Endelig klart for Tons of Rock igjen. En festival som har vokst seg stor siden de startet opp i Halden for over 10 år siden og hvor vi i Helvete Magazine har fulgt dem tett hele veien. Det har blitt en gedigen by fest, en folke fest og slekts treff, alt i en og samme pakke så her er det noe for alle og enhver mens rockens undertone er godt bevart igjennom det hele. Og første dag starter selvsagt med Tons of Rock sitt eget husband.
ONSDAG
Black Debbath
Som så mange ganger før var det selvfølgelig Black Debbath som åpnet festivalen på den største scenen av dem alle. Med sin unike blanding av blytung satire og storslagenhet, denne gangen med fullt trøkk fra St. Halvard guttekor, som var med på hele settet. Det ga låter som “Nei til runkesti på Ekeberg!” og “Dødsstraff uansett forbrytelse!” et pompøst og absurd løft som satte tonen fra start. Midt i settet tok Egil ansvar for sin tradisjonelle festivalquiz, en absurd og musikalsk mellomakt der publikum ble testet i alt fra norsk politikk til tungrockens historie, akkompagnert av tunge riff og glimt i øyet. Publikum lot seg rive med og latter og allsang satt løst til toner som “Problemer innad i Høyre” og “Grønn dame, rød klut”. Korets rene harmonier mot de tunge riffene skapte øyeblikk av ren festivalmagi. Mot slutten løftet bandet stemningen ytterligere med den vakre balladen “Voggesang til trønderen”, før guttekoret og publikum sammen avsluttet med “Tons of Rock” som en verdig hymne til festivalens ånd. Når selv det absurde blir vakkert, vet man at Black Debbath har levert. -Rune-
Fit For an Autopsy
Dette var første band ut for undertegnede i Moonlight teltet. Her var det mange oppmøtte for å høre festivalens første band. Publikum lot seg rive med fra første stund og moshpittene og crowdsurfingen var offisielt i gang. Dette var en bra start for de mange bandene i sjangeren metalcore/deathcore som skulle opp etter dem. -Kristin-
Alestorm seilte inn på Vampire Stage i strålende sol og dro i gang en times piratfest med badeender, sjøslag og headbangende fans. Christopher Bowes ledet mannskapet gjennom en hitparade av sjøsprø låter som “Keelhauled”, “Mexico” og “The Sunk’n Norwegian” – alt levert med uforfalsket energi og humor. Badeender i mega størrelse prydet scenen og publikum smådanset i gresset med ølkrus i været. Sceneshowet var fullt av catchy refrenger, rampete riff og glimt i øyet. Solen glinset i keytarens metall og publikum sang unisont med på “Drink” og ikke minst “F*cked With an Anchor”. Selv uten hovedscene eller mørkeffekter leverte Alestorm et lekent og energisk show som passet perfekt i solsteiken på Ekebergsletta med ren piratlyst og med metall i ryggraden. Stemningen blant publikum lover godt for videre fest og moro for fortsettelsen av festivalen. -Rune-
Landmvrks
Unge franskmenn i sjangeren metalcore/rap/metal i teltet. Her var det låter med gode vibes og i en fin mix av flere sjangere. Vokalisten entret scenen i rappe stil og vekslet mellom å synge på engelsk og fransk. Noen jeg traff nevnte at de var det franske svaret på Linkin Park. Lover godt for dette unge bandet. -Kristin-
Electric Callboy
Det tyske metal core bandet på Scream Stage startet med en introduksjonsvideo hvor de tester stemningen, lysene, lyden, flammene og konfettien for publikum før de kommer ut på scenen. Publikummet er i en energisk stemning og når bandet kommer på scenen blir det en stor fest. Bandet engasjerer seg med publikummet og de har også tatt med seg sin egen konfetti kanon som de bruker mot publikummet og oppfordrer dem til moshpit. Man kan føle vibrasjonene gjennom hele kroppen mens de fremfører sine låter. Electric Callboy viser tydelig fram at å fremføre og spille foran mennesker er noe de lever og ånder for og man kan føle at vibbene er høyt opp, eller rettere sagt helt til topps, hele tiden mens de spiller. -Scarlett-
Candlemass leverte en tung og majestetisk leksjon i doom under et stappfullt telt på Moonlight Stage. Fra første riff hadde de publikum i sin hule hånd og Johan Längqvists mørke vokal malte dystre landskap over Leif Edlings blytunge riff. Dette bandet har holdt det gående siden 1985 og 40 år senere er det klinkende klart; de gamle er fortsatt eldst. “Mirror Mirror on the Wall” skapte skikkelig stemning med allsang og fist-pumping doom-energi, mens “Solitude” og “The Well of Souls” fikk teltduken til å dirre i takt med basslinjene. Publikum var med på hver eneste tone. Candlemass kom, så og begravde alt annet i blytung tradisjon, slik som bare ekte doom-helter kan. -Rune-
Lorna Shore
Bandet har fått et gjennombrudd de siste årene og det er lett å forstå hvorfor. Will Ramos imponerer stort med sin sinnssyke stemmeprakt som går fra dyp growl til ekstreme hvin og diffuse lyder. Han har scenetekke så det holder og maner til store moshpitter. Låtene er sterke med symfonisk preg og i «To The Hellfire» kjørte de på med mye pyro mens vaktene ikke hadde annet å gjøre enn å ta imot crowdsurferene. Mitt høydepunkt på festivalen. -Kristin-
Dream Theater
Det amerikanske bandet Dream Theater starter med å avsløre hvordan trommene ser ut, noe som muligens var det eneste spennende med dette bandet for undertegnede. Publikummet er også mer roligere under dette bandet. Mulig det er fordi publikum er like gamle som bandmedlemmene som har holdt det gående i en mannsalder. Ettersom konserten fortsetter, så begynner også musikken å føles repetitivt allerede etter tre låter, i tillegg til at bandet er lite energiske på scenen. Den eneste action vi får er vel når vokalisten har en liten trenings økt ved å gå fram og tilbake rundt på scenen og bare engasjerer seg med publikummet når de vil de skal klappe til rytmen. I noen av sangene så det ut som at de brukte KI-video i bakgrunnen, noe som føles veldig billig og på kanten til latskap da de er såpass kjent at de burde ha god nok råd til å betale en animasjons-artist eller grafisk designer til å lage noe for dem. -Scarlett-
Whitechapel
Vi fortsetter i deathcore sjangeren i Moonlight teltet. Som forventet var det full trøkk og melodiske elementer. Frontmannen hadde masse energi og løp rundt på scenen. Alt i alt synes jeg at de leverte en bra konsert og musikken var inspirerende. -Kristin-
Powerwolf spilte på Vampire Stage og leverte et tett og dramatisk show på over én time. Med pyro, gotisk scenografi og Attila Dorns teatralske fremtoning ble publikum dratt rett inn i bandets mørke metal-univers. Det var høyt tempo fra start og publikum responderte entusiastisk med allsang og klapping i takt med bandets pompøse og energiske fremførelse. Settet inneholdt kjente låter som “Incense & Iron”, “Army of the Night” og “Demons Are a Girl’s Best Friend”, og bandet fremstod både presise og scenevante. Sceneshowet var rikt på visuelle effekter og det ble klart at Powerwolf vet hvordan man setter stemningen live. Dette er ikke et band jeg setter på hjemme i stua, men på festival? Der fungerer Powerwolf utmerket. De byr på en velregissert og underholdende opplevelse med metal, kor og ritualer som virkelig får publikum til å våkne. -Rune-
Old Man’s Child
Konserten var etterlengtet for mange. Bandet er dannet i 2005 av Galder (også kjent fra Dimmu Borgir) og han har med seg bade Tjodalv på trommer og Hoest (Taake) på vokal. Bandmedlemmene har på liksminke, noe man forventer på en black metal konsert. Når Hoest kommer ut ikledd hvite klær og hvit likmaling over hele hodet, så er det en kontrast til det svarte man er vant til. Growlingen hans er intens og han er sinnssykt til stede på scenen. Samspillet mellom gutta er bra og de oser av spilleglede. Vi får oppleve en brutal og godt gjennomført konsert her. -Kristin-
Muse ble boikottet av h*n som egentlig skulle ta den anmeldelsen siden fotografen vår, med flere, ikke fikk komme inn i Pit’n for å gjøre sin jobb. Forståelig nok det, så de fleste av oss i gjengen gjorde andre ting frem til låta alle hadde ventet på; «Uprising» kom, så vi deretter kunne gå tilbake å være sosiale med folk i campen. -KC-
TORSDAG
Slomosa
Første band ut dag 2 på Moonlight Stage var bergensbandet Slomosa som fikk æren av å vekke festivalen, og det gjorde de med stil. Til tross for tidlig spilletid, var Moonlight-teltet stappfullt da bandet gikk på og responsen lot ikke vente på seg. Publikum ble møtt med tungt driv og en suggererende, seig energi som satt perfekt i teltets mørke. Fra scenen uttrykte bandet ekte ydmykhet over det store oppmøtet og de virket nesten overrasket over hvor mange som hadde stått opp for å få med seg settet. Låter som “Cabin Fever”, “Rice” og “There is Nothing New Under the Sun” slo hardt med riff og rytmer som satt som støpt. Slomosa beviste at de mestrer festivalscener med naturlig autoritet. Ikke noe jåleri, bare solid, tungt driv levert med bunnsolid presisjon og ekte glede. -Rune-
Carcass
Musikerne fra Liverpool er kjent for de fleste og har holdt på i alle år. Her spilles det klassisk metal med fengende gitar-soloer og melodiøse låter. De kan sine saker og leverer som alltid. -Kristin-
The Good, The Bad & The Zugly
Endelig, som seg hør og bør, er Zugly flyttet ut fra telet og ut på selveste storstua på taket over Oslo og åpnet dagen på sjølveste hovedscenen. Dette gjør de med sin sedvanlige intro: først Vazelina Bilopphøggers’ “Stor sølvgrå lastebil”, før de gikk rett over i Ennio Morricones klassiker «The Good The bad and the ….» – en leken referanse til bandnavnet som satte tonen for det som skulle komme. Gåsehud lenge før noen hadde entret scenen. Frontmann Ivar Nikolaisen (en av Norges råeste frontmenn) kastet seg tidlig ut blant publikum og trigget umiddelbar energi. Bandet – med Eirik Melstrøm (låtskriveren) og Kim Skaug (den mørkkledde rytmeseksjonen) på gitar, Lars Gulbrandsen (med tunga ute og frontkicken intakt) på bass og Magne Vannebo (den enormt fenomenale trommisen) på trommer leverte som vanlig en innertier. Set-listen var velkomponert med blant annet “Welcome to the Great Indoors”, “Walk Around the Porridge”, “The Original Incel”, “Vik bak meg Satan” og “Song for a Prepper”. Alle låtene satt som krutt i en patron og ble tatt imot med stormende jubel fra et alltid like entusiastisk publikum. Ivar var i det pratsomme hjørnet på sletta og liret av seg både spådommer og annen nyttig informasjon til publikum. Blant annet kunne han informere om at dette antagelig var tidenes største samling av incels (etterfulgt av låta «The Original Incel»). Flere tilfeldige publikummere fikk også passet påskrevet som for eksempel «Peder» som hadde fått klamydia på festivalen, «Lise» som hadde dratt på seg noe hun visste best selv hva var for noe. Selv om de jo er punkere, så kunne han også informere om at de elsker penger. Noe som er et must for medlemmene da de til sammen har pult på seg over 20 under, det krever sine grunker. (selvfølgelig etterfulgt av låta «The PKA Took My Money Away») Visuelt leverte bandet festivalens kanskje beste backdrop, med tegninger av Flu Hartberg kombinert med live-video fra gigen – en dynamisk miks som forsterket showets karakter og humor. På scenen stod også fire ølskap med hver sin påskrift «Drink, Beer, Feel, Fine». Gjennom settet var det stadig folk som entret scene og plukket seg en pils fra skapet, genialt. The Good The Bad & The Zugly leverte et av høydepunktene på hele festivalen. Kompromissløst, kreativ og knallhard norsk punk på sitt aller, aller beste. -Rune-
Dead Poet Society
I teltet skulle det roes ned fra core til hardrock med blues elementer. Her blandes ulike musikkstiler alt fra tunge riff med mykere og mer melodiske partier. Spennende med band som eksperimenterer musikkmessig. -Kristin-
Myles Kennedy
I strålende solskinn og med en enkel, stilren backdrop tok Myles Kennedy og hans to medmusikere kontroll på Tons of Rock-scenen med stødighet og ro. Trioen leverte et sett der den røffe gitarlyden bar låtene frem, med Kennedy selv som trygg kaptein, både som vokalist og gitarist. Publikum koste seg i sola mens låtene trillet ut med solid håndverk og god dynamikk. Det hele var nedpå og organisk, men med nok trøkk til å engasjere. Låta «Say What You Will» avsluttet settet og løftet stemningen og det virket som publikum bare ønsket mer av det de hadde fått levert. En perfekt avrunding på et gjennomført og varmt sett fra en artist som vet å levere, uten å trenge stort mer enn tre instrumenter og ektefølt rock. -Rune-
Bastardane
Det «nye» metal bandet Bastardane som debuterte i 2022 fra USA gjør et bra førsteinntrykk inne i Moonlight Stage-teltet hvor de starter med et instrumentalt nummer. Etter hvert som konserten fremføres så introduserer de hverandre mellom låtene de spillerog de er ganske engasjerte med publikummet. Publikummet er også fulle av energi noe som samkjøres bra med bandet da bandet er veldig lekne på scenen og viser stor interesse og lidenskap for musikken og fremføring av den. -Scarlett.
Turbonegro
Med en frontfigur full av attitude og en pakka Ekebergslette i strålende sol, tok Turbonegro Tons of Rock med storm. Bandet var i toppform med stødig gitarspill fra den eminente Euroboy (Knut Schreiner). Lyden var upåklagelig, og bandet leverte med sin karakteristiske skranglete intense energi. Publikum sang for full hals under «Fuck the World» og stemningen løftet seg ytterligere da Benjamin Larsen fra Slomosa gjestet bandet på «I morgen skal eg daue», et uventet, men perfekt innslag. Moshpitten var i konstant bevegelse og pyro-effektene satte en visuell spiss på galskapen. Det hele kulminerte i en hysterisk avslutning med «I Got Erection», der Chris Pontius (Jackass) kom dansende ut iført seilerhatt og strap-on til ellevill jubel fra mengden. Turbonegro leverte en uforglemmelig konsert, en vill og vakker blanding av rølp, show og rå rock’n’roll. -Rune-
Bad Nerves som er et band fra Essex debuterte i 2020 og spiller inne på Moonlight Stage med masse energi. De viser også stor engasjement til publikummet som gir like mye tilbake til bandet ved å starte mosh-pit og crowdsurfe. Bandet viser da mye glede ovenfor publikummet også, som da igjen fører til mer oppfordring til å fortsette med crowdsurf og mosh-pit. Bandet er livlige og leken på scenen som gir oss et inntrykk på at dette er noe de elsker å gjøre.-Scarlett-
Orbit Culture
Så dem på Sweden Rock men nå kunne jeg posisjonere meg helt i front og fikk en flott konsertopplevelse. Vi snakker om et oppkommende band som gjør det for tiden svært bra på metal scenen. Svenskene er dyktige og kan sin death metal. Publikum oppfordres til større og større moshpitter og litt ut i konserten må flere vakter tilkalles siden det tok helt av. En knallbra opplevelse her. -Kristin-
Sex Pistols
Med Frank Carter i front og originalmedlemmene Steve Jones, Paul Cook og Glen Matlock bak seg, ble dette en eksplosiv dose punkrock med både historisk sus og frisk energi. Carter kastet seg rett inn i en mega moshpit og styrte kaoset fra sentrum av piten. På scenen briljerte han med glimt i øyet, drev med sitt publikumfrieri og oppfordret folket til å “trykke på gassen”. Trommeslager Paul Cook spilte med smittende energi og så ut til å kose vettet av seg bak settet. Klassikere som “Pretty Vacant” og “God Save the Queen” kom tett, hardt og presist. Det ble en overraskende vakker versjon av «I Did It My Way» fremført med ektefølt nerve. Når Billie Joe Armstrong stormet scenen under “Anarchy in the U.K.”, eksploderte sletta i jubel. Et sett som blandet punkhistorie med frisk galskap. Frank er en perfekt match med gamlekara, han fremstod som den perfekte frontmann for Sex Pistols. Makan til karisma. -Rune-
Bleed from Within
Metalcore igjen i teltet med et ungt band. Artig når vokalisten hoppet ned på høyttaleren foran scenen, bød på seg selv og tok imot crowdsurferene når de kom frem og en av dem fikk growle i mikrofonen. En sjarmerende vokalist her. Det kokte mildt sagt foran scenen og det er gøy å se når publikum lar seg rive med. -Kristin-
Weezer leverte en humørfylt og overraskende sceneopptreden og skilte seg klart ut blant festivalens hardere innslag. Flere av medlemmene, kledd for anledningen med antrekk som mer passer lærere enn rockestjerner, stilte bandet med kule backdrop og en set-liste proppet med hits. Vokalist Rivers Cuomo imponerte ekstra ved å ha lært seg en rekke norske gloser, noe han brukte aktivt mellom låtene til stor begeistring fra publikum. Med åpning som «Hash Pipe» og videre inn i «My Name Is Jonas», «Island in the Sun» og «Undone (The Sweater Song)», ble det raskt god stemning. På første rad sto fans som kunne hver eneste tekstlinje og allsangen nådde høydepunktet under avslutningslåta «Buddy Holly». Weezer leverte et sjarmerende og gjennomført show. Lekent, presist og akkurat passe nerdete.Weezer har levert varene i en årrekke nå og de passet perfekt inn i et sett på en festival som Tons Of Rock. Ute på veien loses de trygt rundt i verden av en legendarisk turne manageren, Thomas O’Keefe. -Rune-
Belphegor
Det skumle black metal bandet fra Østerrike eller rettere sagt så er det det inntrykket de ønsker å gi oss og det lykkes de med. Scenen var full av ulike rekvisitter og ga en pekepinn på hva vi hadde i vente og flere i publikum hadde på liksminke. Her er image viktig. Musikken bygget seg langsomt opp og vokalisten imponerte med bekmørk growl som ga inntrykk. De skapte en intens atmosfære og det var kult å se ild seansen litt ut i showet. En rå opplevelse -Kristin-
Green Day
Grunnet begrensninger i fotopitten så undertegnede konserten litt fra avstand. Den største headlineren på Tons i år og bandet har hatt enorm popularitet. Har selv ikke hørt mye på dem, men ble positivt overrasket over spillegleden og dyktigheten til frontmannen Billie som fikk publikum med seg fra første stund. De kan fortsatt sine saker. Mange av de mest kjent låtene ble fremført til fansens store glede og det var mye nostalgi. Mange som var på sletta kom nok kun for å se dette bandet. -Kristin-
FREDAG
Djerv
Norske Djerv med Agnete i spissen. Hun entret scenen i svart heldekkende kjole/kjortel og så flott ut. Hun har en særegen stemme og fin sceneopptreden, men musikalsk var dette ingen stor opplevelse, dessverre. -Kristin-
Sleggefett leverte en brutal og poetisk verdenspremiere på Tons of Rock. Med Atle Antonsen som frontfigur og et band sammensatt av noen av Norges mest solide musikere, ble det tungt, teatralsk og fullt av kontraster. Musikken blandet riff og mørk groove med norske dikt og tekstlinjer, hentet fra blant annet Inger Hagerup og André Bjerke.Et av konsertens høydepunkt kom med låta «Tømmerkoia», der Marianne Sveen gjestet scenen og bidro med vokal og nærvær som ga låta en emosjonell tyngde. Publikum tok tydelig imot samarbeidet med åpne armer hvor det var et øyeblikk der metall møtte visekunst på en helt unik måte.Sleggefett beviste at poesi og metall ikke bare kan eksistere side om side, men forsterke hverandre. En original og rystende sterk debut som lover mer. -Rune-
Hurra Torpedo
Norges mest notoriske hvitevareband gjorde sin kanskje siste festivalopptreden til et minneverdig freakshow. Hurra Torpedo, eller Farbror Blå 2, 3 og 4, som medlemmene insisterer på å kalle seg, stilte som alltid i matchende joggedresser og med en massiv haug med hvitevarer som både scenografi og instrumenter. Aslag Guttormsgaard åpnet det hele med en overdådig og teatralsk «tuba»-intro – på en bass laget av kjøleskapsdeler og satte tonen for det absurde som skulle følge. Egil Hegerberg, Kristopher Schau og Aslag har perfeksjonert det absurde, og det fikk vi servert med full styrke. Med vaskemaskiner og komfyrer som perkusjon, leverte de støyrockversjoner av «Toxic» og «Don’t Kill My Vibe», før de avsluttet med den legendariske «Total Eclipse of the Heart». I solsteiken og med sine elegante joggedresser ble dette en heseblesende, varm og intens opptreden. For publikum kunne det ikke blitt en bedre start på dagen fra den største scenen på taket over Oslo. -Rune-
Finntroll:
Et morsomt band fra Finland som leverer masse underholdning og et livlig sceneshow. Med søte troll-ører på spilte de på humor og en fengende humpa-ompa metal. Lillmans mestrer fint growlskalaen og er en dyktig vokalist. En artig og stilig underholdning fra finnene. – Kristin –
Poppy
Artisten kastet ut fotografene fra PIT’n under første låt – shame on you. Poppy leverte et intenst og visuelt gjennomført show på Ekebergsletta i fullt dagslys. Med rød scenegrafikk i bakgrunnen og to maskerte musikere på bass og trommer var det et sterkt visuelt uttrykk som rammet inn konserten. Hun entret scenen med fysisk tilstedeværelse og holdt energien oppe gjennom hele settet. Poppy viste tydelig kontroll på scenen, både vokalt og fysisk, og leverte et helhetlig uttrykk som kombinerte mørk estetikk med en moderne, sjangerbrytende sound. -Rune-
Kat von D
Kat er kjent som tatoveringsartist og sminkedesigner og var på festivalen for å fremføre sin synth pop. Synth er vanligvis ikke det man forventer å høre på en rockefestival og flere hardrockere forlot teltet da konserten begynte. Kat er jo en kul dame og hun hadde på seg et tettsittende sort kostyme og var pent sminket. Hun danset seg gjennom låtene og teltet ble forvandlet til et dansegulv. Når ektemannen også driver med musikk ble dert naturlig at de fremførte en låt sammen. -Kristin-
Within Temptation
Da var tiden inne for årets største begivenhet innenfor rock og metal for min del. Ekebergsletta kryr av mennesker klare for øl, sol og musikk. Med sin praktfulle stemme og ikledd det norske flagg som en topp, fikk Sharon den Adel fort med seg publikum. Symfonisk metal av ypperste klasse, god lyd og fantastisk stemning på hele sletta. Mye snadder av låter, men vil trekke frem «Stand My Ground», «Supernova » og «Mother Earth» som soleklare beste denne fredagen. Bare herlig. -Atle-
Deafheaven
Kom med ingen forventninger og ble positivt overrasket. Vokalisten hadde intens tilstedeværelse og mestret growl i blackmetal style. Kombinert med melodiske elementer var dette en flott opplevelse. Publikum ble revet med av denne unike konserten og det var mange oppmøtte. De er allerede på Spotify listen min. -Kristin-
Steel Panther er jo et must uansett hvor mange ganger man har sett det for dette handler ikke bare om musikk, men også om stand-up komedie. Her er det om å gjøre å drite ut absolutt alle. Fra sine egne bandmates via andre musikere til publikum. Da spesielt damene i publikummet.Hele bandet startet vel mer som et satireband for å drite ut både de store og mindre puddel rocke-banda som regjerte metalscenen på 80-tallet, hvor det eneste som betydde noe var Sex, Drugs & Rock N’ Roll. Her fikk man servert den ene historien etter den andre mikset inn med flere av låtene som har blitt store hits og selvsagt blir det damer opp på scenen, i tillegg til de man allerede hadde med seg som danset på strippestengene. Mulig disse ble med i tilfelle man ikke fikk folk opp på scenen, for enhver dame med selvrespekt for seg selv vil vel ikke drites ut som den groupien hun (eller rettere sagt de, da de er flere som gjerne kommer opp på scenen) blir fremstilt som etter alt «suger-sweet talk’et» i første hand for å få dem opp på den scenen. Det var tydeligvis en del av de yngre som stod rundt meg som ikke helt skjønte konseptet og ble nærmest krenket på vegne av de jentene de klarte å drite ut, men hallo; Det er jo nettopp Sex, Drugs and Rock N’Roll-musikk fra 80-tallet, som vi alle savner og som vi vokste opp med, de skal fremstilles som… Godt levert som alltid. -KC-
Dimmu Borgir
Litt Dimmu Borgir live er aldri feil. Ny gitarist var også på plass (Kjell Åge «Damage»Karlsen), etter at Galder forlot bandet til fordel for sitt gamle band Old Mans Child. Teknisk sett ikke noe å utsette på her, det låter kuler og krutt. Med låter som «Puritania», «The Serpentine Offering», «Stormblåst», «Progenies of the Great Apocalypse» og «Mourning Palace» blir dette aldri kjedelig. Flott levert. -Atle-
Ugly Kid Joe
Mens Dimmu Borgir tordnet over hovedscenen, leverte Ugly Kid Joe en energibombe av et sett i teltet og tok publikum med rett tilbake til California og 90-tallets memory lane. Det startet glissent, men innen tredje låt var teltet stappfullt og Whitfield Crane fikk alle med seg med ropet: «Everybody put your hands in the air!». Bandet var i toppform, og det var flere gitarsoloer som dro rett ut av helvete – fullstendig elektrisk. Frontmann Crane var både karismatisk og kontaktsøkende og dro på med “Tusen takk” for å imponere det Norske publikum til stor jubel. Høydepunktene kom på løpende bånd, men avslutningen med «I Hate Everything About You» satte virkelig punktum med allsang og nostalgi i bøtter og spann. Ugly Kid Joe leverte en konsert som startet stille, men endte som en meget minneverdig festopplevelse. -Rune-
Meshugga
Ekebergsletta er i ferd med å løfte seg i det svenskene entrer scenen. Ett vanvittigere trøkk og driv er det få band som matcher vil jeg påstå. Tunge, fete riff og en sykt rå trommis i regi Tomas Haake. Vil trekke frem låter som «Violent Sleep of Reason», «Combustion», «God He Sees in Mirrors» og «Bleed» som personlige favoritter under kveldens konsert. Terningkast 6. -Atle-
Exodus
Endelig, Exodus! De starter med «Bonded by Blood», og mosh- og circlepit blir det nok av. Mot slutten topper publikum-aktiviteten seg selvfølgelig med danse-låta «The Toxic Waltz». Det er absolutt ikke fullt i Moonlight-teltet så det er også mulig å nyte legendene i behagelig trygg avstand fra moshpiten for oss eldre. Det låter bra, noe det ofte gjør når man har så dyktige folk i bandet. På slutten får vi en Wall of Death, og Gary Holt og gutta har vist oss hvorfor man diskuterer hvem som er de fire store. -Kvile-
Kaizers Orchestra tok kontroll på kontinentet og på Ekebergsletta da de headlinet fredag kveld med et show som kombinerte teatralsk finesse og rå rockenergi. De åpnet med «Maestro» og leverte en tettpakket konsert med høy allsangfaktor, der klassikere som «Tusen dråper regn», «Ompa til du dør» og «Begravelsespolka» satt som skudd.Janove Ottesen var en frontfigur med full autoritet og sirkusdirektør-energi, og publikum fulgte hver minste bevegelse. Selv metalfansen lot seg rive med i denne velkoreograferte kaosmessen med oljefat, orgel og skranglete riff. Allsangen kom best frem på den velkjente «Hjerteknuser», der alle sang med om de var en del av Kaizer familien eller ikke.Kaizers viste at de ikke bare tilhører norsk rockehistorie og de kan fortsatt dominere hvilken som helst scene. En annerledes, men selvsikker seier i et ellers blytungt festivalprogram.Publikum hadde delte meninger om dette var en riktig headliner eller ikke. Slik vil det jo alltid være, men noen headlinere skaper mer engasjement en andre.-Rune-
LØRDAG
Tarja
Først ut på Vampire Stage på festivalens fjerde dag, entret Tarja en kjølig Ekebergslette og kommenterte raskt med et smil: «It’s cold in Norway!» – men temperaturen stoppet verken henne eller publikum. Med sin karakteristiske miks av metall og klassisk sopran åpnet hun sterkt med «Eye of the Storm» og fortsatte med kraftpakker som «Demons in You» og Nightwish-favoritten «Wishmaster». Tarja briljerte både vokalt og scenisk og viste full kontroll i alt fra teatralske ballader til hardtslående symfonisk metal. Det var nok et klokt valg å inkludere noen Nightwish låter i settet, det er tydelig at det var de som engasjerte publikum mest. En verdig åpning på dag fire og et bevis på at isdronningen fortsatt regjerer. -Rune-
The Cruel Intentions
Dagen startet med et sleaze-band som har fått masse ros for sine fengende låter. Bandet fikk internasjonal oppmerksomhet da flere av låtene dems ble brukt i HBO serie «Peacemaker». Kule karer med masse attityde og energi og her var det bare å la seg rive med. Kult band. -Kristin-
Backstreet Girls
I det som ble et av festivalens mest emosjonelle og energifylte øyeblikk, tok Backstreet Girls scenen på Tons of Rock 2025 for å hylle sin avdøde frontmann, Bjørn Müller. Konserten, som bar preg av både rå rockeglede og inderlig respekt, ble gjennomført med et kobbel av gjestevokalister. Hver og en med personlig eller musikalsk tilknytning til Müller og bandet. Petter Baarli, bandets gitarist og ubestridte drivkraft, ledet an showet sammen med flere gjestevokalister. Vi har sjelden sett Petter så fokusert og stødig som denne dagen. Tarjei Foshaug (Valentourettes), som ga trøkk til blant annet “Temple of Lust” og “Motorhellway”. Roar Leren (Dead Easy), som briljerte på “Boogie My Life Away” og “Rattlesnake Charlie”. Frithjof Jacobsen (Gluecifer), som tok låter som “Going Down” og “Gimme Just a Second”. Og ikke minst: Max Müller, sønnen til Bjørn, som spilte gitar på scenen under “Loaded”, et av kveldens mest gripende øyeblikk. Lyden satt som den skulle, bandet leverte med en selvtillit som kun 40 års boogierock kan gi og publikum tok imot hyllesten med åpne armer, øldrikkende hjerter og rungende allsang. Det var både en feiring og en avskjed. Kraftfullt, rørende og dypt rocka. Konklusjon: En verdig og dynamisk hyllest med en ektefølt nerve, musikalsk presisjon og en familietilknytning som løftet det hele opp til noe langt mer enn bare en konsert. Dette var Backstreet Girls med hjertet utenpå skinnvesten – akkurat som Müller ville hatt det. Vi vet alle at Backstreet ikke har tenkt å gi seg med det første. Fikk vi kanskje se deres kommende faste vokalist på hovedscenen på Tons Of Rock? – Rune –
Moilrock
Her hadde vel samtlige nordlendinger, tromsøværinger og finnmarkinger samlet seg mannsterke for å få med seg disse gutta i fra nord. Her var det tekster man nærmest kunne kjenne lukten av både tørrfæsk og fiskeslo av og som var tatt rett ut fra det nordnorske samfunnet til glede for de fremmøtte som stemte i så det ble allsang i teltet. Emil på vokal drar noen gloser til latter for publikummet mellom låtene og jeg henger meg med på at dette er Moilrock og mainnskit ifølge hva jeg leste meg opp på før festivalen i balade.no, altså helt innafor på en festival som Tons of Rock. –KC-
Intervju med Silenoz
Eneste turen bort til Storm-scenen for min del, var for å høre intervjuet med Silenoz. Ikke fordi det ikke var interessante ting der, men fordi man rett og slett ikke rakk det da det var så mye annet som pågikk på de andre scenene samtidig. Det er vel ulempen når en festival blir så stor og får så mange scener som så mange bra artister skal opptre på og da vil veldig mye kunne kræsje. Silenoz intervjuet var derfor satt på prioriteringslista og takket være at Helvete Magazine har noen “hjelpende jokere” som allerede er på festivalen og kan stille opp når man spør dem pent så er det utrolig hva de får til 😉 Intervjuet var absolutt verdt å få med seg da det var et helhjertet intervju med Silenoz om både fortiden, nåtiden og fremtiden og for de som ikke kjenner Dimmu Borgir sin historie like godt som de av oss som har vært med og heiet på dem siden de var et “kjellerband”, de fikk litt mere kunnskap om bandet også. I tillegg fikk man også vite at bandets nye gitarist, Mr. Damage (Kjell Åge Karlsen som bl.a. er kjent fra bandet Breed og som har vært med Helvete Magazine på Hard & Heavy Tour og spilt på deres festival Canarias Hard & Heavy Meeting) blir et fast innslag i bandet fra nå av. Det gledes at når de først skulle bytte ut en allerede fantastisk gitarist så har de i alle fall kunnet plukke fra øverste hylle og det blir gøy å følge bandet videre på ferden og så gjenstår det å se da om det blir en Norgesturne snart som det var ønske om fra publikum. -KC-
Jinjer
Under en steikende sol og foran et tettpakket publikum på Ekebergsletta leverte ukrainske Jinjer et beintøft og teknisk imponerende sett. Vokalist Tatiana Shmailyuk fremsto med scenetilstedeværelse og særpreg som kan trollbinde hvem som helst, kledd i et stilfullt sort og hvitt antrekk som matchet intensiteten i musikken. Bandet åpnet med «On the Top» og fulgte opp med flere låter fra det ferske albumet Duél, blant annet «Green Serpent», «Fast Draw» og «Rogue». Trommis Vlad Ulasevich og bassist EugeneAbdukhanov jobbet som faen. Ekstremt tight og med en kraft som virkelig løftet energien i publikum. Det var høy aktivitet foran scenen med både moshpit og crowdsurfing og stemningen var elektrisk gjennom hele settet. Da bandet rundet av med den melankolske og mektige «Pisces», var det tydelig at Jinjer hadde levert et av dagens høydepunkter. Konklusjon: Jinjer leverte et kompromissløst og energiladet show. Teknisk stramt, scenisk sterkt og med full trøkk fra start til slutt. Ett av høydepunktene på festivalen. -Rune-
Kim Dracula
Ja, hva skal man si? TikTok har gjort det her populært. Sikkert gøy for noen, men fy flate hvor kjedelig dette var. Jeg tusler videre for det her gidder jeg ikke. -Atle-
Jerry Cantrell
Etter en liten kalddusj av en konsert tidligere på dagen var det klart for en gammel kjenning borte på Scream Stage. Jeg var spent på hva gitaristen bøy på av låter og selvfølgelig skulle det bli en del av hans egne fra solokarrieren, men når låter som «Them Bones», «Man in the Box», «Would?» og «Rooster » som er noen personlige favoritter dukker opp i løpet av settet, kan man si seg førnøyd med dagens opptreden. Artig. -Atle-
Emperor
Erkelegendene innen svartmetall og forventningene var høye. Ihsahn har en særegen growl og jeg husker godt konserten de hadde på Inferno for noen år siden som var helt magisk. Men blackmetal passer sjelden på en stor scene midt på dagen. Det tar bort noe av effekten. Musikalsk er de svært dyktige, men jeg savnet mye mere show. – Kristin –
Dark Angel må man jo bare benytte muligheten til å få sett. De fyller heller ikke opp teltet, noe som gir muligheten til litt show på slutten hvor vokalisten tar seg en runde ned blant publikum. På trommer har vi selveste Gene Hogland, og siden han har spilt i 4-5 andre band som har vært på Tons er det kanskje ikke så rart at det har blitt litt lite tid til Dark Angel. En helt fin konsert selv om man ikke kjenner låtene. Det låter skitten thrash og for de som vil ha mer polert musikk kan man nå bevege seg til Emperor som har startet på scena bak oss. -Kvile-
Megadeth headlinet ikke, men de var ute nest sist på den største scenen på Ekebergsletta. Dave Mustaine var i eksepsjonell form. Vokalt skarp og med massiv gitartrøkk som rev publikum ut av stolen. Setlisten var en rå miks av gammelt og nytt: fra tekniske klassikere som “Hangar 18” og “Tornado of Souls”, via nyere perler fra «The Sick, The Dying… And The Dead!», til avsluttende kult-låt “Holy Wars… The Punishment Due”. Publikum bak på gresset satt avslappet, nikket taktfast og tydelig nøt showet mens frontseksjonen eksploderte i crowdsurfing og intens allsang. Bandet leverte beinhard thrash med presisjon og variasjon og gitaristene viste at de fremdeles er på teknisk toppnivå. Thrash-energien ble balansert med sårere og nyere låter, noe som gjorde konserten til en komplett opplevelse for både gamle og nye fans. Jeg hadde helt glemt at Megadeth låter så hardt live. -Rune-
The Sword
Dette låt ikke så verst det. Jeg har hørt lite av bandet fra før av, men synes det svinger bra til tider. En liten blanding heavy/stoner og til tider litt doomy. Absolutt ett band å sjekke ut live.
-Atle-
Cocktail Slippers sparket i gang sitt sett på The Storm Stage – bokstavelig talt. Med gnistrende glitterkostymer, fargesprakende lysrigg og energisk sceneshow fylte de teltet med glamorøs rock’n’roll og smittsom attitude. Bandet – Hope (vokal), Rocket Queen og Vega (gitarer), Sugar (bass) og SMASH (trommer) var i storslag. På scenen danset de under lilla og grønne lys, og med glitrende gitarer og dramatiske sceneposer skapte de en kveld med både stil og substans. Publikum koste seg i teltet og ute på gresset ved inngangen, og det var umulig å ikke bli revet med i stemningen. Cocktail Slippers viste nok en gang at de er blant Norges mest scenevante rockeband. Lekne, samspilte og med girl power i overflod. Veldig kult å få Cocatail Slipper på Tons festivalen, det er meget fortjent. Dette ble dessverre den eneste konserten jeg klarte å få med meg i Storm teltet denne gangen. -Rune-
Machine Head
Så dere, da var det klart for ett av de desidert råeste banda under årets festival. Om de leverer sakene da, hele sletta gynger. Har sett de live 3 ganger tidligere og de leverer alltid. Vil trekke frem «Ten Ton Hammer», «Is There Anybody Out There?», «Locust» og sist, men ikke minst «Davidian» som absolutte høydepunkter. Vel blåst. -Atle-
The Damned
Nå var turen kommet til god gammeldags punk i teltet. Et originalt punk-band med voksne karer og selv om de har holdt på lenge leverte de et underholdende show. Jeg la også merke til at trommesettet var «innglassert» noe jeg ikke har sett tidligere. -Kristin-
Avenged Sevenfold
Årets siste konsert og headlinere på mektige Scream stage. Avenged Sevenfold fikk æren av å avslutte årets festival med et storslått show som satte et uforglemmelig punktum på festivalen. M. Shadows åpnet showet med å sitte i en stol på scenen iført en finlandshette mens han sang. Et teatralsk og mektig grep som fanget alles oppmerksomhet. Derfra tok det fullstendig av med fengende låter, tett samspill og masse energi som strømmet ut fra scenen og traff publikum som en eksplosjon. Publikum skrek, gråt og sang med på låtene. Fra episke fan-favoritter som “Afterlife” og “Bat Country” til ny-klassikere som “Game Over” og “Mattel”, kunne man høre allsang fra første til siste rad. Bandet leverte med presisjon og trøkk, og Synyster Gates’ gitarspill gnistret over hele sletta. Det ble en følelsesladet og kraftfull finale hvor Avenged Sevenfold beviste at de ikke bare er et stort band – de er en totalopplevelse. -Rune-
Nok en flott gjennomført festival. Flotte band, hyggelige folk generelt, alt fra organisatorer, crew, frivillige, publikum og politi i tillegg til et bedre vær enn først spådd. Med det takker vi i Helvete Magazine, med hjelpende jokere, for oss for den her gangen og håper å se igjen alle til neste år. Vi kan jo også krysse fingrene og håpe på at vi får muligheten til å være blant de som får fotografere de større banda neste år, da vi tross alt dekker samtlige band på sletta som opptrer på de 3 «hovedscenene» festivalen har. På gjensyn.
-Rune, Kristin, Atle, Scarlett, Kvile & KC-
(Foto: Rune Goddokken, Kristin Johannesdottir og være hjelpende jokere)