Etter en natt på veien med campingvogn på slep, den obligatoriske pilgrimsferden innom Ullared, og en kø inn mot Sölvesborg som føltes lengre enn en gitarsolo på repeat, kom vi endelig frem til Sweden Rock Festival. Men festivalstarten skulle ikke akkurat serveres på sølvfat. Først måtte vi få parkert, deretter ventet flere timer med passhenting, og da himmelen åpnet seg, var det bare å jakte regnponcho som om livet sto på spill.
Vi hadde allerede rukket å misse flere band denne dagen, men én ting var klinkende klart: ikke faen om vi skulle misse The Offspring. Undertegnede kan ikke påstå å være blodfan, men dette handlet om nostalgi, allsang og den følelsen av å bli kastet rett tilbake til en tid da refrengene satt i ryggmargen. Og vi var definitivt ikke alene om det. Regnet kunne bare prøve seg. For vår del var SRF endelig i gang
ONSDAG
Ting tar tid. Spesielt når man skal på festival. Etter å ha kjørt hele natta med campingvogn, surra 4 timer på Ullared så var vi klar for klam bilkø mot Sweden Rock.
I år har jeg tatt med meg begge barna på 11 og 7 år. Det kommer til å bli en helt annen type festivalopplevelse enn det jeg er vant til, men som jeg ser meget frem til. Heldigvis har jeg gjort godt forarbeide og oppdratt barna mine i god musikk, så dette blir helt rått.
Området har de utvidet igjen og etter å ha brukt en time på å finne ut hvor jeg skulle hente ut passet mitt, ble det enda mer venting. Sweden Rock personalet er fantastisk og etter mye klabb og babb, fikset de en løsning som vi var mer enn fornøyd med. Etter at vi fikk på oss noen regnponchoer, kom vi oss endelig inn i køen inn til området. Køen gikk kjempe fort og vi rakk første låta likevel.
THE OFFSPRING
Jeg begynner festivalen med lite forventninger. Jeg har vel egentlig aldri vært The Offspring fan, men når man får et såpass etablert band på en festivalscene, kan man vel ikke forvente annet en hits på hits igjennom hele settet. Bandet er til stede og vi som publikum får en intim og direkte dialog med bandet mellom låtene. Jeg kom ikke for lyden, jeg kom ikke for vokalprestasjoner, jeg kom for allsang og nostalgi, og The Offsprimg leverte! Regndråper, sølvkonfetti og en svett poncho stoppet ingen! Har faktisk aldri i mine år på Sweden Rock (siden 2005) sett et publikum med så mange smil. Publikum hadde det rett og slett gøy.
THREE DAYS GRACE
Dette er et band som har holdt på siden 1992, likevel var det denne konserten som hadde yngste publikum i dag. De er trygge på en festivalscene og til tross for regnvær, leverte de et solid sett med både gamle slagere, men også godbiter fra deres ny-slupne album. Det var faktisk de helt ferske låtene som fikk allsang fra publikum og det er jo noe uvanlig på sletta her.
BAYBY METAL
Bandet som startet i 2012 som et skoleprosjekt har sakte, men sikkert etablert respekt, selv bland de særeste metallfolk. Med blandinger av metall sjangere og samtidig med sin japanske pop sound så skiller de seg godt ut på metall scenen. Enten så hater man dem eller så elsker man dem. Selv synes jeg musikken var rå, men vokalen bare slitsom. Men i 10 år har jeg hatt barn som er blodfan og dette er virkelig et band som vokser på deg. De har så innøvd og perfeksjonert sceneshow, med ekstremt mye koreografi, dans og sang. Ingenting er tilfeldig. Det er så rått hvis du overser de nasale japanske tonene. Man kan mene mye, men publikum beviser at det ikke bare var meg dette bandet har vokst på. Jeg vil si dette bandet er i verdensklasse på liveshow og når konserten var over, hadde jeg fått rikelig dose. Helt rått!
TORSDAG
Ja, vi holdt på å misse hele onsdagen, men når vi denne torsdagen endelig våknet med sol i fleisen og festivalfølelse i lufta, var det bare å børste av seg gårsdagens kø-kaos og komme seg tilbake i rockemodus. Dag 1 glapp nesten mellom fingrene på oss, men dag 2 skulle i alle fall ikke få starte uten oss. Med bedre vær, bedre timing og en solid dose ny energi var vi klare for å ta igjen litt av det tapte — og få med oss åpningen av dag 2.
SISTER
Sleeze-metal i særklasse. Disse gutta leverer full trøkk fra start, med groovy og fete riff. De leverte en konsert og hadde et scenetekke som var upåklagelig. Hvis du er typen som liker doom’n roll ispedd med litt sleazerock og death metal så er dette et band for deg. En kanon åpning av torsdagen og de burde være fornøyde med egen innsats og publikum i dag.
EVERGRAY
Så fint å se dette bandet på den største scenen. Dette er et band jeg har sett fra å spille for typ 50 i publikum og nå mange, mange tusen. Det er akkurat samme stemningen. De virker avslappet og leverer en stødig konsert med fantastisk vokal og tighte koringer. Jeg synes lyden fra Festival Stage er skinnsykt bra, så får vi håpe det gjelder hele festivalen og ikke bare med Evergray sin egen lydmann. Har ingenting å klage på, men heller ingenting å skryte av. Bare en stabil og godt gjennomført konsert fra et erfarent band. Publikum er mange, men det er ingen trengsel foran scenen. Dette er bandet som alle har hørt om, men som ikke har den største blodfansen her på Sweden Rock.
TRIVIUM
Dette amerikanske bandet sparka ryggsekken av alt annet jeg har sett hittil. God publikumskontakt, fantastisk vokalharmonier og bandet låter skikkelig tight. Det er første gang jeg ser dette bandet, og det blir helt klart ikke siste gang. Lyden er også mye bedre i dag, så dette var en skikkelig fornøyelse å se. For et sceneshow! Dette er gjennomførte greier. De som ikke tok seg turen kan virkelig angre.
TOM MORELLO
Nå er det en revolusjon som inntar Sweden Rock! Tom Morello er i storform med en blanding av solo materiale, Rage Against the Machine (RATM) og Audioslave. En storslått medley av RATM’s største hits fikk sletta til å svaie, bokstavelig talt. De serverte også en flott musikalsk hyllest til Toms avdøde bandkompis, Chris Cornell, med Audioslaves «Like a Stone». Flott konsert og det er jo litt gøy når en solokarriere faktisk funker.
SAVATAGE tar scenen og kjører et relativt rolig og bedagelig sett til å begynne med. De første regndråpene kommer, og det virker som det ga bandet den energien de trengte. Bandet har tørket støv av skoene atter en gang og er igjen ute og spiller. De leverer god gammal Rock og metall. Det kan nesten bli litt kjedelig i forhold til festivalens andre band, men jeg sto og vugget og koste meg, men for meg er ikke dette gamle helter, så det ble litt kjedelig. Lite publikum også og spørsmålet er om det er regnet som kom eller om alle varmer opp til Iron Maiden.
IRON MAIDEN entrer Festival Stage, og det er ville tilstander for å komme seg frem mot scenen. Det er sjelden jeg ser så mange blodfans byste seg fremover for å komme først. Så vel som de eldste og de godt yngre. Er det verdt det? Å stå helt foran? I dag tror jeg faktisk at det var verdt det. Iron Maiden har enten en god eller en dårlig dag og i dag var det en BRA dag. Stemmen holdt, bandet var tight og lyden var upåklagelig. Etter noen låter ba de om at publikum tilga dem for at de ikke lenger hoppet rundt på scenen som i gamle dager og hvis de skal holde ut hele konserten, så gamle de har blitt, så måtte de spare litt på kreftene. Gutta er jo i, eller i ferd med å entre 70 åra. Jeg er meget fornøyd, jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at fansen fikk akkurat det de lengtet etter fra Iron Maiden i dag. Akkurat nå tenker jeg ikke at de gamle kara burde legge opp helt ennå.
SAXON har jeg sett mange ganger på Sweden Rock og det har vært et «dagsband» for meg på festival. Å sitte i en stol og kose seg i sola til Saxon på Sweden Rock er nesten blitt en tradisjon, så jeg var litt skeptisk til at gamlefar skulle på så seint og rett etter Maiden. Men, Saxon er stødige og leverer som alltid. Bra lyd, bandet var i form og publikum var storfornøyd. Ja, de er gamle, men de sparker fortsatt fra seg.
Nå var unga slitene, ikke av musikken, men av ekstremt mange mennesker som skal bort og hilse på dem hele tiden. Å farte rundt med en søt frøken på 7 år, som synger med på Maiden OG Saxon skaper mye oppmerksomhet som er litt ekstra slitsomt, men meget stolt mamma da. Og ikke minst viser det at festivalen er for liten og for stor. I morgen skal minstemann på Badeland med pappa sin, og jeg kan utforske mer ukjente band for meg. Noe av det beste med Sweden Rock er jo det å oppdage «nye» band, spesielt når man «bare» går fordi forbi en scene.
FREDAG
Vi beveger oss nå inn i siste halvdel av festivalen, og endelig ser det ut som værgudene har skjønt tegninga. Regnet har roet seg, humøret er skrudd opp på maks, og festivalformen begynner å sitte som en slitt skinnjakke.
Med ny energi i beina setter vi kursen ned mot området igjen for å varme opp med det som vel etter hvert må kunne kalles festivalens eget husband: ROCKKLASSIKER ALL STARS. En solid pangstart på resten av SRF-helga for oss i Helvete Magazine .
ROCKKLASSIKER ALL STARS
Vi labber bort for å se Rockklassiker All Stars. Det er flere mennesker enn det som det får plass til i teltet som har møtt opp, så vi må kjempe oss frem i mengden. Martin Westerstrøm fra X er første gjesteartist ut og han leverer en helt grei jobb. Så kommer Mats Levin, som har spilt med blant annet Yngvie Malmsteen. Han synger både låt nummer 2 og 6 og det virker som at han er en publikumsfavoritt. Vinneren av Sweden Rock sin 2026 «Rockestjerne for en dag» – Andreas (Strømquist?) leverte en solid versjon av «Wantet dead or avlive» med Bon Jovi som 4 låt ut og han fikk skikkelig fart i publikum. Han var nok ekstremt nervøs, men det er så kult å se nye ukjente og unge musikere få sjansen. På låt nummer 5 bytter de trommeslager og så kommer Mikkey Dee fra Motörhead ut til publikums store fornøyelse. Vår egen Nils K Rue fra Pagans Mind gir oss litt Iron Maiden med sin særegne powestemme. Jeg skulle veldig gjerne ha likt at han hadde høyere lyd i mikrofonen, men jeg sto såpass langt foran at jeg hørte stemmen hans allikevel. Det kan anes at Nils sin stemme er noe kraftig for denne scenen. Vi løper så videre for å få i oss litt mat før neste band begynner.
KORSLAGDA
Svenskene er utrolig bra på å lage god partystemning og det gjorde Korslagda på festival Stage. Vi hadde egentlig ingen planer om å se dem, men det var deilig å ha dem i bakgrunnen mens man spiste en overpriset Langos, som man bare MÅ spise på Sweden Rock. Det hører liksom til tradisjonen.
UNPEOPLE
Dette er et helt ukjent band for meg. Bare fordi vi måtte ha mango drikke så endte vi opp med å sette oss i bakken ved Blåklader Scenen og fikk dermed se Unpeople. Det må sies at vinden ikke gir det beste lydbildet herfra, men dette er helt klart et band jeg må sjekke ut mer. Det var meget kule vokalelementer og ikke minst samkjørte koringer. Det er faktisk synd at det er såpass få som får med seg disse.
AMBUSH
Det var pyroteknikk på scenen til Ambush fra aller første minutt. Vokalen er krystallklar og nå er lyden i Teltet mye bedre. For meg som elsker slik powervokal så var dette balsam for sjelen akkurat nå. Jeg er mett, jeg har nok vann og jeg kan bare nyte dette øyeblikket. Jeg må bare nevne det. Fy flate for en stemme, den er bedre live i dag enn på skive, noe som ikke burde være mulig.
THE GATHERING
På vei opp til campen for å skifte til kvelden, går jeg forbi Rock Stage der The Gathering spiller. Jeg hadde ikke tenkt å se dem, for jeg er en anelse kresen på kvinnelig vokal live, men dette var faktisk ganske bra. Men publikum sviktet dessverre helt. Det er tydelig at det er mange «like» band som spiller samtidig og da må folk prioritere eller løpe rundt omkring for å få med noe.
FLOOR JANSEN
Metallprinsessen Floor har inntatt Rock Stage og jeg velger å sette meg litt bak i en stol. Jeg sier hele tiden at jeg ikke tåler kvinnevokal i metall, men så kommer det slike som Floor som virkelig kan synge. Så vakker også og det er estetisk vakkert å se på bandet, men så det blir for «skrikete» for meg altså. I tillegg er låtene noe ukjent for meg. Musikken er bra, vokalisten er rå bra, men så kommer denne personlige preferansen inn, dårlige minner av Nightwish som forsurer det hele. Men det er jeg som er dum her for jeg har ingenting negativt å si om denne konserten i det hele tatt, så jeg vil tro at blodfansen er veldig fornøyd og personlig vil jeg mye heller se henne solo igjen, enn i Nightwish, noe som jeg ble minnet på igjen fordi hun avsluttet med akkurat en låt fra dem.
OVERKILL
Heldigvis fikk vi med oss siste del av settet til Overkill. Fy flate det låter helt rått. Mulig vi var heldige og fikk hits på hits, men jeg angrer nå på at jeg ikke gikk hit først.
GRAVE ga et skikkelig bra show og med helt fantastisk vokal. Det blir ikke mye bevegelse på scenen med så teknisk musikk, men allikevel klarer de å bruke hele scenen. Så kom regnet som ikke skulle komme, eller som ikke var meldt i kveld. 15 minutter med øs pøs regn, så var det over. Men publikum flyktet av sted og det var ikke bare meg som hadde planlagt dårlig i kveld. Selv om vokalisten prøvde så godt han kunne å be folk bli, så var det for mange uten regntøy så det minsket fort foran scenen, dessverre. Så da var det bare en kjapp tur for å skifte før neste konsert, men såpass må vi tåle.
VENOM
Tørr på kroppen og med vått pistrete hår så løper jeg for å rekke begynnelsen av Venom. Dette er konserten jeg har sett mest frem imot i dag og de skuffet ikke! Det er hardt, det er tøft og det er teknisk grumsete, akkurat som jeg liker det. Med litt lydproblemer satte en del bandmedlemmer over på kabel, men vi som publikum merket lite av dette. Det er ren 80 talls stemning og de fleste i publikum er vel over snittalder for moshpit. Jeg har vondt i nakken nå, det gikk fort, men dette er et band du ikke klarer å la være å bange til.
THE HELLACOPTERS
Jeg fikk med meg de to siste låtene til det svenske garasjebandet The Hellacopters før jeg fikk meg en kaffe. Man får jo egentlig lyst på en øl når man hører dem, det er ingen tvil om det.
VREID fra Norge har fått plass på scenen i teltet i år og det var dessverre ikke så mange som hadde tatt turen for å høre ekte norsk Black metal, men det blir jo allikevel en hel drøss mennesker etterhvert. Bandet leverer solid, de er rolige på scenen til musikk å være, men bytter jevnlig plass. Nesten litt bedagelige og litt sære, som vi nordmenn er. Det hjelper enormt med digitale bilder og effekter bak bandet. Stemningen var god og trommeslageren var best!
JOAN JETT and the Blackhearts
Dette er den største intimkonserten jeg har vært på. Det føles ut som vi er med på hennes livsreise sammen med musikken. Hun er privat og deler av livet sitt. Hun gir også gode beskrivelser før låtene. Som eksempel at hun nevner sin største filmrolle som er som Patti Rasnick i dramaet «Light of Day» (1987), hvor hun spilte mot Michael J. Fox før låta faktisk kommer. Slike ting setter jeg stor pris på og det gir konserten et helt nostalgisk preg som går videre utover bare låtene vi kjenner fra før. Vi blir introdusert for bandet med microsoloer, igjen en ting jeg liker veldig godt. Dama har blitt 67år og ser ut som hun er 40 år! Hun synger og spiller gitar igjennom hele konserten, ikke noen hopp og sprett lenger, men det trenger vi egentlig ikke heller.
HELLOWEEN
Dette er et band jeg så ekstremt mye for 25-30år siden. Jeg var gift med en blodfan og vi så de fleste konsertene i nærheten. Det vekker jo mye nostalgi, men dette er også et band jeg føler jeg er litt ferdig med live. Nå skal det sies at vokalen er bedre enn på lenge, nettopp fordi Kiske også er med i dag. Bandet låter derfor drit-tight. Dette er også et band jeg har lurt på om bør pensjonere seg snart. men det er nok lov å innrømme at jeg er litt lei? Kanskje det er fordi det er slutten på festivaldagen, kanskje det er fordi jeg har blitt eldre og mer utålmodig, men jeg står her og ser på klokka når trommesoloen kommer. Det er IKKE publikum enig i. Men det er noe helt spesielt med begge vokalistene på scenen. Michael Kiske og Andi Deris får helt klart gjort jobben sammen. Det rocker, det er en stor folkemengde og det er nærmest umulig å bevege seg fremover mot scenen, men det gjør ingenting for de som har promille, noe som hjelper på ALT på en musikkopplevelse, spesielt på slutten av kvelden. Det er nærmest irriterende at det er så bra i dag. De gjør virkelig en god konsert og jeg har ingen grunn til å klage på noe. De har harmonier, stemmene holder og de snakker godt mellom låtene. Det er faktisk det beste jeg har sett av dem på lenge. De gjør jo alt rett for publikummet på Sweden Rock. Hadde dette vært en reunionkonsert, ville jeg nok vært helt på styr og lys og sceneshow har de jo alltid vært gode på så jeg må innrømme at dette var faktisk bra.
LØRDAG
TREAT
Etter litt nasjonalsang er jeg klar for litt nostalgi igjen. Det er i år 20 år siden bandet Treat spilte sin første konsert på Sweden Rock. Dette er deres 6 konsert på sletta og både jeg og publikum er glade for at de stadig vender tilbake. Igjen et band som drar på åra, men de har god støtte i backing-tracks på koringer, så det låter fortsatt like rått som for 20 år siden. Det var lett å komme seg frem, men etter hvert låt kommer det mer og mer publikum. Jeg går derfor litt bak, setter meg i stolen og nyter sola og god musikk med hele familien igjen.
CLAWFINGER
Jeg kom meg opp i høyden for å få litt overblikk over folkemengden, mens Clawfinger er i gang på Festival Stage. Clawfinger er pionerer i akkurat denne sjangeren. De kaller det for rapcore, men det er vel nesten det samme som det jeg kaller nu-metall. Nordmenn og svensker som lager en salig mix av musikalske sjangere, helgefylla, sing-along og politiske budskap. Det virker som de eksisterer for å underholde i alle fall og det gjør de. Som Zak Tell selv sa i mikrofonen, det er mange som ikke teknisk sett liker bandet, men det er så mye støtte å få bland publikum uansett. Og skal man bedømme på folkemengde i seg selv, må vel dette være en av de beste konsertene de har gjort. Litt nedtur at de ikke spilte deres største låt, men igjen det er mye motstand på grunn av tittelen «Nigger» – til tross for at det faktisk er en antirasistisk låt.
CANDLEMASS
Det er 40år års jubileum på første albumet «Epicus Doomicus Metallicus» i år og fortsatt holder disse svenskene koken. Stemmen låter like bra og selv om de ikke beveger seg like fort, så bruker de hele scenen å spille på. Det er en tung deilig klassisk doom konsert med mange gamle slagere. Bassen er så dyp at det durer i gressmatta, så slitene ben får midlertidig massasje. Dette var skikkelig bra og en av de beste festivalkonsertene jeg har sett med dem.
ZAN/CORY
Vi satte oss i bakken for å spise litt og fikk dermed med oss lydsjekken til Zan /Cory. Jeg håper at jeg får tid til å sjekke ut noen av låtene deres etterpå for dette låter lovende.
YNGWIE MALMSTEEN
Gitarkongen Yngwie Malmsteen er vel den som har hatt en av de lengste solokarrierene i bransjen. Mange som ikke vet at han på tidlig og tallet spilte i både i Steeler og Alcatrazz, men har siden 1984 kjørt sin egen greie, med mange gjestemusikere opp igjennom årene. Dette er første konserten jeg ser han kjører vokalen på de fleste låtene selv og det var overraskende bra. Nå skal det sies at jeg heller ikke hadde de største forventningene. Største publikumsfavoritten ble nok nasjonalsangen til Sverige, selv om vi fikk «Smoke on the water» også som forløste et stort, men slapt publikum. Mer show og mindre gitaronani enn vanlig og jeg synes dette funket fjell i år. Jeg er mega fornøyd.
ALESTORM starter med et smell. Dette bandet er bare morsomt, og de lager så mye show. De har 3 gigantiske badeender på scenen og alle matcher i klærne. Piratmetal på sitt beste. De leverer en jævlig bra konsert rent musikalsk, men sceneshowet gjør at det er vanskelig for meg å gå videre for å sjekke ut andre band som spiller samtidig. Jeg vil si at denne konserten ligger blant mine topp 3 på denne festivalen for øyeblikket.
THROWN
Jeg måtte løpe bort for å høre noen låter av Thrown, som er et ganske ferskt band. Første EPn kom i 2022. Dette er deres først gang på Sweden Rock, men de ser ut som de har spilt på en stor scene før. Det låter kanon-tøft live og jeg anbefaler alle å sjekke ut dette bandet. Vokalisten er en skikkelig god frontfigur for bandet.
BRING ME THE HORIZON
Fra første minutt er det helt klart hvem festivalens beste band er for meg. Jeg kan ikke si at jeg er den største fan, men min datter er og dette var verdt alt vi har vært igjennom disse dagene. For en konsert! Bandet leverer helt rått, og de gir fansen kun sine beste låter med en story-line som er animert mellom låtene. Vi er med på hele reisen. Når låta «Koolaid» kom, med spesiallaget intro for Sweden Rock klikket det helt og da i positiv setting for publikum. Jeg er 46 år og sto på rad 5. Dette var ekstremt rått!! Etter å ha fått en kilo konfetti i trynet beveget vi oss lenger bak. Da tar de like så godt låta laget med Baby Metall og vi får dobbel dose. Musikalsk er dette bandet helt skinnsyk i kveld og jeg kan ikke si noe negativt. Dette reddet festivalen for meg. De har fantastisk publikumskontakt og tok opp en dame som fikk synge med dem og jeg gleder meg virkelig til å se dem igjen.
SHA-BOOM
Det norsk svenske bandet Sha-Boom avsluttet festivalen i teltet I år. Det er alltid gøy når gamle band finner tilbake igjen og ikke minst når de gir ut ny musikk i kjent sjanger Det var smekk fult, men mer levelig å stå å se på lengst fremme heldigvis. Jeg har aldri hørt om dette bandet, men bandmedlemmene er jeg godt kjent med. Jeg avslutter festivalen med god gammal Glam Rock og fete gitarriff som tok meg rett tilbake til da jeg selv begynte å høre på slik musikk.
Årets festival har vært litt annerledes for i år hadde vi med barn og jeg var nykter hele festivalen. Det er med trygghet jeg kan si at det spiller ingen rolle. Sweden Rock er og blir min favoritt festival. Fra de frivillige til bandene så føler man seg som familie. Å ha med barn på festivalen med så mange gaver, bilder, high-fives osv gjorde opplevelsen deres også minneverdig. ALLE har gjort at mine barn har følt seg som de viktigste barna i verden og jeg elsker dere alle for det. Musikere som gir bort plekter til ukjente, og kjøper Sweden Rock merch til dem. Jeg kan med trygghet si at JA, du kan ta med barn hit og i alle fall på dagtid. Musikkmessig var det nok litt mer skuffende i år, dessverre. Det er mange gamle band, band vi alle kanskje er litt lei, men som vi kanskje har siste sjans å se. Jeg savner litt variasjoner og jeg savnet mer halvstore band på vei opp. Ikke de store på vei ned. Men tusen takk for i år Sweden Rock. Jeg er fornøyd, jeg er mett på all den fantastiske maten og utvalget. Vi har spilt og lekt på sidelinjen også. Badet på Norje Boke camping og vi har hatt det helt fantastisk alle sammen. Vi sees neste år!
Dårlig vær eller sol fra blå himmel — det spiller egentlig ingen rolle. SRF leverer uansett. Nok en gang har vi hatt det helt topp, med gamle helter, nye bekjentskaper, solide overraskelser og band vi garantert kommer til å følge videre. Det er nettopp dette som gjør Sweden Rock til Sweden Rock: riffene, folka, stemningen og følelsen av at man er en del av noe større enn bare en festival. Vi takker SRF for nok en rå festivalopplevelse, og håper virkelig vi får komme tilbake igjen neste år. Til alle dere som nå pakker sammen telt, campingvogner, slitne bein og gode minner: kjør forsiktig, ta vare på hverandre og god tur hjem. Vi sees forhåpentligvis igjen foran en scene her eller der…
Ann- Henriette, Kjetil og KC
Después de una noche en la carretera con la caravana a cuestas, la obligatoria peregrinación por Ullared, y una cola hacia Sölvesborg que se sintió más larga que un solo de guitarra en repeat, por fin llegamos a Sweden Rock Festival. Pero el arranque del festival no iba precisamente a servirse en bandeja de plata. Primero había que aparcar, luego nos esperaban varias horas para recoger los pases, y cuando el cielo se abrió, no quedó otra que salir a cazar ponchos de lluvia como si la vida dependiera de ello.
Ya habíamos alcanzado a perdernos varias bandas ese día, pero una cosa estaba clarísima: ni de coña nos íbamos a perder a The Offspring. La que escribe no puede afirmar que sea una superfan, pero esto iba de nostalgia, de cantar a pleno pulmón y de esa sensación de ser lanzada de golpe a una época en la que los estribillos estaban grabados en la médula. Y definitivamente no éramos los únicos allí por eso.
La lluvia podía intentarlo todo lo que quisiera. Para nosotros, SRF por fin había empezado.
MIÉRCOLES
Las cosas toman tiempo. Especialmente cuando uno va a un festival. Después de conducir toda la noche con caravana, dar vueltas durante 4 horas por Ullared, estábamos listos para una pegajosa cola de coches rumbo a Sweden Rock.
Este año me he traído conmigo a mis dos hijos de 11 y 7 años. Va a ser un tipo de experiencia festivalera completamente distinta a la que estoy acostumbrada, pero es algo que espero con muchísimas ganas. Por suerte he hecho bien el trabajo previo y he criado a mis hijos con buena música, así que esto va a ser brutal.
Han ampliado otra vez el recinto, y después de usar una hora intentando averiguar dónde tenía que recoger mi pase, tocó esperar todavía más. El personal de Sweden Rock es fantástico, y después de bastante lío y enredo, encontraron una solución con la que quedamos más que satisfechos. Después de ponernos unos ponchos de lluvia, por fin conseguimos meternos en la cola para entrar al recinto. La cola avanzó rapidísimo y aun así llegamos a tiempo para la primera canción.
THE OFFSPRING
Empiezo el festival con pocas expectativas. En realidad nunca he sido fan de The Offspring, pero cuando tienes a una banda tan establecida en un escenario de festival, no puedes esperar otra cosa que hit tras hit durante todo el set. La banda está presente y nosotros, como público, recibimos un diálogo íntimo y directo con la banda entre las canciones. Yo no vine por el sonido, no vine por las prestaciones vocales, vine por cantar y por la nostalgia, ¡y The Offspring cumplió! ¡Gotas de lluvia, confeti plateado y un poncho sudado no detuvieron a nadie! De hecho, en todos mis años en Sweden Rock, desde 2005, nunca he visto a un público con tantas sonrisas. El público simplemente se lo estaba pasando bien.
THREE DAYS GRACE
Esta es una banda que lleva activa desde 1992, y aun así fue este concierto el que tuvo el público más joven del día. Se sienten seguros sobre un escenario de festival y, a pesar de la lluvia, entregaron un set sólido con clásicos antiguos, pero también con joyas de su álbum recién lanzado. De hecho, fueron las canciones totalmente nuevas las que consiguieron que el público cantara, y eso es algo bastante inusual aquí en la explanada.
BABYMETAL
La banda que comenzó en 2012 como un proyecto escolar ha ido ganando respeto poco a poco, incluso entre los metaleros más quisquillosos. Con mezclas de géneros metaleros y al mismo tiempo con su sonido pop japonés, se distinguen claramente dentro de la escena metal. O los odias o los amas. Personalmente, me pareció que la música era brutal, pero la voz simplemente agotadora. Pero durante 10 años he tenido hijos que son fans de sangre, y esta es realmente una banda que va creciendo en ti. Tienen un show escénico tan ensayado y perfeccionado, con muchísima coreografía, baile y canto. Nada es casualidad. Es brutal si logras pasar por alto esos tonos nasales japoneses. Se puede opinar mucho, pero el público demuestra que no soy la única a quien esta banda le ha ido conquistando. Diría que esta banda está a nivel mundial en cuanto a show en vivo, y cuando terminó el concierto, ya había recibido una dosis más que suficiente. ¡Totalmente brutal!
JUEVES
Sí, casi nos perdemos todo el miércoles, pero cuando este jueves por fin despertamos con el sol en la cara y sensación de festival en el aire, no quedaba otra que sacudirse el caos de colas del día anterior y volver al modo rock. El día 1 casi se nos escapó entre los dedos, pero el día 2 al menos no iba a empezar sin nosotros. Con mejor tiempo, mejor timing y una sólida dosis de nueva energía, estábamos listos para recuperar un poco de lo perdido y ver la apertura del día 2.
SISTER
Sleeze-metal de primera categoría. Estos chicos entregan caña desde el primer segundo, con riffs groovy y potentes. Dieron un concierto y tuvieron una presencia escénica impecable. Si eres de los que disfrutan del doom’n roll mezclado con un poco de sleaze rock y death metal, esta es una banda para ti. Una apertura cañonera del jueves, y deberían estar satisfechos tanto con su propia actuación como con el público de hoy.
EVERGREY
Qué bonito ver a esta banda en el escenario más grande. Es una banda que he visto tocar ante unas 50 personas y ahora ante muchos, muchísimos miles. Y la sensación es exactamente la misma. Se ven relajados y entregan un concierto sólido con una voz fantástica y coros muy ajustados. Me parece que el sonido del Festival Stage es increíblemente bueno, así que esperemos que sea así durante todo el festival y no solo con el técnico de sonido propio de Evergrey. No tengo nada de qué quejarme, pero tampoco nada extraordinario que destacar. Solo un concierto estable y bien ejecutado por una banda experimentada. Hay mucho público, pero no hay agobio delante del escenario. Esta es la banda de la que todo el mundo ha oído hablar, pero que no tiene la mayor cantidad de fans acérrimos aquí en Sweden Rock.
TRIVIUM
Esta banda estadounidense le dio una patada en la mochila a todo lo demás que he visto hasta ahora. Buen contacto con el público, armonías vocales fantásticas y la banda suena realmente tight. Es la primera vez que veo a esta banda, y desde luego no será la última. El sonido también está mucho mejor hoy, así que esto fue un verdadero placer de ver. ¡Vaya show escénico! Esto está curradísimo. Los que no se acercaron pueden arrepentirse de verdad.
TOM MORELLO
¡Ahora es una revolución la que toma Sweden Rock! Tom Morello está en plena forma con una mezcla de material en solitario, Rage Against the Machine, RATM, y Audioslave. Un grandioso medley de los mayores hits de RATM hizo que toda la explanada se balanceara, literalmente. También ofrecieron un precioso homenaje musical al fallecido compañero de banda de Tom, Chris Cornell, con “Like a Stone” de Audioslave. Un gran concierto, y además resulta bastante divertido cuando una carrera en solitario realmente funciona.
SAVATAGE
Savatage toma el escenario y comienza con un set relativamente tranquilo y cómodo. Llegan las primeras gotas de lluvia, y parece que eso le dio a la banda la energía que necesitaba. La banda se ha sacudido el polvo de los zapatos una vez más y está de nuevo tocando en vivo. Entregan buen rock y metal de la vieja escuela. Casi puede volverse un poco aburrido en comparación con otras bandas del festival, pero yo estaba allí balanceándome y pasándolo bien. Para mí no son viejos héroes, así que se me hizo un poco aburrido. También había poco público, y la pregunta es si fue por la lluvia que llegó o si todos estaban calentando motores para Iron Maiden.
IRON MAIDEN
Iron Maiden entra en el Festival Stage y se desata la locura para intentar avanzar hacia el escenario. Rara vez veo a tantos fans acérrimos empujándose hacia delante para llegar primero. Tanto los más mayores como los bastante más jóvenes. ¿Vale la pena? ¿Estar completamente delante? Hoy creo de verdad que sí valía la pena. Iron Maiden tiene o un buen día o un mal día, y hoy fue un BUEN día. La voz aguantó, la banda estuvo tight y el sonido fue impecable. Después de algunas canciones pidieron al público que los perdonara por no saltar ya por el escenario como en los viejos tiempos, y que si iban a aguantar todo el concierto, con la edad que ya tienen, tenían que ahorrar un poco las fuerzas. Los chicos están ya en los 70, o a punto de entrar en ellos. Estoy muy satisfecha, y no puedo imaginar otra cosa que los fans recibieron exactamente lo que esperaban de Iron Maiden hoy. Ahora mismo no pienso que estos viejos tipos deban retirarse todavía.
SAXON
A Saxon los he visto muchas veces en Sweden Rock, y para mí han sido una “banda de día” en el festival. Sentarme en una silla y disfrutar al sol de Saxon en Sweden Rock casi se ha convertido en una tradición, así que estaba un poco escéptica con eso de que el abuelo tuviera que salir tan tarde y justo después de Maiden. Pero Saxon son sólidos y entregan como siempre. Buen sonido, la banda estaba en forma y el público quedó muy satisfecho. Sí, son mayores, pero todavía reparten caña.
Ahora los niños estaban agotados, no por la música, sino por la cantidad extrema de personas que se acercan a saludarlos todo el tiempo. Moverse por ahí con una dulce señorita de 7 años que canta con Maiden Y Saxon llama mucha atención, y eso cansa un poco más, pero también soy una madre muy orgullosa. Y no menos importante, demuestra que el festival es demasiado pequeño y demasiado grande a la vez. Mañana el más pequeño se va al parque acuático con su padre, y yo podré explorar más bandas desconocidas para mí. Porque una de las mejores cosas de Sweden Rock es precisamente descubrir “nuevas” bandas, especialmente cuando uno “solo” pasa caminando junto a un escenario.
VIERNES
ROCKKLASSIKER ALL STARS
Caminamos tranquilamente para ver a Rockklassiker All Stars. Ha venido más gente de la que cabe en la carpa, así que tenemos que abrirnos paso entre la multitud. Martin Westerstrøm de X es el primer artista invitado y hace un trabajo bastante correcto. Luego llega Mats Levén, que ha tocado, entre otros, con Yngwie Malmsteen. Canta tanto la canción número 2 como la 6, y parece ser uno de los favoritos del público. El ganador de “Estrella de rock por un día” de Sweden Rock 2026, Andreas Strømquist, entregó una sólida versión de “Wanted Dead or Alive” de Bon Jovi como cuarta canción, y consiguió encender de verdad al público. Probablemente estaba extremadamente nervioso, pero es genial ver a nuevos músicos desconocidos y jóvenes tener una oportunidad. En la canción número 5 cambian de batería y entonces sale Mikkey Dee de Motörhead, para gran alegría del público. Nuestro propio Nils K. Rue de Pagan’s Mind nos da un poco de Iron Maiden con su característica voz power. Me habría gustado mucho que hubiera tenido más volumen en el micrófono, pero yo estaba tan adelante que escuchaba su voz igualmente. Se puede intuir que la voz de Nils es algo demasiado potente para este escenario. Luego salimos corriendo para comer algo antes de que empiece la siguiente banda.
KORSLAGDA
Los suecos son increíblemente buenos creando buen ambiente de fiesta, y eso hizo Korslagda en el Festival Stage. En realidad no teníamos planes de verlos, pero fue agradable tenerlos de fondo mientras comíamos un Langos carísimo, que simplemente HAY que comer en Sweden Rock. Forma parte de la tradición.
UNPEOPLE
Esta es una banda totalmente desconocida para mí. Solo porque necesitábamos una bebida de mango, terminamos sentándonos en el suelo junto al escenario Blåkläder y así vimos a Unpeople. Hay que decir que el viento no ofrece el mejor paisaje sonoro desde aquí, pero esta es claramente una banda que tengo que revisar más. Tenían elementos vocales muy chulos y, no menos importante, coros muy bien coordinados. La verdad es que es una pena que tan pocos se acerquen a verlos.
AMBUSH
Hubo pirotecnia en el escenario de Ambush desde el primer minuto. La voz es cristalina y ahora el sonido en la carpa es mucho mejor. Para mí, que amo este tipo de voz power, esto fue bálsamo para el alma justo en ese momento. Estoy llena, tengo suficiente agua y simplemente puedo disfrutar este instante. Tengo que mencionarlo: madre mía, qué voz, es mejor en vivo hoy que en disco, algo que no debería ser posible.
THE GATHERING
De camino al campamento para cambiarme para la noche, paso por Rock Stage, donde está tocando The Gathering. No tenía pensado verlos, porque soy un poco exigente con la voz femenina en vivo, pero esto en realidad estuvo bastante bien. Lamentablemente, el público falló por completo. Está claro que hay muchas bandas “parecidas” tocando al mismo tiempo, y entonces la gente tiene que priorizar o correr de un lado a otro para captar algo.
FLOOR JANSEN
La princesa del metal Floor ha tomado Rock Stage, y yo elijo sentarme un poco más atrás en una silla. Siempre digo que no soporto la voz femenina en el metal, pero entonces aparecen mujeres como Floor, que de verdad saben cantar. Además es tan hermosa, y ver a la banda resulta estéticamente muy bonito, pero aun así se vuelve demasiado “chillón” para mí. Además, las canciones son algo desconocidas para mí. La música es buena, la vocalista es brutalmente buena, pero entonces entra en juego esta preferencia personal, malos recuerdos de Nightwish que lo enturbian todo. Pero aquí la tonta soy yo, porque no tengo absolutamente nada negativo que decir sobre este concierto, así que imagino que los fans acérrimos estarán muy satisfechos, y personalmente preferiría verla de nuevo en solitario antes que en Nightwish, algo que se me recordó otra vez porque terminó precisamente con una canción de ellos.
OVERKILL
Por suerte alcanzamos a ver la última parte del set de Overkill. Madre mía, suena totalmente brutal. Puede que tuviéramos suerte y nos tocara hit tras hit, pero ahora me arrepiento de no haber ido aquí primero.
GRAVE
Grave dio un show realmente bueno y con una voz absolutamente fantástica. No hay mucho movimiento en el escenario con una música tan técnica, pero aun así logran usar todo el escenario. Entonces llegó la lluvia que no iba a llegar, o que no estaba anunciada esta noche. 15 minutos de lluvia torrencial, y luego se acabó. Pero el público huyó, y no fui la única que había planificado mal esta noche. Aunque el vocalista intentó lo mejor que pudo pedirle a la gente que se quedara, había demasiados sin ropa de lluvia, así que la cantidad de público delante del escenario disminuyó rápidamente, por desgracia. Así que solo quedaba una salida rápida para cambiarse antes del siguiente concierto, pero esto tenemos que aguantarlo.
VENOM
Seca de cuerpo y con el pelo mojado y lacio, salgo corriendo para llegar al comienzo de Venom. Este es el concierto que más esperaba hoy, ¡y no decepcionaron! Es duro, es potente y es técnicamente turbio, justo como me gusta. Con algunos problemas de sonido, varios miembros de la banda pasaron a cable, pero nosotros como público notamos poco de esto. Es puro ambiente ochentero, y la mayoría del público probablemente está por encima de la edad media para un moshpit. Ahora me duele el cuello, fue rápido, pero esta es una banda con la que no puedes evitar hacer headbanging.
THE HELLACOPTERS
Alcancé a ver las dos últimas canciones de la banda sueca de garage rock The Hellacopters antes de tomarme un café. La verdad es que a uno le entran ganas de una cerveza cuando los escucha, no hay duda de ello.
VREID
Vreid, de Noruega, ha conseguido sitio en el escenario de la carpa este año, y lamentablemente no fueron tantos los que se acercaron a escuchar auténtico black metal noruego, aunque de todos modos se juntó un montón de gente con el tiempo. La banda entrega con solidez. Son tranquilos en el escenario, teniendo en cuenta la música, pero cambian regularmente de lugar. Casi un poco cómodos y algo raros, como somos los noruegos. Ayuda enormemente con las imágenes digitales y efectos detrás de la banda. El ambiente fue bueno y el batería fue el mejor.
JOAN JETT AND THE BLACKHEARTS
Este es el concierto íntimo más grande en el que he estado. Se siente como si estuviéramos acompañándola en el viaje de su vida junto con la música. Es personal y comparte partes de su vida. También da buenas descripciones antes de las canciones. Por ejemplo, menciona su mayor papel cinematográfico como Patti Rasnick en el drama “Light of Day” de 1987, donde actuó junto a Michael J. Fox, antes de que la canción realmente llegue. Ese tipo de cosas las valoro mucho, y le da al concierto un aire completamente nostálgico que va más allá de las canciones que ya conocemos de antes. Nos presentan a la banda con microsolos, otra cosa que me gusta muchísimo. ¡La mujer ha cumplido 67 años y parece de 40! Canta y toca la guitarra durante todo el concierto, ya no hay tanto salto y brinco, pero en realidad tampoco lo necesitamos.
HELLOWEEN
Esta es una banda que vi muchísimo hace 25 o 30 años. Estaba casada con un fan acérrimo y vimos la mayoría de los conciertos cercanos. Despierta mucha nostalgia, pero también es una banda con la que siento que ya estoy un poco terminada en vivo. Dicho esto, hay que decir que la voz está mejor que en mucho tiempo, precisamente porque Kiske también está hoy. Por eso la banda suena jodidamente tight. Esta también es una banda sobre la que me he preguntado si debería jubilarse pronto. Pero quizá se puede admitir que estoy un poco cansada de ellos. Quizá es porque es el final del día de festival, quizá porque me he hecho mayor y más impaciente, pero estoy aquí mirando el reloj cuando llega el solo de batería. El público NO está de acuerdo conmigo. Pero hay algo muy especial con los dos vocalistas en el escenario. Michael Kiske y Andi Deris claramente hacen el trabajo juntos. Rockea, hay una enorme multitud y es casi imposible avanzar hacia el escenario, pero eso no importa para quienes llevan promille, algo que ayuda con TODO en una experiencia musical, especialmente al final de la noche. Resulta casi irritante que estén tan bien hoy. De verdad hacen un buen concierto y no tengo razón para quejarme de nada. Tienen armonías, las voces aguantan y hablan bien entre las canciones. En realidad es lo mejor que he visto de ellos en mucho tiempo. Hacen todo bien para el público de Sweden Rock. Si esto hubiera sido un concierto de reunión, probablemente habría estado completamente desatada, y luces y show escénico siempre se les ha dado bien, así que tengo que admitir que esto en realidad estuvo bien.
SÁBADO
TREAT
Después de un poco de himno nacional, estoy lista otra vez para un poco de nostalgia. Este año se cumplen 20 años desde que la banda Treat tocó su primer concierto en Sweden Rock. Este es su sexto concierto en la explanada, y tanto yo como el público estamos felices de que sigan volviendo. Otra banda más que va cumpliendo años, pero tienen buen apoyo en backing tracks para los coros, así que sigue sonando igual de brutal que hace 20 años. Era fácil avanzar hacia delante, pero después de cada canción llega más y más público. Por eso me voy un poco hacia atrás, me siento en la silla y disfruto del sol y de buena música con toda la familia otra vez.
CLAWFINGER
Logré subir a una zona elevada para tener un poco de perspectiva sobre la multitud mientras Clawfinger está en marcha en el Festival Stage. Clawfinger son pioneros precisamente en este género. Lo llaman rapcore, pero es casi lo mismo que yo llamo nu-metal. Noruegos y suecos que crean una mezcla bendita de géneros musicales, borrachera de fin de semana, sing-along y mensajes políticos. Parece que existen para entretener, al menos, y eso hacen. Como dijo el propio Zak Tell en el micrófono, hay muchos que técnicamente no gustan de la banda, pero aun así hay muchísimo apoyo entre el público. Y si uno juzga por la cantidad de gente, esta debe de ser una de las mejores actuaciones que han hecho. Un poco bajón que no tocaran su canción más grande, pero otra vez hay mucha resistencia por el título “Nigger”, a pesar de que en realidad es una canción antirracista.
CANDLEMASS
Este año se cumplen 40 años del primer álbum, “Epicus Doomicus Metallicus”, y estos suecos todavía siguen dando guerra. La voz suena igual de bien, y aunque ya no se mueven tan rápido, usan todo el escenario para tocar. Es un concierto de doom clásico, pesado y delicioso, con muchos viejos clásicos. El bajo es tan profundo que retumba en la hierba, así que las piernas cansadas reciben un masaje temporal. Esto estuvo realmente bien y fue uno de los mejores conciertos de festival que he visto con ellos.
ZAN/CORY
Nos sentamos en el suelo para comer un poco y así escuchamos la prueba de sonido de Zan/Cory. Espero tener tiempo de revisar algunas de sus canciones después, porque esto suena prometedor.
YNGWIE MALMSTEEN
El rey de la guitarra, Yngwie Malmsteen, es probablemente uno de los que ha tenido una de las carreras en solitario más largas de la industria. Muchos no saben que a principios de los 80 tocó tanto en Steeler como en Alcatrazz, pero desde 1984 ha seguido su propio camino, con muchos músicos invitados a lo largo de los años. Este es el primer concierto en el que lo veo encargarse él mismo de la voz en la mayoría de las canciones, y fue sorprendentemente bueno. También hay que decir que tampoco tenía las mayores expectativas. El mayor favorito del público probablemente fue el himno nacional de Suecia, aunque también recibimos “Smoke on the Water”, que liberó a un público grande pero algo apagado. Más show y menos masturbación guitarrera que de costumbre, y creo que este año funcionó de maravilla. Estoy mega satisfecha.
ALESTORM
Alestorm arranca con una explosión. Esta banda simplemente es divertida, y montan muchísimo show. Tienen tres patos de baño gigantes en el escenario y todos van conjuntados con la ropa. Pirate metal en su mejor versión. Entregan un concierto jodidamente bueno en lo musical, pero el show escénico hace que me resulte difícil seguir adelante para revisar otras bandas que tocan al mismo tiempo. Diría que este concierto está entre mi top 3 de este festival por ahora.
THROWN
Tuve que salir corriendo para escuchar algunas canciones de Thrown, que es una banda bastante nueva. Su primer EP salió en 2022. Esta es su primera vez en Sweden Rock, pero parecen haber tocado antes en un escenario grande. Suena cañonero en vivo y recomiendo a todos que revisen esta banda. El vocalista es un frontman realmente bueno para la banda.
BRING ME THE HORIZON
Desde el primer minuto queda clarísimo quién es la mejor banda del festival para mí. No puedo decir que sea la mayor fan, pero mi hija sí lo es, y esto valió todo lo que hemos pasado estos días. ¡Qué concierto! La banda entrega de forma brutal, y da a los fans solo sus mejores canciones con una storyline animada entre los temas. Estamos dentro de todo el viaje. Cuando llegó “Kool-Aid”, con una intro especialmente hecha para Sweden Rock, aquello explotó por completo, y en sentido positivo para el público. Tengo 46 años y estaba en la fila 5. ¡Esto fue extremadamente brutal! Después de recibir un kilo de confeti en la cara, nos movimos más atrás. Entonces se lanzan también con la canción hecha junto a Babymetal y recibimos doble dosis. Musicalmente esta banda está completamente enferma esta noche, y no puedo decir nada negativo. Esto salvó el festival para mí. Tienen un contacto fantástico con el público y subieron a una mujer que pudo cantar con ellos, y de verdad estoy deseando volver a verlos.
SHA-BOOM
La banda noruego-sueca Sha-Boom cerró el festival en la carpa este año. Siempre es divertido cuando las bandas antiguas encuentran el camino de vuelta, y no menos cuando sacan nueva música en un género conocido. Estaba hasta los topes, pero por suerte era más soportable estar de pie mirando desde más adelante. Nunca había oído hablar de esta banda, pero conozco bien a sus miembros. Cierro el festival con buen glam rock de la vieja escuela y riffs de guitarra potentes que me llevaron directamente de vuelta a cuando yo misma empecé a escuchar este tipo de música.
El festival de este año ha sido un poco diferente, porque este año trajimos niños y yo estuve sobria durante todo el festival. Puedo decir con total seguridad que no importa. Sweden Rock es y seguirá siendo mi festival favorito. Desde los voluntarios hasta las bandas, uno se siente como en familia. Llevar niños al festival, con tantos regalos, fotos, high-fives, etc., hizo que su experiencia también fuera memorable. TODOS han hecho que mis hijos se sientan como los niños más importantes del mundo, y os amo a todos por eso. Músicos que regalan púas a desconocidos y les compran merch de Sweden Rock. Puedo decir con toda seguridad que SÍ, puedes traer niños aquí, al menos durante el día. Musicalmente fue quizá un poco más decepcionante este año, por desgracia. Hay muchas bandas antiguas, bandas de las que quizás todos estamos un poco cansados, pero que quizá sean nuestra última oportunidad de ver. Echo de menos un poco más de variedad y eché de menos más bandas medianas en ascenso. No las grandes en descenso. Pero muchas gracias por este año, Sweden Rock. Estoy satisfecha, estoy llena de toda la comida fantástica y la variedad. También hemos jugado y disfrutado al margen del festival. Nos bañamos en Norje Boke Camping y lo hemos pasado absolutamente fantástico todos juntos. ¡Nos vemos el año que viene!
Mal tiempo o sol desde un cielo azul: en realidad da igual. SRF cumple de todos modos. Una vez más lo hemos pasado de maravilla, con viejos héroes, nuevos conocidos, sólidas sorpresas y bandas que sin duda seguiremos de cerca. Eso es precisamente lo que hace que Sweden Rock sea Sweden Rock: los riffs, la gente, el ambiente y la sensación de formar parte de algo más grande que solo un festival.
Damos las gracias a SRF por otra experiencia festivalera brutal, y esperamos de verdad poder volver el año que viene. A todos los que ahora recogéis tiendas, caravanas, piernas cansadas y buenos recuerdos: conducid con cuidado, cuidaos unos a otros y buen viaje a casa. Ojalá nos volvamos a ver delante de algún escenario por aquí o por allá…
Ann-Henriette, Kjetil & KC
After a night on the road with the caravan in tow, the mandatory pilgrimage to Ullared, and a queue towards Sölvesborg that felt longer than a guitar solo on repeat, we finally arrived at Sweden Rock Festival. But the festival start was not exactly served on a silver platter. First we had to park, then several hours of collecting passes awaited us, and when the heavens opened, we had no choice but to hunt down rain ponchos as if our lives depended on it.
We had already managed to miss several bands that day, but one thing was crystal clear: there was no damn way we were going to miss The Offspring. Yours truly cannot claim to be a superfan, but this was about nostalgia, sing-alongs, and that feeling of being thrown straight back to a time when the choruses were embedded in your backbone. And we were definitely not alone in that.
The rain could try all it wanted. For us, SRF had finally begun.
WEDNESDAY
Things take time. Especially when you are going to a festival. After driving all night with the caravan, messing around for 4 hours at Ullared, we were ready for a sweaty car queue towards Sweden Rock.
This year I have brought both my children, aged 11 and 7. It is going to be a completely different kind of festival experience than the one I am used to, but one I am very much looking forward to. Luckily, I have done my groundwork and raised my children on good music, so this is going to be absolutely awesome.
They have expanded the area again, and after spending an hour trying to figure out where I was supposed to collect my pass, there was even more waiting. The Sweden Rock staff are fantastic, and after a lot of fuss and confusion, they sorted out a solution we were more than happy with. After getting ourselves into some rain ponchos, we finally made it into the queue for the festival area. The queue moved really fast, and we still made it in time for the first song.
THE OFFSPRING
I start the festival with low expectations. I have never really been a fan of The Offspring, but when you get such an established band on a festival stage, you can hardly expect anything other than hit after hit throughout the entire set. The band is present, and we as an audience get an intimate and direct dialogue with the band between the songs. I did not come for the sound, I did not come for vocal performances, I came for sing-alongs and nostalgia, and The Offspring delivered! Raindrops, silver confetti, and a sweaty poncho stopped no one! In all my years at Sweden Rock, since 2005, I have actually never seen an audience with so many smiles. The crowd was simply having fun.
THREE DAYS GRACE
This is a band that has been going since 1992, yet this concert had the youngest audience of the day. They are confident on a festival stage and, despite the rain, delivered a solid set with both old classics and treats from their newly released album. It was actually the brand-new songs that got the audience singing along, which is quite unusual out here on the field.
BABYMETAL
The band that started in 2012 as a school project has slowly but surely earned respect, even among the pickiest metal people. With their mix of metal genres and, at the same time, their Japanese pop sound, they clearly stand out on the metal scene. You either hate them or love them. Personally, I thought the music was brutal, but the vocals were just exhausting. But for 10 years I have had children who are die-hard fans, and this is truly a band that grows on you. They have such a rehearsed and perfected stage show, with an extreme amount of choreography, dancing, and singing. Nothing is random. It is so awesome if you can overlook the nasal Japanese tones. People can have many opinions, but the audience proves that I am not the only one this band has grown on. I would say this band is world-class when it comes to live shows, and when the concert was over, I had received more than enough. Absolutely awesome!
THURSDAY
Yes, we almost missed the whole of Wednesday, but when we finally woke up this Thursday with the sun in our faces and festival feeling in the air, there was nothing to do but shake off yesterday’s queue chaos and get back into rock mode. Day 1 almost slipped through our fingers, but day 2 was at least not going to start without us. With better weather, better timing, and a solid dose of new energy, we were ready to make up for some of what we had lost — and catch the opening of day 2.
SISTER
Sleeze metal in a class of its own. These guys deliver full force from the start, with groovy and fat riffs. They delivered a concert and had a stage presence that was impeccable. If you are the type who likes doom’n roll mixed with a little sleaze rock and death metal, this is a band for you. A cannonball opening to Thursday, and they should be happy with their own efforts and the audience today.
EVERGREY
So nice to see this band on the biggest stage. This is a band I have seen playing to maybe 50 people in the audience, and now many, many thousands. The atmosphere is exactly the same. They seem relaxed and deliver a steady concert with fantastic vocals and tight backing vocals. I think the sound from the Festival Stage is insanely good, so let us hope that applies to the whole festival and not just Evergrey’s own sound engineer. I have nothing to complain about, but also nothing to really rave about. Just a stable and well-executed concert from an experienced band. The audience is large, but there is no crowding in front of the stage. This is the band everyone has heard of, but which does not have the biggest die-hard fanbase here at Sweden Rock.
TRIVIUM
This American band kicked the backpack off everything else I have seen so far. Great audience contact, fantastic vocal harmonies, and the band sounds seriously tight. It is the first time I have seen this band, and it will definitely not be the last. The sound is also much better today, so this was a real pleasure to watch. What a stage show! This is proper stuff. Those who did not go and see them can really regret it.
TOM MORELLO
Now a revolution is taking over Sweden Rock! Tom Morello is in great form with a mix of solo material, Rage Against the Machine, RATM, and Audioslave. A magnificent medley of RATM’s biggest hits made the whole field sway, literally. They also served up a beautiful musical tribute to Tom’s late bandmate, Chris Cornell, with Audioslave’s “Like a Stone”. A great concert, and it is quite fun when a solo career actually works.
SAVATAGE
Savatage take the stage and begin with a relatively calm and comfortable set. The first raindrops arrive, and it seems like that gave the band the energy they needed. The band has dusted off their shoes once again and is back out playing. They deliver good old rock and metal. It can almost get a bit boring compared to the festival’s other bands, but I stood there swaying and enjoying myself. For me, these are not old heroes, so it became a little boring. There was also a small audience, and the question is whether it was the rain that came, or whether everyone was warming up for Iron Maiden.
IRON MAIDEN
Iron Maiden enter the Festival Stage, and all hell breaks loose as people try to get closer to the stage. I rarely see so many die-hard fans pushing forward to get there first. Both the older ones and the much younger ones. Is it worth it? Standing right at the front? Today I actually think it was worth it. Iron Maiden either have a good day or a bad day, and today was a GOOD day. The voice held up, the band was tight, and the sound was impeccable. After a few songs, they asked the audience to forgive them for no longer jumping around the stage like in the old days, and that if they were going to make it through the whole concert, as old as they have become, they had to save a little energy. The guys are in, or about to enter, their 70s. I am very satisfied, and I cannot imagine anything other than that the fans got exactly what they were longing for from Iron Maiden today. Right now, I do not think these old guys should retire just yet.
SAXON
I have seen Saxon many times at Sweden Rock, and they have been a “daytime band” for me at the festival. Sitting in a chair and enjoying Saxon in the sun at Sweden Rock has almost become a tradition, so I was a little skeptical about the old boys going on so late and right after Maiden. But Saxon are solid and deliver as always. Good sound, the band was in shape, and the audience was very happy. Yes, they are old, but they still kick ass.
Now the kids were tired, not from the music, but from the extreme number of people who wanted to come over and greet them all the time. Moving around with a sweet 7-year-old girl who sings along to Maiden AND Saxon attracts a lot of attention, which is a little extra exhausting, but also makes for one very proud mum. And not least, it shows that the festival is both too small and too big. Tomorrow the youngest is going to the water park with her dad, and I can explore more bands that are unknown to me. One of the best things about Sweden Rock is discovering “new” bands, especially when you are “just” walking past a stage.
FRIDAY
ROCKKLASSIKER ALL STARS
We stroll over to see Rockklassiker All Stars. More people than the tent can actually fit have turned up, so we have to fight our way through the crowd. Martin Westerstrøm from X is the first guest artist out, and he does a perfectly decent job. Then comes Mats Levén, who has played with, among others, Yngwie Malmsteen. He sings both song number 2 and number 6, and it seems like he is a crowd favourite. The winner of Sweden Rock’s 2026 “Rock Star for a Day” — Andreas Strømquist — delivered a solid version of Bon Jovi’s “Wanted Dead or Alive” as the fourth song, and he really got the audience going. He was probably extremely nervous, but it is so cool to see new, unknown, young musicians get the chance. On song number 5 they change drummers, and then Mikkey Dee from Motörhead comes out, to the great delight of the audience. Our very own Nils K. Rue from Pagan’s Mind gives us a little Iron Maiden with his distinctive power voice. I would very much have liked him to have had more volume in the microphone, but I was standing far enough forward that I could hear his voice anyway. You can sense that Nils’s voice is somewhat too powerful for this stage. We then run on to get some food before the next band starts.
KORSLAGDA
The Swedes are incredibly good at creating a great party atmosphere, and Korslagda did exactly that on the Festival Stage. We had no real plans to see them, but it was nice to have them in the background while eating an overpriced Langos, which you simply HAVE to eat at Sweden Rock. It is part of the tradition.
UNPEOPLE
This is a completely unknown band to me. Simply because we needed a mango drink, we ended up sitting down on the ground by the Blåkläder Stage and therefore got to see Unpeople. It has to be said that the wind does not give the best sound image from here, but this is clearly a band I need to check out more. There were very cool vocal elements and, not least, well-coordinated backing vocals. It is actually a shame that so few people got to see them.
AMBUSH
There was pyrotechnics on Ambush’s stage from the very first minute. The vocals are crystal clear, and now the sound in the tent is much better. For someone like me, who loves this kind of power vocal, this was balm for the soul right now. I am full, I have enough water, and I can simply enjoy this moment. I just have to mention it: holy crap, what a voice. It is better live today than on record, which should not even be possible.
THE GATHERING
On my way up to the camp to change for the evening, I pass Rock Stage, where The Gathering are playing. I had not planned to see them, because I am somewhat picky about female vocals live, but this was actually quite good. Unfortunately, the audience let them down completely. It is clear that many “similar” bands are playing at the same time, and then people have to prioritize or run around to catch a bit of everything.
FLOOR JANSEN
Metal princess Floor has taken over Rock Stage, and I choose to sit a little further back in a chair. I always say that I cannot handle female vocals in metal, but then along come people like Floor, who really can sing. She is also so beautiful, and the band is aesthetically beautiful to watch, but then it becomes too “screamy” for me. In addition, the songs are somewhat unfamiliar to me. The music is good, the vocalist is incredibly good, but then this personal preference comes in, bad memories of Nightwish that sour the whole thing. But I am the stupid one here, because I have absolutely nothing negative to say about this concert, so I would imagine that the die-hard fans are very satisfied. Personally, I would much rather see her solo again than in Nightwish, something I was reminded of again because she ended with one of their songs.
OVERKILL
Luckily, we caught the last part of Overkill’s set. Holy crap, it sounds absolutely brutal. It is possible we were lucky and got hit after hit, but now I regret not going there first.
GRAVE
Grave gave a really good show with absolutely fantastic vocals. There is not much movement on stage with such technical music, but they still manage to use the whole stage. Then came the rain that was not supposed to come, or that had not been forecast for tonight. 15 minutes of pouring rain, and then it was over. But the audience fled, and I was not the only one who had planned badly tonight. Even though the vocalist tried as best he could to ask people to stay, there were too many without rain gear, so the crowd in front of the stage quickly shrank, unfortunately. So then it was just a quick trip to change before the next concert, but we have to be able to handle that much.
VENOM
Dry on the body and with wet, stringy hair, I run to make the beginning of Venom. This is the concert I have been looking forward to the most today, and they did not disappoint! It is hard, it is tough, and it is technically murky, exactly the way I like it. With some sound problems, several band members switched over to cables, but we as an audience noticed very little of this. It is pure 80s atmosphere, and most of the audience is probably above the average age for a moshpit. My neck hurts now, it went fast, but this is a band you simply cannot help but bang your head to.
THE HELLACOPTERS
I caught the last two songs from the Swedish garage band The Hellacopters before getting myself a coffee. You really do feel like having a beer when you hear them, there is no doubt about that.
VREID
Vreid from Norway got a slot on the tent stage this year, and unfortunately not that many people had made the trip to hear real Norwegian black metal, although quite a crowd gathered eventually. The band delivers solidly. They are calm on stage, considering the music, but regularly switch places. Almost a little laid-back and a little odd, like us Norwegians. The digital images and effects behind the band help enormously. The atmosphere was good, and the drummer was the best!
JOAN JETT AND THE BLACKHEARTS
This is the biggest intimate concert I have ever attended. It feels as if we are joining her on her life journey through the music. She is personal and shares parts of her life. She also gives good descriptions before the songs. For example, she mentions her biggest film role as Patti Rasnick in the drama “Light of Day” from 1987, where she acted opposite Michael J. Fox, before the song actually comes. I really appreciate things like that, and it gives the concert a completely nostalgic feel that goes beyond just the songs we already know. We are introduced to the band with micro-solos, again something I really like. The woman is 67 years old and looks 40! She sings and plays guitar throughout the whole concert, no more jumping and bouncing around, but we do not really need that either.
HELLOWEEN
This is a band I saw an extreme amount 25–30 years ago. I was married to a die-hard fan, and we saw most of the concerts nearby. It brings back a lot of nostalgia, but this is also a band I feel a little done with live. That said, the vocals are better than they have been in a long time, precisely because Kiske is also there today. The band therefore sounds damn tight. This is also a band I have wondered whether should retire soon. But perhaps it is allowed to admit that I am a little tired of them? Maybe it is because it is the end of the festival day, maybe it is because I have become older and more impatient, but I am standing there looking at the clock when the drum solo comes. The audience does NOT agree with me. But there is something very special about both vocalists on stage. Michael Kiske and Andi Deris clearly get the job done together. It rocks, there is a huge crowd, and it is almost impossible to move forward towards the stage, but that does not matter for those who have some alcohol in their system, which helps with EVERYTHING in a music experience, especially at the end of the evening. It is almost annoying that it is so good today. They really do a good concert, and I have no reason to complain about anything. They have harmonies, the voices hold up, and they talk well between the songs. It is actually the best I have seen from them in a long time. They do everything right for the Sweden Rock audience. If this had been a reunion concert, I would probably have gone completely wild, and lights and stage show have always been something they are good at, so I have to admit that this was actually good.
SATURDAY
TREAT
After a bit of national anthem, I am ready for some nostalgia again. This year marks 20 years since Treat played their first concert at Sweden Rock. This is their 6th concert on the field, and both the audience and I are happy that they keep coming back. Once again, a band that is getting on in years, but they have good support from backing tracks on the backing vocals, so it still sounds just as awesome as it did 20 years ago. It was easy to get forward, but after each song more and more audience members arrived. I therefore move a little further back, sit down in my chair, and enjoy the sun and good music with the whole family again.
CLAWFINGER
I got myself up to a higher spot to get an overview of the crowd while Clawfinger are going strong on the Festival Stage. Clawfinger are pioneers in this exact genre. They call it rapcore, but it is almost the same as what I call nu-metal. Norwegians and Swedes making a blessed mix of musical genres, weekend drinking, sing-along, and political messages. It seems like they exist to entertain, at least, and that they do. As Zak Tell himself said into the microphone, there are many who technically do not like the band, but there is still so much support among the audience. And if one is to judge by the size of the crowd alone, this must be one of the best concerts they have done. A bit of a letdown that they did not play their biggest song, but again, there is a lot of resistance because of the title “Nigger” — despite the fact that it is actually an anti-racist song.
CANDLEMASS
This year is the 40th anniversary of the first album, “Epicus Doomicus Metallicus”, and these Swedes are still going strong. The voice sounds just as good, and although they do not move as fast, they use the whole stage while playing. It is a heavy, delicious, classic doom concert with many old classics. The bass is so deep that it rumbles through the grass, giving tired legs a temporary massage. This was really good and one of the best festival concerts I have seen with them.
ZAN/CORY
We sat down on the ground to eat a little and therefore caught the soundcheck for Zan/Cory. I hope I get time to check out some of their songs afterwards, because this sounds promising.
YNGWIE MALMSTEEN
The guitar king Yngwie Malmsteen is probably one of those who has had one of the longest solo careers in the industry. Many people do not know that in the early 80s he played in both Steeler and Alcatrazz, but since 1984 he has been doing his own thing, with many guest musicians throughout the years. This is the first concert where I see him doing the vocals on most of the songs himself, and it was surprisingly good. It should also be said that I did not have the highest expectations. The biggest crowd favourite was probably the Swedish national anthem, even though we also got “Smoke on the Water”, which released a large but rather sluggish audience. More show and less guitar wanking than usual, and I think this worked brilliantly this year. I am mega satisfied.
ALESTORM
Alestorm start with a bang. This band is just fun, and they put on so much show. They have three gigantic rubber ducks on stage, and everyone matches in their outfits. Pirate metal at its best. They deliver a damn good concert musically, but the stage show makes it difficult for me to move on and check out other bands playing at the same time. I would say this concert is among my top 3 at this festival at the moment.
THROWN
I had to run over to hear a few songs by Thrown, which is a fairly new band. Their first EP came out in 2022. This is their first time at Sweden Rock, but they look as if they have played on a big stage before. It sounds cannon-heavy live, and I recommend everyone to check out this band. The vocalist is a really good front figure for the band.
BRING ME THE HORIZON
From the very first minute, it is completely clear who the best band of the festival is for me. I cannot say that I am the biggest fan, but my daughter is, and this was worth everything we have been through these days. What a concert! The band delivers absolutely brutally, and they give the fans only their best songs, with a storyline animated between the songs. We are part of the whole journey. When the song “Kool-Aid” came, with a specially made intro for Sweden Rock, everything went completely crazy, in the best possible way, for the audience. I am 46 years old and stood in row 5. This was extremely awesome! After getting a kilo of confetti in my face, we moved further back. Then they go ahead and play the song made with Babymetal, and we get a double dose. Musically, this band is completely insane tonight, and I cannot say anything negative. This saved the festival for me. They have fantastic audience contact and brought up a woman who got to sing with them, and I am truly looking forward to seeing them again.
SHA-BOOM
The Norwegian-Swedish band Sha-Boom closed the festival in the tent this year. It is always fun when old bands find their way back again, and not least when they release new music in a familiar genre. It was packed, but thankfully more manageable to stand and watch from the front. I had never heard of this band, but I am very familiar with the band members. I end the festival with good old glam rock and fat guitar riffs that took me straight back to when I first started listening to this kind of music myself.
This year’s festival has been a little different because this year we brought children, and I was sober throughout the entire festival. I can safely say that it does not matter. Sweden Rock is and remains my favourite festival. From the volunteers to the bands, you feel like family. Bringing children to the festival, with so many gifts, photos, high-fives, and so on, made their experience memorable too. EVERYONE has made my children feel like the most important children in the world, and I love you all for that. Musicians who give away picks to strangers and buy Sweden Rock merch for them. I can safely say that YES, you can bring children here, at least during the daytime. Musically, it was perhaps a little more disappointing this year, unfortunately. There are many old bands, bands we may all be a little tired of, but which might also be our last chance to see. I miss a bit of variation, and I missed more medium-sized bands on their way up. Not the big ones on their way down. But thank you so much for this year, Sweden Rock. I am satisfied, I am full from all the fantastic food and the selection. We have played and had fun on the sidelines too. We swam at Norje Boke Camping, and we have all had an absolutely fantastic time together. See you next year!
Bad weather or sunshine from a blue sky — it really does not matter. SRF delivers either way. Once again, we have had an amazing time, with old heroes, new discoveries, solid surprises, and bands we are guaranteed to follow further. That is exactly what makes Sweden Rock Sweden Rock: the riffs, the people, the atmosphere, and the feeling of being part of something bigger than just a festival.
We thank SRF for another raw festival experience, and we truly hope we get to come back again next year. To all of you now packing up tents, caravans, tired legs, and good memories: drive carefully, take care of each other, and have a safe trip home. Hopefully we will see each other again in front of a stage somewhere, here or there…
Ann-Henriette, Kjetil & KC