
ENDELIG er dagen her – Karmøygeddon er i gang!
Luften dirrer av forventning, og Karmøy gjør seg klar for nok en eksplosjon av ren metalenergi. Som seg hør og bør er det lokale helter som tenner lunta først og de sparker dørene inn med old school, nådeløs og beinhard thrash metal. Velkommen til årets festival sett og hørt fra oss i Helvete Magazine.
TORSDAG
RIOTER

Lokale, unge Rioter åpner årets Karmøygeddon med trøkk foran et livlig publikum på lille-scena. Før konserten møtte vi på en entusiastisk fan som snakker varmt om bandet. Litt inhabil fan siden han var faren til vokalisten, men gøy å få litt inside-info. Dette er tradisjonell thrash. Proft levert og en pang-start på festivalen, så den inhabile fanen holdt ord. -Toril-
MAYFIRE

Dette bandet startet ballet for min del. Etter litt tekniske problemer kom endelig bandet på scenen. De entret i noe som kan ligne munkekapper og vokalisten bar en dyster maske. Dette kunne lett ha vært en scene for et black metal band, men dette var noe annet. Melodisk prog metal av høy klasse. Vokalen virket litt surt i begynnelsen, men kom seg etter hvert. Alt i alt en trivelig konsert. Men gi dem gjerne en litt større scene neste gang. -Tom-
DISILLUSION

Tyske Disillusion er i gang, en snau «halb stunde» etter skjema, men den tekniske metal-musikken låter «sehr gut». Forsinkelsen er fort glemt idet bandet setter i gang, og det blir raskt tydelig at nivået på det som leveres fra scenen er høyt. Disillusion beveger seg mellom det melodiøse og det brutale med krydder fra tangenter, klassisk gitar og ren vokal. -Kvile-
WOLFHEART

Finske Wolfheart har æren av å åpne årets hovedscene. Mørk, dyster vinter-metal med mørk growling får oss til å glemme at vi har kommet til vårmåneden mai. Bandet legger et mørkt og massivt alvor over festivalen på best mulig måte, og kraftkarene av noen gitarister gir oss kraftfulle soloer. -Toril-
DJERV

Jeg hadde sett Djerv en gang før i Bergen, men det var ikke noe for meg. Jeg hadde bestemt meg for at noen band trenger flere konserter før jeg liker det. Og for en opptur. Dette var bra. Mye bedre enn forventet. Vokalisten Agnete var i storform. Det så ut som hun koste seg, og det smittet over på meg. Låtene satt stort sett hele tiden, og jeg liker det litt når artistene bruker scenen og ikke bare står på en plass gjennom hele konserten. Lurer litt på hva «røykepolitiet» sier. Her var det høy sigarføring, bokstavelig talt. Sigaren var fremme med jevne mellomrom. Ikke før har kvinner med sigar vært mer sexy. Well done! -Tom-
INFECTEDED RAIN

Band fra Moldova er det ikke ofte du kommer over. Jeg hadde aldri hørt om dem tidligere, men etter å ha hørt litt på dem i forkant, ville jeg sjekke dem ut. Og det angrer jeg ikke på. Dette var bra. Faktisk overraskende bra. Vi fikk en vokal som svinger mellom grawling og vakker sang. Noe som jeg har merket flere og flere band omfavner. Gitaristen var helt enorm. Tror ikke han sto i ro mer enn to sekunder om gangen hvor han headbanget med sitt lange, «flettede» hår. De gjennomførte et bra show med gode låter, selv om jeg gjerne kunne ønske mer av den fine sangen. -Tom-
SIGTYR

Ikke plan om å se dem, men ville gi dem en sjanse. Sigtyr fra Sogn spiller black metal som minner litt om Norsk Black Metal fra 90 tallet. Ikke noe å si på aggressiviteten i musikken. De gjør ikke så mye ut av seg, men det kan nok skyldes den lille scenen. Og blir ikke mye headbanging når medlemmene er som undertegnede; skallet. -Tom-
ADEPT

Hardcore og catchy tennissokk-metal fra svenske Adept. Vokalisten viste nemlig at tennissokkene ikke har dødd ut allikevel, og bortsett fra alle tatoveringene gjør Nike-shortsen, hvite sneakers og t-trøya at han ser ut som en tennisspiller. Vokalisten leverer masse energi. Dessverre er det ikke like mye energi fra gitaristene som er mer opptatt av gitarene sine, men publikum holder koken og sørget for at vaktene fikk nok å gjøre da crowd-surfing startet.. -Kvile-
OLD MANS CHILD

Da er det tid for en av festivalens mest eksklusive konserter, Old Man’s Child. Bandet startet med konserter igjen sist år, men for min del var det 31 år siden jeg så bandet live sist. Publikum kjenner sin besøkstid, og det er ganske fullt av folk som er glad for at bandet har dratt i gang igjen. Vokalist og gitarist Galder gjør en bra jobb, og hele bandet spiller og låter perfekt. Old Man’s Child leverer full pakke med black metal-sminke, -symboler og -belysning. Lyden er heldigvis bra, noe som er nødvendig for denne musikken. -Kvile-
Ikke hver gang vi får 2 anmeldelser av samme band, men her var det noen som ville gi bandet en sjanse da man så det for første gang, selv om dette ikke er sjangeren man vanligvis hører på….
OLD MAN`S CHILD

Jeg har hatt mulighet til å se dem tidligere, men har ikke helt sansen for sjangeren. Jeg ville allikevel gi dem en sjanse. Og det fanget meg til en viss grad. Det er hardt, det er brutalt, men det er noe med Galdar. Noe jeg ikke helt klarer å sette fingen på. Han har tøff sminke, men samtidig er han en smilende «bamse» med en god dose sjarm som få klarer å få til. Artig så lenge jeg holdt ut. -Tom-
BEFORE THE DAWN

Det er klart for mer finsk death metal, denne ganger på den lille scena. Before the Dawn blander growl og klar vokal med brutal death med mer gøteborg-sound. Vokalisten synger med pondus og imponerer med bra death-stemme og festivalens lengste dreads. Bandet kan minne om finske Wolfheart som var første band på hovedscenen, kanskje ikke så rart siden det er samme mann som står bak begge banda. -Kvile-
BEYOND THE BLACK

WOW! Jeg sier bare WOW! Dette var soleklart dagens beste konsert. Det er første gang jeg hører dette bandet fra Tyskland live. Jeg hadde de på «must see»-listen etter å ha hørt litt på dem i forkant. Dette er i samme sjanger som typ Within Temptatian og likesinnede band. Kvinnelig vokal på grensen til opera, samtidig som de holder seg innenfor rocke-sjangeren. I denne sjangeren er kostyme viktig. Og i kveld stilte Jennifer i en flott kreasjon som spesielt mennene der ute likte. Musikkmessig er det på høyde med de andre store i sjangeren. Noe som ikke er så vanlig er at de startet med de beste låtene. Men samtidig fikk det publikum i gang igjen etter en lang dag på festival. Hos meg får bandet terningkast 6. Gode låter, vakker stemme, kostyme, ja hele pakken var på plass. Det eneste minuset, men det er generelt på scenen i dag, jeg savner kulisser. Her kunne det fint vært plassert noen gotiske elementer på scenen. -Tom-
DARK TRANQUILLITY

For to år siden var vokalist Mikael Stanne på Karmøygeddon med supergruppa The Halo Effect og returnerte i år med hovedbandet sitt, Dark Tranquillity. Som sist starter Stanne konserten med å løpe fram til scenekanten og bøye seg utover publikum med et stort glis. Hele bandet viser gjennom hele konserten at de ikke kunne hatt en bedre jobb. Dark Tranquillity har et stort spekter fra rolige til harde låter, men denne kvelden ble det hard musikk med mest growling. Godt etter midnatt, mot slutten av konserten, blir det som vanlig litt mer glissent blant publikum, men bandet holdt koken. Göteborg-metal´n er en verdig avslutning på festivalens første dag selv om vokalen drukna litt i lydbildet. -Toril-
FREDAG
UBUREN

Dag to starter med like mye trøkk som dag en, og igjen fra et relativt lokalt band. Trioen Uburen fra Sandnes vekker alle med mørk, tung black metal, og selv om dette er den ene dagen festivalen har knallsol, så blir det ganske fullt på lille-scenen. Til tross for at bandet bare var tre stykker, låter det massivt. Lydbildet, hette og black metal-sminke skaper stor kontrasten for folk som kommer inn fra sollyset ute. Og kontrasten blir også stor til neste band… -Toril-
MUR

Islandske Múr lager atmosfære med tunge riff og lange partier. Vokalisten spiller keyboard-gitar, og trekker ut starten før det blir brutalt. Det krever mot å stå der i en seig oppstart med en såpass radikal endring av lydbilde, sjanger og atmosfære. Muligens et av festivalens mest annerledes innslag, men teknisk bra utført og bra stemme på vokalisten. -Kvile-
WHEEL

Dag 2 startet med Wheel… Eller det vil si tekniske problemer. I over 20 minutter slet dette finske bandet å få riktig lyd i monitor i tillegg til andre tekniske problem. I disse 20 minuttene satt trommeslageren og slo taktfast på skarptrommen. Noe vi ble ganske lei, mens vi hørte på finsk banning. Når de først kom i gang, var det lille jeg hørte bra. Men jeg måtte løpe videre og sitter igjen med en ulidelig trommemarsj. Kommer jeg over dem igjen, skal de få en ny sjanse. -Tom-
IOTUNN

Den siste skiva til Iotunn er mer prega av det melodiøse enn den forrige, men det bar ikke konserten preg av. Kraftig musikk bæres av festivalens kanskje beste vokalist som er så godt tildekt under hetta si at han neppe kunne se lengre enn photopiten. Iotunn-fansen får servert det de vil ha med bra lyd og et rolig show. -Kvile-
VINTERSORG

Svenske Vintersorg bringer mer glede enn sorg, selv om vokalist Vintersorg har festivalens beste steinansikt. Vintersorg er på sitt beste når den svenske visesangen krydrer musikken. Snart bærer det rett «Till fjälls». Synd at svensk blir byttet ut med engelsk mellom låtene. På tide at de kryssa grensa igjen etter mange års opphold. -Toril-
THE SPIRIT

Tyske The Spirit spiller brutal men melodisk death metal på den lille scenen. Bandet låter bra og gitaristene imponerer med soloer – og den ene gitaristen med festivalens lengste hår. Det er ikke stappfullt, noe kanskje det fine været bidrar til. Settet overlapper med landsmennene i Kissin’ Dynamite som spiller rock i den andre enden av skalaen, så halvveis i konserten beveger jeg meg for å få med meg stadion-rock og allsang på den store scenen. -Kvile-
KISSIN DYNAMITE

Kissin’ Dynamite er et typisk enten-eller-band. Eller som tyskerne selv sier, “Love me, hate me”. Stadion-rocken fungerer fint på hovedscenen, og delvis allsang er det fra første låta “DNA”. Vokalisten er en dyktig, selvsikker sanger og frontfigur, og når han ikke synger eier han scenen enda mer med publikumskontakt, energisk armsving, hopp og sprett. Han får oss til å føle at vi er på en kjempearena med hundretusen andre selv om det er litt glissent blant publikum. Liker du ikke glatte gutter med åpne skjorter så er ikke dette noe for deg. -Kvile-
ROY KHAN

Jeg var veldig spent på å se Roy «back in business» Han skulle kjøre Kamelot. Klarer han å komme opp på de høye tonene? Jeg hadde sett noen youtube-klipp, og var skeptisk. Han var lenge borte fra rampelyset, men mange ønsker han velkommen tilbake. Jeg også. Mannen kan sine saker, ikke tvil om det. Men han sliter med å komme opp på de høye tonene han er så kjent for. Av og til treffer han, men noen ganger blir det mer anstrengelse enn bra. Jeg ser mer enn gjerne Roy igjen. Men prøv å lag noen egne låter som du ikke trenger å anstrenge deg på. Du har nemlig resten av pakken. – Tom-
HAVUKRUUNU

Finnene kan sine saker når de blander elementer med gode gitarriff, aggressiv black metal og atmosfære. De kjører vikingkor som toner ned aggressiviteten slik at låtene blir både fengende og lett å like. Det var tydelig at konserten traff godt hos publikum og crowdsurfing ble observert ved lille scenen. De har fått strålende mottakelsen for sitt siste album «Tavastland» og kan komme høyt på lista over årets beste metalband. Dette var bra – Kristin-
HARDCORE SUPERSTAR

Bandet fra Gøteborg har jeg sett en rekke ganger tidligere, og var et av bandene jeg så frem til i år. De leverer alltid like mye energi på scenen. Spesielt Jocke. Har hørt at han leverer 20 000 skritt i løpet av en konsert. Karmøygeddon var ikke et unntak. Tror ikke han sto stille mer en to sekunder om gangen. Denne kvelden leverer de litt under normalen. Det virket som om Jocke ikke hadde stemmen helt med seg hele tiden. Jeg har hørt dem bedre, men for all del. En bra gjennomført konsert allikevel. Vel verdt å se om du ikke har sett dem før. -Tom-
SETYOURSAILS

Her hadde jeg ingen forventninger på forhånd. Hadde ikke hørt om bandet, ei eller hørt pådem. Så dette ble en ny opplevelse. Bandet er ungt med en energi man blir blåst av banen av. Den kvinnelige vokalisten «skriker» for full hals, men med en sjarm som kan slå deg i bakken. Hun er svært aktiv, og fortjener en litt større plass enn hun fikk på den lille scenen. Musikken er brutal og kompromissløs, samtidig som den er bra. Bandet leverer også en bra prestasjon og sammen blir det krutt. -Tom-
SEPTIC FLESH

Den greske symfoniske death metal giganten Septicflesh tok scenen og med et rykte for storslåtte liveshow så var forventningene deretter. Konserten startet med en lengre ganske kul intro. Med sin karakteristiske blanding av symfoniske elementer og brutal death metal skapte bandet en intens og teatralsk stemning fra første stund. Jeg merket meg at vokalistens dype stemme bar godt over det tunge lydbildet og at samspillet mellom bandmedlemmene fremstod solid. Publikum responderte med entusiasme og energi og satte pris på en godt levert konsertopplevelse. -Kristin-
ACCEPT

«Accept», ja i hermetegn. Når det kun er et medlem igjen fra storhetstiden, burde de kalt seg noen annet. UDO har flere originalmedlemmer enn Accept. For meg som har fulgt bandet siden tidlig 80-tallet, blir det feil. Men når det er sagt, så er «Accept» et meget bra band. Mark Tornillo har en meget bra stemme som kan minne litt om Udo, men samtidig langt ifra. Han er kanskje en bedre vokalist. I kveld fikk vi gamle klassikere på rekke og rad. En solid opplevelse, men det er den lille følelsen av at det ikke blir helt rett. Wolf er en leder. Han vet han «eier» bandet og viser det. De er samspilt, og alle medlemmene kan det de driver med. Vi visste hva vi vikk, og vi fikk det. -Tom-
LØRDAG
CAPTAIN BLACK BEARD

Et band jeg aldri hadde hørt om før jeg hørte meg opp på bandet i forkant av festivalen. De startet dag 3 foran slitne festivalgjengere. Det var glissent. Men så sa det pang. Når bandet dro i gang, var det noe som skjedde. Stemmen til vokalisten er helt rå. Det var det flere og flere som skjønte og det kom flere og flere til og de gikk derfra våken og med et smil. Overraskende bra fra dette AOR bandet. Dette skal jeg se igjen.
En liten tilleggsopplysning. Dette er bandet til gitaristen i Metalite. Dette skjønte jeg først etter å ha mottatt et plekter som det sto Metalite på. Jeg trodde han ga feil, og sjekket det opp. Og joda. Det stemte. Det er gitaristen som startet opp dette bandet som har vært her i snart 20 år uten helt å nå de store høydene. Noe jeg ikke forstår. For dette var et av to av festivalens høydepunkt. -Tom-
THRON

Det tyske black metal bandet Thron leverte en kompromissløs og intens opptreden. Uttrykket var mørkt, rått og ufiltrert som traff publikum med en gang. Vokalisten leverte med en rå og overbevisende fremføring, der liksminken bidro til å understreke det visuelle uttrykket. Bandet leverte et iskaldt og brutalt show med overbevisning og kraft på scenen som publikum responderte godt til. – Kristin-
SELF DECEPTION

Enda et nytt band for meg. Jeg begynte å lure litt når jeg traff bandet i trappen på vei opp til scenen. Var jeg kommet til 80 tallet? Bassisten hadde rosa fluffy bøttehatt og rosa både her og der. Når de kom på scenen endret bandet karakter. Nevnte bassist, tyggende på et eller annet lysgreie i kjeften og tørkle foran kjeften, dunket løs på bassen sin. Så kom en vokalist med krigsmaling inn og tok showet. En blanding av musikkarter jeg ikke helt skjønner hva er, men til tider låt det bra, men jeg forstår ikke helt grunnen til å skrike så mye når du har så bra stemme ellers. Men det er min mening. -Tom-
NEONFLY

Britisk/irske Neonfly har avansert fra lille-scenen for to år siden til hovedscenen. Sist hadde de tekniske problemer, noe de løste på en super måte med allsang, men årets konsert gikk knirkefritt. Bandet hadde lagt opp til et skikkelig show som startet med “danseoppvisning med lysringer” fra to norske damer som også kom tilbake med flammeringer seinere i showet. I mellomtiden opptrådte bassisten med flammeblåsing. Men selv med dette showet er det energien til bandet, og spesielt vokalisten man legger merke til. Vokalisten holdt en kameratslig tone med publikum og tok seg også en tur ut i folkehavet, noe som alltid skaper stemning. Kanskje festivalens mest underholdende konsert. -Kvile-
SAOR

Jeg gledet meg til å se bandet igjen og denne gang på Gassco. Med sin særegne blanding av atmosfærisk black metal og tradisjonelle folkeelementer så skapte bandet et lydbilde som skilte seg tydelig ut i festivalprogrammet. Låtene bygger seg opp hvor gitaristene får utviklet seg, mens innslag av sekkepipe og fløyte bidrar til den skotske identiteten. Samtidig kunne de folkemusikalske elementene virke noe dominerende i lydbildet og forstyrre flyten i de tyngre partiene. Men dette er proffe musikere som vet hva de gjør og alt i alt leverte de en godt gjennomført konsertopplevelse for de som liker atmosfærisk metal. Bra levert. -Kristin –
AMBUSH

Så var det tid for bandet som bergtok meg og flere tusen andre på Time to Rock i fjor. Alle gikk derfra med et smil. Jeg har lengtet i et år på å se dette svenske bandet igjen. Og endelig kom dagen. Var så heldig å sitte med bandet dagen før. Hyggelige svensker alle mann. Jeg rekrutterte flere som ikke hadde tenkt seg på konserten til å komme, og de angret ikke. Mange nye fans. Dette er så arven etter gamlegutta som er i pensjonsalderen og dessverre vil forlate oss en etter en. Oskar har en stemmeprakt som få andre. Han treffer klokkerent på de høye tonene til stormende jubel. Mange vil sammenligne dem med Judas Priest. Jeg er ikke helt enig. Ikke musikk-messig, ikke vokal-messig, men regien og gitarføringen kan jeg forstå. Mange gikk fra konserten med et nytt favorittband. Skal du høre på en ny artist, eller gå på en konsert, anbefaler jeg dette bandet på det sterkeste. -Tom-
ANNISOKAY

Neste band ut var tysk metalcore band. De hadde 2 vokalister som vekslet mellom growl og ren vokal som ga konserten en dynamikk som holdt interessen oppe gjennom hele settet. Den ene vokalisten var i konstant bevegelse på scenen så her var det massevis av energi. Responsen fra salen var umiddelbar, og det var tydelig at mange lot seg rive med av kombinasjonen av tunge riff og fengende partier. Det tyske metalcore bandet klarte å skape god kontakt med publikum og leverte en energisk og publikumvennlig konsert En solid konsertopplevelse hvor Annisokay viste hvorfor de har etablert seg som et sterkt navn innen moderne metalcore. -Kristin-
MUSTASCH

Svenske Mustasch er kanskje festivalens mest rocka innslag, selv om litt headbanging og V-gitar hører med. Vokalisten har holdt koken siden 1998, mens resten av bandet bare har noen år på baken. Det merkes på noen måte ikke, for bandet er godt samspilt. Siden vi heller ikke i år får husbandet Backstreet Girls er det bra med noe hard rock og boogie. -Kvile-
INSOMNIUM

Insomnium er tilbake, og finsk, melodisk death metal gjør at vaktene må jobbe med å få crowdsurfere trygt ned i fotopiten gjennom hele konserten. Lyd og låtvalg fungerer, og det ser ut som bandet igjen koser seg i Norge. Gitaristen stiller med kledelig Dark Throne-trøye. Både band og publikum ga et gjensidig, rungende «kiitos». -Toril-
KVAEN

Kvaen fra nord i Sverige får velfortjent mye respons fra publikum. Dette er fengende, teknisk black metal med imponerende gitarsoloer. Vokalisten gjør en bra frontfigur, men gitarsoloene hans imponerer enda mer. Selv om det er brutalt, er de underliggende melodilinjene på låter som The Ancient Gods» veldig catchy. -Kvile-
CLAWFINGER

Clawfinger har jeg sett tidligere på Copenhell. Der ble jeg bergtatt av Zack sin personlighet. Musikken var ikke helt i min gate så jeg gledet meg derfor til denne konserten. På Copenhell stagedivet han og «sang» mens han surfet på publikum. Jeg håpet han ville gjøre det igjen, men dessverre. Noe mange ventet på kom heller aldri. Megahitten «Nigger». Denne spiller de ikke live og det ga de også uttrykk for ifra scenen når publikum ropte på den. Er de redd for å bli saksøkt? Det er jo tross alt en antirasistisk låt. Hvilket annet band lar vær å spille sin største hit? Zack er uansett fortsatt en scenepersonlighet, men musikk-messig er jeg nok ikke bergtatt, men skal ikke si at jeg aldri kommer til å se dem igjen. -Tom-
THRONE OF KATARSIS

Allerede før bandet gikk på ble publikum møtt av lyden av kirkeklokker og mange stearinlys på scenen. Og med liksminke og nagler lå alt til rette for en opplevelse av rituell karakter. Og de leverte en rå og ufiltrert fremføring hvor de kalde riffene og den intense vokalen bygget opp under den mørke atmosfæren. For undertegnede ble dette overraskende et av høydepunktene under festivalen. Både stemningen og den tradisjonelle delen av Black metal forsterket opplevelsen. – Kristin-
ABBATH – Doom Occulta

Karmøygeddon har ofte avsluttet festivalen med et coverband. I år fikk vi en vri med Abbath som avsluttet med Immortal-låter. Abbath koser seg åpenbart, og med oppsatte vifter som får håret til å blafre fremstår han som en (anti)gud der han introduserer klassikere som “One by one” og “Sons of Northern Darkness” på sitt sedvanlige tulle-språk. Mannen byr på seg selv og briljerer med tungegymnastikk. Sammen med sminken er det nesten nok til å få Gene Simmons til å true med søksmål. Lyden har iblant vært noe grumsete på hovedscenen, men igjen låter det bra når headlineren spiller. Selv med mye humor og tøys er det ikke vanskelig å merke at det er kvalitet på musikken og bandet, spesielt når starten av låtene sitter som et skudd etter et lite nikk fra sjefen. Abbath fungerer perfekt som avslutning på festivalen: en reise gjennom høydepunkter fra Immortals diskografi servert med pondus og glimt i øyet. -Kvile-
Med Abbath så senker mørket seg og forsegler portene for årets Karmøygeddon. Kulden krøp inn, riffene skar gjennom natten, og årets festival gikk inn i sitt siste åndedrag. Som alltid har det vært en sann glede å vandre blant likesinnede her. Vi tar av oss hatten for Johnny og hans gjeng som står på dag og natt for at vi alle, musikere, publikum, crew, presse m.fl. skal få en hyggelig opplevelse, noe vi atter har fått i år som alle år tidligere. Vi håper å vende tilbake når mørket igjen kaller neste år. Med det takker vi i Helvete Magazine for oss i år og håper på et gledelig gjensyn neste år.

¡FINALMENTE ha llegado el día – Karmøygeddon está en marcha!
El aire vibra de expectación y Karmøy se prepara para una nueva explosión de pura energía metalera. Como debe ser, son los héroes locales quienes encienden la mecha primero y derriban las puertas con thrash metal old school, despiadado y brutal. Bienvenidos al festival de este año visto desde nosotros en Helvete Magazine.
JUEVES
RIOTER
Los jóvenes y locales Rioter abren el Karmøygeddon de este año con fuerza ante un público animado en el escenario pequeño. Antes del concierto nos encontramos con un fan entusiasta que hablaba maravillas de la banda. Un fan un poco parcial ya que era el padre del vocalista, pero fue divertido recibir algo de información privilegiada. Esto es thrash tradicional. Profesionalmente entregado y un comienzo explosivo para el festival, así que el fan parcial cumplió su palabra. -Toril-
MAYFIRE
Esta banda fue la que empezó el baile para mí. Después de algunos problemas técnicos, la banda finalmente subió al escenario. Entraron con algo que parecía túnicas de monje y el vocalista llevaba una máscara sombría. Esto fácilmente podría haber sido una escena de una banda de black metal, pero era otra cosa. Prog metal melódico de alta clase. La voz sonó algo desafinada al principio, pero mejoró con el tiempo. En general, un concierto agradable. Pero dadles un escenario un poco más grande la próxima vez. -Tom-
DISILLUSION
Los alemanes Disillusion están en marcha, casi una «halb stunde» después del horario, pero la música metal técnica suena «sehr gut». El retraso se olvida rápidamente en cuanto la banda empieza, y enseguida queda claro que el nivel de lo que entregan desde el escenario es alto. Disillusion se mueve entre lo melódico y lo brutal con el añadido de teclados, guitarra clásica y voz limpia. -Kvile-
WOLFHEART
Los finlandeses Wolfheart tienen el honor de abrir el escenario principal de este año. Metal invernal oscuro y sombrío con growls oscuros que nos hacen olvidar que hemos llegado al mes primaveral de mayo. La banda envuelve el festival de una oscuridad invernal de la mejor manera posible, y esos poderosos guitarristas nos entregan solos potentes. -Toril-
DJERV
Había visto a Djerv una vez antes en Bergen, pero no era lo mío. Había decidido que algunas bandas necesitan más conciertos antes de que me gusten. Y vaya subida. Esto fue bueno. Mucho mejor de lo esperado. La vocalista Agnete estaba en gran forma. Parecía estar disfrutando, y eso se contagió a mí. Las canciones funcionaron casi todo el tiempo, y me gusta cuando los artistas usan el escenario y no solo se quedan en un mismo sitio durante todo el concierto. Me pregunto qué dirá la “policía del tabaco”. Aquí hubo mucho porte de puro, literalmente. El puro aparecía regularmente. Nunca antes las mujeres con puro habían sido más sexys. ¡Bien hecho! -Tom-
INFECTEDED RAIN
No es frecuente encontrarse con bandas de Moldavia. Nunca había oído hablar de ellos antes, pero después de escucharlos un poco de antemano, quise verlos. Y no me arrepiento. Esto fue bueno. De hecho, sorprendentemente bueno. Obtuvimos una vocal que oscila entre growling y canto hermoso. Algo que he notado que cada vez más bandas abrazan. El guitarrista fue enorme. No creo que estuviera quieto más de dos segundos mientras hacía headbanging con su largo cabello “trenzado”. Realizaron un buen show con buenas canciones, aunque me hubiera gustado escuchar más del canto limpio. -Tom-
SIGTYR
No tenía planes de verlos, pero quise darles una oportunidad. Sigtyr, de Sogn, toca black metal que recuerda un poco al Black Metal noruego de los años 90. No hay nada que decir sobre la agresividad de la música. No hacen mucho espectáculo, pero eso probablemente se deba al pequeño escenario. Y tampoco hay mucho headbanging cuando los miembros son como el que escribe; calvos. -Tom-
ADEPT
Hardcore y metal de calcetines de tenis pegadizo de los suecos Adept. El vocalista demostró que los calcetines de tenis aún no han muerto, y aparte de todos los tatuajes, los shorts Nike, las zapatillas blancas y la camiseta hacen que parezca un tenista. El vocalista entrega muchísima energía. Desafortunadamente, no hay la misma energía por parte de los guitarristas, que parecen más preocupados por sus guitarras, pero el público mantuvo el ambiente y dio bastante trabajo a los guardias cuando comenzó el crowd-surfing. -Kvile-
OLD MAN’S CHILD
Entonces llega el momento de uno de los conciertos más exclusivos del festival, Old Man’s Child. La banda volvió a tocar en vivo el año pasado, pero para mí hacía 31 años desde la última vez que los vi en directo. El público sabe cuándo aparecer, y está bastante lleno de gente feliz porque la banda haya arrancado nuevamente. El vocalista y guitarrista Galder hace un gran trabajo, y toda la banda toca y suena perfecto. Old Man’s Child entrega el paquete completo con maquillaje, símbolos e iluminación de black metal. Afortunadamente el sonido es bueno, algo necesario para esta música. -Kvile-
No siempre recibimos 2 reseñas de la misma banda, pero aquí hubo alguien que quiso darle una oportunidad a la banda al verla por primera vez, aunque este no sea el género que normalmente escucha…
OLD MAN’S CHILD
He tenido la oportunidad de verlos antes, pero no soy muy fan del género. Aun así quise darles una oportunidad. Y me atrapó hasta cierto punto. Es duro, es brutal, pero hay algo en Galdar. Algo que no logro identificar del todo. Tiene un maquillaje genial, pero al mismo tiempo es un “oso” sonriente con una buena dosis de encanto que pocos consiguen transmitir. Divertido mientras aguanté. -Tom-
BEFORE THE DAWN
Es hora de más death metal finlandés, esta vez en el escenario pequeño. Before the Dawn mezcla growls y voz limpia con death brutal y más sonido Göteborg. El vocalista canta con autoridad e impresiona con una buena voz death y las rastas más largas del festival. La banda recuerda a los finlandeses Wolfheart, que fueron la primera banda en el escenario principal, lo cual quizás no sea tan extraño ya que es el mismo hombre quien está detrás de ambas bandas. -Kvile-
BEYOND THE BLACK
¡WOW! ¡Solo digo WOW! Este fue claramente el mejor concierto del día. Es la primera vez que escucho esta banda alemana en vivo. Los tenía en mi lista de “must see” después de haberlos escuchado un poco previamente. Esto está en el mismo género que Within Temptation y bandas similares. Voz femenina rozando la ópera mientras siguen dentro del género rockero. En este género el vestuario es importante. Y esta noche Jennifer apareció con una fantástica creación que especialmente los hombres presentes apreciaron. Musicalmente están al nivel de los grandes del género. Algo poco común es que empezaran con las mejores canciones. Pero al mismo tiempo lograron reactivar al público después de un largo día de festival. Para mí la banda merece un 6 sobre 6. Buenas canciones, voz hermosa, vestuario, sí, todo el paquete estaba ahí. El único punto negativo, aunque es algo general del escenario hoy, es que echo de menos decorados. Aquí perfectamente podrían haber colocado algunos elementos góticos en el escenario. -Tom-
DARK TRANQUILLITY
Hace dos años el vocalista Mikael Stanne estuvo en Karmøygeddon con el supergrupo The Halo Effect y este año regresó con su banda principal, Dark Tranquillity. Igual que la vez pasada, Stanne comienza el concierto corriendo hacia el borde del escenario y doblándose hacia el público con una enorme sonrisa. Toda la banda demuestra durante todo el concierto que no podrían tener un trabajo mejor. Dark Tranquillity tiene un gran espectro de canciones tranquilas y pesadas, pero esta noche predominó la música dura con mayormente growling. Bien pasada la medianoche, hacia el final del concierto, como es habitual, el público empezó a dispersarse un poco más, pero la banda mantuvo la energía. El metal de Göteborg es un cierre digno para el primer día del festival, aunque la voz se perdió un poco en la mezcla de sonido. -Toril-
VIERNES
UBUREN
El segundo día comienza con tanta fuerza como el primero, y nuevamente con una banda relativamente local. El trío Uburen, de Sandnes, despierta a todos con black metal oscuro y pesado, y aunque este es el único día del festival con un sol radiante, el escenario pequeño se llena bastante. A pesar de que la banda solo estaba formada por tres miembros, el sonido era masivo. El paisaje sonoro, las capuchas y el maquillaje black metal crean un gran contraste para la gente que entra desde la luz del sol exterior. Y el contraste también será grande para la siguiente banda… -Toril-
MUR
Los islandeses Múr crean atmósfera con riffs pesados y largos pasajes. El vocalista toca una guitarra-teclado y alarga el inicio antes de que todo se vuelva brutal. Hace falta valor para mantenerse ahí con un comienzo tan lento y un cambio tan radical de paisaje sonoro, género y atmósfera. Posiblemente una de las propuestas más diferentes del festival, pero técnicamente muy bien ejecutada y con una gran voz por parte del vocalista. -Kvile-
WHEEL
El día 2 empezó con Wheel… O mejor dicho, con problemas técnicos. Durante más de 20 minutos esta banda finlandesa luchó por conseguir el sonido correcto en los monitores además de otros problemas técnicos. Durante esos 20 minutos el batería estuvo golpeando el redoblante de forma constante. Algo de lo que nos cansamos bastante mientras escuchábamos insultos en finlandés. Cuando finalmente comenzaron, lo poco que escuché sonó bien. Pero tuve que salir corriendo y me quedé con una insoportable marcha de tambor en la cabeza. Si vuelvo a encontrármelos, tendrán una nueva oportunidad. -Tom-
IOTUNN
El último disco de Iotunn está más marcado por lo melódico que el anterior, pero el concierto no reflejó eso. Música poderosa sostenida por quizás el mejor vocalista del festival, tan cubierto bajo su capucha que probablemente no podía ver más allá del photopit. Los fans de Iotunn recibieron exactamente lo que querían con buen sonido y un show tranquilo. -Kvile-
VINTERSORG
Los suecos Vintersorg traen más alegría que tristeza, aunque el vocalista Vintersorg tiene la mejor cara de piedra del festival. Vintersorg está en su mejor momento cuando el canto tradicional sueco condimenta la música. Pronto el viaje va directamente «Till fjälls». Una pena que cambien el sueco por el inglés entre canciones. Ya era hora de que cruzaran la frontera nuevamente después de tantos años de ausencia. -Toril-
THE SPIRIT
Los alemanes The Spirit tocan death metal brutal pero melódico en el escenario pequeño. La banda suena bien y los guitarristas impresionan con sus solos — y uno de ellos con el cabello más largo del festival. No está completamente lleno, algo a lo que probablemente contribuye el buen clima. El set se solapa con sus compatriotas Kissin’ Dynamite, que tocan rock en el otro extremo de la escala, así que a mitad del concierto me muevo para disfrutar del rock de estadio y los coros en el gran escenario. -Kvile-
KISSIN’ DYNAMITE
Kissin’ Dynamite es una típica banda de amor u odio. O como dicen los propios alemanes, “Love me, hate me”. El rock de estadio funciona perfectamente en el escenario principal y hay medio coro del público desde la primera canción “DNA”. El vocalista es un cantante y frontman seguro y talentoso, y cuando no canta domina aún más el escenario con contacto con el público, movimientos energéticos de brazos, saltos y brincos. Nos hace sentir como si estuviéramos en una arena gigantesca con cientos de miles de personas aunque haya algunos huecos entre el público. Si no te gustan los chicos guapos con camisas abiertas, esto no es para ti. -Kvile-
ROY KHAN
Tenía mucha curiosidad por ver a Roy “back in business”. Iba a interpretar canciones de Kamelot. ¿Sería capaz de alcanzar las notas altas? Había visto algunos clips en YouTube y era escéptico. Estuvo mucho tiempo fuera de los focos, pero muchos le dan la bienvenida de vuelta. Yo también. El hombre sabe lo que hace, no hay duda. Pero le cuesta llegar a las notas altas por las que es tan conocido. A veces las alcanza, pero otras veces parece más esfuerzo que otra cosa. Me gustaría mucho volver a ver a Roy. Pero intenta hacer algunas canciones propias en las que no tengas que esforzarte tanto. Porque tienes el resto del paquete. -Tom-
HAVUKRUUNU
Los finlandeses saben lo que hacen cuando mezclan elementos con buenos riffs de guitarra, black metal agresivo y atmósfera. Utilizan coros vikingos que suavizan la agresividad para que las canciones sean pegadizas y fáciles de disfrutar. Era evidente que el concierto conectó muy bien con el público y se observó crowdsurfing frente al escenario pequeño. Han recibido una recepción excelente por su último álbum «Tavastland» y pueden colocarse muy arriba en la lista de las mejores bandas metal del año. Esto fue muy bueno. -Kristin-
HARDCORE SUPERSTAR
He visto a la banda de Gotemburgo muchas veces antes y era una de las bandas que más esperaba este año. Siempre entregan muchísima energía sobre el escenario. Especialmente Jocke. He oído que llega a hacer 20 000 pasos durante un concierto. Karmøygeddon no fue una excepción. No creo que se quedara quieto más de dos segundos seguidos. Esta noche estuvieron un poco por debajo de su nivel habitual. Parecía que Jocke no tenía la voz completamente con él todo el tiempo. Los he escuchado mejores, pero aun así fue un buen concierto. Muy recomendable si nunca los has visto antes. -Tom-
SETYOURSAILS
Aquí no tenía ninguna expectativa previa. No había oído hablar de la banda ni los había escuchado antes. Así que fue una experiencia nueva. La banda es joven y tiene una energía que te deja fuera de combate. La vocalista “grita” con toda su alma, pero con un encanto capaz de derribarte. Es extremadamente activa y merece un espacio más grande del que tuvo en el escenario pequeño. La música es brutal y sin concesiones, al mismo tiempo que buena. La banda también ofrece una gran actuación y juntos son pura dinamita. -Tom-
SEPTICFLESH
El gigante griego del death metal sinfónico Septicflesh tomó el escenario y, con su reputación de shows grandiosos, las expectativas estaban a la altura. El concierto comenzó con una intro bastante larga y muy buena. Con su característica mezcla de elementos sinfónicos y brutal death metal, la banda creó una atmósfera intensa y teatral desde el primer momento. Me llamó la atención cómo la profunda voz del vocalista destacaba sobre el pesado paisaje sonoro y cómo la interacción entre los miembros de la banda se veía sólida. El público respondió con entusiasmo y energía y apreció un concierto muy bien ejecutado. -Kristin-
ACCEPT
“Accept”, sí, entre comillas. Cuando solo queda un miembro de la época dorada, deberían llamarse de otra manera. UDO tiene más miembros originales que Accept. Para mí, que sigo a la banda desde principios de los 80, se siente raro. Pero dicho esto, “Accept” es una muy buena banda. Mark Tornillo tiene una gran voz que recuerda un poco a Udo, aunque al mismo tiempo es muy diferente. Quizás sea incluso mejor vocalista. Esta noche recibimos clásicos uno tras otro. Una experiencia sólida, aunque queda esa pequeña sensación de que no termina de sentirse del todo correcto. Wolf es un líder. Sabe que “posee” la banda y lo demuestra. Están perfectamente coordinados y todos los miembros saben exactamente lo que hacen. Sabíamos lo que íbamos a recibir, y lo recibimos. -Tom-
SÁBADO
CAPTAIN BLACK BEARD
Una banda de la que nunca había oído hablar antes de escucharla un poco antes del festival. Empezaron el día 3 frente a festivaleros cansados. Había poca gente. Pero entonces explotó todo. Cuando la banda arrancó, algo sucedió. La voz del vocalista es absolutamente increíble. Cada vez más personas se dieron cuenta y fueron llegando más y más, marchándose despiertos y con una sonrisa. Sorprendentemente bueno por parte de esta banda de AOR. Esto quiero volver a verlo.
Un pequeño dato adicional. Esta es la banda del guitarrista de Metalite. No me di cuenta hasta que recibí una púa en la que ponía Metalite. Pensé que me había dado la equivocada y lo comprobé. Y sí. Era cierto. Es el guitarrista que inició esta banda, que lleva aquí casi 20 años sin llegar del todo a las grandes alturas. Algo que no entiendo. Porque esto fue uno de los dos grandes momentos del festival. -Tom-
THRON
La banda alemana de black metal Thron ofreció una actuación intensa y sin concesiones. La expresión fue oscura, cruda y sin filtrar, impactando al público desde el primer momento. El vocalista entregó una interpretación brutal y convincente, donde el corpsepaint ayudó a reforzar la expresión visual. La banda presentó un show helado y brutal con convicción y fuerza sobre el escenario, algo a lo que el público respondió muy bien. -Kristin-
SELF DECEPTION
Otra banda nueva para mí. Empecé a preguntarme cosas cuando me crucé con la banda en las escaleras camino al escenario. ¿Había regresado a los años 80? El bajista llevaba un sombrero rosa esponjoso y rosa por todas partes. Cuando subieron al escenario, la banda cambió de carácter. El mencionado bajista, masticando algún tipo de objeto luminoso en la boca y con un pañuelo cubriéndole la cara, golpeaba el bajo sin descanso. Luego apareció un vocalista con pintura de guerra y se adueñó del show. Una mezcla de estilos musicales que no termino de entender qué son exactamente, aunque por momentos sonaba muy bien, pero no entiendo del todo la razón de gritar tanto cuando tienes tan buena voz el resto del tiempo. Pero esa es solo mi opinión. -Tom-
NEONFLY
Los británico-irlandeses Neonfly han ascendido del escenario pequeño de hace dos años al escenario principal. La vez pasada tuvieron problemas técnicos, que solucionaron de forma excelente con coros del público, pero el concierto de este año transcurrió sin problemas. La banda había preparado un verdadero espectáculo que comenzó con una “actuación de danza con anillos de luz” de dos mujeres noruegas que también regresaron más tarde con anillos de fuego durante el show. Mientras tanto, el bajista escupía fuego. Pero incluso con todo este espectáculo, lo que más destaca es la energía de la banda y especialmente la del vocalista. El vocalista mantuvo un tono amistoso con el público y también se lanzó al mar de gente, algo que siempre crea ambiente. Quizás el concierto más entretenido del festival. -Kvile-
SAOR
Tenía muchas ganas de volver a ver a la banda y esta vez en Gassco. Con su mezcla característica de black metal atmosférico y elementos tradicionales folk, la banda creó un paisaje sonoro que destacaba claramente dentro del programa del festival. Las canciones se desarrollan lentamente permitiendo que los guitarristas se luzcan, mientras que la inclusión de gaitas y flautas aporta la identidad escocesa. Al mismo tiempo, los elementos folk podían resultar algo dominantes en la mezcla y perturbar la fluidez de las partes más pesadas. Pero son músicos profesionales que saben perfectamente lo que hacen y, en general, ofrecieron una experiencia de concierto muy bien ejecutada para quienes disfrutan del metal atmosférico. Muy bien entregado. -Kristin-
AMBUSH
Entonces llegó el momento de la banda que me cautivó a mí y a varios miles más en Time to Rock el año pasado. Todos se fueron con una sonrisa. He esperado durante un año volver a ver esta banda sueca. Y por fin llegó el día. Tuve la suerte de sentarme con la banda el día anterior. Suecos muy agradables todos ellos. Recluté a varias personas que no pensaban ir al concierto y no se arrepintieron. Muchos nuevos fans. Esto es el legado de los viejos maestros que ya están en edad de jubilación y que tristemente nos dejarán uno por uno. Oskar tiene una voz que pocos poseen. Clava las notas altas a la perfección entre una lluvia de aplausos. Muchos los compararán con Judas Priest. Yo no estoy del todo de acuerdo. Ni musicalmente ni vocalmente, aunque sí puedo entenderlo en cuanto a la puesta en escena y las guitarras. Mucha gente salió del concierto con una nueva banda favorita. Si vas a escuchar un nuevo artista o asistir a un concierto, recomiendo esta banda con muchísima fuerza. -Tom-
ANNISOKAY
La siguiente banda fue la banda alemana de metalcore. Tenían dos vocalistas que alternaban entre growls y voces limpias, dando al concierto una dinámica que mantuvo el interés durante todo el set. Uno de los vocalistas estaba en constante movimiento sobre el escenario, así que aquí había muchísima energía. La respuesta del público fue inmediata y quedó claro que muchos se dejaron llevar por la combinación de riffs pesados y partes pegadizas. La banda alemana de metalcore logró crear un gran contacto con el público y ofreció un concierto energético y accesible. Una experiencia sólida donde Annisokay demostró por qué se han establecido como un nombre fuerte dentro del metalcore moderno. -Kristin-
MUSTASCH
Los suecos Mustasch son quizás la propuesta más rockera del festival, aunque no faltan algunos headbangings y guitarras en V. El vocalista ha mantenido el ritmo desde 1998, mientras que el resto de la banda solo lleva unos pocos años juntos. Eso no se nota en absoluto, porque la banda está muy bien compenetrada. Y ya que tampoco este año tendremos a los habituales Backstreet Girls, viene bien algo de hard rock y boogie. -Kvile-
INSOMNIUM
Insomnium está de vuelta, y el death metal melódico finlandés hace que los guardias tengan que trabajar duro para bajar con seguridad a los crowdsurfers al photopit durante todo el concierto. El sonido y la selección de canciones funcionan perfectamente, y parece que la banda vuelve a disfrutar de estar en Noruega. El guitarrista lleva una elegante camiseta de Dark Throne. Tanto la banda como el público intercambiaron un sonoro y mutuo “kiitos”. -Toril-
KVAEN
Kvaen, desde el norte de Suecia, recibe una respuesta muy merecida del público. Esto es black metal técnico y pegadizo con impresionantes solos de guitarra. El vocalista es un buen frontman, pero sus solos impresionan aún más. Aunque es brutal, las líneas melódicas subyacentes en canciones como “The Ancient Gods” son muy pegadizas. -Kvile-
CLAWFINGER
Ya había visto a Clawfinger anteriormente en Copenhell. Allí quedé cautivado por la personalidad de Zack. La música no era del todo lo mío, así que tenía ganas de este concierto. En Copenhell hizo stage diving y “cantó” mientras surfeaba sobre el público. Esperaba que lo hiciera otra vez, pero desgraciadamente no. Algo que muchos esperaban tampoco llegó nunca: el megaéxito “Nigger”. No la tocan en directo y también lo dejaron claro desde el escenario cuando el público la pidió. ¿Tienen miedo de ser demandados? Después de todo, es una canción antirracista. ¿Qué otra banda deja de tocar su mayor éxito? Zack sigue siendo, de cualquier forma, toda una personalidad sobre el escenario, pero musicalmente no estoy completamente cautivado, aunque tampoco diré que nunca volveré a verlos.
-Tom-
THRONE OF KATARSIS
Incluso antes de que la banda subiera al escenario, el público fue recibido por el sonido de campanas de iglesia y muchas velas encendidas sobre el escenario. Y con corpsepaint y tachuelas, todo estaba preparado para una experiencia de carácter ritual. Y ofrecieron una interpretación cruda y sin filtrar donde los riffs helados y la intensa voz reforzaban la atmósfera oscura. Para quien escribe, esto terminó siendo sorprendentemente uno de los puntos más altos del festival. Tanto la atmósfera como la parte más tradicional del black metal reforzaron la experiencia. -Kristin-
ABBATH – Doom Occulta
Karmøygeddon suele cerrar el festival con una banda tributo. Este año tuvimos un giro con Abbath cerrando con canciones de Immortal. Abbath obviamente se lo pasa en grande y, con ventiladores colocados estratégicamente haciendo ondear su cabello, aparece como un (anti)dios mientras presenta clásicos como “One by One” y “Sons of Northern Darkness” en su habitual idioma absurdo. El hombre se entrega completamente y presume de auténtica gimnasia lingual. Junto con el maquillaje, es casi suficiente para hacer que Gene Simmons amenace con demandarlo. El sonido en ocasiones ha sido algo turbio en el escenario principal, pero una vez más suena bien cuando toca el cabeza de cartel. Incluso con tanto humor y tonterías, no es difícil notar la calidad de la música y de la banda, especialmente cuando los comienzos de las canciones entran perfectamente tras una pequeña señal del jefe. Abbath funciona perfectamente como cierre del festival: un viaje a través de los puntos más altos de la discografía de Immortal servido con autoridad y un brillo en los ojos. -Kvile-
Con Abbath, la oscuridad cae y sella las puertas del Karmøygeddon de este año. El frío se arrastró lentamente, los riffs cortaron la noche y el festival entró en su último aliento. Como siempre, ha sido un verdadero placer caminar entre almas afines aquí. Nos quitamos el sombrero ante Johnny y toda su gente, que trabajan día y noche para que todos nosotros —músicos, público, crew, prensa y muchos más— tengamos una experiencia agradable, algo que una vez más hemos tenido este año, igual que todos los anteriores. Esperamos regresar cuando la oscuridad vuelva a llamarnos el próximo año. Con eso, nosotros en Helvete Magazine nos despedimos este año y esperamos un feliz reencuentro el próximo año.

FINALLY, the day has arrived – Karmøygeddon is underway!
The air is buzzing with anticipation, and Karmøy is getting ready for yet another explosion of pure metal energy. As it should be, it’s the local heroes who light the fuse first, kicking the doors in with old school, relentless and brutal thrash metal. Welcome to this year’s festival seen through the eyes of us at Helvete Magazine.
THURSDAY
RIOTER
Local young Rioter open this year’s Karmøygeddon with force in front of a lively crowd at the small stage. Before the concert we met an enthusiastic fan who spoke warmly about the band. A slightly biased fan since he was the vocalist’s father, but it was fun getting some inside information. This is traditional thrash. Professionally delivered and a banging start to the festival, so the biased fan kept his word. -Toril-
MAYFIRE
This band kicked things off for me. After some technical issues, the band finally entered the stage. They appeared wearing something resembling monk robes, while the vocalist carried a grim mask. This could easily have been a scene for a black metal band, but this was something else. Melodic prog metal of high class. The vocals sounded a bit rough in the beginning but improved as the set went on. All in all, a pleasant concert. But please give them a slightly bigger stage next time. -Tom-
DISILLUSION
German Disillusion are underway, a mere “halb stunde” behind schedule, but the technical metal sounds “sehr gut”. The delay is quickly forgotten once the band starts playing, and it rapidly becomes clear that the level delivered from the stage is high. Disillusion moves between the melodic and the brutal with spices of keyboards, classical guitar and clean vocals. -Kvile-
WOLFHEART
Finnish Wolfheart have the honor of opening this year’s main stage. Dark and gloomy winter metal with deep growling makes us forget that we’ve arrived in the spring month of May. The band cast a dark, wintry atmosphere over the festival in the best possible way, while the powerhouse guitarists give us powerful solos. -Toril-
DJERV
I had seen Djerv once before in Bergen, but it wasn’t really for me. I had decided that some bands need more concerts before I start liking them. And what an upgrade. This was good. Much better than expected. Vocalist Agnete was in great form. She looked like she was enjoying herself, and that feeling spread to me as well. The songs landed most of the time, and I like it when artists actually use the stage instead of standing in one place throughout the entire concert. Makes me wonder what the “smoking police” would say. There was some serious cigar action here, literally. The cigar appeared regularly throughout the set. Never before have women with cigars looked sexier. Well done! -Tom-
INFECTEDED RAIN
You don’t come across bands from Moldova very often. I had never heard of them before, but after listening to them a bit beforehand, I wanted to check them out. And I don’t regret it. This was good. Actually surprisingly good. We got vocals swinging between growling and beautiful singing, something I’ve noticed more and more bands are embracing. The guitarist was enormous. I don’t think he stood still for more than two seconds at a time while headbanging with his long “braided” hair. They delivered a good show with strong songs, although I would gladly have liked even more of the clean singing. -Tom-
SIGTYR
I had no plans of seeing them, but wanted to give them a chance. Sigtyr from Sogn play black metal that reminds me a bit of Norwegian black metal from the 90s. Nothing to complain about regarding the aggression in the music. They don’t move around much on stage, but that may be because of the small stage. And there isn’t much headbanging going on when the members are like the undersigned; bald. -Tom-
ADEPT
Hardcore and catchy tennis-sock metal from Swedish Adept. The vocalist proved that tennis socks are definitely not dead yet, and apart from all the tattoos, the Nike shorts, white sneakers and t-shirt make him look like a tennis player. The vocalist delivers tons of energy. Unfortunately, the guitarists don’t deliver quite as much energy, appearing more occupied with their guitars, but the audience kept things going and made sure security had enough work to do once the crowd surfing started. -Kvile-
OLD MAN’S CHILD
Time for one of the festival’s most exclusive concerts, Old Man’s Child. The band started playing live again last year, but for me it had been 31 years since I last saw them live. The audience knows their time to show up, and it’s pretty packed with people happy that the band has started up again. Vocalist and guitarist Galder does a great job, and the entire band plays and sounds perfect. Old Man’s Child deliver the full package with black metal makeup, symbols and lighting. Thankfully the sound is good, which is necessary for this type of music. -Kvile-
Not every day we get two reviews of the same band, but here someone wanted to give the band a chance while seeing them for the first time, even though this isn’t usually the genre they listen to…
OLD MAN’S CHILD
I’ve had the opportunity to see them before, but I’m not really into the genre. Still, I wanted to give them a chance. And it caught me to a certain degree. It’s heavy, it’s brutal, but there’s something about Galdar. Something I can’t quite put my finger on. He has cool makeup, but at the same time he’s a smiling “teddy bear” with a charm few people manage to pull off. Fun while it lasted. -Tom-
BEFORE THE DAWN
Time for more Finnish death metal, this time on the small stage. Before the Dawn blend growls and clean vocals with brutal death and more of a Gothenburg sound. The vocalist sings with authority and impresses with a strong death voice and the festival’s longest dreads. The band reminds me of Finnish Wolfheart, who were the first band on the main stage, perhaps not too surprising since it’s the same man behind both bands. -Kvile-
BEYOND THE BLACK
WOW! I only have one thing to say: WOW! This was without question the best concert of the day. It’s the first time I’ve heard this German band live. I had them on my “must see” list after listening to them beforehand. This is in the same genre as Within Temptation and similar bands. Female vocals bordering on opera while still staying within the rock genre. In this genre, costumes matter. And tonight Jennifer appeared in a fantastic outfit that especially the men out there appreciated. Musically they are on the same level as the other big names in the genre. Something unusual was that they started with their best songs. At the same time, that got the audience going again after a long festival day. From me, this band gets a straight six on the dice. Great songs, beautiful voice, costumes — the whole package was there. The only downside, although it’s a general issue with the stage today, is that I miss stage props. Some gothic elements on stage would have fit perfectly here. -Tom-
DARK TRANQUILLITY
Two years ago vocalist Mikael Stanne visited Karmøygeddon with the supergroup The Halo Effect, and this year he returned with his main band, Dark Tranquillity. Just like last time, Stanne begins the concert by running to the edge of the stage and leaning out toward the audience with a huge grin. Throughout the concert the entire band shows that they couldn’t possibly have a better job. Dark Tranquillity has a broad range from calm to heavy songs, but tonight it was mostly heavy music with plenty of growling. Well past midnight, toward the end of the concert, it naturally became a bit thinner among the audience, but the band kept the energy alive. Gothenburg metal is a worthy ending to the festival’s first day, even if the vocals drowned slightly in the sound mix. -Toril-
FRIDAY
UBUREN
Day two starts with just as much force as day one, and once again from a relatively local band. The trio Uburen from Sandnes wakes everyone up with dark, heavy black metal, and even though this is the one festival day blessed with blazing sunshine, the small stage still fills up nicely. Despite the band consisting of only three members, the sound is massive. The soundscape, hoods and black metal makeup create a huge contrast for people coming in from the sunlight outside. And the contrast to the next band becomes equally big… -Toril-
MUR
Icelandic Múr create atmosphere with heavy riffs and long passages. The vocalist plays a keyboard guitar and stretches the opening before things turn brutal. It takes courage to stand there with such a slow start and such a radical shift in soundscape, genre and atmosphere. Possibly one of the festival’s most unusual acts, but technically very well executed and with a strong vocal performance. -Kvile-
WHEEL
Day 2 started with Wheel… Or rather, with technical problems. For more than 20 minutes this Finnish band struggled to get the correct monitor sound in addition to several other technical issues. During those 20 minutes the drummer sat there hammering steadily on the snare drum. Something we grew rather tired of while listening to Finnish swearing. Once they finally got going, the little I heard sounded good. But I had to rush off and was left with an unbearable drum march stuck in my head. If I come across them again, they’ll get another chance. -Tom-
IOTUNN
Iotunn’s latest album is more marked by melody than the previous one, but the concert didn’t really reflect that. Powerful music carried by perhaps the festival’s best vocalist, so well hidden beneath his hood that he probably couldn’t see beyond the photo pit. Iotunn’s fans were served exactly what they wanted with great sound and a calm, controlled show. -Kvile-
VINTERSORG
Swedish Vintersorg brings more joy than sorrow, even though vocalist Vintersorg has the festival’s best stone face. Vintersorg is at their best when Swedish folk singing spices up the music. Soon we are heading straight “Till fjälls”. A shame Swedish gets replaced with English between songs. It was about time they crossed the border again after many years away. -Toril-
THE SPIRIT
German The Spirit play brutal yet melodic death metal on the small stage. The band sounds great and the guitarists impress with their solos — and one guitarist with the festival’s longest hair. It’s not completely packed, something the nice weather probably contributes to. The set overlaps with fellow Germans Kissin’ Dynamite, who play rock at the opposite end of the scale, so halfway through the concert I move on to catch some stadium rock and singalongs on the big stage. -Kvile-
KISSIN’ DYNAMITE
Kissin’ Dynamite are a typical love-it-or-hate-it band. Or as the Germans themselves say, “Love me, hate me.” The stadium rock works perfectly on the main stage, and partial singalongs begin from the very first song “DNA”. The vocalist is a skilled, confident singer and frontman, and when he’s not singing he owns the stage even more through crowd interaction, energetic arm waving, jumping and bouncing around. He makes us feel like we’re standing in a massive arena with hundreds of thousands of people, even though the audience is a bit scattered. If you don’t like slick guys with open shirts, this probably isn’t for you. -Kvile-
ROY KHAN
I was very excited to see Roy “back in business”. He was going to perform Kamelot songs. Could he still reach those high notes? I had seen some YouTube clips and was skeptical. He stayed away from the spotlight for a long time, but many people welcome him back. Me too. The man knows his craft, no doubt about that. But he struggles to reach those high notes he’s so famous for. Sometimes he hits them, but other times it becomes more effort than quality. I would gladly see Roy again. But maybe try making some original songs where you don’t have to strain yourself so much. Because you absolutely have the rest of the package. -Tom-
HAVUKRUUNU
The Finns know exactly what they’re doing when they blend strong guitar riffs, aggressive black metal and atmosphere. They use Viking choirs that tone down the aggression, making the songs both catchy and easy to enjoy. It was obvious the concert hit home with the audience, and crowd surfing was spotted by the small stage. They’ve received fantastic reviews for their latest album “Tavastland” and could easily rank among the best metal bands of the year. This was great. -Kristin-
HARDCORE SUPERSTAR
I’ve seen the band from Gothenburg many times before and they were one of the acts I looked most forward to this year. They always deliver huge energy on stage. Especially Jocke. I’ve heard he clocks 20,000 steps during a concert. Karmøygeddon was no exception. I don’t think he stood still for more than two seconds at a time. Tonight they delivered slightly below their normal level. It seemed like Jocke didn’t completely have his voice with him throughout the show. I’ve heard them better, but still — it was a solid concert. Definitely worth seeing if you haven’t seen them before. -Tom-
SETYOURSAILS
I had absolutely no expectations beforehand. Hadn’t heard of the band or listened to them. So this became a completely new experience. The band is young with an energy that blows you away. The female vocalist “screams” at the top of her lungs, but with a charm capable of knocking you flat. She is extremely active and deserves a bigger stage than the small one she got. The music is brutal and uncompromising while still being genuinely good. The band also delivers a strong performance and together it becomes pure dynamite. -Tom-
SEPTICFLESH
The Greek symphonic death metal giant Septicflesh took the stage, and with a reputation for grand live shows, expectations were naturally high. The concert started with a rather long but very cool intro. With their characteristic blend of symphonic elements and brutal death metal, the band created an intense and theatrical atmosphere from the very beginning. I noticed how the vocalist’s deep voice carried well above the heavy soundscape, and how solid the interaction between the band members appeared. The audience responded with enthusiasm and energy and clearly appreciated a very well delivered concert experience. -Kristin-
ACCEPT
“Accept.” Yes, in quotation marks. When only one member remains from the glory days, maybe they should have called themselves something else. UDO has more original members than Accept. For me, who has followed the band since the early 80s, it feels wrong. But with that said, “Accept” is still a very good band. Mark Tornillo has a great voice that resembles Udo’s a little, while still being very different. Maybe he’s even the better vocalist. Tonight we were served classic after classic. A solid experience, though there’s still that small feeling that it never becomes completely right. Wolf is a leader. He knows he “owns” the band and shows it. They are tightly coordinated, and every member knows exactly what they are doing. We knew what we were getting, and we got it. -Tom-
SATURDAY
CAPTAIN BLACK BEARD
A band I had never heard of before checking them out ahead of the festival. They started day 3 in front of tired festivalgoers. It was sparse at first. But then — bang. Once the band kicked in, something happened. The vocalist’s voice is absolutely incredible. More and more people realized it, more and more gathered, and they walked away awake and smiling. Surprisingly good from this AOR band. This is something I definitely want to see again.
A small additional detail. This is the band of the guitarist from Metalite. I only realized that after receiving a guitar pick with “Metalite” written on it. I thought he had given me the wrong one, so I checked it out. And yep. It was true. It’s the guitarist who started this band, which has been around for nearly 20 years without completely reaching the big heights. Something I honestly don’t understand. Because this was one of the two highlights of the festival. -Tom-
THRON
The German black metal band Thron delivered an uncompromising and intense performance. The expression was dark, raw and unfiltered, hitting the audience immediately. The vocalist delivered a fierce and convincing performance, where the corpsepaint further strengthened the visual expression. The band delivered an ice-cold and brutal show with conviction and power on stage, something the audience responded very well to. -Kristin-
SELF DECEPTION
Yet another new band for me. I started wondering a little when I met the band in the staircase on the way up to the stage. Had I suddenly traveled back to the 80s? The bassist wore a fluffy pink bucket hat and pink details everywhere. Once they entered the stage, the band completely changed character. Said bassist, chewing on some kind of glowing object in his mouth and wearing a scarf over his face, pounded away on his bass. Then a vocalist with war paint stormed in and took over the show. A mix of musical styles I don’t quite understand what actually is, though at times it sounded really good, but I still don’t fully understand the need to scream that much when you have such a good singing voice otherwise. But that’s just my opinion. -Tom-
NEONFLY
British/Irish Neonfly have advanced from the small stage two years ago to the main stage. Last time they suffered technical problems, which they solved brilliantly with audience singalongs, but this year’s concert ran flawlessly. The band had prepared a proper show that started with a “dance performance with glowing rings” by two Norwegian women who later returned with fire rings during the show. Meanwhile the bassist performed fire breathing. But even with all this spectacle, it’s still the energy of the band — and especially the vocalist — that stands out the most. The vocalist kept a friendly tone with the audience and also took a trip out into the crowd, something that always creates atmosphere. Possibly the festival’s most entertaining concert. -Kvile-
SAOR
I was really looking forward to seeing the band again, this time at Gassco. With their unique blend of atmospheric black metal and traditional folk elements, the band created a soundscape that clearly stood out in the festival lineup. The songs build slowly, allowing the guitarists to develop the melodies, while the inclusion of bagpipes and flute contributes strongly to the Scottish identity. At the same time, the folk elements could occasionally feel a bit dominant in the soundscape and disturb the flow of the heavier sections. But these are professional musicians who clearly know what they are doing, and overall they delivered a very well executed concert experience for those who enjoy atmospheric metal. Well delivered. -Kristin-
AMBUSH
Then it was time for the band that completely captivated me and several thousand others at Time to Rock last year. Everyone walked away smiling. I’ve spent an entire year longing to see this Swedish band again. And finally the day arrived. I was lucky enough to sit down with the band the day before. Friendly Swedes, every single one of them. I recruited several people who originally weren’t planning to attend the concert, and they definitely didn’t regret it. Many new fans were made. This is the legacy after the old legends now reaching retirement age and sadly leaving us one by one. Oskar possesses a vocal range few others can match. He nails the high notes perfectly to roaring applause. Many people will compare them to Judas Priest. I’m not entirely convinced. Not musically, not vocally, though I can understand the comparison when it comes to stage presence and guitar work. Many people left this concert with a brand new favorite band. If you’re going to check out a new artist or attend a concert, I strongly recommend this band. -Tom-
ANNISOKAY
Next up was the German metalcore band. They featured two vocalists alternating between growls and clean vocals, giving the concert a dynamic that kept the audience engaged throughout the set. One of the vocalists was in constant motion on stage, so there was no shortage of energy here. The crowd responded immediately, and it was obvious many were swept away by the combination of heavy riffs and catchy sections. The German metalcore band managed to create great contact with the audience and delivered an energetic and crowd-friendly concert. A solid concert experience where Annisokay showed exactly why they’ve established themselves as a strong name within modern metalcore. -Kristin-
MUSTASCH
Swedish Mustasch are perhaps the festival’s most rock-oriented act, although some headbanging and V-shaped guitars naturally belong here too. The vocalist has kept going since 1998, while the rest of the band only has a few years under their belts. You wouldn’t notice it though, because the band is tightly coordinated. Since we once again don’t get house band Backstreet Girls this year, it’s great to get some hard rock and boogie instead. -Kvile-
INSOMNIUM
Insomnium are back, and Finnish melodic death metal keeps security busy helping crowdsurfers safely down into the photo pit throughout the entire concert. The sound and song selection work perfectly, and the band once again seems to enjoy themselves in Norway. The guitarist sports a stylish Dark Throne shirt. Both band and audience exchanged a loud and mutual “kiitos”. -Toril-
KVAEN
Kvaen from northern Sweden receives well-deserved reactions from the audience. This is catchy, technical black metal with impressive guitar solos. The vocalist works well as a frontman, but his solos impress even more. Even though it’s brutal, the underlying melodies in songs like “The Ancient Gods” are extremely catchy. -Kvile-
CLAWFINGER
I had previously seen Clawfinger at Copenhell. There I became fascinated by Zack’s personality. The music wasn’t entirely my thing, so I was looking forward to this concert for that reason. At Copenhell he stagedived and “sang” while surfing across the audience. I hoped he would do it again, but unfortunately not. Something many people were waiting for also never came: the mega-hit “Nigger”. They don’t play it live, and they also made that clear from the stage when the audience shouted for it. Are they afraid of being sued? After all, it’s an anti-racist song. What other band refuses to play their biggest hit? Zack is still a true stage personality regardless, though musically I’m probably not completely won over, but I won’t say I’ll never see them again. -Tom-
THRONE OF KATARSIS
Even before the band entered the stage, the audience was met with the sound of church bells and countless candles on stage. And with corpsepaint and spikes, everything was perfectly set for an experience of ritualistic character. They delivered a raw and unfiltered performance where the cold riffs and intense vocals strengthened the dark atmosphere. For the undersigned, this surprisingly became one of the highlights of the festival. Both the atmosphere and the traditional side of black metal enhanced the overall experience. -Kristin-
ABBATH – Doom Occulta
Karmøygeddon often closes the festival with a cover band. This year we got a twist with Abbath ending things with Immortal songs. Abbath is obviously having the time of his life, and with strategically placed fans making his hair blow dramatically, he appears almost like an (anti)god while introducing classics such as “One by One” and “Sons of Northern Darkness” in his usual nonsense language. The man gives everything of himself and showcases some truly impressive tongue gymnastics. Combined with the makeup, it’s almost enough to make Gene Simmons threaten legal action. The sound has occasionally been somewhat muddy on the main stage, but once again it sounds great when the headliner plays. Even with all the humor and fooling around, it’s impossible not to notice the quality of both the music and the band, especially when the song openings hit perfectly after a small nod from the boss himself. Abbath works perfectly as the festival closer: a journey through highlights from Immortal’s discography delivered with authority and a twinkle in the eye. -Kvile-
With Abbath, darkness falls and seals the gates of this year’s Karmøygeddon. The cold crept in, riffs cut through the night, and this year’s festival drew its final breath. As always, it has been a true pleasure to walk among kindred souls here. We tip our hats to Johnny and his crew, who work day and night to make sure all of us — musicians, audience, crew, press and many others — have a wonderful experience, something we once again had this year just like every year before. We hope to return when the darkness calls again next year. With that, we at Helvete Magazine thank you for this year and hope for a joyful reunion next year.