Sweden Rock Festival har nok en gang blitt en suksess. Jeg var litt skeptisk da jeg ikke var imponert over lineupen. For undertegnede var det kun 2 av 4 headlinere som var av interesse. Men allikevel var det totalt 50 aktuelle band i år, men selvsagt får man ikke tid til å se alle band man ønsker. Noen konserter får man ikke sett i sin helhet, samtidig som noen var så bra at man måtte droppe konserter man hadde sett frem til. I så måte var Soen skadelidende da vi ønsket å få med hele konserten med Gotthard. Mer om den konserten under. Vi fikk imidlertid med oss siste låt med Soen. Den sangen som vi hadde mest lyst og se og gikk glipp av på Karmøygeddon. Denne viste at bandet kunne sine saker og jeg håper å få med meg en hel konsert med dem i nær fremtid.
Årets festival ble en større suksess enn forventet. Det var ventet mer regn enn som kom, så været var altså på vår side. Vi skulle ønske at vi fikk mer tid til å bruke det fantastiske Sweden Rock tilbyr for her er de suveren. Mat for alle, gøyale aktiviteter og forskjellige soner for avslapping. I år har de åpnet nye områder også. Det jeg savner er mer sitteplasser på området. Det var ikke lett å finne seg en plass å slå seg ned om man ikke er av den sosiale typen. I år som tidligere år er det folk som kjøper billett kun for å sitte på de ulike sonene sammen med venner. En av nyvinningene er et større bar/restaurantområde rett innenfor hovedinngangen med utsikt over området og Blåkläder scenen. Veldig bra selv om vi ikke hadde så god tid til å slappe av her. Et stort minus som mange i sosiale medier er enig i er ølmerket som serveres. Det diskuteres heftig om at Sweden Rock bør skifte til et bedre ølmerke.
I forkant av festivalen så vi en dokumentar om grunnleggeren og hvordan festivalen har vokst fra en liten til en av de største festivalene i Europa. Etter vår mening er den blitt litt for stor. Første gang undertegnede var på festivalen var i 2001 og da var det rundt 15 000 om jeg ikke husker feil. Nå er det ulike tall som verserer, men rundt 50 000 er det i alle fall. Det er lite køer ved matboder og barer, men som nevnt vanskelig å finne plass å sitte. På konsertene, og da spesielt på headline’erne, må man være tidlig ute for i det hele tatt å få et glimt av bandet på scenen. Men her gir storskjermene de som står lengst bak et inntrykk av hva som skjer langt der fremme.
I år skjedde noe som jeg ikke tror har skjedd før, men som var forventet. Bandet Joddla med Siv samlet nesten alle foran festival-stage på dagtid. Det var helt fullt på sletten. Vil tro de samlet mer enn Scorpions dagen før. Joddla sprengte kapasiteten på den tredje største scenen for et par år siden, og de klarte det igjen. Foran den største scenen og på dagtid! Utrolig!
Mange «ikke rockere» synes vi rockere ser skumle ut og vil ikke møte oss i en bakgate. En myte som er helt feil. På rockefestivaler er det lite bråk. Polisen kunne melde om 272 lovbrudd på festivalen. Noe som ikke er mye med tanke på hvor mange som kommer hit. Det som imidlertid ble et problem, var at det visstnok var en bande som stjal mange mobiltelefoner. Dette har visst vært et problem på festivaler rund om i verden den siste tiden. En taxisjåfør kunne fortelle om første gang hun skulle hente rockere på togstasjonen. Hun visste ikke hva som ville møte henne. Ut kom det «skumle» rockere, men det viste seg at de var de snilleste hun kunne møte.
Til slutt noen observasjoner som jeg ble positivt overrasket over og sjokkert over. Noen av scenevaktene lot barn komme over og stå foran publikum. Fantastisk. Det er ikke lett for små barn å se noe med voksne mennesker foran seg. Det som sjokkerte meg, var under en konsert hvor vakter og publikum vinket på røde kors. De tre fra røde kors bare så på hverandre og ble stående uten å løfte en finger. Jeg vet ikke hva det var, men trodde røde kors var der for å hjelpe. Jeg bare ristet på hodet. Håper ikke det er vanlig praksis. Jeg har selv hatt behov for røde kors ved et tidligere tilfelle, og da var de til god hjelp. Så velger å tro at de fleste ville ha sjekket hva som var galt. Vi som var til stede, opplevde også tekniske problemer på flere konserter. Om dette var et generelt problem eller bare noen uheldige band som opplevde, vites ikke. De fleste artistene er så proffe at de ikke lar det ødelegge for vår opplevelse. På en konsert sluttet mikrofonen til vokalisten å virke. Mens han var bak og fikk ordnet problemet spilte bandet videre som om det ikke skulle være noe problem. I ett tilfelle datt pluggen til gitaren ut, men det merkes lite for den vanlige konsertgjenger. I et annet tilfelle lå en tekniker på scenegulvet og prøvde å fikse en gitar mens bandet spilte videre. Flere fikk feil volum på monitor og pekte flere ganger på lydansvarlige. En ting som også var litt rart (men nå er ikke jeg så god på slikt) er at de klokken 8 om morgenen kjørte lydprøver for band som skulle spille mer enn 12 timer senere. Vil tro at det må ytterligere justeringer til i løpet av dagen.
Så over til banda:
ONSDAG
Korslagda Kukar er et band som jeg bare måtte se pga. det uvanlige navnet. De åpnet hele festivalen, og for en åpning. Det er ikke hardt, men meget god rock. Godt samspill og en gøy forestilling. Det var mange som fikk med seg konserten. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle gå på en konsert der publikum roper «KUKAR, KUKAR, KUKAR» Ser dem gjerne igjen, men spørs om det er et band som slår an over alt. -Tom-
Wind Rose ble en ny oppdagelse for min del. Hadde hørt meg litt opp på forhånd og likte det jeg hørte. Var spent på hva som ventet meg live. Og som i navnet så forsvant vokalen med vinden i perioder. Dyktige musikere og ikke tvil om at dette bandet kommer fra Italia når vokalisten drar i gang opera i deler av låtene. Det passer veldig godt til rockelåter. Kostymet til vokalisten var dog alt for «oversized». Jeg ser dem gjerne igjen også, innendørs og der vokalen kommer bedre frem. -Tom-
Nothing More er nok et band jeg aldri hadde hørt om før festivalen. Jeg hadde store forventninger til konserten, men ble noe skuffet. Konserten druknet i for mye bass og vokalen kom ikke helt igjennom. De rolige låtene var dog meget bra selv om jeg gikk derifra med et skuldertrekk og kunne krysse av i kalenderen at jeg har sett dem, men ikke sikkert jeg vil gå på dem igjen. -Tom-
Pretty Maids så vi på Time to rock i 2024, og ble litt skuffet. Det var første gang vi så dem etter Ronnie sin kreftdiagnose. Det virket som de manglet litt glød og spilleglede. Vi skulle allikevel gi dem en ny sjanse. På Sweden Rock denne dagen var det bedre, men jeg føler ikke den helt store entusiasmen og nærheten til publikum. Musikalsk sett er det bra, men det er noe som mangler fra det gode gamle dager. -Tom-
Skillet var et av bandene vi så mest frem til å år. Sist vi så dem på Sweden Rock leverte de en kanonbra konsert. Skillet er et kristent rockeband, men dette vises ikke mye, og vet man det ikke på forhånd, så kunne dette vært et hvilket som helst rockeband. Kristenrock er vel så bra som annen rock. Denne konserten var en liten nedtur. Ikke tvil om at de er dyktig. Og da spesielt den ene gitaristen som hoppet og løpte rundt på scenen. Spilleglede og en gitarist helt der oppe. Det som skuffet mest, var den kvinnelige vokalisten som vi ikke hadde fått med oss at ikke er i bandet denne kvelden. Hun dukket imidlertid opp på storskjerm under noen av låtene. Det var imidlertid trommeslageren i bandet som hadde den kvinnelige vokalen på de fleste låtene. Og etter vår mening var ikke den helt på topp. Litt artig var det imidlertid med gitaristene som sto på hver sin plattform som ble heist opp og ned til tider. Totalinntrykket var godkjent, men ikke mer enn det. -Tom-
Jinjer Endelig fikk jeg se bandet live. Bandet er populært på festivaler og det er lett å forstå hvorfor. Tatjana sjarmerer med sin livlige fremtreden og kule stil. Stemmen veksles lett mellom vanlig vokal til mørk growl og det er en fryd å høre på henne. Musikken er en blanding mellom prog metal og metalcore med grovy innslag. De hadde publikum i sin hule hånd denne ettermiddagen på Festival stage. -Kristin-
Within Temptation leverer alltid. Sharon sin klokkerene stemme er trollbindende. Og hennes vesen og spilleglede lyser opp. At låtene er fengende for mange gjør at dette bandet har vært inngangsporten til rock for mange. De er et relativt ungt band i rockesammenheng, og de viser spilleglede og entusiasme helt på topp. Undertegnede har fulgt bandet siden de var et lite band på en mindre scene til nå og det å stå på den store scenen med mange i publikum. Undertegnede savner imidlertid litt av det gamle gode kostymebyttene Sharon hadde før. Hun kom ut med de lekreste kjolene, samtidig som hun hadde rockeattetude. I kveld leverte de som forventet et solid sett og tilnærmet prikkfritt. Gleder oss allerede til neste gang. -Tom-
Sign of Swarm Ville sjekke ut dette deathcore bandet og skjønte fort at de appellerte først og fremst til det yngre publikumet. Det var få som sto stille under konserten og her ble det mye headbanging, hopping og store moshpiter. Bandet er kjent for sine intense live opptredener og denne var intet unntak. Et kult band fra USA dette. -Kristin-
Sarcator Det var trøkk og røffe riff på Pistonhead scenen når gutta spilte kompromissløs thrash metal som mange headbanget til. Et oppkommende svensk band med unge musikere. -Kristin-
Opeth Dessverre kom regnet i starten av konserten. Her ble mange våte og flyktet fra regnet. Her er stilen er blanding mellom death metal med prog rock. En særegen stil. Siden 1990 har de publisert 14 album så her var det nok låter å ta av. -Kristin-
Myles Kennedy har vi sett noen ganger. Han har vært vokalist i flere band. Bl. A i Alter Bridge og som vokalist for solobandet til Slash. Vi liker stemmen hans og hadde høye forventninger. Denne kvelden var han ikke til å kjenne igjen. Han så veldig sliten ut. Regnet kom og etter noen låter fikk vi nok. Dette ble for «kjedelig» og ikke slik vi ønsker å høre han. Håper han kommer tilbake med Alter Bridge, for det er etter undertegnedes mening 10 hakk opp fra dette. -Tom-
Slipknot Er nok mest kjent for sine «creepy» masker og nå headlinet de på Festival Stage. Her hadde nok mange gledet seg til denne første konserten de holdt på Sweden Rock og vokalisten var i ekstase over dette. Her var det mye folk og trangt så jeg valgte å se noen låter fra avstand og på storskjermen. Har ikke sett særlig på dem tidligere, men måtte uansett få med noen låter. Her det livlig lysshow og fakter på scenen. Frontmannen er kjent for sine ulike masker. Denne så ut som var laget i stein med hull for øyne og munn og masse lange dreadlocks. Både kult og rart var det. -Kristin-
King Diamond er et band man enten liker eller hater. King har en spesiell stemme som få andre har. Han kan komme høyt og han kommer lavt. Det har vært en myte rundt han helt fra begynnelsen, og det har vel hengt igjen til dags dato. King leverer alltid på sceneshow. Mange av dagens band har knapt nok et backdrop med seg på scenen. Det er få band med skikkelige kulisser som på dagens konserter. King har imidlertid med seg kulisser. Veldig bra kulisser som fungerer bra i showet. Ikke for mye, men heller ikke for lite. At King Diamond fortsatt klarer de høye tonene forundrer meg, og han har det fortsatt i seg, det er det ikke noe tvil om. Med et solid band i ryggen, blir dette som forventet… meget bra. -Tom-
TORSDAG
Brothers of Metal var nytt bekjentskap. Hadde hørt oss opp på dem i forkant og det var i vår gate. Men det som entret scenen var uventet. Det er tre vokalister som utfyller hverandre perfekt. De har tydeligvis kjønt hvor de er gode og hvor de ikke er så gode. To menn og en dame. De spiller vikinginspirert powermetal slik power metal skal gjøres. Alle tre vokalistene var fantastiske på sin måte, og med noe pyro og spilleglede ga dette mersmak. Vi kommer tilbake. -Tom-
Doro, alles kjære metal Queen. Hva kan man si om henne? Hun har vært med i årtider. Ble vel for alvor kjent i Warlook, men har gjort det vel så bra solo som den gang da. Selv om de mest spilte og kjente låtene er fra den tiden, har hun mye bra på egen hånd også. Vi i Helvete har et eget forhold til denne fantastiske damen som er like hyggelig på og utenfor scenen. Utenfor tar hun seg tid til fansen og smiler hele tiden. Smilet tar hun med seg på scenen. Et sjarmtroll utenom det vanlige. Nærheten til publikum er en av hennes styrker. Kunne hun stått midt ute blant fansen og hilst på her enkelt så hadde hun gjort det. På en Doro konsert vet du hva du får. Alltid det samme. De samme låtene, den samme gleden, og ikke minst bevisstheten om at det er vi som betaler lønnen hennes. En solid fremførelse også her og etter å ha sett henne mange ganger, går vi fortsatt ikke lei. Når er neste konsert, Doro? Vi kommer! -Tom-
Moonspell Det var ikke det beste oppmøtet på Sweden stage når Portugisiske Moonspell sto på scenen. Virket som lyden ikke var den beste, men den kom seg etter hvert. Dessverre forsvant stemmen til kordamen litt når hun sang duett med vokalisten Fernando. Konserten tok seg opp og Portugiserne leverte en helt grei opplevelse. -Kristin-
Sex Pistols trenger ikke nærmere presentasjon. De er legender, de har vært der i tiår. Det er ikke mange som ikke har hørt om Sex Pistols, men det er færre og færre som har sett dem live med hele originalbesetningen. Det fikk vi heller ikke i kveld. Men hvor gøy var det ikke for det? Det var veldig gøy. Selv om de to mest kjente fra bandet ikke lenger er å se på scenen, så får vi de gode sangene vi alle kjenner. Det er Frank Carter som nå styrer vokalen i Sex Pistols. Og han gjør ikke skam på de gamle låtene. Han spretter rundt på scenen og synger sangene opp mot slik de skal være. MEN.. det er et stort men her. Punk skal være sinne, protest osv. Her er Frank litt ute og kjører. Virker som han ikke har skjønt konseptet helt. Han SMILER, og det nesten hele tiden. Alt med konserten var bra, men det smilet, Frank… Det passet ikke inn. Men se vekk i fra musikkstilen så har han en spilleglede og jeg tror han er stolt over å få denne muligheten. Hva så med de gjenværende medlemmene fra Sex Pistols. Hvordan var de. Joda, de leverte de også. Og til tider så det ut som de hadde litt spilleglede, men de gjorde ikke så mye ut av seg som Mr. Smile gjorde. Men for all del kjekt å ha sett dem. Går vi og ser dem igjen? Ja, så lenge vi får Sex Pistols låtene, og ikke som i 2024 hvor det var mer Billy Idol. Bra hver for seg, men ikke nødvendigvis sammen. -Tom-
Kreator Det ble aggressivt og harde riff på Rock stage. Det var fullpakket foran scenen og showet startet med massiv pyro. Publikum ble oppfordret til ’crowdsurfing’ og ’wall of death’. På scenen hadde de flere demoner og de kjørte massivt lysshow. Det var flott å se på. -Kristin-
Korn er et ledende band innen nu metal. En sjanger jeg har hørt lite på så her måtte jeg innom for å se. De kjørte et livlig og intenst lysshow som imponerte. Så dem kun fra storskjermen siden det var pakket med folk foran Festival stage. De har en trofast fanskare og leverte nok varene her. -Kristin-
Myrkur Settingen var perfekt da Amalie Bruun entret scenen kl. 23.30 på Blåkläder scenen. Hun imponerte med sin klokkeklare stemme og fremførte først en låt i norrøn stil. Det var vakkert. Publikum ble revet med da alle sang låten «Odin Odin» og stemningen var helt spesiell og magisk. Med sine allsidige stemme gikk hun fra rolige barnesanger til mørk growl og black metal låter på et blunk. Dette var topp underholdning og en av mine høydepunkter. -Kristin-
Dream Theater Var nysgjerrig på å se dette bandet som har holdt på siden 1985 og som er kjent for sin tekniske dyktighet. Musikken er allsidig inn prog rock. Her et låtene lange opptil 10-15 minutter. Teknisk sett leverte de bra konsert. -Kristin-
FREDAG
Crazy Lixx er det en stund siden vi har sett live. Et band som er lett å like. Et svensk rockeband som spiller en hard rock med referanser til gode gamle storheter som Guns and Roses, Aerosmith og andre 80-talls helter. De har vært med oss en stund, men regnes fortsatt som et ungt band. Her får vi dyktige musikere med ekte spilleglede. At de spilte på en av de mindre scenene gjorde ikke noe. Nærheten til publikum passer dem perfekt. Selv om de spilte tidlig, var det mange som hadde møtt opp. Og vi fikk en god konsert. Vanskelig å mislike om man liker denne typen musikk. Og profesjonalitet viste de til fingerspissene da de fikk problemer med mikken til vokalisten. Bandet fortsatte å spille som om ingenting hendte. Tror ikke det var så mange som la merke til dette. Vi håper at vi får sett dem igjen innen rimelig tid. -Tom-
Danko Jones er en dyktig vokalist. Selv om han har en litt «sint» fremtoning, er det med glimt i øyet. Bandet består kun av tre personer. Danko selv på vokal og gitar, en bassist og trommeslager. Man trenger ikke nødvendigvis flere for å gjøre en bra forestilling. Bassisten, John Calabrese, er vel så aktiv på scenen som Danko selv. Det ser ut som de koser seg denne dagen. John er høyt og lavt og Danko Jones leverer bra på vokal, men også praten mellom låtene får oss til å smile. Det tok undertegnede litt tid å like Danko Jones. Første gang jeg så dem, forstod jeg hverken humoren eller musikken, men den har vokst og i dag er det et band jeg gjerne ser igjen og igjen. -Tom-
Hardline med Johnny Gioelli på vokal hadde vi sett frem til. Han har en av de beste stemmene innen rocken i dag, etter undertegnede sin mening. Han har også vært vokalist i Axel Rudi Pell og har et enormt register. Selv om det ble en ørliten nedtur fra sist ble det en solid forestilling, men han kunne ha spart seg for Queen cover. Stemmen er solid og det ser ut som han også koser seg på scenen. -Tom-
Apocalyptica er mest kjent for å gjøre Metallica låter på cello. Så også denne dagen. Det kommer den ene Metallica-låten etter den andre. Tre cello og trommer. That’s it. Høres ikke bra ut? Å jo da! De leverer selv om de ikke har hverken vokalist eller gitarist. Til tider registrerer man ikke at de vanligste bestanddelene i et rockeband mangler. De ter seg som et rockeband med både headbanging og løping fra scenekant til scenekant. Artig å oppleve, men etter 4-5 ganger live, begynner det å bli nok. Undertegnede dropper nok neste gang. Men har du ikke sett dem før, så anbefales det å sjekke dem ut. -Tom-
Orbit Culture En av de mest omtalte bandene nå innen moderen metal ga alt på Rock stage. De har turnert både med Machine Head og Slipknot. Ble regn og noen vindkast under konserten uten at det påvirket hverken bandet eller publikum. Et oppkommende dødmetalband som er verdt å følge med på fremover. -Kristin-
DAD er en gjenganger på festival. I fjor kjørte de en overraskelse konsert på Sweden Rock uten at det sto noe om det noen plass. Da kjørte de ikke mange låtene, mens denne dagen kjørte de fullt sett. Og en ny rigg. DAD er et band du fort kan like, men det er de samme hver gang. Jesper og Laust (trommer) har en «samtale» midt i konserten, og når du kan den ordrett så er det vel på tide å finne på noe nytt. Tilbake til riggen som var ny. Her hadde de denne gangen en diger dyreskalle (Varemerket til bandet) på midten av scenen. Midt i denne satt trommeslageren. Denne ble heist opp og ned ved jevne mellomrom. En artig vri. Stig hadde selvfølgelig med seg de merkelige bassene sine. I tillegg til dyreskallen, er det et av varemerke til DAD. Alltid spennende å se om han har en ny bass på lur. Som vanlig en solid konsert. -Tom-
Old Mans Child Bandet til Galder i Dimmu Borgir har gjenoppstått til manges glede. Et stjernelag av norske black metal utøvere med Hoest på vokal og Tjodalv på trommer. Noen pauser ble det grunnet tekniske utfordringer, men fansen var tålmodig. Hoest er helt rå på vokal og growlen er perfekt til musikken. En solid dose med norsk black metal på sitt beste og mitt desiderte høydepunkt. Det er bare å glede seg til konserten de skal ha på Tons of Rock. -Kristin-
Abbath har fått mange ulike navn. Klovn, Popeye osv. Men et av varemerkene til den gamle Immortal vokalisten er å blande black metal med humor. Ikke alltid lett å forstå hva han sier mellom låtene og med sin crabwalk står publikum med et smil om munnen. Det funker som f**n. Fra sin spede begynnelse uten stor musikalsk erfaring til dagens nivå har det skjedd mye underveis. Det kan sies mye om Abbath. Fra hysteriske youtube intervjuer, fall på vei til scenen og sin uforutsigbare oppførsel, viser han her at det er få som er bedre på en god dag. Abbath er Abbath. Det kan gå alle veier, men dette ble en god forestilling slik Abbath skal være. Å kjøre litt, om ikke mest Immortal-låter på konserter, ser det ut til å gi et pluss hos publikum. -Tom-
Mur Inne i teltet på Pistonhead scenen sto islendingene for en spesiell konsert med progressiv sang og fremførelse. Islendinger har ofte en nyskapende og særegen stil og dette bandet var intet unntak. Stolmafian hadde funnet seg godt til rette i teltet og det var litt komisk å se all den plassen de okkuperte. Det gjelder å nyte musikken. -Kristin-
Scorpions har vært med oss litt for lenge nå. Det er på tide å pensjonere seg. Visst har de en katalog og hitter få andre band kan vise til, men kveldens forestilling var bare trist. Og da mener vi TRIST. Vi har sett dem mange ganger. Første gang var for over 20 år siden og har vært på utallige konserter med dem. På forhånd hadde vi hørt at Klaus sin stemme ikke er på topp lenger. Vi så endel youtube videoer fra turneen og skjønte ikke at det kunne stemme. Det blir mye mumling og han går som Ozzy på scenen. Ja, mannen begynner å bli gammel og da skulle det bare mangle at stemmen ikke forfaller. Men igjen… da burde man gi seg mens leken er god. Utover Klaus sin stemme spilte bandet bra. De lekte seg på senen i god Scorpions stil. Og selvsagt gjorde jo Mikkey Dee en god figur. Han er en fantastisk trommeslager. Med hjelp av storskjermen bak scenen, ble dette en ok forestilling om man ser bort fra vokalen. Det som undertegnede ikke kan huske å ha sett før, var en gedigen skorpion som på slutten dukket opp over bandet. En effekt som ga showet en egen spiss. Men igjen, Klaus ødela helhetsinntrykket. Det var flere som gikk underveis i konserten trist i blikket og ristet på hodet. -Tom-
Remedy ble en bonus etter Scorpions. For en opptur. Ja, det var «sukkersøtt», men alt var bedre enn det vi så rett før. Nok et nytt band for undertegnede. Men etter en vel gjennomført konsert hvor vi fikk en fin forestilling på vei hjem, satser vi på en full konsert neste gang. Remedy er i alle fall et band å merke seg om man liker rock av den mer rolige sorten. -Tom-
LØRDAG
Metalite så vi første gang på Karmøygeddon for et par år siden. Og ble helt satt ut. For en musikk og for en vokalist. Vi så derfor frem til denne konserten. Og vi ble ikke skuffet. De spilte på limit og strenger røk og ved en anledning falt kabelen ut av gitaren, men proffe som de har blitt etter 10 år la folk ikke merke til dette. Erica Ohlsson på vokal er en undervurdert vokalist, som en dag kan bli like stor som Sharon (Within Temptation) Tarja Turunen og andre fantastiske kvinnelige vokalister. Og med et fantastisk band i ryggen har de muligheten til å nå langt. Legg allerede nå merke til navnet. De har verden foran seg. Undertegnede har fulgt flere band fra de var små til dagens stadion konserter. Det er litt gøy å oppleve band fra den spede begynnelsen til store band. -Tom-
Cyhra har vi sett en gang for mange år siden. Den gang så vi frem til neste konsert. Og det ble mange år til neste gang, og vi så derfor frem til gjensynet. Det ble en ok konsert uten de store høydepunktene. Men må si vi ble litt imponert over trommeslageren som gjennomførte konserten med brukket fot. -Tom-
Joddla med Siv. Vi ser bare WOW. Er det mulig? Hva er greien? Dette er så langt bort fra rock du kan komme. I beste fall folk rock. Men det var den konserten som samlet «alle». Til og med flere er enn headlinerne. Og det midt på dagen. Hva skjedde her?Så hva er Joddla med Siv? Godt spørsmål. Men det skal være et lokalt kultband som sprengte kapasiteten på den tredje største scenen for et par år siden. De bare måtte stå på den største scenen. Og jada, de sprengte kapasiteten her også. Og for en allsang. Takter grovere enn de som synger om satan og en vokal som ikke kan sies å være der oppe. Det blir nesten som Staysmann i Norge. Et hysteri. Det er ikke vanlig med f. eks trekkspill på en metallfestival, men her var det en selvfølge. Det de ikke tar inn på vokal eller musikalsk ferdighet tar de igjen på engasjement og gøye tekster (Selv om noen er grove). Joddla er et fenomen i sørlige Sverige. Og jada. Det er gøy. Rockere med langt hår holder rundt hverandre og synger «Tony tuggar tuggummi» og «Kaj är Gaj» En spesiell opplevelse for oss som ikke er fra disse trakter. Om vi skal se dem igjen? OH YES! Detter er bare gøy. -Tom-
Hypocrisy Peter Tagtgren med sitt melodiske death metal band er kjent for mange og jeg så dem sist på Karmøygeddon. Det må nevnes at de var plassert på høyre side av scenene slik at kameraene kunne lettere filme og vi som sto foran på venstre side mistet litt av konsertopplevelsen. Det veide opp at de spilte mange av de beste låtene og publikum ble revet med. Kult av Peter å mestre headbanging, gitarspilling og synging på en gang. En forventet solid konsert fra svenskene. -Kristin-
Gotthard hadde vi store forventninger til etter forrige gang da de spilte «Heaven» med avdøde Steve Lee på vokal på storskjerm. Tror ikke et øye var tørt på den konserten. Vi gledet oss stort til å oppleve det igjen, uten tåre i øyekroken. Vi visste at sangen kom mot slutten og ventet og ventet. Konserten før dette var helt ok, men ikke mer enn det. Så kom «Heaven». Vi sto (nesten) klar med lommetørkle. For en nedtur! Steve dukket aldri opp på storskjerm. Og sangen mistet noe. For all del, misforstå meg rett. Låten og konserten var bra, men når du venter på noe som ikke kommer, blir det en solid skuffelse. Håper bare de drar opp Steve igjen i fremtiden. -Tom-
Soen så vi deler av på Karmøygeddon. Den gangen synes vi det ble litt kjedelig. Men vi visste at de beste låtene kom til slutt. Og de skulle jo komme på Sweden Rock. Men selvsagt krasjet de med et annet band vi skulle se. Vi fikk imidlertid med oss den siste låten, som er den beste. Og det var meget bra. Så vi håper vi får se dem igjen ved en annen anledning. Og da en hel konsert. -Tom-
Exodus Livlig og intenst på Sweden stage. Her kjørte de old school trash metal med innlevelse og vokalisten løp frem og tilbake og headbanget i takt med musikken. Publikum lot seg rive med. -Kristin-
Sabaton er et av bandene undertegnede har fulgt fra mindre konsertlokaler og til kveldens headliner. Og for en konsert. Har du vært på Rammstein og sett deres show, så vet du hva et skikkelig show er. Nærmere Rammstein kommer man ikke. Dette var enormt med stor E. Jeg vil tro at dette var one og a kind. Dette showet kan de ikke dra rundt med, vil jeg anta. Hele 14 pyroteknikkere var i sving. Flammer over alt. Foran scenen, midt blant publikum og fyrverkeri bak scenen. Og at Sabaton er blitt et av Sveriges største band forstår jeg godt. De er et fantastisk band. Samspilt, sjarme og Jokke på vokal som også er en hyggelig mann utenfor scenen. Jeg kunne sikkert skrevet 2 sider om konserten. Her spilte Jokke på rosa «Hello Kitty» gitar, en diger tanks hvor trommisen satt på toppen, flammer gjennom hele konserten og gitarister som hopper rundt og koser seg på scenen. Hva mer kan man ønske seg. Skulle bare ønske meg at jeg kunne dele meg i to og se konserten også fra avstand. Fra min plassering i fotograven fikk jeg ikke med meg fyrverkeriet eller pyroen midt i publikumshavet. Her må man ty til youtube. En anbefaling: Gjør det, du også! Da ser du hvordan en tilnærmet perfekt rockekonsert skal være. Jeg håper å få se akkurat dette showet igjen og igjen. Da fra avstand. Lurer også på hvordan neste Sabaton blir for meg. Er redd det blir en nedtur. For kun Rammstein kan slå dette i mine øyner (Og Joddla med Siv). Helt klart en terningkast 6 og festivalens beste. -Tom-
Med det sier vi i Helvete takk for oss og håper å dere igjen neste år.
-Tom, Kristin og Jannicke-