Kort om festivalen:
Time to rock er en forholdsvis liten festival med max. kapasitet på 7 500 og «lillebroren» til den langt større Sweden Rock noen få mil fra festivalen. Selv om festivalen er liten, drar de mange bra band uten de store trekkplastrene som «storebrødrene» gjør. Time to Rock ønsker å være en festival for publikum. God plass og god pris. Vi ble møtt av pressesjefen som ga oss det nødvendige vi trengte. Vi følte oss godt tatt imot når vi kommer hit.
Festivalen starter fredag med en før-fest hvor inngangsbilletten ikke koster mer enn 399,-. Dette innbyr til at flere får en smak av rock og tar gjerne med hele familien. Det er godt med plass for alle og nok av plasser for å få seg noe mat og drikke. Lite køer er det også. Man er ikke på festival for å stå i kø. Festivalen er i toppskiktet på oppdateringer før og under festivalen med oppdateringer på sosiale medier. En liten sak jeg la merke til var at de gikk ut på sosiale medier med at det var køer i hoved-baren og fortalte at det ikke var kø i de andre barene. Service til publikum er viktig for festivalen.
Dag 2 av festivalen startet med lang kø i innslippet. Dette kom overraskende på arrangøren. Det skal jo ikke være kø på Time to Rock. At alle ville inn samtidig, var ikke tatt med i beregningene i år. Det var imidlertid ikke mye klaging å hente i køen. Mange er vant til kø på festival. Festivalen gikk ut på sosiale medier og sa at dette kom de til å gjøre noe med på dag 3. Her er det en festival som faktisk ser på utfordringene og løser dem mens festivalen pågår og venter ikke til neste år. Dette står til og med på crew t-shirtene. «Vi løser det», Fantastisk!
Dagen derpå var det null kø. Selvfølgelig hadde dette også noe med hvilke band som starter dagen, men de hadde gjort innslippet mer effektivt. Søndagen bød til og med på sol og grei temperatur, så vi kunne ikke klage denne dagen. På kvelden kom dessverre regnet tilbake i perioder. Folk trakk under tak. Noe det er rikelig med på festivalen.
Siste dag av festivalen ble tung for mange. Det tok litt tid før folk kom skikkelig i gang. Solen kom, og det ble til slutt den beste dagen på festivalen.
Det har blitt en diskusjon på sosiale medier etter at det ble sagt at festivalen vil utvide campingområdet og ta imot 200 ekstra bobiler/vogner samt øke kapasiteten på festivalen med 600 mennesker. Folk er redd for at dette blir en årlig greie at de sakte, men sikkert øker kapasiteten og mister sin koselige atmosfære. Etter årets festival frykter jeg ikke 600 flere i publikum, men om det blir snakk om 6 000, så er saken en annen. Festivalen bedyrer at dette ikke kommer til å skje, og jeg tror dem. Festivalledelsen ønsker at dette skal være en koselig festival slik de selv vil gå på. Ikke en festival som trøkker inn alt for mye folk. MEN de må gå i pluss for at festivalen skal være liv laga. Og i dag blir alt dyrere, mens festivalen vil holde lave priser. Da må de ta inn flere folk. Så enkelt. Men trangt blir det ikke. Kanskje under de mest populære artistene, men du står allikevel langt fremme og ser scenen uten problem. Og festivalen har ikke storskjermer. Det trengs ikke. Etter å ha vært både på Sweden Rock Festival og Time to Rock, vil jeg si jeg foretrekker å se artistene, ikke se dem på storskjerm som man ofte må på Sweden Rock da det er for mye folk. En vesentlig sak jeg la merke til var at det var så og si ikke søppel å se på bakken. Hverken tomme plastbeger eller annet søppel. Og de har langt færre søppeldunker enn andre festivaler. De frivillige skal ha deler av æren, men å se publikum som faktisk bruker søppeldunkene er helt fantastisk. Det var så rent rundt oss at det var trivelig å gå der.
Litt fakta om årets festival. Kapasiteten i år har vært 6 000 – 7 000. Det ble ikke utsolgt. På førfesten var det ca. 4 300 billetter solgt. Lørdag og mandag ca. 5 500, mens søndagen ca. 5 000. Dette er en liten økning fra i fjor. Festivalen har planer om å øke litt til neste år. En max. kapasitet på 8 000 og de ser på å øke området noe for å kunne tilby komfort for publikum.
Igjen må jeg si at festivalen har lykkes. Fått inn skikkelige toaletter og ikke minst plass for vask av hender. Det som kan bli bedre er…. ja… hva kan de bli bedre på? Kommer faktisk ikke på noe. Jeg sier bare…Test ut festivalen. Du kommer ikke til å angre. Takk, Time to Rock for at dere er der for oss som liker rock.
FREDAG
Bourbon Boys åpnet festivalen for vår del. Et band man ikke forventer på en rockefestival. De spiller country, men som vokalisten Pär Hulkoff sier; «hvem liker ikke country»? Nevnte Pär er også vokalist i Raubtier og Hulkoff som undertegnede har sett ved flere anledninger. Jeg må si meg enig i Pär. Country er noe mange synes er ok å høre på. Bourbon Boys er kanskje det bandet jeg synes han passer best i. Dette var en bra konsert hvor vi som var til stede koste oss, men ikke nødvendigvis måtte stå foran scenen og se hele konserten. Her kunne man gå rundt og bli kjent med området samtidig som man hørte på god country.
Bullet har jeg sett noen ganger. Og jeg må nevne at vokalisten Dag Hofer er en meget dyktig kar som kan sammenlignes med Udo Dirkschneider og Brian Johnson (AC/DC). I tillegg til dyktige musikere blir dette en bra rockekonsert med mye pyro og låter som innbyr til allsang. Det er heldigvis ikke så fullt foran scenen, slik at alle ser godt. Avslutningsnummeret «Bite the Bullet» er deres største hit og her fyres det av med MYE pyro. Om man skal trekke noe på konserten, så kunne de ha kjørt en til to flere låter enn den lange presentasjonen av bandmedlemmene og lang gitar-solo. Under siste låt inviterte bandet The Üniverse på scenen. Et band bestående av tre svært unge gutter som er fremtiden. Bandet holdt også en konsert utenfor Coop lørdagen. Denne fikk vi imidlertid ikke med oss.
LØRDAG
Bonafide er bandet som har laget soundtracket til festivalen. Kanskje derfor folk ville inn og se dette fantastiske bandet. Et band som ligger der i overflaten, men som ikke har helt kommet opp enda. Det strømmet til med folk på sletten og det ble en trivelig start på dagen. Det så ut som at bandet koste seg på scenen og det gjorde vi også. Takk, Bonafide for musikken!
Hellgroove var et band jeg i utgangspunktet ikke skulle se, men fikk med meg noen låter. Har sett bedre band, men helt greit med 3 låter her. Ikke dårlig, men ikke helt der oppe. Den kvinnelige vokalisten var ydmyk og takket de som kom opp til flere ganger for de kom. Gøy at også forholdsvis ukjente band får slippe til på festival.
Riot V åpnet hovedscenen dette året. Bandet har holdt på i 50 år, men det så ikke ut som noen av medlemmene var født da bandet så dagens lys. De trekker godt med folk selv om været er så som så. De har en stor katalog og mange fans, men undertegnede synes vokalen ble litt for spe. Det hadde ikke det store registeret. Men for all del, dyktig band og dyktig vokalist når han holder seg til de lyse tonene. Andre gang på få år jeg ser dem, og det holder.
Ambush leverte kanskje dagens beste konsert. Jeg sier bare WOW! Og flere med meg som tok turen til den minste scenen fikk et fyrverkeri av en konsert. Jeg hørte flere si at dette var knallbra etter konserten. Her fikk vi alt. Pyro, ekstremt dyktig vokalist og et band som til tider kan minne om Judas Priest. Om du ikke har hørt eller sett dette bandet tidligere, gjør det. En sterk sekser på terningen og ja, dette skal sees igjen. Uten tvil! Det er utrolig gøy når et band du ikke har et forhold til og leverer så bra. Ambush, dere har fått flere nye fans!
Laura Cox sveipet jeg innom på leit etter noe å spise. Ingen tvil om at hun kan sine saker, men om det var rette plassen her i Knislinge er jeg litt usikker på.
Eclipse så vi på Karmøygeddon og slo av en prat med vokalisten. En hyggelig kar og en kruttønne på scenen. Svenskene har oppfostret 2 kruttønner med navn Erik. Og begge er helt der oppe blant dagens unge vokalister. Vi så frem til denne konserten da vi visste at det kom til å bli bra. Og det ble bra. Ikke noe nytt, men allikevel en band og en vokalist som koser seg på scenen og leverer varene til de grader. Har du ikke sett Eclipse og liker «glad rock» er det bare til å lete opp hvor Eclipse skal spille neste gang.
Korpiklaani er et finsk band som er litt vanskelig å sette i bås. Her får vi både trekkspill, fiolin og sjamantromme, samt litt joik. Folk-metal er kanskje det nærmeste du kommer. Det er litt spesielt når vokalisten kommer inn med trommen sin og starter ballet. Litt samisk joik kom det også med jevne mellomrom. Sjarmen på scenen var totalt fraværende. Du var heldig om du fikk et smil eller to. Det virket som det var et ork å opptre på festivalen. Det er andre gangen jeg ser dem, og det spørs om det blir en tredje gang.
Firewind med Gus G i spissen leverer en grei konsert. I alle fall det jeg fikk med meg. Gus G burde ha vært en annen plass, men «valgte» Time to Rock. Firewind har holdt på noen år, men har ikke helt nådd de store høydene. Det var ikke så mange som stilte opp på denne konserten. Gus er nok vant til litt flere publikummere den tiden han spilte gitar for selveste legenden, Ozzy Osbourne.
Nestor var en av grunnene til at jeg dro på Time to Rock i år. Etter en fantastisk konsert på Sweden Rock Festival, var forventningene store. Og de innfridde til gangs. Med et lasershow uten like var det hakket bedre enn sist. Nestor trenger absolutt å spille i mørket og ta med seg sitt lasershow. Musikken er i og for seg meget bra, men laser ga prikken over I’en. At bandet er på rett vei, det er det ingen tvil om. Bandet startet opp for mange år siden, men tok en lang pause før de startet opp igjen for få år siden. Det var en god ide. Har du ikke sett dem før, vil jeg anbefale å ta turen. Og helst på kveldstid eller innendørs.
Dirkschneider med Udo i spissen sa for noen år siden at han aldri skulle spille Accept låter igjen. Mange ble skuffet og «krevde» at han tok dem frem igjen. Og nå er Dirkschneider/Udo også fått med seg det gamle Accept medlemmet Peter Baltes. Så pr. i dag er de mer Accept enn Accept selv. Udo har også med seg sin egen sønn på trommer. De har nå turnert en stund med albumet «Balls to the Wall». Det er her du finner låten med samme navn. En monsterhit innen metall. Albumet hadde kun 10 låter, som Udo selv sa, så han la på noen andre klassikere til konserten. Deriblant «Fast as a shark» som er en av undertegnedes favoritter. Jeg føler jeg har hørt Udo bedre mange ganger tidligere, men hans nærvær og Peter Baltes på bass gjør at dette blir en bra konsert.
SØNDAG
Asomvel startet søndagen. Det merkes at det ble sent dagen før, for det var ikke mange som kom seg opp til denne konserten. Om det var bakfylla eller de lange køene i innslippet på lørdagen som var årsaken vites ikke. Konserten i seg selv ga meg ikke så mye annet enn at de er dyktige innenfor sin sjanger. Om vokalisten prøver å etterligne Lemmy med vilje eller ikke, vites ikke, men det er en viss likhet der.
The Mind Palace var et band jeg ikke hadde tid til å se, men da Asomvel ikke helt tiltalte meg, tok jeg en tur opp på den minste scenen for å få med meg slutten av konserten. Og glad er jeg for det. Det var absolutt hørbart. Den kvinnelige vokalisten hadde både en vakker stemme og et sjarmerende vesen. Bandet har ikke vært aktivt lenge, og jeg vil tro de fikk noen nye fans på Time to Rock. Jeg skal i alle fall høre mer på dem. Er lett rock som passer fint midt på dagen på en festival. En godkjent konsert og jeg håper jeg får sett en hel konsert med dem i fremtiden.
The Wildhearts er nok et nytt bekjentskap selv om bandet har vært med en stund. Bandet ledes av David Leslie Walls, bedre kjent som Ginger Wildheart. Han var med i mer kjente The Quireboys i et par år før han startet sitt eget band. Et band som er hardere og mer punk enn hans forrige band. Jeg fikk ikke helt tak i musikken, men han har humor. Han kom med morsomme kommentarer underveis og ikke minst når han skulle stemme gitaren samtidig som han skulle snakke med publikum. Det gikk så som så, men han fikk frem latteren på sletten. En helt ok konsert alt i alt, men ikke noe must å se igjen.
Cobra Spell var en ekstrem overraskelse. Aldri hørt før, aldri sett før. Men dette bandet kan sine saker. De løper rundt og flørter med publikum, og er tilstede gjennom hele konserten. Bandet består av 4 damer og en mann denne kvelden, og man kan si at dette er et internasjonalt band da medlemmene kommer fra ulike deler av verden. Musikalsk er det meget bra, og stemmen til Kris Vega er helt der oppe blant de beste. Man får litt 80 talls metal vibes, men har en egen vri på ting. Bandet er ungt og lekent og har en stor karriere foran seg om de står på og leverer bra live. Jeg ser dem gjerne igjen.
DARE ledes av Darren Wharton, tidligere keybordist i Thin Lizzy. Jeg så DARE på Sweden Rock Festival for mange år siden og likte det jeg hørte. Han leverer soft rock med en veldig bra stemme. Kanskje en inngangsport for de som ikke liker rock. At han har sjarme og tilstedeværelse er alltid et pluss. Han koser seg på scenen. Og det gjør vi også.
Oomph var også noe helt nytt for meg. Hadde hørt meg litt opp på forhånd og lurt på hva dette var for noe. Det virker noe spesielt. Men så tok jeg så feil. Dette er et band som spiller tysk industrirock. Lett å tenke Rammstein her med tyske tekster. Men dette er noe helt annet, samtidig som det er ganske likt. Vi får ikke et Rammstein-show, men vi får en konsert som er over all forventning. De som ikke har sett dem før visste ikke hva de fikk, men gikk derfra med en ny favoritt. Dette bandet har hatt innvirkning på mange band. Deriblant nevnte Rammstein. Bandet har vært med siden 1989. Ny vokalist i 2023. Uten at jeg hørte dem før, så gjør han sakene meget bra. Smiler, geiper og koser seg på scenen. Og kommer ikke utenom «Pavarotti» look a like. Dette var en av de beste konsertene på hele festivalen. Og det fra et ukjent band for min del.
Eläkeläiset er et band du må skjønne konseptet til for å forstå og like det du ser. Jeg dumpet borti dette finske bandet for mange år siden på Sweden Rock. Og det ble fort et band jeg ville se igjen. Med finske tekster skjønner man ikke en pøkk, men det gjør overhode ingenting for man hører med en gang hvilke låter de spiller. De gjør nemlig cover av kjente låter. På finsk, på trekkspill, på en tromme (og symbaler) og stortromme formet som en terning. Man vet at her kommer man til å få noe annet enn det som er ellers på festivalen. Og dette er kanskje den konserten folk koser seg mest på. Fra «Hva f**n er dette», til dansing med andre i publikum. Ja, her ble det ikke den vanlige moshpitten, men dansing midt blant publikum. Sammen med naboen. Arm i arm. Folk gikk derfra leende og smilende i flere minutter etter konsertslutt. Må oppleves. Jeg er glad jeg fikk sett dem en gang til.
Michael Schenker med Erik Grönvall er velkjent for de fleste som kjenner til sjangeren. Michael har vært innom band som Scorpions og UFO. I kveld har han fått med seg ingen ringere enn Erik Grönwall på mikrofonen. Kanskje den beste vokalisten Sverige har for tiden. En kruttønne som ikke kan stå stille. Han løper rundt og er leken på scenen. Denne kvelden står UFO låtene i sentrum. Låter jeg i utgangspunktet ikke har hørt mye på. Men med Erik på vokal måtte dette bli bra. Og det ble bra. Selv om Michael selv ikke gjør så mye ut av seg, redder Erik inn en godkjent konsert.
Joe Lynn Turner har endelig kastet parykken! Hvorfor han ikke har gjort det før, vites ikke. «Alle» visste jo at han brukte parykk. Og man må ikke på død og liv ha hår i rocken i dag. Joe har vært med i mange band, men i kveld sto Rainbow og Deep Purple i sentrum. Gode gamle låter som han selv sa at ikke ble spilt noe særlig av «de andre». Joe har totalt mangel på sjarme og får du et smil er du heldig. Konserten gikk samtidig med Praying Mantis, som jeg hadde lyst å se, så gikk derfra med et skuldertrekk etter 3 låter for å se de andre bandet. Jeg kom imidlertid tilbake da de siste låtene, og gjerne de mest kjente låtene kom. Da tok det seg opp. Ok åpning, mye bedre slutt.
Praying Mantis har jeg sett et par ganger før, og likte det jeg så. Derfor ble det spurtet opp til denne konserten sammen med resten av pressekorpset etter 3 låter med Joe Lynn Turner. Det ble bare sagt «Praying Mantis NÅ» og vi løp. Heldigvis nådde vi slutten av gromlåten «Turn the Tide». Gruppen regnes innenfor NWOBHM bølgen, men er litt mer soft enn sine brødre i Iron Maiden og Saxon. De leverer en jevn og god konsert som er mer «siste låt før vi stenger». Et bra band som aldri har nådd helt opp til sine mer kjente brødre. Det ble bare noen låter her før ferden kikk tilbake til Joe for noen siste låter.
MANDAG
Alien steppet inn for Black Ingvars på kort varsel. Jeg hadde gledet meg til litt danseband i rockedrakt, men Alien var ikke noe dårlig erstatning. Alien spilte også på årets Sweden Rock, hvor jeg gikk glipp av dem. Så det var helt greit å få dem med seg denne gang, selv om regnet holdt på å stoppe meg. Det sluttet idet Alien gikk på scenen. Alien har vært med siden slutten av 80-tallet og har levert noen hits som er der oppe, men som band har de aldri nådd helt opp. De kan kalles et melodiøst rockeband som passer perfekt til å åpne siste dag på festivalen. Folk er sliten og trenger en myk start.
Mikkey Dee & Friends åpnet «stor scenen» denne dagen. Mikkey er vel et ikon i Sverige, for her samlet det seg mange folk. Og det forholdsvis tidlig på dagen. Ingen tvil om at han er en av de beste trommeslagerne der ute og mange ble overrasket over at han valgte Scorpions etter Motorhead. Og det er sistnevntes låter som står i fokus. Som Mikkey selv sa «Vi er midt i en Scorpions turne, men det er alltid plass for litt Motorhead». Og Motorhead ble det. Men ærlig talt. Han må da ha nok av venner som gjør Motorhead bedre. Jeg personlig synes flere av tribute-bandene der ute har bedre vokalister enn den han hadde med seg her. Det var ikke i nærheten av Lemmy takter over vokalen. Selv om han nok er en dyktig vokalist ellers, så var det ikke en innertier her.
Smash into Pieces sin ene gitarist har nylig falt på scenen og fått noen skader. Jeg var derfor usikker på om de kom med den vanlige line-up’n. Det hadde de ikke. De hadde fått inn en erstatter uten at det merkes noe særlig på lydbildet. Konserten ble ca. 20 min forsinket pga. Tekniske problem. Hvilke tekniske problem vites ikke, men en av greiene til bandet er trommisen Apoc sin maske. I dag lyste den ikke. Om det er nok til å utsette en konsert? Håper ikke det. Jeg har nå sett bandet 5-6 ganger og må si dette var en av de mest tafatte konsertene jeg har sett med dem. Ja visst, de er flinke, men de manglet gløden, energien og det ble en kjedelig affære. Og at dette har blitt et band for den yngre garde var det ikke tvil om. Fra en snittalder på ca. 40 til år var ekstremt. Det var mer småunger her enn på noen andre konserter jeg har vært på. Det var sjokkerende mange. Om ikke halvparten, så var det ikke langt unna.
Darren Wharton`s Renegade ble Darren sin andre opptreden på denne festivalen. Først med DARE og så nå med Renegade. Som kjent så er Darren tidligere keybordisten til Thin Lizzy. Og Renegade kjører nettopp Thin Lizzy låter. Jeg har sans for Darren sin stemme og han koser seg på scenen her. Akkurat som han gjorde med DARE. Jeg liker Thin Lizzy, men fikk dessverre ikke min favorittlåt «Whiskey in the Jar». Hvorfor den ikke ble spilt vites ikke, men gikk litt skuffet derifra etter konserten.
Majestica er et band jeg ikke hadde sett før. Ledet av Tommy Johansson, som bl.a. har vært innom Sabaton. Musikken kommer under kategorien power metal, som er en sjanger jeg har sansen for. Jeg gikk derfor dit med store forventninger. Han er dyktig på gitar, og han har en bra stemme, men jeg ble litt lei etter hvert. Låtene fenget meg ikke og det ble alt for mye lyse toner. Hele tiden. Det ble for mye. Dyktig, ja. Men for mye.
Battle Beast har vokst frem som en publikumsfavoritt. Mye etterspurt på festivaler rundt omkring. Også på Time to Rock. Og endelig kom de tilbake. Bandet har vokst seg stor på rekordtid. Finnene har en musikk som mange kan like. Fengende melodier og Noora sin unike stemme. Det er lett å kjenne igjen Battle Beast. Og i år har Noora fått på seg et nytt kostyme i forhold til i fjor på Sweden Rock Festival. Hun kjører spisse detaljer og en drakt som funker bra til hennes stil. Hornene i pannen er selvsagt med. Dette har vel blitt et av hennes varemerke. Battle Beast drar bra med folk, og det forstår jeg godt. For min del har jeg hørt dem så mange ganger og man må ha mat, så denne gangen ble det en halv konsert. Jeg vet jeg kommer til å se dem igjen innen få år.
Myrath er noe for seg selv. Har du ikke sett dem live så er det bare til å få det med seg. De kjører skikkelig sceneshow. Så hva er greien med Myrath? Bandet blander arabiske rytmer inn i metallverdenen. Og det funker ekstremt bra. Sammen med magedansere, flammeslukere og et sceneshow hvor det skjer noe hele tiden. Bandet fra Tunisia ble mest kjent i Sverige pga en opptreden på Sweden Rock festival for endel år siden. De spilte på den lille scenen, men dro til seg mange folk. Da et av bandene plutselig måtte avlyse ble de spurt om å stille opp på nok en konsert. Og de sa ja. Og de trakk til seg mange folk også her. Når de kom tilbake til Sweden Rock for 2 år siden sprengte de kapasiteten for scenen. Og de leverte et ekstremt bra show. Jeg husker at jeg på denne konserten ble trollbundet og Myrath måtte jeg se igjen. Og det skulle skje på Time to Rock. Jeg fryktet at det ville bli fullt på sletten og at jeg kom til å slite med å få en god plass. Men tydeligvis var det ikke så mange som hadde fått med seg hvor bra show de leverer. For her var det glissent blant publikum. Og hva de gikk glipp av. Bandet er dyktig, låtene er bra og med et sceneshow som kommer helt opp til de beste. Da tenker jeg ikke på overdimensjonerte show ala Rammstein, men etter dagens festivalstandard er det få som matcher Myrath. Se dem om du får anledning. Jeg tror ikke du blir skuffet. Hør dem om du vil ha litt annerledes metal, men samtidig meget bra metal. Gleder meg allerede til neste gang. Festivalens beste konsert. Uten tvil.
Krokus er en gammel traver innen rockeverden. De har holdt på i en mannsalder. 50 år feirer de i år. En anselig alder for et rockeband som aldri helt har nådd toppen. De kom litt i skyggen av de riktig store på 80-tallet, men de har levert jevnt og trutt med godlåter. Spør du en som liker metal, så ved de om Krokus. Spør du om de kan nevne 5 låter av Krokus blir det færre. Etter 18 studioalbum har de nok av låter å ta av denne kvelden på Time to Rock. De samler bra med folk og det er vel fortjent. Vi setter pris på band som har holdt ut så lenge uten å gi opp. beundrer har aldri blitt en stor fan, men ingen tvil om at de fortsatt rocker bra. Om det er siste gang de legger ut på veien, spekuleres det i. Så det er greit å ha sett dem en siste gang, men ikke noe minneverdig opplevelse.
Sonata Arctica avslutter festivalen for denne gang. En utakknemlig oppgave, da mange er sliten etter 4 dager med mye musikk og gjerne noe festing. Det ble glissent og færre ble det utover konserten. Det må være kjedelig for et band å stå på scenen og se folk strømmer ut fra området. Sonata Arctica har jeg hatt muligheten til å se før, men dette ble min første gang. Finnene gjør en grei konsert frem til kroppen min sa «nok er nok». Jeg vil gi dem et nytt forsøk ved en annen anledning, men det var ikke bra nok til at jeg holdt ut hele konserten.
Med det takker vi i Helvete Magazine for denne gang og håper vi sees igjen neste år.
-Tom-