum fra scenekanten. Kombinasjonen av trommeslager og perkusjonist ga musikken et ekstra rytmisk driv og et fyldig lydbilde som skilte dem ut fra mange av festivalens øvrige band. Sceneshowet var enkelt, med et stilrent «EKT»-backdrop og grønn lyssetting som lot musikken få hovedrollen. Da konserten var over, hadde Moonlight-teltet fylt seg godt opp, og Ego Kill Talent viste at de var et band mange gjerne skulle oppdaget tidligere på dagen. -Rune-

(Photo: Rune)

DDR åpnet festivalens siste dag på Scream Stage med en god dose østtysk satire, rock og humor. Allerede før bandet entret scenen ble publikum varmet opp av en enslig musiker med sousafon, som fikk folk med på allsang til enkle klassikere som «Optimist». Stemningen var satt. Med Atle Antonsen, Johan Golden, Berit Boman og Marianne Sveen på scenen ble det en konsert der sceneshowet var like viktig som musikken. Storskjermen var fylt med DDR-logo, flaggfarger og tidsriktige videoklipp, mens Berit Boman bød hemningsløst på seg selv – ikke minst under «Mein Arsch», som fikk publikum til å trekke godt på smilebåndet. Bandets fantastiske blåserekke ga låtene ekstra trøkk og løftet arrangementene gjennom hele konserten. Marianne Sveen bidro med kor fra start til slutt, men viste også for alvor hvilken vokalist hun er da hun leverte en gåsehudfremkallende versjon av «Hello» – et av konsertens sterkeste øyeblikk. DDR beviste at de fortsatt mestrer balansen mellom satire, rock og sceneteater, og ga festivalens siste dag en original og svært underholdende start. -Rune-

Slay Squad

(Photo: Kristin)


Først kom bandet ut på scenen, men så ble det litt forsinkelser som de tok med godt mot. Her var jeg spent på hva vi hadde i vente da squad gjengen fremsto som rappere fra et gang-miljø med gullbelagte tenner og store smykker – Yo! Framførelsen fikk fort liv i publikum og lydbildet var en god fusjon av rap og core med hiphop fakter. De oppfordra til en stor circle-pitt og publikum tok utfordringen. Det kokte for å si det mildt under teltet. -Kristin-

Black Labl Society

(Photo: Rune)

Lørdagen starter hardt med Zakk Wylde’s BLS. De fleste kjenner jo til gitaristen som i en årrekke var Ozzy’s partner in crime. Mez sitt gule og svarte kilt tar BLS sletta med storm. «Name in Blood», «Stillborn», «Suicide Messiah» og en meget god versjon av Ozzy’s «No More Tears» er blant høydepunktene for min egen del. Respekt. -Atle-

Gaera

(Photo: Rune)

Oppkommende ekstrem-metal band fra Portugal hvor medlemmene var kledd i sorte klær med sorthvite hetter foran ansiktet. Det var tydelig at mange likte fremførelsen i melodisk metal sjanger og vokalisten imponerte med intens og rå growl. Mener jeg fanget opp noen hip hop tendenser både i musikken og fremførelsen. Bandet har fått massivt skryt for sin opptreden og her imponerte vokalisten også med sitt scenetekke og prat mellom låtene. Dette er nok ikke siste gang vi ser bandet på Tons of Rock. -Kristin-

Sepultura

(Photo: Rune)

Brasilianerne er på en avskjedsrunde verden over. Bandets tid er snart over skal vi tro bandet selv. Vi får se ett band i storform som ikke holder noe tilbake. Når låter som «Inner Self», «Kairos», «Territory», «Refuse/Resist», «Roots Bloody Roots» og «Arise» kommer på rekke og rad kan man ikke si annet enn. Fy faen så bra. -Atle-

Gatecreepers

(Photo: KC)

Dette bandet fra USA hadde jeg aldri hørt om før, men FYTT-I-KATTA for et band! De har holdt det gående siden 2013 så hvor i helvete har jeg vært som ikke har fått med meg dette tidligere. Det er noe av det råeste jeg har hørt på lenge og vokalisten som så mer ut som en rap-gangster med mørke undertoner tok til og med tak i hårmanken til Eric Wagner på gitar for å få han til å headbange enda mer. Her var det liv fra A til Å. Både på scenen og foran scenen og helt ut til teltåpningen. Dette skal sjekkes ut mer for dette var vel årets største overraskelse for min del. -KC-

Leprous

(Photo: Rune)


Norge har ikke bare ett godt landslag i fotball og fete black metal band. Vi har også band som beveger seg i den progressive verden. Leprous er ett av dem. Bandet har holdt på siden 2001, men det er vel i de siste årene folk har sperret øynene opp for dem. Her snakker vi super-dyktige musikere som kan sine ting. De fremfører også en meget god versjon av A-HA’s «Take on Me» som beviser bandets allsidighet. Godt levert. -Atle-

ACCEPT

(Photo: Rune)

Dette er et band jeg har vokst opp med, men den gangen det ble spilt på anlegget hjemme da jeg var bare en liten jentunge, så var det skiver med Udo som frontet bandet og det er nok mange som mener at Accept ikke er Accept uten Udo. Selv er jeg ingen storfan av bandet, selv om mine foreldre hadde det på hjemme og for å være ærlig så syns jeg dagens vokalist er vel så bra som det jeg kan huske fra den gang. Det positive var at disse gutta, eller rettere sagt mannfolka, gikk på litt før tiden og ikke etter tiden og det står det i alle fall respekt av. Låter som «Metal Heart» og «Princess of the Dawn» toppet seg med allsang.fakter og det var en energisk opptreden på disse karene. -Scarlett-

Blood Red Throne

(Photo: Kristin)

Det var varmt i teltet før de gikk på scenen og varmere skulle det bli. Bandet leverte en sinnssyk sterk døds-metal med intens vokal og tight lyd som de beholdt under hele showet. Crowdsurferene strømmet inn mot vaktene som kanskje fikk en av de travleste vaktene under festivalen. Dette var kruttsterk fremføring og til tross for varmen og intensiteten måtte hele konserten oppleves. Knallbra. -Kristin-

(Photo: Rune)

A Perfect Circle var siste konsert på Vampire Stage og samlet et publikum som uten problemer kunne fylt området foran Scream Stage. Hele publikumsområdet var tettpakket da A Perfect Circle entret scenen – et tydelig bevis på hvor etterlengtet bandet var. Bandet åpnet med den mektige «The Package» og lot musikken bygge seg opp i sitt eget tempo. Maynard James Keenan holdt fast ved sitt karakteristiske, nedtonede scenespråk, men var samtidig mer fremtredende og hadde mer kontakt med publikum enn mange er vant til å se. Som en sjelden gest fikk fotografene også to låter i fotograven. Med perfekt lyd, presist samspill og strålende vokalprestasjoner fra Maynard James Keenan lot A Perfect Circle musikken tale for seg selv. Småpraten var minimal, men Maynard annonserte at han allerede er tilbake i Norge 26. oktober, når Puscifer spiller på Oslo Konserthus. Da «Judith» rundet av konserten, sto bandet igjen som en av festivalens aller største musikalske opplevelser. -Rune-

Death To All

(Photo: Atle)


Kveldens siste band på Moonlight Stage gjestet Tons Of Rock for noen år siden. En tribute tettere opp til originalen skal du lete lenge etter. De holder musikken og sjela til Chuck Schuldiner i live. Med låter som «Spirit Crusher», «Lack of Comprehension», «The Philosopher», «Spiritual Healing», «Symbolic», «Pull the Plug» og «Crysyal Mountain» blir dette en av de råeste konsertene her i år og på lang tid. Vi ses til neste års utgave av Tons Of Rock. -Atle-

Limp Bizkit

De kom, de spilte og de reiste igjen. -Rune-

Før vi takker for oss, vil vi også ta med noen av tilbakemeldingene vi fikk fra både publikum og campere underveis – folk fra nært og fjernt som vi slo av en prat med gjennom festivaldagene.

For selv om Tons of Rock nok en gang leverte en stor festivalopplevelse med sol, musikk, folkefest og minner for livet, er det også enkelte ting som er verdt å løfte frem. Ikke som surmaget klaging, men som ærlige observasjoner fra bakkenivå – fra oss som faktisk bor på campen, beveger oss mellom scenene og får kjenne logistikken på kroppen gjennom hele uka.

Toalettene på campen hadde i år fått en solid oppgradering og minnet nesten om en liten spaavdeling – i alle fall før folk rakk å grise det til. Her fantes enkle dusjer, familiedusjer med toalett og toaletter med vask. Selve anlegget var absolutt et løft, og dusjkøene virket kanskje også noe kortere enn tidligere. Så langt, alt vel.

Baksiden av medaljen var derimot at dokøene til tider ble milelange. På det meste stod flere av oss opp mot 25 minutter i kø, mye fordi flere og flere brukte toalettene som små private dusj- og sminkerom. Siden det var vask der inne, valgte enkelte å fikse seg ferdig inne på do i stedet for å bruke speilene ute i fellesområdet. Resultatet ble at toalettene ble unødvendig opptatte. Litt synd, men sånn er det dessverre ofte når enkelte glemmer at de deler fasilitetene med flere tusen andre.

Vann var også et tema som gikk igjen. Vannkranene man tidligere fant når man kom ut fra campen og inn mot konsertområdet, var fjernet, og for dem som ikke visste hvor de nye punktene var, var det ikke spesielt enkelt å finne vann. Når man først fant kranene, var det ofte lange køer, og til tider forsvant vannet eller færre kraner fungerte. Vi hørte også om flere som slet i varmen, og noen som angivelig fikk solstikk på grunn av mangel på vann. Flere fortalte at de hadde forsøkt å kjøpe vann der det ble solgt øl, men at det enten ikke var tilgjengelig eller var tomt. På en festival med stekende sol og lange dager er lett tilgang på vann ikke bare luksus – det er helt nødvendig.

Et annet punkt flere nevnte, var at Vampire Stage hadde byttet plass med teltet. Dette skapte en flaskehals for dem som skulle videre bortover området, og mange opplevde at man på en måte havnet lenger bak enn tidligere, da scenen stod der teltet nå var plassert. Dersom byttet skyldtes hensyn til sikt og tidligere tilbakemeldinger, er jo tanken god. Samtidig snakket vi med flere kortvokste publikummere som faktisk foretrakk den gamle løsningen. Da stod publikum mer i bredden, og man kunne lettere følge med på skjermene nærmere scenen, i stedet for å bli stående mer som i en kø, slik mange opplevde det nå.

Det var også blitt lengre å gå til sitteplassene, som nå var plassert helt nede ved toalettene. For mange campere ble det rett og slett for langt å gå dit bare for å sette seg litt ned. Da var det enklere å trekke tilbake til campen for en pust i bakken.

Vi i Helvete Magazine ser utfordringene, men forstår også godt at ikke alle opplevde de samme problemene. Det kommer helt an på når man var på de ulike stedene, hvor man beveget seg, og hvor mye kø man traff på. Festivaler av denne størrelsen er levende organismer, og det er nesten umulig at alt går helt glatt for alle hele tiden.

Noe av det mest positive i år var likevel at det var flere sitteplasser på HC-området hvor man faktisk kunne se scenen. Det er et stort pluss, og noe mange satte pris på. Det som derimot var trist å se, var at flere som verken hadde HC-bevis, ledsagerbevis eller solsikkebånd, okkuperte plasser som burde vært tilgjengelige for dem som virkelig trengte dem. Derfor går det en klar oppfordring videre: Skal man bruke plassene på HC-området, bør man ha HC-bevis, ledsagerbevis og/eller solsikkebånd. Da får de som trenger det aller mest, faktisk muligheten til å sette seg ned. For en festivaldag er lang, det blir mange timer å stå, og mange klarer rett og slett ikke å sette seg på bakken ute – fordi de ikke kommer seg opp igjen uten hjelp. Litt hensyn koster lite, men kan bety enormt mye for dem som trenger det.

Når alt dette er sagt: Sola skinte stort sett gjennom hele festivalen, stemningen var høy, musikken dundret over Ekebergsletta, og totalt sett sitter vi igjen med nok en fantastisk Tons of Rock-opplevelse. Nå skal det bli deilig å komme hjem, vaske av seg campingstøvet, slenge seg på sofaen, zappe litt på TV-en og bare lande etter nesten en uke med riff, svette, latter, øresus og festivalmagi. Så kan vi samtidig begynne å lure på hvilke artister som dukker opp neste år – og ikke minst håpe at vi får komme tilbake igjen. Gjerne med bobilcamp i boks denne gangen, så vi slipper å kjenne på akkurat de nervene én gang til.

Takk for nå, alle sammen: arrangører, crew, publikum, artister, frivillige og ikke minst naboene som orker å stå i dette år etter år.

God sommer – vi sees forhåpentligvis igjen på sletta!

-Atle, KC, Kristin, Monica, Rune, Scarlett y Toril-

Por fin había llegado el día. Una vez más volvíamos para cubrir el festival que hemos seguido fielmente desde que los primeros riffs resonaron en Halden. En aquel entonces, Tons of Rock era algo más puro, algo más compacto y quizá también un poco más para quienes vivíamos y respirábamos rock. Hoy, el festival ha crecido hasta convertirse en algo enorme, y muchos opinan que ya no es solo Tons of Rock, sino casi una auténtica fiesta urbana de Oslo. En Ekebergsletta ya no se ven únicamente rockeros, tachuelas, camisetas de bandas y vaqueros negros, sino una fiesta popular para toda la familia.

Precisamente debido a esa enorme presión, también por parte de nuevos asistentes al festival, este año sentimos de verdad cómo los nervios se apoderaban de nosotros cuando no conseguimos hacernos con una plaza en el camping de autocaravanas al comenzar la venta. Y eso a pesar de que éramos cinco personas listas para comprar, con el dedo en el gatillo. Durante todos estos años hemos comprado entradas «early bird» para nuestros familiares, ya que nosotros vamos allí para cubrir el festival a través de Helvete Magazine. Para nosotros, esto se ha convertido en mucho más que trabajo, más que un festival y más que música. Se ha convertido en un encuentro familiar tradicional con riffs, polvo, ambiente de campamento y largos días en Ekebergsletta.

Cuando los seguidores fijos y fieles del festival no tienen la posibilidad de asegurarse una plaza en el camping de autocaravanas antes que todos los demás, resulta innegablemente un poco amargo quedarse sin campamento. Al fin y al cabo, todo nuestro concepto consiste en vivir la experiencia completa del festival, no solo los conciertos, sino todo el viaje. Desde el martes, cuando el campamento poco a poco, pero con seguridad, se va llenando de gente, banderas, sillas, tiendas, risas y expectativas, hasta el domingo por la mañana, cuando los festivaleros cansados, felices y cubiertos de polvo recogen sus cosas y regresan a casa después de varios días de música, recuerdos y zumbido en los oídos. Cubrimos todos los conciertos de los dos escenarios principales y de la carpa, pero para nosotros la historia empieza mucho antes de que la primera banda suba al escenario.

Al final, fue pura suerte lo que nos salvó. Algunas personas, por desgracia, se pusieron enfermas – muy triste para ellas, pero afortunado para nosotros – y en el último momento pudimos comprar su plaza en el camping de autocaravanas. Solo entonces pudimos relajar los hombros, respirar tranquilos y empezar de verdad a ilusionarnos con el festival de este año.

Otra cosa que sentimos que debemos destacar es lo triste que resulta que no todos los fotógrafos con pit-pass tengan realmente acceso al pit en algunos conciertos. No sabemos si esto se debe a un deseo del festival, o si algunos artistas han dejado que el estatus de estrella se les suba demasiado a la cabeza y solo quieren dar la bienvenida frente al escenario a la prensa diaria, al organizador y a algunos amigos. Sea cual sea la razón, se siente como algo mezquino, especialmente cuando se sabe el enorme papel que la prensa ha desempeñado para muchos artistas a lo largo de los años.

Porque si la prensa no hubiera estado presente – tanto los grandes medios como, quizá en una medida aún mayor, las pequeñas almas independientes movidas por pura pasión – probablemente no todos estos artistas estarían hoy sobre los escenarios en los que están. A menudo son las pequeñas revistas, los medios digitales, los fotógrafos y los redactores quienes descubren, siguen y levantan a las bandas mucho antes de que los grandes nombres aparezcan en los carteles. Somos nosotros quienes escribimos sobre ellos cuando todavía tocan para un público pequeño, pero dedicado. Somos nosotros quienes compartimos las fotos, las reseñas, las entrevistas y el entusiasmo cuando las bandas aún luchan por construirse un nombre.

Muchos artistas han recibido una enorme ayuda de la prensa a lo largo de los años. Esa cobertura ha contribuido a crear atención, construir bases de fans y llenar tanto salas de conciertos como puestos de merch, y no menos importante, las cuentas de las diferentes bandas. Porque cuando los fans compran música, entradas y merch, también es resultado de que alguien ha ayudado a contar su historia durante el camino. Entonces se siente, sencillamente, mezquino que no todos puedan seguir acompañándolos cuando, con el tiempo, también se han vuelto mundialmente conocidos.

Helvete Magazine existe desde 2004 y llega a un público noruego, español e inglés. A lo largo de los años, muchos de nuestros lectores y seguidores han descubierto tanto bandas como festivales precisamente a través de lo que hemos escrito, compartido y destacado. Contamos con fotógrafos y redactores talentosos que dedican gran parte de su tiempo libre a promocionar bandas, festivales y el ambiente que los rodea. Esto no está impulsado por presupuestos millonarios, sino por pasión, espíritu de colaboración y un amor auténtico por la música.

Por eso también es comprensible que quienes son asignados a cubrir precisamente esas bandas que no nos dan la bienvenida, con el tiempo pierdan las ganas de escribir sobre sus actuaciones. Es increíblemente triste cuando artistas y festivales olvidan quién estuvo allí con cámara, libreta, teclado y entusiasmo cuando todavía no habían construido un nombre sólido. Y no menos importante, también intentamos promocionar el festival y las bandas mientras aún están sobre el escenario, para que nuestros lectores puedan sentir el ambiente; para que quienes por diferentes razones no pudieron venir al festival de este año puedan vivirlo un poco, y para asegurarnos de que quienes nunca han estado antes se queden con la sensación de que esto es algo en lo que, sin duda, tienen que estar el año que viene.

Pero basta de eso. En cualquier caso, estuvimos presentes para quienes también dieron la bienvenida a Helvete Magazine para cubrir sus actuaciones. Y por ellos siempre estaremos ahí: con las cámaras listas, los oídos abiertos y el corazón rockero en el lugar correcto…

MIÉRCOLES

Black Debbath

La banda de la casa no se preparó para una cuenta atrás, sino para una cuenta hacia arriba. La más larga hasta ahora, con ……998, 999, 1000, etc., mientras la gente empezaba a ocupar su lugar frente al escenario. Algunos se preguntan por qué ellos tienen que tocar cada año, pero simplemente no lo han entendido. Esto es comedia stand-up mezclada con una buena dosis de rock, sátira y un arranque explosivo del festival; algo que ha llegado para quedarse como la tradición que ya se ha construido. Creo que ningún otro país tiene una banda de comedia tan genial. Además, parecía que se habían arreglado un poco más esta vez, con elegantes atuendos negros y un pelo negro recién teñido, perfecto para la ocasión. Pudimos escuchar un poco de todo, cosas que seguramente ya habíamos oído antes, y esta vez fue la familia real quien recibió lo suyo, y no sin razón, teniendo en cuenta toda la publicidad que han tenido durante el último año, y no precisamente de la clase más agradable. Nos reímos, y nos reímos, y nos reímos… Hubo humor, hubo carcajadas, y esto es rock and roll noruego en su máxima expresión, con riffs y garra, exactamente como solo Black Debbath sabe ofrecerlo. Y por fin, Tons of Rock 2026 quedaba oficialmente arrancado. -KC-

Die Spitz tuvo el honor de abrir el Moonlight Stage, y el cuarteto estadounidense mostró rápidamente por qué se ha convertido en una de las nuevas bandas de rock más comentadas del último año. El sonido fue un poco irregular durante los primeros minutos, pero se corrigió rápidamente, y entonces tanto la fuerza como la energía quedaron perfectamente en su sitio. La banda mantuvo un ritmo alto durante todo el concierto. La bajista Ellie Schrobilgen entró en el escenario caminando sobre las manos y continuó con una energía contagiosa y saltos impresionantes durante todo el set. Durante el concierto, la vocalista y la batería intercambiaron puestos, un detalle juguetón que subrayó el estilo impredecible de la banda. El nombre Die Spitz es una falta de ortografía deliberada del alemán die Spitze, elegido porque a la banda le pareció que esa forma de escribirlo destacaba más. Y al igual que el nombre, también lo hace la música. Una fuerte apertura del Moonlight Stage y un comienzo prometedor para el Tons of Rock de este año. -Rune-

Kavalera Conspiracy

El esperado concierto con los fundadores de Sepultura, los hermanos Igor y Max, ya estaba bien en marcha cuando se fue la electricidad en el recinto y el concierto se detuvo de forma abrupta. Los hermanos entregaron las cinco canciones que alcanzaron a tocar antes del apagón, y lo hicieron con una energía y una alegría de tocar completamente demenciales. Especialmente el guitarrista saltaba y giraba por el escenario. Había muchísima gente que se había reunido para escucharlos, y la decepción se podía sentir claramente cuando el escenario quedó a oscuras. El corte de luz duró tanto que, lamentablemente, el concierto no pudo reanudarse. -Kristin-

President

Como consecuencia del corte de luz, el concierto se retrasó una buena media hora mientras el público y la banda esperaban en la oscuridad dentro de la carpa. Afortunadamente, volvió la electricidad y el concierto pudo comenzar, aunque terminó siendo algo más corto. Aquí nos entregaron riffs pesados y canciones pegadizas. President, con su máscara blanca, parecía una figura de cera y aportó una expresión teatral. Me llamó la atención que su voz era impresionante, oscura e intensa. Absolutamente brutal. El público se entregó tanto que la carpa hervía durante el concierto. Muy bien entregado. -Kristin-

Trivium

¡Madre mía, qué pedazo de banda! Aquí no hay ni rastro de aires de diva, son con los pies en la tierra de principio a fin. La banda de Orlando, Florida, tiene una conexión increíble con el público y es sencillamente una de las bandas estadounidenses más geniales que conozco EN DIRECTO. Van a por todas con una mezcla de thrash, rock y metal, y tienen una alegría de tocar que rápidamente se contagia al público, algo que pocas bandas tienen actualmente. El vocalista y guitarrista Matthew Kiichi Heafy tiene una expresión facial y una mímica que no pueden hacer otra cosa que sacarte una sonrisa de oreja a oreja, y casi se puede sentir la alegría que parecen tener al estar sobre el escenario interpretando sus obras. A pesar de ser de día, y de hacer un calor como en un pequeño infierno, lanzan pirotecnia de un lado a otro, hasta el punto de que casi puedes sentir cómo se te chamusca el flequillo al ritmo de los brutales riffs de guitarra. Esto es música deliciosa, y uno simplemente no quiere que termine. De diez, pulgar arriba. -KC-

Carburators

Esta es una banda que hemos seguido desde que realmente “kicka” con fuerza en un concierto en Blaker, cuando calentaron para Rose Tattoo en 2002. Ha sido un placer seguir su evolución, y están tan bien rodados que, cuando estos se ponen a tocar, sabes exactamente lo que vas a recibir. Hay pólvora, hay humo y hay actitud dura, por no hablar de ese rock and roll con clara influencia biker. Además, es jodidamente genial cuando prácticamente todos los que se han reunido cantan todas las canciones, y entonces tampoco importa demasiado si el sonido falló un poco por momentos. -KC-

Babymetal

Tenía muchas ganas de ver a las tres chicas japonesas de Babymetal, que han conquistado el mundo. Y vaya show que fue, con energía, alegría, coreografía y vestuario. Aquí también hubo retrasos debido al corte de luz, pero qué entretenimiento nos dieron con esa mezcla de pop y metal. Las chicas son muy populares en su país natal y llenan grandes recintos por todo el mundo. Un concepto increíblemente original; quizá no musicalmente impresionante, pero sí muy cool y entretenido. -Kristin-

DUM DUM BOYS

El verano ha llegado de verdad, y Ekebergsletta se llena de todo tipo de gente con una cosa en común: rock y metal. Los veteranos Dum Dum Boys son una de las propuestas de este miércoles, y no decepcionan. Lo arrancan todo con “Enhjørning”, y también pudimos escuchar una selección de otras canciones de su carrera. “Englefjes”, “Møkkamann”, “Slave” y “Metallic hvit” deben considerarse favoritos personales de esta noche. -Atle-

Blood Incantation

Los estadounidenses son posiblemente una de las propuestas más peculiares del festival. Aquí nos sirven un viaje musical en el punto de encuentro entre prog, death metal y ambient psicodélico. Técnicamente, está increíblemente bien ejecutado, pero puede hacerse un poco demasiado a la larga. Es música que uno tiene que sentarse a escuchar con atención, ya que ocurren muchos cambios de compás y se mezclan diferentes tipos de estilos. Peculiar, pero aun así bastante cool. -Atle-

BFD Bathory

Una serie de figuras del ambiente black metal de Noruega y Suecia se han reunido para rendir homenaje a Quorthon, Thomas Forsberg, y a Bathory. Aquí hablamos de músicos muy capaces que durante años han sido figuras centrales del ambiente: Erik Danielsson, Watain; Ivar Bjørnson, Enslaved; Apollyon, Aura Noir; Blasphemer, Aura Noir, Vltimas, ex-Mayhem; y Faust, Djevel, ex-Emperor. Suena crudo y brutal, exactamente como debe sonar Bathory. Con canciones como “A Fine Day to Die”, “Call From the Grave” y “Blood, Fire, Death”, esto se convierte en un concierto sobre el que merece la pena escribir a casa. -Atle-

Jordsjuk

Fue agradable poder tomarse un descanso del sol para presenciar el concierto dentro de la carpa Storm. Fueron nominados recientemente al Spellemannprisen, así que aquí solo quedaba ilusionarse. Fue algo completamente intransigente desde la primera nota, y había poco que reprochar al nivel de energía. La presencia escénica fue muy viva, especialmente por parte del vocalista, y entregaron un concierto sólido. El metal extremo encaja mejor en escenarios más pequeños, donde los músicos están más cerca del público, y el Storm Stage funcionó perfectamente en ese sentido. Absolutamente brutal. -Kristin-

The Offspring

Quizá esta no sea una banda que uno escuche o adore especialmente en estos tiempos, pero madre mía, cuánto los escuchábamos cuando realmente explotaron con la canción “Come Out and Play” en el 94. Sonaba constantemente en el equipo de música en cada fiesta y en el día a día, hasta que llegó su nueva plaga mundial, “Pretty Fly (for a White Guy)”, cuatro años después. Y cómo explotó Ekebergsletta con sus canciones más conocidas. Un canto colectivo que se escuchaba hasta el campamento y que también provocó allí más cantos. Esto es nostalgia pura y un flashback a días más jóvenes, cuando casi todo iba sobre ruedas. Muy bien entregado. -KC-

Bring Me the Horizon

Llegaron, tocaron y se fueron otra vez. -Rune-

JUEVES

Audrey Horne tuvo el honor de abrir el día 2 en el Vampire Stage, la jornada del festival que muchos habían marcado en el calendario y el primer día individual que se agotó para la edición de este año. Los de Bergen se encargaron de dar el comienzo perfecto a un día que terminaría con su gran fuente de inspiración, Iron Maiden. El frontman Toschie estuvo en gran forma, con brillo en los ojos y pleno control del público durante todo el concierto. La herencia de Iron Maiden se escucha claramente en los melódicos riffs de guitarra, y Arve Isdal y Thomas Tofthagen demostraron por qué están considerados entre los mejores guitarristas del país. Riffs, armonías y solos encajaron a la perfección. El público estuvo con ellos durante todo el concierto, y Audrey Horne entregó una apertura sólida como una roca para una jornada festivalera que terminaría con sus héroes en el escenario principal. -Rune-

The Baboon Show

La intro aquí fue algo especial, pero bastante cool, como si alguien estuviera buscando un canal en la radio, y cuando finalmente apareció la emisora correcta, también salió la banda. La vocalista estuvo muy activa e hizo crowd-surfing con el público, además de moverse mucho entre la gente mientras cantaba. La banda también fue muy enérgica, y todo esto se contagió al público, así que, en conjunto, fue un buen concierto con el pulso bien alto. -Scarlett-

Apocalyptica

A estos finlandeses los he visto y escuchado varias veces antes, así que uno ya sabe un poco lo que va a recibir. Y seamos sinceros: son sobre todo las canciones de Metallica las que uno más quiere escuchar, aunque en el fondo, por supuesto, lo que más nos gustaría sería tener a uno de “The Four Horsemen” – Metallica en persona – sobre el escenario. El sol brillaba sobre Ekebergsletta, y el marco era sin duda perfecto para un buen día de concierto. Aun así, se sentía un poco escasa la presencia de público frente al escenario. Quizás la gente todavía no se había levantado del todo, quizás simplemente hacía demasiado calor, o quizás había más personas como yo – que ya han visto a Apocalyptica varias veces, saben bastante bien lo que van a recibir y por eso decidieron no acercarse. En cualquier caso, sigue siendo una actuación sólida, y su concepto se mantiene firme. Pero, siendo sinceros, los he escuchado mejor en otras ocasiones. -KC-

Imminence subió el tempo de forma considerable en el Vampire Stage, y bajo un sol abrasador, los suecos entregaron un set brutal que hizo explotar al público. Los crowdsurfers llegaron uno tras otro, y los guardias frente al escenario realmente tuvieron que ganarse el sueldo durante todo el concierto. El frontman Eddie Berg impresionó con su característica combinación de voz agresiva y violín, un sello que da a Imminence una expresión que pocas bandas pueden igualar. Los riffs pesados, las partes melódicas y la intensa energía golpearon al público directamente en el estómago. Un concierto intransigente, de alta intensidad, con gran entrega frente al escenario y una banda que demostró por qué es uno de los nombres más emocionantes dentro del metalcore moderno. -Rune-

Grandson

Este también fue un artista muy activo, saltando por el escenario como si se tratara de un artista de hip-hop. Habló mucho con el público, sin que se convirtiera en demasiado bla, bla, bla, y animó a la gente a hacer mosh pit y crowd-surfing. Había bastante buena asistencia en la carpa, y por momentos se tenía la sensación de estar en un concierto de “Rage Against the Machine” en versión hombre orquesta, cargado de mensajes políticos. -Scarlett-

D-A-D

Un poco de D-A-D nunca está mal. Los daneses son muy queridos por estas tierras. Rock’n’roll de primerísima clase. La banda sonó especialmente bien esta tarde en Ekebergsletta, y el público disfrutó a lo grande bajo el sol. Con canciones como “Jihad”, “Sleeping My Day Away”, “Grow or Pay” y, no menos importante, “Bad Craziness”, el nivel quedó marcado para el jueves. -Atle-

Yomaka

No había oído hablar antes de estos británicos, pero aquí realmente tuve que quitarme el sombrero. Qué banda, o mejor dicho: qué vocalista. Una voz magnífica que prácticamente te hipnotizaba. Uno simplemente se quedaba de pie disfrutando, y la música atravesaba médula y huesos. La energía se contagió al público, donde quienes no estaban simplemente parados disfrutando del momento se desataron por completo en la “pista de baile”. Sin duda voy a investigar más sobre esta banda. -Scarlett-

Suicidal Tendencies

No había visto a esta banda en directo desde que calentaron para Guns N’ Roses en Valle Hovin en 1993. Tengo que decir que la alegría y la expectación eran grandes, ya que recordaba a esta banda como un grupo muy competente. Y qué comienzo. Abrieron con ese barril de pólvora llamado “You Can’t Bring Me Down”. Hablemos de poner el listón alto. También pudimos escuchar “Send Me Your Money”, “War Inside My Head”, “I Saw Your Mommy” y “Cyco Vision”, por nombrar algunas. Fue un reencuentro maravilloso. -Atle-

The Warning hizo su primer concierto en Noruega cuando las tres hermanas de México entregaron un concierto enérgico en la carpa Moonlight, donde todas aportaron voces y crearon un sonido lleno y compacto. El escenario estaba completamente sin backdrop, lo que permitió que la banda quedara en el centro absoluto. Los atuendos claros y a juego, el humo y los tonos cálidos anaranjados dieron al concierto una expresión visual elegante y muy bien trabajada. Lamentablemente, el concierto comenzó justo antes de que Anthrax saliera al escenario principal, así que quien firma solo alcanzó a ver las dos primeras canciones antes de seguir camino. Aun así, lo poco que pude ver dejó ganas de más. La interacción entre Daniela, Paulina y Alejandra Villarreal fue impresionante, y el público recibió una buena dosis de hard rock moderno por parte del trío de hermanas mexicanas. Sin duda, una banda que merece la pena investigar. -Rune-

Anthrax

Ay, madre. Esta es una banda que la gente realmente debería ver en directo. Hay que buscar mucho para encontrar una pegada, un empuje y una alegría de tocar como esta. La única pequeña bajada de hoy fue que Charlie Benante, batería, no estuvo presente debido a una lesión en el brazo o la mano derecha. Aun así, Anthrax funcionó de maravilla, y el batería de sesión Darby Todd hizo un trabajo formidable. Con canciones como “Among the Living”, “Got the Time”, “Madhouse”, “Caught in a Mosh”, “Keep It in the Family” y, no menos importante, “Indians”, podemos decir con seguridad que Anthrax seguirá siendo una banda a tener muy en cuenta durante bastante tiempo todavía. -Atle-

Alice Cooper

Algunos rockeros se niegan a rendirse, y uno de ellos es Vincent Damon Furnier, más conocido como Alice Cooper. ¡El hombre, después de todo, ya ha pasado los 78 años! Su voz todavía aguanta, y bastante bien además. Nos sirvieron una serie de clásicos, entre ellos “House of Fire”, “Feed My Frankenstein”, “Hey Stoopid”, “Poison” y, no menos importante, “School’s Out”. Un buen concierto de un viejo héroe. Respeto. -Atle-

Paleface Swiss

Una banda emocionante de Suiza dentro del género metalcore tocó dentro de la carpa. El género core implica mucha energía, mosh pits, público joven, circle pits y crowd-surfing. Y desde la primera nota, el caos estaba en marcha. El vocalista impresionó con un growl pesado, y los guardias tuvieron las manos llenas recibiendo a todos los crowdsurfers. Es divertido cuando una banda crea tanto compromiso y alegría entre el público. Esto fue cool. -Kristin-

Después de otro fantástico y teatral show del legendario Alice Cooper ante un Vampire Stage completamente lleno, no quedaba otra que ponerse en marcha y dirigirnos hacia un Scream Stage todavía más abarrotado. Allí nos esperaba el gran momento de la noche: las leyendas inmortales de Iron Maiden.

Por “suerte”, no teníamos ninguna razón para estresarnos por llegar al pit, ya que aparentemente está reservado para la prensa diaria y los grandes medios cuando actúan bandas que parecen estar un poco subidas a sí mismas. Nosotros, los pequeños medios independientes movidos por pura pasión – que, como mencionamos en la introducción, hemos seguido tanto al festival como a varias de las bandas en las buenas y en las malas durante muchos años – una vez más tuvimos que conformarnos con un lugar un poco más atrás. Una pena, por supuesto, pero el corazón rockero no se detiene por eso.

Encontramos un sitio donde no molestábamos a nadie, levantamos las cámaras y aun así logramos capturar algunos grandes momentos. Quizá no desde la primera fila, pero lo suficientemente buenos como para daros a vosotros, que por diferentes razones no pudisteis estar en Tons of Rock 2026, un pequeño vistazo de vuestros héroes. Porque a veces una foto en una página web es suficiente para crear la sensación de haber estado allí: sentir la piel de gallina cuando las primeras notas retumban por todo el recinto del festival, ver el mar de fans cantando a pleno pulmón y, aunque solo sea por un breve instante, sentir que uno está allí en medio de todos ellos.

Porque precisamente por eso estamos aquí: para llevaros con nosotros a los lugares donde vosotros no tuvisteis la oportunidad de estar. Y sí, después de haber sido apartados del pit, tenemos que admitir honestamente que por un momento sentimos la tentación de dejar que toda la experiencia de Iron Maiden siguiera su propio camino sin nosotros.

Pero, por suerte – o por desgracia – no es tan sencillo. La editora es fan acérrima, el redactor que tenía la tarea de escribir sobre el concierto también es fan, y lo más importante de todo: sabemos cuántos de vosotros en casa amáis a esta banda y os habría encantado estar allí.

Así que sí, esta vez quizás nos tragamos un poco nuestro propio orgullo y nuestros propios principios. No por la banda. No por el sistema. Sino por vosotros.

Esto es para nuestros lectores, para todos vosotros que no pudisteis estar allí, pero que aun así merecéis sentir un poco del ambiente. Up the Irons!

Iron Maiden

El jueves se acerca a su fin, lo que significa que es hora de un poco de Iron Maiden. Eso nunca está mal. Nuevo batería o no, nada detiene al tren de mercancías de Inglaterra. Demonios, qué bien suena esto. La voz de Dickinson parece una máquina eterna, y Steve Harris, bajo, qué máquina. De las canciones que tocaron esta noche, personalmente destacaría “Infinite Dreams”, “Powerslave”, “The Trooper”, “Rime of the Ancient Mariner”, “Seventh Son of a Seventh Son”, “Fear of the Dark”, “Hallowed Be Thy Name” y “Wasted Years”. También hubo muchas otras joyas, pero con un catálogo como el que tiene Iron Maiden, hay bastante donde elegir. Cierre perfecto para la noche. -Atle-

VIERNES

Eivør

La feroesa Eivør se mostró sorprendida por la cantidad de gente que había acudido tan temprano, a las 12:30 del día. Los tonos estaban un poco fuera del concepto habitual, pero ofrecieron música folk moderna, atmosférica y tranquila. Tiene una voz impresionante que encaja perfectamente con su música, y aquí solo quedaba disfrutar de un comienzo calmado y lleno de ambiente para el tercer día del festival. En varias de las canciones utilizó un tambor chamánico mientras se movía al ritmo de la música. Me gusta mucho la atmósfera de sus conciertos. -Kristin-

The Funeral Portrait

Estaba claro que las bandas de la carpa eran las más enérgicas, porque todavía no había visto ninguna banda allí que no se desatara por completo, y The Funeral Portrait, de Estados Unidos, no fue ninguna excepción. Aquí recibimos una versión punk de música tipo emo, con elementos de vibras musicales y teatrales. El público estaba encendido, y el vocalista soltó algunas frases con bastante autoironía que hicieron reír a la gente y animarse aún más. Y no menos importante: fue buena música lo que nos sirvieron. -Scarlett-

Raga Rockers

“Her blir det liv rai rai” (el título de una conocida canción festiva noruega), pensé antes de bajar al concierto, pero allí parecía más bien que algunos viejos gruñones estaban de pie soltando lo suyo. Dicho esto, su tipo de música es en realidad un poco “laidback”, y ellos también han acumulado unos cuantos años, igual que yo, así que puede que sonaran exactamente como debían sonar. Aun así, me pareció que había algo extraño con el vocalista que no terminaba de encajar. Además, apenas me pareció verle sonreír, y más bien daba la impresión de que preferiría estar en otro lugar. Como no lo reconocí, tuve que buscar la banda en Google allí mismo, y entonces no fue raro que no lo reconociera, porque era nuevo. Michael Krohn, que era el vocalista, ha dejado el puesto de cantante y ha pasado a la guitarra rítmica. Ivar Eidem se hizo cargo de la voz en algún momento durante el último año, y entonces las piezas encajaron un poco más, y quedó perdonado. En ese mismo momento, dio una pequeña vuelta bailando antes de continuar. Fue probablemente cuando llegaron las canciones más conocidas que arrasaron en los 80 cuando Ekebergsletta se convirtió en una especie de “Allsang på grensen”. Así que cuando, entre otras, sonaron “Blakk” y “Parasitt”, antes de cerrar con “Noen å hate”, aquello resonó con fuerza por toda la explanada. Me pregunté un poco si esta última canción era un pequeño dardo hacia quienes todavía no se habían levantado, porque la verdad es que había algo menos de gente frente al escenario principal de lo que suele haber… -KC-

Queensrÿche

Para mí, el viernes empieza en el Vampire Stage con nada menos que Queensrÿche. Algunos fans parecen estar un poco divididos, especialmente en lo referente a la voz. Algunos juran fidelidad a Geoff Tate, otros a Todd La Torre, este último el vocalista actual. Personalmente, creo que ambos son cantantes muy competentes, y elegir un favorito resulta difícil. En cualquier caso, la banda entrega de sobra, y un poco más. Fue muy divertido poder escuchar “Queen of the Reich”, “Eyes of a Stranger”, “Empire”, “Operation: Mindcrime” y, no menos importante, “Revolution Calling”. -Atle-

Kublai Khan TX

Una banda de metalcore contundente de Texas tomó la carpa, donde los crowdsurfers obligatorios llegaron desde todos los lados hacia el escenario. El metalcore es, al fin y al cabo, un género duro, y la música es brutal e intensa. La experiencia golpea fuerte, y esta banda no fue ninguna excepción. Este año, la mayoría de las bandas más contundentes estaban ubicadas bajo la carpa. El público ama el metalcore, no hay duda, especialmente los más jóvenes. -Kristin-

The Hellacopters se presentaron con poca antelación como sustitutos de Tom Morello, pero sobre el escenario no había nada que indicara que esto fuera una solución improvisada. Los suecos entregaron un concierto bien dirigido y muy compenetrado, donde cada movimiento parecía pensado: una banda que sabe exactamente cómo se debe construir un show en directo, y que demuestra que esto es algo que dominan. Durante el concierto, el bajista contó que había empleado cerca de 48 horas en el viaje para llegar al festival después de que la actuación surgiera con tan poca antelación. La historia dio un marco extra al concierto, pero sobre el escenario fueron la rutina y la alegría de tocar lo que marcó la expresión. The Hellacopters demostraron una vez más por qué siguen estando entre las bandas de rock más sólidas de Escandinavia, y entregaron un sustituto digno de Tom Morello. Por lo que se escuchaba en Ekebergsletta, muchos opinaban que esto en realidad había sido una mejora respecto al artista originalmente programado. -Rune-

Storm

Este no es un artista desconocido para mí. Lo vi en Tons of Rock en 2023, cuando era el artista más joven con solo 14 años, y lo vi en el extremo del mar durante el Trænafestivalen al año siguiente. En ambos conciertos actuó muy bien, pero estaba claro que se había desarrollado y se había vuelto aún mejor de lo que recordaba. No solo dominó el escenario, sino también al público, y para la ocasión también había invitado a un artista llamado Jonas Wesetrud Hansen. Muy bien entregado por ambos. -Scarlett-

Avatar

Ahora hablamos de una banda en directo que crea compromiso desde el primer momento. El frontman Johannes coqueteó con el público e incluso elogió las actuaciones de Noruega en el Mundial de fútbol, para gran entusiasmo de la gente. Entregaron una experiencia de concierto profesional con su conocido imagen circense, y no menos importante, el vocalista fue extremadamente carismático. La popular banda impresionó, y fue divertido observar a los fans cantando y aplaudiendo durante el concierto. -Kristin-

Dogstar llevó rock auténtico y de la vieja escuela al Moonlight Stage. El trío, formado por tres amigos a principios de los 90, está de vuelta con nuevo álbum y mostró una expresión desnuda, sin demasiado show escénico, backdrop ni grandes efectos. Aun así, había pocas dudas sobre a quién había venido a ver la mayoría. Keanu Reeves atrajo tanto al público como a los fotógrafos hasta el borde del escenario, y estaba claro dónde se concentraban los objetivos de las cámaras. Musicalmente, se trató de rock terrenal y sin complicaciones, entregado por tres amigos que parecían disfrutar juntos sobre el escenario. Dogstar no ofreció una demostración visual de poder, sino un concierto de rock honesto y sin maquillaje, con encanto, experiencia y buena alegría de tocar a la antigua. -Rune-

The Hives se encontraron con una Ekebergsletta completamente llena y entregaron un show con la confianza y la energía que solo ellos pueden tener. “Enough Is Enough” y “Main Offender” marcaron el estándar de inmediato, mientras los característicos atuendos en blanco y negro y la actuación escénica precisa, casi coreografiada, de la banda hicieron que el concierto fuera tan visualmente entretenido como musical. El frontman Pelle Almqvist tuvo al público en la palma de su mano durante todo el concierto. Entre las canciones llovieron referencias futbolísticas entre Noruega y Suecia, y con brillo en los ojos afirmó que el resultado en el Mundial dependía del vocalista. Poco después, dio las gracias a todas las bandas que habían “calentado” para The Hives durante el festival, entre ellas Alice Cooper, Iron Maiden y The Hellacopters. El potente sonido de guitarra golpeó al público como un tren de mercancías, y con clásicos como “Hate to Say I Told You So” y “Walk Idiot Walk”, el canto colectivo nunca estuvo lejos. Pelle también logró que toda la explanada se uniera a una ruidosa secuencia mundialista de “ro, ro, ro”, antes de que la banda cerrara un concierto que confirmó por qué The Hives siguen siendo considerados una de las bandas en directo más fuertes del rock. -Rune-

Elder entregó la dosis festivalera de stoner y doom en el Moonlight Stage, un género que quien firma habría querido ver más representado en el cartel de este año. Con un sonido absolutamente fantástico, los estadounidenses abrieron el concierto con “Through Zero”, del disco recién salido con el mismo nombre. Había bastante espacio en la carpa, algo que quizás demostraba que no todos han descubierto todavía las cualidades de Elder. La banda, que entre otras cosas ha girado junto a Slomosa, tiene una capacidad única para absorber y explorar impulsos de un amplio espectro de géneros sin perder su propia expresión. Luces coloridas, humo y una atmósfera casi psicodélica en la carpa subrayaron de manera perfecta el sonido pesado y flotante. Quienes se acercaron al Moonlight Stage recibieron un concierto marcado por riffs masivos, largos pasajes instrumentales y un gran excedente musical. Afortunadamente, la espera hasta la próxima visita a Noruega será corta: Elder ya está anunciado de vuelta en febrero de 2027. -Rune-

Behemoth

Ahí estábamos otra vez, ante los poderosos reyes del metal de Polonia. Un mar de gente se había reunido junto al Vampire Stage para presenciar a la banda. Suenan muy precisos y ajustados. “O Father O Satan O Sun!”, “Bartzabel”, “Thy Becoming Eternal” y “Blow Your Trumpets Gabriel” son todas canciones que elevan el festival a nuevas alturas. Überfett. -Atle-

Joan Jett & The Blackhearts

Llegaron, tocaron y se fueron. -Rune-

Mayhem

Después de haber visto a Mayhem en directo al menos diez veces, hay algo en su actuación que se siente nuevo, aunque muchas de las canciones se repitan en los conciertos. El sonido crudo y maligno siempre está ahí, y la voz de Attila Csihar tiene algo malvado, triste y brutal. De alguna manera, uno no se cansa de Mayhem, y eso está muy bien. Para mí, el punto culminante del concierto fue “Freezing Moon”, posiblemente su mejor canción, ever. Hail. -Atle-

NORUEGA – FRANCIA

Hubo mucho debate en los distintos foros cuando se anunció que el partido entre Noruega y Francia sería transmitido, y no menos importante, que ocuparía el lugar de un headliner. Cuando se trata de fútbol, o lo amas o lo odias. Fin de la discusión. Por mi parte, lo odio, pero aun así tengo que admitir que uno se vuelve un poco patriota cuando Noruega POR FIN volvió a llegar a un Mundial desde 1998, cuando vencieron a Brasil. Es decir, 28 años después, así que probablemente hubo muchos “odiadores del fútbol” que también querían ver el partido, porque en buena compañía incluso aquello que uno odia puede convertirse en algo bonito cuando el ambiente está por todo lo alto. Mientras el partido de fútbol se emitía desde el escenario principal, todavía había conciertos en los otros escenarios, y una buena parte de quienes NO pensaban que estuviera bien quitar un headliner para mostrar un partido de fútbol optaron por ir a ver a las bandas, o simplemente retirarse al campamento o volver a casa. La discusión en la carpa fue que cuando la gente está en un festival de música, debería ser un festival de música sin importar si Noruega juega o no, porque ¿qué será lo próximo que tenga que ceder su lugar cuando ocurra algo “grande” en Noruega? Puedo decir que hasta cierto punto estoy de acuerdo con eso, aunque nosotros seguimos el partido en el campamento. Y si el partido iba a ser emitido, probablemente no debería haber desplazado a un headliner, sino haberse colocado en uno de los otros escenarios o en la llamada “carpa de la cerveza”. Después del partido, de todos modos hubo algo de cerveza amarga, ya que Noruega también perdió el partido… Un partido que, en principio, no era importante, puesto que Noruega ya estaba clasificada. -KC-

Rival Sons

Es la primera vez que veo a estos amigos de Noruega, que han girado con muchas bandas grandes a lo largo del tiempo. La música es una mezcla de blues rock pegadizo con canciones clásicas. La actuación fue sencilla y sin mucho show ni gestos exagerados. Apelaron al público con su sencillez y crearon una atmósfera que encajaba muy bien con esta cálida noche de verano. El concierto se desarrolló al mismo tiempo que el partido de fútbol entre Noruega y Francia se mostraba en la pantalla grande frente al escenario principal, pero muchos eligieron ir al concierto en su lugar. Esto fue pegadizo. -Kristin-

Possessed

Después de un día bastante caluroso aquí en Ekebergsletta, fue agradable entrar en la carpa del Moonlight Stage por segunda vez este viernes. Mientras algunos veían fútbol en la pantalla grande, Noruega contra Francia, otros recibimos una buena dosis de thrash metal entregada por los buenos y viejos Possessed. La banda entregó aproximadamente 50 minutos de crudeza, muy bien ejecutados. Ahora es momento de volver a casa para descansar antes del último día del festival. Hasta la próxima. -Atle-

SÁBADO

Pain

Último día en Ekebergsletta – ¿y qué mejor manera de despertar que con Pain y el mismísimo Peter Tägtgren? El sol brilla sobre Ekebergsletta, el cuerpo quizás empieza a notar los días de festival, pero el corazón rockero sigue latiendo fuerte. Ahora toca llenar el cuerpo de agua, levantar los cuernos y disfrutar cada segundo del último día de Tons of Rock, dejando que los riffs hagan el resto. Y riffs recibimos uno tras otro aquí. Después de un par de canciones, Peter anunció que venían directamente de tocar en Finlandia, y mientras hablaba, probablemente se le olvidó lo que iba a decir, así que terminó con un: “…ja, ehh, vi gör så här istället. Vi spelar lite istället för att prata, för jag fattar inte vad jag håller på med i alla fall just nu.” Y después de eso llegaron varias joyas más. En la canción “Call Me”, de repente se detienen, y Peter dice que esto está completamente mal, porque en realidad Jocke de Sabaton debería cantar esa parte. Pero como él no está allí, Jonathan Olsson al bajo tiene que asumir ese papel. Quizás no tan bien como Jocke, pero nos conquista a todos con su preciosa sonrisa, así que queda aprobado. -KC-

Ego Kill Talent tuvo el honor de abrir el último día del festival en el Moonlight Stage. Había bastante espacio en la carpa cuando los brasileños subieron al escenario, pero el público encontró rápidamente el camino hacia dentro a medida que el concierto fue tomando fuerza. La banda de seis miembros había viajado desde Brasil y entregó un concierto energético con un groove pesado y hard rock moderno. El enérgico vocalista estuvo en constante movimiento y buscó todo el tiempo el contacto con el público desde el borde del escenario. La combinación de batería y percusionista dio a la música un impulso rítmico extra y un sonido lleno que los distinguió de muchas de las demás bandas del festival. El show escénico fue sencillo, con un elegante backdrop de “EKT” y una iluminación verde que dejó que la música tuviera el papel principal. Cuando terminó el concierto, la carpa Moonlight se había llenado bastante, y Ego Kill Talent demostró ser una banda que muchos habrían querido descubrir antes durante el día. -Rune-

DDR abrió el último día del festival en el Scream Stage con una buena dosis de sátira de Alemania del Este, rock y humor. Incluso antes de que la banda subiera al escenario, el público fue calentado por un solitario músico con sousafón, que consiguió que la gente cantara clásicos sencillos como “Optimist”. El ambiente ya estaba preparado. Con Atle Antonsen, Johan Golden, Berit Boman y Marianne Sveen sobre el escenario, fue un concierto donde el show escénico era tan importante como la música. La pantalla grande estaba llena del logo de DDR, colores de banderas y videoclips acordes a la época, mientras Berit Boman se entregaba sin reservas, no menos durante “Mein Arsch”, que hizo sonreír ampliamente al público. La fantástica sección de vientos de la banda dio a las canciones un empuje extra y elevó los arreglos durante todo el concierto. Marianne Sveen contribuyó con coros de principio a fin, pero también demostró de verdad qué clase de vocalista es cuando entregó una versión capaz de poner la piel de gallina de “Hello”, uno de los momentos más fuertes del concierto. DDR demostró que todavía domina el equilibrio entre sátira, rock y teatro escénico, y dio al último día del festival un comienzo original y muy entretenido. -Rune-

Slay Squad

Primero salió la banda al escenario, pero luego hubo algunos retrasos, que se tomaron con buen ánimo. Aquí tenía curiosidad por ver qué nos esperaba, ya que la pandilla de Squad aparecía como raperos de un ambiente gangsta, con dientes dorados y grandes joyas – ¡Yo! La actuación rápidamente prendió al público, y el sonido era una buena fusión de rap y core, con gestos de hip hop. Animaron a crear un gran circle pit, y el público aceptó el reto. Por decirlo suavemente, aquello hervía bajo la carpa. -Kristin-

Black Label Society

El sábado empieza duro con el BLS de Zakk Wylde. La mayoría conoce al guitarrista que durante años fue el partner in crime de Ozzy. Con el kilt amarillo y negro de Mez, BLS toma Ekebergsletta por asalto. “Name in Blood”, “Stillborn”, “Suicide Messiah” y una muy buena versión de “No More Tears” de Ozzy están entre los puntos destacados para mí. Respeto. -Atle-

Gaera

Una banda emergente de extreme metal de Portugal, cuyos miembros iban vestidos con ropa negra y capuchas en blanco y negro cubriéndoles el rostro. Estaba claro que a muchos les gustó la actuación dentro del género de metal melódico, y el vocalista impresionó con un growl intenso y crudo. Creo que capté algunas tendencias de hip hop tanto en la música como en la actuación. La banda ha recibido elogios masivos por su presentación, y aquí el vocalista también impresionó con su presencia escénica y sus palabras entre las canciones. Seguramente no será la última vez que veamos a esta banda en Tons of Rock. -Kristin-

Sepultura

Los brasileños están en una gira de despedida por todo el mundo. Si creemos a la propia banda, su tiempo pronto habrá terminado. Vemos a una banda en gran forma que no se guarda nada. Cuando canciones como “Inner Self”, “Kairos”, “Territory”, “Refuse/Resist”, “Roots Bloody Roots” y “Arise” llegan una tras otra, no se puede decir otra cosa que: joder, qué bueno. -Atle-

Gatecreepers

Nunca había oído hablar de esta banda de Estados Unidos antes, pero ¡MADRE MÍA, qué banda! Llevan en activo desde 2013, así que ¿dónde demonios he estado yo para no haberme enterado de esto antes? Es de lo más crudo que he escuchado en mucho tiempo, y el vocalista, que parecía más un rap-gangster con matices oscuros, llegó incluso a agarrar la melena de Eric Wagner en la guitarra para hacer que hiciera aún más headbanging. Aquí hubo vida de la A a la Z. Tanto sobre el escenario como delante de él, y hasta la entrada de la carpa. Esto hay que investigarlo más, porque para mí fue probablemente la mayor sorpresa del año. -KC-

Leprous

Noruega no solo tiene una buena selección nacional de fútbol y brutales bandas de black metal. También tenemos bandas que se mueven dentro del mundo progresivo. Leprous es una de ellas. La banda lleva activa desde 2001, pero probablemente ha sido en los últimos años cuando la gente realmente ha abierto los ojos ante ellos. Aquí hablamos de músicos súper talentosos que saben lo que hacen. También interpretan una muy buena versión de “Take On Me” de A-HA, lo que demuestra la versatilidad de la banda. Muy bien entregado. -Atle-

ACCEPT

Esta es una banda con la que he crecido, pero en aquella época, cuando sonaba en el equipo de música de casa y yo no era más que una niña pequeña, eran discos con Udo al frente de la banda, y probablemente muchos opinen que Accept no es Accept sin Udo. Personalmente, no soy una gran fan de la banda, aunque mis padres la pusieran en casa, y para ser sincera, creo que el vocalista actual es al menos tan bueno como lo que puedo recordar de aquella época. Lo positivo fue que estos chicos, o mejor dicho estos hombres, salieron un poco antes de la hora y no después, y eso merece respeto. Canciones como “Metal Heart” y “Princess of the Dawn” alcanzaron su punto álgido con gestos de canto colectivo, y fue una actuación enérgica por parte de estos señores. -Scarlett-

Blood Red Throne

Ya hacía calor en la carpa antes de que subieran al escenario, y aún más calor iba a hacer. La banda entregó un death metal increíblemente potente, con una voz intensa y un sonido ajustado que mantuvieron durante todo el show. Los crowdsurfers fluían hacia los guardias, que quizás tuvieron uno de los turnos más ocupados del festival. Fue una actuación explosivamente fuerte, y a pesar del calor y la intensidad, había que vivir todo el concierto. Tremendamente bueno. -Kristin-

A Perfect Circle fue el último concierto en el Vampire Stage y reunió a un público que sin problemas habría llenado el área frente al Scream Stage. Todo el espacio destinado al público estaba completamente abarrotado cuando A Perfect Circle subió al escenario, una clara prueba de lo esperada que era la banda. La banda abrió con la poderosa “The Package” y dejó que la música se construyera a su propio ritmo. Maynard James Keenan mantuvo su característico lenguaje escénico sobrio, pero al mismo tiempo estuvo más presente y tuvo más contacto con el público de lo que muchos están acostumbrados a ver. Como un gesto poco común, los fotógrafos también recibieron dos canciones en el foso fotográfico. Con un sonido perfecto, una interacción precisa y brillantes prestaciones vocales de Maynard James Keenan, A Perfect Circle dejó que la música hablara por sí sola. La charla fue mínima, pero Maynard anunció que ya volverá a Noruega el 26 de octubre, cuando Puscifer toque en Oslo Konserthus. Cuando “Judith” cerró el concierto, la banda quedó como una de las mayores experiencias musicales del festival. -Rune-

Death To All

La última banda de la noche en el Moonlight Stage visitó Tons of Rock hace algunos años. Hay que buscar mucho para encontrar un tributo más cercano al original que este. Mantienen viva la música y el alma de Chuck Schuldiner. Con canciones como “Spirit Crusher”, “Lack of Comprehension”, “The Philosopher”, “Spiritual Healing”, “Symbolic”, “Pull the Plug” y “Crystal Mountain”, esto se convierte en uno de los conciertos más crudos de este año, y de mucho tiempo. Nos vemos en la edición del próximo año de Tons of Rock. -Atle-

Limp Bizkit

Llegaron, tocaron y se fueron.

-Rune-

Antes de despedirnos, también queremos incluir algunas de las opiniones que recibimos tanto del público como de los campistas durante el festival – gente de cerca y de lejos con la que hablamos a lo largo de los días.

Porque aunque Tons of Rock volvió a ofrecer una gran experiencia festivalera con sol, música, fiesta popular y recuerdos para toda la vida, también hay algunas cosas que merece la pena destacar. No como una queja amarga, sino como observaciones honestas desde el terreno – de quienes realmente vivimos en el campamento, nos movemos entre los escenarios y sentimos la logística en el cuerpo durante toda la semana.

Los baños del campamento habían recibido este año una sólida mejora y casi parecían una pequeña zona de spa – al menos antes de que la gente alcanzara a ensuciarlos. Había duchas sencillas, duchas familiares con baño y baños con lavabo. La instalación en sí fue sin duda una mejora, y las colas para las duchas quizá también parecieron algo más cortas que antes. Hasta ahí, todo bien.

La otra cara de la moneda fue, sin embargo, que las colas para los baños a veces se volvieron larguísimas. En los peores momentos, varios de nosotros estuvimos hasta unos 25 minutos esperando, en gran parte porque cada vez más gente usaba los baños como pequeños cuartos privados de ducha y arreglo personal. Como había lavabo dentro, algunas personas decidieron terminar de arreglarse dentro del baño en lugar de usar los espejos del área común. El resultado fue que los baños quedaron ocupados innecesariamente. Una pena, pero lamentablemente así suele ser cuando algunos olvidan que comparten las instalaciones con varios miles de personas más.

El agua también fue un tema recurrente. Los grifos de agua que antes se encontraban al salir del campamento hacia la zona de conciertos habían sido retirados, y para quienes no sabían dónde estaban los nuevos puntos, no era especialmente fácil encontrar agua. Cuando finalmente se encontraban los grifos, a menudo había largas colas, y en ocasiones el agua desaparecía o funcionaban menos grifos. También escuchamos que varias personas tuvieron problemas con el calor, y que algunas supuestamente sufrieron insolación por falta de agua. Varios contaron que habían intentado comprar agua donde se vendía cerveza, pero que allí tampoco había o se había agotado. En un festival con sol abrasador y días largos, el acceso fácil al agua no es un lujo – es absolutamente necesario.

Otro punto que varios mencionaron fue que el Vampire Stage había cambiado de lugar con la carpa. Esto creó un cuello de botella para quienes querían seguir avanzando por el recinto, y muchos sintieron que, de alguna manera, uno quedaba más atrás que antes, cuando el escenario estaba donde ahora estaba colocada la carpa. Si el cambio se hizo por cuestiones de visibilidad y comentarios anteriores, la intención es buena. Al mismo tiempo, hablamos con varias personas de baja estatura que en realidad preferían la solución anterior. Entonces el público se colocaba más a lo ancho, y era más fácil seguir lo que ocurría en las pantallas cerca del escenario, en lugar de quedarse más como en una fila, tal como muchos lo experimentaron ahora.

También se había vuelto más largo caminar hasta las zonas para sentarse, que ahora estaban colocadas abajo, junto a los baños. Para muchos campistas, simplemente era demasiado lejos ir hasta allí solo para sentarse un momento. Entonces era más fácil volver al campamento para tomar un respiro.

Desde Helvete Magazine vemos los desafíos, pero también entendemos perfectamente que no todos hayan vivido los mismos problemas. Todo depende de cuándo se estuvo en los distintos lugares, por dónde se movió cada uno y cuánta cola le tocó encontrar. Los festivales de este tamaño son organismos vivos, y es casi imposible que todo funcione perfectamente para todos todo el tiempo.

Aun así, una de las cosas más positivas de este año fue que había más asientos en la zona HC, desde donde realmente se podía ver el escenario. Eso es un gran punto a favor, y algo que muchos apreciaron. Lo triste, en cambio, fue ver que varias personas que no tenían certificado HC, tarjeta de acompañante ni pulsera de girasol ocuparon plazas que deberían haber estado disponibles para quienes realmente las necesitaban. Por eso dejamos una clara petición para el futuro: si se van a usar los asientos de la zona HC, se debería tener certificado HC, tarjeta de acompañante y/o pulsera de girasol. Así, quienes más lo necesitan tienen realmente la posibilidad de sentarse. Porque una jornada de festival es larga, son muchas horas de pie, y muchas personas sencillamente no pueden sentarse en el suelo al aire libre, porque luego no consiguen levantarse sin ayuda. Un poco de consideración cuesta muy poco, pero puede significar muchísimo para quienes lo necesitan.

Dicho todo esto: el sol brilló durante casi todo el festival, el ambiente estuvo por todo lo alto, la música retumbó sobre Ekebergsletta, y en conjunto nos quedamos con otra fantástica experiencia en Tons of Rock. Ahora será maravilloso volver a casa, quitarse de encima el polvo del campamento, tirarse en el sofá, hacer zapping en la tele y simplemente aterrizar un poco después de casi una semana de riffs, sudor, risas, zumbido en los oídos y magia festivalera. Y al mismo tiempo ya podemos empezar a preguntarnos qué artistas aparecerán el próximo año – y no menos importante, esperar que podamos volver de nuevo. A ser posible, con la plaza de bobilcamp asegurada esta vez, para no tener que volver a sentir esos mismos nervios una vez más.

Gracias por ahora a todos: organizadores, crew, público, artistas, voluntarios y, no menos importante, los vecinos que soportan este evento año tras año.

Feliz verano – ¡esperamos vernos de nuevo en Ekebergsletta!

-Atle, KC, Kristin, Monica, Rune, Scarlett y Toril-

At last, the day had arrived. Once again, we were heading back to cover the festival we have followed faithfully ever since the first riffs echoed through Halden. Back then, Tons of Rock was a little more pure, a little more compact and perhaps also a little more for those of us who lived and breathed rock. Today, the festival has grown into something massive, and many feel that it is no longer just Tons of Rock, but almost a full-blooded Oslo city festival. On the fields, it is no longer only rockers, studs, band shirts and black jeans you see, but a people’s festival for the whole family.

Precisely because of this enormous demand, also from newer festivalgoers, we really felt the nerves kick in this year when we were unable to get a spot at the motorhome camp when the sale started. And that was despite five of us sitting ready to buy, with our fingers on the trigger. For years, we have bought early bird tickets for our family members, since we ourselves go there to cover the festival through Helvete Magazine. For us, this has become more than work, more than a festival and more than music. It has become a traditional family gathering with riffs, dust, camp atmosphere and long days on the fields.

When the festival’s regular and loyal followers do not have the opportunity to secure a motorhome camp spot before everyone else, it undeniably tastes a little bitter to be left without camp. After all, our whole concept is about capturing the complete festival experience – not just the concerts, but the entire journey. From Tuesday, when the camp slowly but surely fills up with people, flags, chairs, tents, laughter and expectations, to Sunday morning, when tired, happy and dusty festivalgoers pack up and head home after several days of music, memories and ringing ears. We cover every concert on the two main stages and in the tent, but for us, the story starts long before the first band walks on stage.

In the end, it was pure luck that saved us. Some people unfortunately became ill – very sad for them, but lucky for us – and at the very last minute, we were able to buy their motorhome camp spot. Only then could we lower our shoulders, breathe out and truly begin to look forward to this year’s festival.

Another thing we feel we need to highlight is how sad it is that not all photographers with pit passes actually get access to use the pit at certain concerts. We do not know whether this is a wish from the festival, or whether some artists have let their star status go a little too much to their heads and only want to welcome daily press, organizers and perhaps friends in front of the stage. Whatever the reason, it feels petty, especially when you know how big a role the press has played for many artists throughout the years.

Because if the press had not been present – both the major media outlets and perhaps to an even greater extent the small, independent firebrands – it is unlikely that all these artists would be standing on the stages they do today. It is often the small magazines, online publications, photographers and writers who discover, follow and lift up bands long before the big names appear on the posters. We are the ones who write about them when they are still playing for a small but dedicated audience. We are the ones who share the photos, reviews, interviews and enthusiasm while the bands are still fighting to build themselves up.

Many artists have received an enormous amount of help from the press over the years. That coverage has helped create attention, build fan bases and fill both concert venues and merch booths, and not least the accounts of the various bands. Because when fans buy music, tickets and merch, it is also the result of someone having helped tell their story along the way. Then it simply feels petty that not everyone is allowed to continue following them when, eventually, they have also become world famous.

Helvete Magazine has existed since 2004 and reaches a Norwegian-, Spanish- and English-speaking audience. Over the years, many of our readers and followers have discovered both bands and festivals precisely through what we have written, shared and highlighted. We have skilled photographers and writers who spend large parts of their free time promoting bands, festivals and the scene around them. This is not driven by million-dollar budgets, but by passion, volunteer spirit and a genuine love for the music.

That is also why it is understandable that those assigned to cover the very bands that do not welcome us eventually lose the desire to write about their performances. It is incredibly sad when artists and festivals forget who stood there with camera, notebook, keyboard and enthusiasm when they had not yet built a solid name for themselves. And not least, we also try to promote the festival and the bands while they are still on stage, so our readers can feel the atmosphere; so those who, for various reasons, could not attend this year’s festival can still get a sense of being there, and to make sure that those who have never been before get a taste of why this is something they definitely need to be part of next year.

But enough about that. In any case, we were present for those who also welcomed Helvete Magazine to cover their performances. And for them, we always show up – with our cameras ready, our ears open and our rock hearts in the right place…

WEDNESDAY

Black Debbath

The house band did not get ready for a countdown, but for a count-up. The longest one so far, with ……998, 999, 1000 and so on, as people started taking their places in front of the stage. Some people wonder why they have to play every year, but they simply have not understood it. This is stand-up comedy mixed with a good dose of rock, satire and a blasting start to the festival; something that has clearly come to stay as the tradition it has already become. I do not think any other country has such a cool comedy band. It also looked like they had dressed up a little extra this time, in stylish black outfits and with properly freshly dyed black hair for the occasion. We got to hear a bit of everything, much of which we have probably heard before, and this time it was the royal family that got a proper roasting, and not without reason, considering all the PR they have had over the past year, and not exactly of the pleasant kind. We laughed, and we laughed, and we laughed… There was humor, there was laughter, and this is Norwegian rock and roll at its outer edge, with tough riffs and swagger, exactly the way only Black Debbath can deliver it. And finally, Tons of Rock 2026 was kicked into motion. -KC-

Die Spitz were given the honor of opening the Moonlight Stage, and the American quartet quickly showed why they have become one of the most talked-about new rock bands of the past year. The sound was a little uneven during the first few minutes, but it quickly sorted itself out, and then both the punch and the energy hit properly. The band kept a high tempo throughout the entire concert. Bassist Ellie Schrobilgen entered the stage walking on her hands and continued with infectious energy and airy jumps throughout the whole set. During the concert, the vocalist and drummer swapped places, a playful element that underlined the band’s unpredictable style. The name Die Spitz is a deliberate misspelling of the German die Spitze, chosen because the band felt that this spelling stood out better. Just like the name, the music also stands out. A strong opening on the Moonlight Stage and a promising start to this year’s Tons of Rock. -Rune-

Kavalera Conspiracy

The long-awaited concert with the founders of Sepultura, the brothers Igor and Max, was well underway when the power went out across the area and the concert came to an abrupt stop. The brothers delivered the five songs they managed to play before the power cut, and they did so with insane energy and joy of playing. The guitarist in particular was jumping and spinning around on stage. Many people had shown up to hear this, and the disappointment was very easy to feel when the stage went dark. The power outage lasted so long that, unfortunately, the concert was not resumed. -Kristin-

President

As a result of the power outage, the concert was delayed by a good half hour while both the audience and the band waited in the darkness inside the tent. Luckily, the power came back and the concert got underway, although it became somewhat shorter. Here we were served heavy riffs and catchy songs. President, with his white mask, looked like a wax figure and gave the performance a theatrical expression. I noticed that the voice was impressive, dark and intense. Absolutely raw. The audience became so engaged that the tent was boiling during the concert. Well delivered. -Kristin-

Trivium

Holy hell, what a band. There are no prima donna tendencies here at all, and they are down to earth from start to finish. The band from Orlando, Florida, has a proper hold on the audience and is simply one of the coolest American bands I know of LIVE. They go all in with a mix of thrash, rock and metal, and they have a joy of playing that quickly spreads to the audience, something few bands seem to have these days. Vocalist and guitarist Matthew Kiichi Heafy has a facial expression and body language that can do nothing but make you smile from ear to ear, and you can almost feel the joy they seem to have being on stage and performing their works. Despite it being broad daylight and hot as a little hell, they blast pyro back and forth so intensely that you can almost feel your fringe being singed in time with the heavy guitar riffs. This is just delicious music, and you simply do not want it to end. Top notch, thumbs up. -KC-

The Carburators

This is a band we have followed since they really “kicked” in fully at a concert in Blaker when they warmed up for Rose Tattoo in 2002. It has been a pleasure to follow their development, and they are so well-oiled that when these guys start playing, you know exactly what you are going to get. There is gunpowder, there is smoke and it is tough, not to mention biker-flavored rock and roll. It is also damn cool when practically everyone who has shown up sings along to every song, and then it does not really matter if the sound failed a little at times. -KC-

Babymetal

I was looking forward to seeing the three Japanese girls in Babymetal, who have taken the world by storm. And what a show it turned out to be, with energy, joy, choreography and costumes. There were also delays here because of the power outage, but what entertainment it became with a mix of pop and metal. The girls are hugely popular in their home country and fill large arenas around the world. An incredibly original concept, perhaps not musically impressive, but very cool and entertaining. -Kristin-

Dum Dum Boys

Summer has truly arrived, and Ekebergsletta is filled with all kinds of people with one thing in common: rock and metal. The veterans Dum Dum Boys are one of the acts this Wednesday, and they do not disappoint. They kick it all off with “Enhjørning”, and we get to hear a selection of other songs from their career. “Englefjes”, “Møkkamann”, “Slave” and “Metallic hvit” must be said to be personal favorites this evening. -Atle-

Blood Incantation

The Americans are possibly one of the strangest acts at the festival. Here we are served a musical journey in the intersection between prog, death metal and psychedelic ambient. Technically, it is incredibly well delivered, but it can become a bit much in the long run. This is music you need to sit down and listen closely to, as there are many time changes and different types of styles being mixed together. Strange, but still kind of cool. -Atle-

BFD Bathory

A number of figures from the black metal scene in Norway and Sweden have gathered to pay tribute to Quorthon, Thomas Forsberg, and Bathory. Here we are talking about skilled musicians who for many years have been central to the scene: Erik Danielsson, Watain; Ivar Bjørnson, Enslaved; Apollyon, Aura Noir; Blasphemer, Aura Noir, Vltimas, ex-Mayhem; and Faust, Djevel, ex-Emperor. It sounds raw and brutal, exactly the way Bathory should. With songs like “A Fine Day to Die”, “Call From the Grave” and “Blood, Fire, Death”, this becomes a concert worth writing home about. -Atle-

Jordsjuk

It was nice to get a break from the sun in order to watch the concert inside the Storm tent. They were recently nominated for the Spellemann Award, so this was something to look forward to. It was uncompromising from the very first note, and there was little to criticize when it came to the energy level. The stage presence was lively, especially from the vocalist, and they delivered a solid concert. Extreme metal works best on smaller stages where the musicians get closer to the audience, and the Storm Stage was perfect in that regard. Absolutely raw. -Kristin-

The Offspring          

This may not be a band one either worships or listens to much these days, but damn, how much we listened to them when they really broke through with the song “Come Out and Play” in ’94. It was constantly playing on the stereo at every party and in everyday life until their next massive earworm arrived, “Pretty Fly (for a White Guy)”, four years later. And what a reaction there was on the fields when they played their most famous songs. Singalong that could be heard all the way out in the camp, creating singalong there as well. This is pure nostalgia and a flashback to younger days when most things ran smoothly. Well delivered. -KC-

Bring Me the Horizon

They came, they played and they left again. -Rune-

THURSDAY

Audrey Horne were given the honor of opening day 2 on the Vampire Stage, the festival day that many had circled in their calendars, and the first single day to sell out for this year’s festival. The Bergen band made sure it was the perfect start to a day that would end with their great source of inspiration, Iron Maiden. Frontman Toschie was in great form, with a glint in his eye and full control of the audience throughout the concert. The legacy of Iron Maiden can clearly be heard in the melodic guitar riffs, and Arve Isdal and Thomas Tofthagen showed why they are considered among the very best guitarists in the country. Riffs, harmonies and solos were absolutely spot on. The audience was with them all the way, and Audrey Horne delivered a rock-solid opening to a festival day that would end with their heroes on the main stage. -Rune-

The Baboon Show

The intro here was somewhat special, but pretty cool, as if someone was searching for a channel on the radio, and when the right channel finally came on, the band came out as well. The vocalist was very active and crowd-surfed with the audience, and in addition, she spent a lot of time out among the crowd while singing. The band was also very energetic, and all of this rubbed off on the audience, so all in all, this was a good concert with a high pulse. -Scarlett-

Apocalyptica

I have seen and heard these Finns several times before, so you kind of know what you are getting. And let’s be honest: it is mostly the Metallica songs people really want to hear, even though deep down, of course, we would rather have had one of “The Four Horsemen” – Metallica themselves – standing on stage. The sun was shining over Ekebergsletta, and the setting was certainly perfect for a good concert day. Still, it felt a little sparse in front of the stage. Maybe people had not quite gotten up yet, maybe it was simply too hot, or maybe there were more people like me – who have seen Apocalyptica several times before, know pretty well what they are getting, and therefore chose not to show up. By all means, it is still solidly delivered, and their concept holds up. But truth be told, I have actually heard them better before. -KC-

Imminence cranked the tempo way up on the Vampire Stage, and in the blazing sun, the Swedes delivered a brutal set that made the audience explode. The crowdsurfers came one after another, and the security guards in front of the stage really had to work for their pay throughout the entire concert. Frontman Eddie Berg impressed with his characteristic combination of aggressive vocals and violin playing, a distinctive feature that gives Imminence an expression few other bands can match. The heavy riffs, the melodic parts and the intense energy hit the audience hard in the gut. An uncompromising concert with high intensity, major engagement in front of the stage and a band that showed why they are among the most exciting names in modern metalcore. -Rune-

Grandson

This was also a very active artist, jumping around the stage as if he were a hip-hop artist. He spoke a lot with the audience, without it becoming too much chatter, and he encouraged the crowd to mosh pit and crowd-surf. There was a fairly good turnout in the tent, and at times it felt like you were at a one-man “Rage Against the Machine” concert, loaded with political messages. -Scarlett-

D-A-D

A little D-A-D is never wrong. The Danes are very well liked in this country. Rock’n’roll of the highest class. The band really swings exceptionally well this evening here on the fields, and the audience is having a great time in the sun. With songs like “Jihad”, “Sleeping My Day Away”, “Grow or Pay” and, not least, “Bad Craziness”, the scale was set for Thursday. -Atle-

Yomaka

I had not heard of these Brits before, but here I actually had to take my hat off. What a band, or rather – what a vocalist. A magnificent voice that almost hypnotized you. You just sort of stood there enjoying it, and the music went straight through marrow and bone. The energy rubbed off on the audience, where those who were not simply standing and enjoying the moment completely lost themselves on the “dance floor”. I am definitely going to check out this band more. -Scarlett-

Suicidal Tendencies

I have not seen this band live since they warmed up for Guns N’ Roses at Valle Hovin in 1993. I have to say that the joy and excitement were great, as I remembered this as a very capable band. And what a start. They opened with the powder keg of a song, “You Can’t Bring Me Down”. Talk about setting the bar high. We also got to hear “Send Me Your Money”, “War Inside My Head”, “I Saw Your Mommy” and “Cyco Vision”, to name a few. This was a wonderful reunion. -Atle-

The Warning played their first concert in Norway when the three sisters from Mexico delivered an energetic show in the Moonlight tent, where all of them contributed vocals and created a full soundscape. The stage had no backdrop at all, which allowed the band to stand completely at the center. Matching light-colored outfits, smoke and warm orange tones gave the concert a stylish and thoroughly executed visual expression. Unfortunately, the concert started just before Anthrax went on the main stage, so yours truly only managed to catch the first two songs before moving on. The little I managed to see, however, definitely left me wanting more. The interplay between Daniela, Paulina and Alejandra Villarreal was impressive, and the audience got a solid dose of modern hard rock from the Mexican sister trio. Definitely a band to check out. -Rune-

Anthrax

Oh hello. This is a band people really should catch live. You have to search for a long time to find this kind of punch, drive and joy of playing. The only small downside today was that Charlie Benante, drums, was not there due to an injury to his right arm or hand. Even so, Anthrax swung like crazy, and session drummer Darby Todd did a formidable job. With songs like “Among the Living”, “Got the Time”, “Madhouse”, “Caught in a Mosh”, “Keep It in the Family” and, not least, “Indians”, we can safely say that Anthrax will remain a force to be reckoned with for quite some time. -Atle-

Alice Cooper

Some rockers refuse to give up, and one of them is Vincent Damon Furnier, better known as Alice Cooper. The man has, after all, passed 78 years old! His voice is still holding up, and quite well too. A number of hits were served, among them “House of Fire”, “Feed My Frankenstein”, “Hey Stoopid”, “Poison” and, not least, “School’s Out”. A good concert from an old hero. Respect. -Atle-

Paleface Swiss

An exciting band from Switzerland in the metalcore genre played inside the tent. The core genre means lots of energy, mosh pits, a younger audience, circle pits and crowd-surfing. And from the very first note, the chaos was underway. The vocalist impressed with heavy growls, and the security guards had their hands full receiving all the crowdsurfers. It is fun when bands create this much engagement and joy among the audience. This was cool. -Kristin-

After yet another fantastic and theatrical show from the legendary Alice Cooper in front of a packed Vampire Stage, there was no time to waste before setting course for an even more crowded Scream Stage. There, the biggest highlight of the evening was waiting for us – the immortal legends of Iron Maiden.

We “luckily” had no reason to stress our way toward the pit, since it is apparently reserved for the daily press and the largest media outlets when bands that seem a little full of themselves are about to perform. We small, independent firebrands – who, as mentioned in the introduction, have followed both the festival and several of the bands through thick and thin for many years – once again had to settle for a spot a little further back. A bit of a shame, of course, but a rock heart is not stopped by that.

We found ourselves a place where we were not in anyone’s way, raised our cameras and still managed to capture some great moments. Maybe not from the front row, but good enough to give those of you who, for various reasons, did not have the chance to be at Tons of Rock 2026 a small glimpse of your heroes. Because sometimes a photo on a website is enough to create the feeling of having been there – to feel the goosebumps when the first notes thunder across the festival grounds, to see the sea of fans singing at the top of their lungs and, even if only for a brief moment, to feel like you are standing right there among them.

Because that is exactly why we are here – to take you with us to the places you did not have the chance to be. And yes, after having been squeezed out of the pit, we will honestly admit that the temptation to let the whole Iron Maiden affair sail its own course was there.

But luckily – or unfortunately – it is not that simple. The editor is a die-hard fan, the writer who had been given the task of writing about the concert is also a fan, and most importantly: we know how many of you back home love this band and would have loved to stand there yourselves.

So yes, this time we may have swallowed our own principles a little. Not for the band. Not for the system. But for you.

This is for our readers – for all of you who could not be Thore, but who still deserve to get a feel for the atmosphere. Up the Irons!

Iron Maiden

Thursday is nearing its end, which means it is time for a little Iron Maiden. That is never wrong. New drummer or not, nothing stops the freight train from England. Damn, it sounds good. Dickinson’s voice seems to be an eternal machine, and Steve Harris, bass, what a machine. Of the songs played this evening, I would personally highlight “Infinite Dreams”, “Powerslave”, “The Trooper”, “Rime of the Ancient Mariner”, “Seventh Son of a Seventh Son”, “Fear of the Dark”, “Hallowed Be Thy Name” and “Wasted Years”. Plenty of other gems too, but with a catalogue like Iron Maiden’s, there is quite a bit to choose from. The perfect ending to the evening. -Atle-

FRIDAY

Eivør

Faroese Eivør was surprised by how many people had shown up so early in the day, at 12:30. The tones were a little outside the usual concept, but offered atmospheric modern folk music of the calmer kind. She has an impressive vocal power that suits the music perfectly, and here it was simply a matter of enjoying a calm and atmospheric start to the festival’s third day. In several of the songs, she used a shaman drum while moving in rhythm. I really like the atmosphere at her concerts. -Kristin-

The Funeral Portrait

It was clear that the bands in the tent were the most energetic ones, because I had still yet to see a band there that did not completely go off, and The Funeral Portrait from America were no exception. Here we got a punked-up version of emo-type music, with elements of theatrical musical vibes. The audience was fired up, and the vocalist threw out a few self-ironic lines that made people laugh and get even more excited. And not least, it was good music we were served. -Scarlett-

Raga Rockers

“Her blir det liv rai rai” (the title of a well-known Norwegian party song) I thought before I made my way down to the concert, but there it seemed more like some grumpy, old men standing there reeling things off. That said, their type of music is actually a bit laidback, and they have also gathered a fair few years, just like me, so maybe they sounded exactly the way they were supposed to. Still, I thought there was something strange about the vocalist that did not quite fit. In addition, I barely thought he cracked a smile, and he seemed more like he would rather have been somewhere else. Since I did not recognize him, I simply had to Google the band there and then, and no wonder I did not recognize him, because he was new. Michael Krohn, who used to be the vocalist, has stepped down as singer and moved over to rhythm guitar. Ivar Eidem has taken over the vocals sometime during the past year, and then the pieces fell a little more into place, and he was forgiven. At that very moment, he did a little round dance before continuing. It was probably when the most famous songs that ruled the 80s came along that the field turned into “Allsang på grensen”. So when, among others, “Blakk” and “Parasitt” were played before they closed with “Noen å hate”, it rang out well across the fields. I wondered a little whether the latter song was a small jab at those who had not yet gotten up, because it was actually a little more sparse in front of the main stage than it usually is… -KC-

Queensrÿche

Friday for me starts on the Vampire Stage with none other than Queensrÿche. Some fans seem to be a bit divided, especially when it comes to the vocals. Some swear by Geoff Tate, others by Todd La Torre, the latter being the current vocalist. Personally, I think both are very capable singers, and choosing a favorite is difficult. Either way, the band delivers to a serious degree and then some. It was great fun to hear “Queen of the Reich”, “Eyes of a Stranger”, “Empire”, “Operation: Mindcrime” and, not least, “Revolution Calling”. -Atle-

Kublai Khan TX

A hard-hitting metalcore band from Texas took over the tent, where the obligatory crowdsurfers came from all directions toward the stage. Metalcore is, after all, a tough genre, and the music is brutal and intense. The experience hits hard, and this band was no exception. This year, most of the hard-hitting bands were located under the tent. The audience loves metalcore, there is no doubt, especially the youngest among them. -Kristin-

The Hellacopters stepped in at short notice as a replacement for Tom Morello, but on stage, there was nothing to suggest that this was a last-minute solution. The Swedes delivered a well-directed and tight concert where every movement seemed thought through – a band that knows exactly how a live show should be built, and that shows this is something they know how to do. During the concert, the bassist said that he had spent close to 48 hours traveling in order to make it to the festival after the gig appeared at short notice. The story added an extra frame around the concert, but on stage, it was routine and joy of playing that shaped the expression. The Hellacopters once again showed why they are still among Scandinavia’s most solid rock bands, and delivered a worthy replacement for Tom Morello. Heard around the fields, many people felt this was actually an upgrade compared to the originally scheduled artist. -Rune-

Storm

This is not an unknown artist to me. I saw him at Tons of Rock in 2023, where he was the youngest artist at only 14 years old, and I saw him far out by the sea at Trænafestivalen the year after. Both of those concerts he performed well, but it was clear that he had developed into becoming even better than I could remember. He did not just own the stage, but also the audience, and for the occasion he had also brought along a guest artist named Jonas Wesetrud Hansen. Well delivered by both of them. -Scarlett-

Avatar

Now we are talking about a live band that creates engagement from the very first moment. Front figure Johannes flirted with the audience and even praised Norway’s performance in the football World Cup, to great excitement. They delivered a professional concert experience with their well-known circus image, and not least, the vocalist was extremely charismatic. The popular band impressed, and it was fun to watch the fans singing and clapping during the concert. -Kristin-

Dogstar brought real, old-fashioned rock to the Moonlight Stage. The trio, started by three friends in the early 90s, is back with a new album and showed off a stripped-down expression without much stage show, backdrop or big effects. Still, there was little doubt about who most people had come to see. Keanu Reeves drew both the audience and photographers to the edge of the stage, and it was clear where the camera lenses gathered. Musically, it was about down-to-earth and uncomplicated rock, delivered by three friends who seemed to enjoy being together on stage. Dogstar delivered no visual show of force, but an honest and unpolished rock concert with charm, routine and good old-fashioned joy of playing. -Rune-

The Hives met a packed Ekebergsletta and delivered a show with the confidence and energy only they can. “Enough Is Enough” and “Main Offender” set the standard immediately, while the characteristic black-and-white outfits and the band’s precise, almost choreographed stage performance made the concert just as visually entertaining as it was musical. Frontman Pelle Almqvist had the audience in the palm of his hand throughout the entire concert. Between the songs, football references between Norway and Sweden came thick and fast, and with a glint in his eye, he claimed that the result in the World Cup was up to the vocalist. Shortly afterwards, he thanked all the bands that had “warmed up” for The Hives during the festival, among them Alice Cooper, Iron Maiden and The Hellacopters. The powerful guitar sound hit the audience like a freight train, and with classics such as “Hate to Say I Told You So” and “Walk Idiot Walk”, singalong was never far away. Pelle also got the entire field involved in a loud “ro, ro, ro” World Cup sequence before the band ended a concert that confirmed why The Hives are still counted among rock’s strongest live bands. -Rune-

Elder delivered the festival’s dose of stoner and doom on the Moonlight Stage, a genre yours truly would gladly have seen more of on this year’s festival poster. With an absolutely fantastic sound, the Americans opened the concert with “Through Zero” from the brand-new album of the same name. There was plenty of room in the tent, which perhaps showed that not everyone has discovered Elder’s qualities yet. The band, which has among other things toured with Slomosa, has a unique ability to absorb and explore impulses from a broad range of genres without losing its own expression. Colorful lights, smoke and an almost psychedelic atmosphere in the tent perfectly emphasized the heavy and floating soundscape. Those who made their way to the Moonlight Stage got a concert marked by massive riffs, long instrumental passages and musical surplus. Luckily, the wait until the next Norway visit is short – Elder have already been announced to return in February 2027. -Rune-

Behemoth

So here we were again, then, with Poland’s mighty kings of metal. A sea of people had gathered over by the Vampire Stage to witness the band. It sounds very precise and tight. “O Father O Satan O Sun!”, “Bartzabel”, “Thy Becoming Eternal” and “Blow Your Trumpets Gabriel” are all songs that take the festival to new heights. Überfett. -Atle-

Joan Jett & The Blackhearts

They came, they played and they left. -Rune-

Mayhem

After having seen Mayhem live at least ten times, there is something about their performance that still feels new, even though many of the songs keep returning at their concerts. The raw and evil sound is always there, and Attila Csihar’s voice has something evil, sorrowful and brutal about it. You somehow do not get tired of Mayhem, but that is a good thing. For me, the highlight of the concert was “Freezing Moon”, possibly their best song ever. Hail. -Atle-

NORWAY – FRANCE

There was a lot of talk in the various forums when it was announced that the match between Norway and France would be shown, and not least that it would take the place of a headliner. When it comes to football, you either love it or hate it. End of story. For my part, I hate it, but I still have to admit that you do become a little patriotic when Norway FINALLY made it to the World Cup again, for the first time since 1998, when they beat Brazil. In other words, 28 years ago, so there were probably many “football haters” who actually also wanted to watch the match, because in good company, even something you hate can become a fine thing when the atmosphere is at its peak. While the football match was shown from the main stage, there were still concerts on the other stages, and quite a few of those who did NOT think it was okay to choose a football match over a headliner therefore chose to go and see the bands, or simply retreat back to the camp or go home. The discussion in the tent was that when people are at a music festival, it should be a music festival no matter whether Norway is playing or not, because what will be the next thing to step aside when something else “big” happens in Norway? I can to some extent agree with that, even though we followed the match in the camp. And if the match was going to be shown, it probably should not have replaced a headliner, but rather been set up on one of the other stages or in the so-called “beer tent”. After the match, there was, in any case, a bit of funeral beer, since Norway also lost the match… A match that was, in principle, not important, since Norway had already advanced. -KC-

Rival Sons

It is the first time I see these friends of Norway, who have toured with many big bands through the years. The music is a mixture of catchy blues rock with classic songs. The performance was simple and without a lot of show or gestures. They appealed to the audience with their simplicity and created an atmosphere that suited this warm summer evening well. The concert took place at the same time as the football match between Norway and France on the big screen in front of the main stage, but many chose to go to the concert instead. This was catchy. -Kristin-

Possessed

After a fairly warm day here on the fields, it was good to head into the tent at Moonlight Stage for the second time this Friday. While some watched football on the big screen, Norway against France, the rest of us got a good dose of thrash metal delivered by good old Possessed. The band delivered around 50 minutes of rawness, well executed. Now it is time to head home to rest before the festival’s final day. See you again. -Atle-

SATURDAY

Pain

Final day on the fields – and what better way to wake up than with Pain and the one and only Peter Tägtgren? The sun is shining over Ekebergsletta, the body may be starting to feel the festival days, but the rock heart is still beating hard. Now it is all about filling up with water, raising the horns and enjoying every single second of the final day of Tons of Rock, letting the riffs do the rest. And riffs we got, one after another here. After a couple of songs, Peter announced that they had come straight from a gig in Finland, and as he was talking, he probably forgot what he was going to say, so it ended in a: “…ja, ehh, vi gör så här istället. Vi spelar lite istället för att prata, för jag fattar inte vad jag håller på med i alla fall just nu.” And after that, several more goodies followed. On the song “Call Me”, they suddenly stopped, and Peter said that this was completely wrong, because Jocke from Sabaton is supposed to sing on this one. But since he was not there, Jonathan Olsson on bass had to take that role. Maybe not quite as good as Jocke, but he charmed us all with his great smile, so it was accepted. -KC-

Ego Kill Talent were given the honor of opening the festival’s final day on the Moonlight Stage. There was plenty of room in the tent when the Brazilians took the stage, but the audience quickly found its way in as the concert gained momentum. The six-piece band had traveled all the way from Brazil and delivered an energetic concert with heavy groove and modern hard rock. The energetic vocalist was in constant motion and kept seeking contact with the audience from the edge of the stage. The combination of drummer and percussionist gave the music an extra rhythmic drive and a full soundscape that set them apart from many of the festival’s other bands. The stage show was simple, with a clean “EKT” backdrop and green lighting that allowed the music to take the main role. By the time the concert was over, the Moonlight tent had filled up nicely, and Ego Kill Talent showed that they were a band many would gladly have discovered earlier in the day. -Rune-

DDR opened the festival’s final day on the Scream Stage with a good dose of East German satire, rock and humor. Even before the band entered the stage, the audience was warmed up by a lone musician with a sousaphone, who got people singing along to simple classics like “Optimist”. The atmosphere was set. With Atle Antonsen, Johan Golden, Berit Boman and Marianne Sveen on stage, this became a concert where the stage show was just as important as the music. The big screen was filled with the DDR logo, flag colors and period-appropriate video clips, while Berit Boman threw herself into it without restraint – not least during “Mein Arsch”, which made the audience break into broad smiles. The band’s fantastic horn section gave the songs extra punch and lifted the arrangements throughout the entire concert. Marianne Sveen contributed backing vocals from start to finish, but also truly showed what kind of vocalist she is when she delivered a goosebump-inducing version of “Hello” – one of the strongest moments of the concert. DDR proved that they still master the balance between satire, rock and stage theater, and gave the festival’s final day an original and highly entertaining start. -Rune-

Slay Squad

First the band came out on stage, but then there were some delays, which they took in good spirits. Here I was curious about what we had in store, as the Squad crew came across as rappers from a gang environment, with gold-plated teeth and big jewelry – Yo! The performance quickly brought the audience to life, and the soundscape was a good fusion of rap and core with hip-hop gestures. They encouraged a big circle pit, and the audience took on the challenge. To put it mildly, it was boiling under the tent. -Kristin-

Black Label Society

Saturday starts hard with Zakk Wylde’s BLS. Most people know the guitarist who for many years was Ozzy’s partner in crime. With Mez’s yellow and black kilt, BLS takes the field by storm. “Name in Blood”, “Stillborn”, “Suicide Messiah” and a very good version of Ozzy’s “No More Tears” are among the highlights for me. Respect. -Atle-

Gaera

An up-and-coming extreme metal band from Portugal, where the members were dressed in black clothes with black-and-white hoods in front of their faces. It was clear that many liked the performance in the melodic metal genre, and the vocalist impressed with intense and raw growls. I believe I picked up on some hip-hop tendencies both in the music and in the performance. The band has received massive praise for their appearance, and here the vocalist also impressed with his stage presence and talking between the songs. This is probably not the last time we will see the band at Tons of Rock. -Kristin-

Sepultura

The Brazilians are on a farewell tour across the world. If we are to believe the band themselves, their time is soon over. We get to see a band in great form that holds nothing back. When songs like “Inner Self”, “Kairos”, “Territory”, “Refuse/Resist”, “Roots Bloody Roots” and “Arise” come one after another, there is nothing else to say but: damn, that was good. -Atle-

Gatecreepers

I had never heard of this band from the USA before, but HOLY HELL, what a band! They have been going since 2013, so where the hell have I been not to have picked up on this earlier? This is some of the rawest stuff I have heard in a long time, and the vocalist, who looked more like a rap gangster with dark undertones, even grabbed guitarist Eric Wagner by the mane to make him headbang even more. There was life here from A to Z. Both on stage and in front of the stage, all the way out to the tent opening. This has to be checked out more, because for me, this was probably the biggest surprise of the year. -KC-

Leprous

Norway does not only have a good national football team and fat black metal bands. We also have bands that move within the progressive world. Leprous is one of them. The band has been going since 2001, but it is probably in recent years that people have really opened their eyes to them. Here we are talking about super-skilled musicians who know their stuff. They also perform a very good version of A-HA’s “Take On Me”, proving the band’s versatility. Well delivered. -Atle-

ACCEPT

This is a band I grew up with, but back when it was played on the stereo at home when I was just a little girl, it was records with Udo fronting the band, and there are probably many who feel that Accept is not Accept without Udo. Personally, I am not a huge fan of the band, even though my parents had them on at home, and to be honest, I think today’s vocalist is every bit as good as what I can remember from back then. The positive thing was that these guys, or rather these men, went on a little before time and not after time, and that at least deserves respect. Songs like “Metal Heart” and “Princess of the Dawn” peaked with singalong gestures, and it was an energetic performance from these gentlemen. -Scarlett-

Blood Red Throne

It was hot in the tent before they went on stage, and hotter it would become. The band delivered insanely strong death metal with intense vocals and a tight sound that they maintained throughout the entire show. The crowdsurfers streamed in toward the security guards, who perhaps had one of the busiest shifts of the festival. This was an explosive performance, and despite the heat and intensity, the whole concert had to be experienced. Absolutely brilliant. -Kristin-

A Perfect Circle were the final concert on the Vampire Stage and gathered an audience that could easily have filled the area in front of the Scream Stage. The entire audience area was packed tight when A Perfect Circle entered the stage – clear proof of just how long-awaited the band was. The band opened with the mighty “The Package” and let the music build at its own pace. Maynard James Keenan kept to his characteristic understated stage language, but was at the same time more prominent and had more contact with the audience than many are used to seeing. As a rare gesture, the photographers were also given two songs in the photo pit. With perfect sound, precise interplay and brilliant vocal performances from Maynard James Keenan, A Perfect Circle let the music speak for itself. The small talk was minimal, but Maynard announced that he is already back in Norway on October 26, when Puscifer plays at Oslo Konserthus. When “Judith” rounded off the concert, the band stood as one of the festival’s very greatest musical experiences. -Rune-

Death To All

The evening’s final band on the Moonlight Stage visited Tons of Rock a few years ago. You have to search for a long time to find a tribute closer to the original than this. They keep the music and soul of Chuck Schuldiner alive. With songs like “Spirit Crusher”, “Lack of Comprehension”, “The Philosopher”, “Spiritual Healing”, “Symbolic”, “Pull the Plug” and “Crystal Mountain”, this becomes one of the rawest concerts here this year, and in a long time. See you at next year’s edition of Tons of Rock. -Atle-

Limp Bizkit

They came, they played and they left. -Rune-

Before we say goodbye, we would also like to include some of the feedback we received from both the audience and campers along the way – people from near and far whom we spoke with throughout the festival days.

Because even though Tons of Rock once again delivered a huge festival experience with sun, music, a people’s celebration and memories for life, there are also a few things worth highlighting. Not as sour complaining, but as honest observations from ground level – from those of us who actually live at the camp, move between the stages and feel the logistics on our bodies throughout the entire week.

The toilets at the camp had received a solid upgrade this year and almost resembled a small spa area – at least before people managed to mess them up. There were simple showers, family showers with toilets and toilets with sinks. The facility itself was absolutely an improvement, and the shower queues also seemed perhaps somewhat shorter than before. So far, so good.

The flip side, however, was that the toilet queues at times became extremely long. At most, several of us stood in line for up to 25 minutes, largely because more and more people used the toilets as small private shower and grooming rooms. Since there was a sink inside, some chose to finish getting ready inside the toilet instead of using the mirrors out in the shared area. The result was that the toilets became unnecessarily occupied. A bit of a shame, but unfortunately that is often how it goes when some people forget that they are sharing the facilities with several thousand others.

Water was also a recurring topic. The water taps that used to be found when coming out from the camp toward the concert area had been removed, and for those who did not know where the new points were, it was not especially easy to find water. Once people finally found the taps, there were often long queues, and at times the water disappeared or fewer taps were working. We also heard about several people struggling in the heat, and some who allegedly suffered sunstroke due to lack of water. Several told us they had tried to buy water where beer was being sold, but even there, water was either unavailable or sold out. At a festival with blazing sun and long days, easy access to water is not just a luxury – it is absolutely necessary.

Another point several people mentioned was that the Vampire Stage had swapped places with the tent. This created a bottleneck for those trying to move further across the area, and many felt that in a way, you ended up further back than before, when the stage was located where the tent now stood. If the swap was made out of consideration for visibility and previous feedback, then the intention was good. At the same time, we spoke with several shorter audience members who actually preferred the old solution. Back then, the audience stood more across the width of the area, and it was easier to follow the screens closer to the stage, instead of standing more like in a queue, the way many experienced it now.

It had also become a longer walk to the seating areas, which were now placed all the way down by the toilets. For many campers, it was simply too far to go there just to sit down for a while. Then it was easier to head back to camp for a breather.

We at Helvete Magazine see the challenges, but we also fully understand that not everyone experienced the same problems. It all depends on when you were at the various locations, where you moved around, and how much queuing you happened to encounter. Festivals of this size are living organisms, and it is almost impossible for everything to run completely smoothly for everyone all the time.

One of the most positive things this year, however, was that there were more seats in the HC area where you could actually see the stage. That is a big plus, and something many appreciated. What was sad to see, however, was that several people who had neither HC proof, companion card nor sunflower lanyard occupied seats that should have been available for those who truly needed them. Therefore, there is a clear request going forward: if you are going to use the seats in the HC area, you should have HC proof, a companion card and/or a sunflower lanyard. That way, those who need it most actually get the opportunity to sit down. Because a festival day is long, there are many hours of standing, and many people simply cannot sit down on the ground outside, because they cannot get back up again without help. A little consideration costs very little, but can mean an enormous amount to those who need it.

With all that said: the sun shone for most of the festival, the atmosphere was high, the music thundered across Ekebergsletta, and overall we are left with yet another fantastic Tons of Rock experience. Now it will be wonderful to get home, wash off the camping dust, throw ourselves onto the sofa, zap around on the TV and just land a little after almost a week of riffs, sweat, laughter, ringing ears and festival magic. At the same time, we can begin to wonder which artists will appear next year – and not least hope that we get to come back again. Preferably with a motorhome camp spot secured this time, so we do not have to feel those exact nerves once more.

Thank you for now, everyone: organizers, crew, audience, artists, volunteers and, not least, the neighbors who manage to put up with this event year after year.

Have a great summer – hopefully we will see you again on the fields!

-Atle, KC, Kristin, Monica, Rune, Scarlett and Toril-