Time to rock er en helt ny festival for oss i Helvete Magazine. Undertegnede la merke til reklameskiltet da vi dro på Sweden Rock Festival i fjor. Jeg har også hørt med musiker-venner og andre at dette var en bra festival slik festivaldeltagere ønsker det. Trivelig, ikke for mange solgte billetter og et passe knippe gode band. Festivalledelsen har skjønt det. Det er dette som er festival. Slik som Sweden Rock Festival var da jeg begynte å dra dit. Men når Live Nation kom inn i bildet så ble Sweden Rock mindre og mindre trivelig for hvert år som gikk. Selv om det i år var bedre enn i fjor.
Tilbake til denne festivalen. Jeg var spent på hvordan dette kom til å bli. En bra line-up, men med max 5 000,- i publikum hver dag. Dette kunne bli spennende. Festivalen finner sted på en liten plass som heter Knislinge. Ca. 2 mil nord for Kristianstad og under en time fra Sweden Rock for de av dere som har vært der. Festivalen hadde sitt første år i 2006 og har ikke vokst mer enn nødvendig, og har ingen intensjon om å bli for stor.
Festivalen er bygget opp rundt trivsel og lave priser, noe undertegnede og mange med meg setter pris på. Helvete Magazine ble møtt av en hyggelig representant i presseteltet, og viste oss frem til fast plass vi hadde gjennom hele festivalen. Vi kunne forsyne oss med mineralvann og godis og det var alltid en representant til stede som kunne hjelpe oss med det vi måtte ønske. Det ble dog ikke tid til å benytte seg av tilbudet da det var så mye bra musikk å få med seg. Her har festivalen satt sammen et solid program med alt fra små band til band som har et bra internasjonalt navn, men dette er ikke festivalen for megastore band. Festivalen ønsker ikke dette. Dette er et alternativ til de store festivalene med trekkplastre i millionklassen, men festivalen hadde klart å få noen sjeldenheter. Aldo Nova og to japanske band hadde festivalen fått tak i. Det ryktes at de japanske bandene hadde chartret et fly sammen med en gjeng fans. Det var i alle fall en god delegasjon fra Japan til stede. Hyggelig at det ble delt ut japanske flagg også. Jeg overvar imidlertid ikke noen av disse konsertene.
Området festivalen var på var svært hyggelig. Selv om vi til tider var litt uheldig med været så var stemningen på topp. Stort og flott område med 3 scener spredt ut over området over 4 dager. Det var et passe stort utvalg av salgsboder og ulik mat å få kjøpt. Vi hadde med oss en som satt i rullestol og fikk tommelen opp fra denne personen. Så her får festivalen mer enn godkjent. Jeg vil imidlertid nevne, og dette vet jeg festivalen tar hensyn til, at det var akkurat passelig stort områdde til passe antall besøkere. Ikke bli større…Please….. Ikke en gang om Live Nation banker på døren. Penger er ikke alt. Trivsel trumfer penger.
En svært positiv opplevelse, tatt været i betraktning. Noe kan de selvsagt bli bedre på. Det kan alle. Jeg savnet større mulighet til å vaske hender etter toalettbesøk og før man spiser mat. Dette var en stor mangelvare. De kunne også sett på muligheten for bedre toalettfasiliteter. Ikke så mange som liker seg i disse «blå boksene». Vi skriver 2023 og de nye toalettfasilitetene på konserter og festivaler har utviklet seg i positiv retning. Her kan også denne festivalen henge med. Det var også til tider vanskelig å finne sitteplasser, men dette var nok mye pga. været, spesielt da regnet kom. Da skulle «alle» sitte under tak. Teltet foran Falcon Stage (Den nest største scenen) kunne med hell vært snudd mot scenen. Jeg er litt bortskjemt med backstage området på Sweden Rock, men her også er det en liten utvikling som kan tas. Koselig, men kan bli bedre.
Oppsummert sto festivalen til forventningene. Og de var skyhøye. Når du får anbefalt festivalen fra artister og venner som har vært der, i tillegg til en festival som var svært flink på oppdatering i forkant på sosiale medier skal det mye til å innfri forventningene. Kø opplevde vi sjelden. Lite trengsel foran scenen (alltid noen idioter som kommer og presser seg frem) og rett og slett en trivelig festival. At festivalen også rapporterte noe fra Sweden Rock, mens Sweden Rock aldri (som jeg har sett) nevnte Time to Rock med ett ord, sier også sitt. Enfestival for folk som ønsker en trivelig festival uten for mange besøkere til en grei pris. Vi kommer tilbake. Garantert! Jeg fikk med meg 25 band på 4 dager. 11 av dem var band som jeg aldri har sett før. Det er litt gøy. Alt i alt en festival å anbefale. Dette var en god opplevelse hvor vi både oppdaterte våre lesere underveis av festivalen på vår Facebookside og i ettertid satte oss ned og fikk oppsummert alt vi hadde opplevd i egen artikkel på vår webside.
Kee Marcello
Fredagen var en myk start. Ble også kaldt for oppvarming/vorspiel, og det var bare en scene åpen denne dagen. Kee Marcello og Mike Tramp var høydepunktene denne dagen. Kee Marcello er kjent for å ha spilt gitar i Europe, så jeg hadde forventninger om litt Europe. Det ble ikke alt for mye av Europe. I alle fall ikke de kjente sangene. Vokalisten hadde en bra stemme og overrasket meg litt. Hadde ikke noe forhold til han fra før, men ble imponert. En vel gjennomført konsert.
Mike Tramp har vært på veien en stund med sanger fra White Lion. Jeg så han på Sweden Rock i fjor og likte det jeg så den gang. At han har laget sine egne versjoner av sangene som er mer tilpasset hans stemme har vært et smart valg. Jeg må innrømme at jeg liker dagens versjoner bedre enn White Lion versjonene. Nok en gang leverer han en bra vokalprestasjon, men det blir litt kjedelig i lengden.
Gabba
Dette var merkelige greier. Abba tolket på rockevis. I utgangspunktet kunne dette bli bra, men dessverre ble det ikke det. Kan ikke si at vokalisten passet til dette konseptet. Jeg har hørt han før og da var han mye bedre. Men gøy var det å høre andre versjoner av de gode gamle låtene. Men jeg må faktisk si at jeg liker originalene bedre.
Joddla med Siv
Hva er greia med Joddla med Siv? Dette må du spørre svensker om. Dette er ikke rock, ikke briliant vokal, men dette er et fenomen på linje med Electric Banana Band. Kan man virkelig ha låttekster som «Uma Ness fra Senegal» og «Tommy tuggar Tugummi» på en rockefestival? Egentlig ikke. Men av en eller annen grunn appellerer dette til alle…..svensker. De skapte publikumsrekord på Sweden Rock i fjor. Og det var en mektig opplevelse den gang. Så dette SKULLE sees. Det er like mye morsomt som bra og man må bare oppleve det. Det er vanskelig å formidle med ord eller Spotify. Gleder meg allerede til neste gang.
Junkyard Drive
Årets høydepunkt. Jeg har sett dem før og det ga mersmak. Men jeg husker ikke at det var så bra. Disse danskene bør absolutt sjekkes ut. For en vokalprestasjon. Han synger ekstremt bra, så vi trenger ikke å frykte for fremtiden til rockemusikken. Unge og fremadstormende. Dyktige musikere som leker seg på scenen er alltid gøy å se på. Spillegleden lå tykt utpå alle på scenen. Selv om den ene gitaristen prøvde å etterligne grimasene til Ronni Le Tekrøe gjentatte ganger. Vi fikk også oppleve noe som jeg ikke har sett før. Jeg har opplevd at vokalisten eller en gitarist eller bassist har tatt turen ut blant publikum, men her gikk begge vokalistene ut og sto midt blant publikum og spilte sammen og mot hverandre til publikums glede. Dette er også noe som man har større mulighet til på en liten festival enn på større konserter hvor publikum står tett i tett. Junkyard Drive har blitt en av mine favoritter. Selv om min favorittlåt «Geordie» ikke ble spilt, ble dette årets beste konsertopplevelse. Absolutt et band for fremtiden.
Lions Share
Årets kanskje største skuffelse….dessverre. Jeg gledet meg til å gjenoppleve stemmen fra bl.a. Astral Doors. En stemme som til forveksling er lik Ronnie James Dio sin. Lions Share stilte opp da Jean Beauvoir måtte avlyse. Nils Patrik er også en hyggelig person utenfor scenen. Selv om han har en kraftfull stemme, så var ikke dette slik jeg husker han, og musikken ga meg ingenting. Dessverre så ble det ikke en hel konsert for min del. Men jeg skal gi dem en ny sjanse om de kommer en plass nær meg.
Pretty Maids
Jeg var litt spent på hvordan denne konserten kom til å bli. Vokalisten Ronnie Atkins har vært syk en stund og vært borte fra scenen. Musikken deres er i min gate og jeg har opplevd bra konserter med dem før. Jeg hadde imidlertid hørt nylige opptak på youtube, og hadde ikke store forhåpninger. Det var gøy å se dem igjen, men det ble ingen høydare. En vel gjennomført konsert, men trenger nok litt flere konserter på å komme helt der oppe på gamle høyder.
The 69 Eyes
Et band jeg har fulgt en stund, men ble ekstremt skuffet da jeg så dem på Sweden Rock for noen år siden, men da jeg liker musikken deres, ville jeg selvsagt gi de en ny sjanse. Og jeg er glad for det. De løftet seg flere hakk fra første konsert. Ingen tvil om at de er dyktige musikere og vokalen er bra, men de mangler det lille ekstra. Blir litt kjedelig når man stort sett ikke gjør noe av seg på scenen. Men musikals en bra konsert.
Unleash the Arches
Enda et band jeg hadde sett frem til å se live. Jeg har sansen for kvinnelig vokal. Jeg hørte en del på dem før festivalen. Så hva med konserten? De leverer, men ble litt for voldsomt for meg. Noen band får man bare ikke helt til å passe til slik man hadde sett for seg. Vanskelig å sette fingen på hva det var jeg ikke likte, men det var noe. Ikke tvil om at de kan sine saker og de beveger seg bra på scenen, så det er ikke det, men nå har jeg opplevd dem live, og jeg dropper nok dem neste gang om noe annet interessant dukker opp.
Vyperia
Jeg hadde hørt litt på Vyperia før festivalen og synes det var helt grei musikk. Bandet spilte dessverre på en tid som ikke passet helt inn i min plan, men jeg fikk med meg noen låter. Det var bra, men det var ikke et band som blir prioritert i fremtiden.
Scarlet var ikke planen å se. Jeg droppet dem under Sweden rock. Hadde ikke hørt på dem, ei heller sett dem live, men da vi hadde tid til overs tenkte vi at vi skulle ta en liten titt. Og for en forestilling. Dette var kombinasjon av fantastiske stemmer kombinert med et meget underholdende show. Ja, faktisk det beste showet på hele festivalen. Ikke alltid man trenger pyro for at konserten skal bli bra. Jeg er ikke fan av sminke og masker, men her funket sminken veldig bra sammen med den velsmurte koreografien. Uten tvil årets overraskelse.
Visions of Atlantis
Bandet som fikk meg til å dra på festivalen for første gang. Et band jeg har fulgt en stund, men aldri sett live. Bandet opererer med to vokalister. En mannlig og en kvinnelig. Begge leverte meget bra. Melodiene passet fint sammen med stemmene deres. De utfylte hverandre meget bra. Det var ikke en minneverdig opplevelse, men en bra konsert var det allikevel. Vi traff på den mannlige vokalisten etter konserten og slo av en prat. Han var svært hyggelig og var genuint interessert i hvordan vi ble kjent med musikken deres og lyttet. Et møte som nesten overgikk konserten.
Hardcore Superstar
Du vet hva du får når du går på en Hardcore Superstar konsert. Et fyrverkeri uten pyro. Vokalisten Joakim Berg er en «propell» på scenen. Løper frem og tilbake og er høyt og lavt. Samtidig har han en kraftfull stemme og fenger publikum. Det føles som alle i bandet har det gøy på scenen og det smitter over på publikum. Jeg stakk en tur bort på signering etterpå. Der fikk jeg se noe som ikke mange rockeartister gjør. En dame i rullestol rullet frem til signeringsbordet. Joakim gikk ut, satt seg ned på huk og tok seg tid til å prate, ta bilde og signere. En helt annen person enn det man ser på scenen der han ikke står i ro mer enn to sekunder. Dette gir enorm respekt i min bok. Inkluderer alle. Bra, Joakim.
Doro levere alltid. Og det på toppnivå. Damen begynner å dra litt på årene, men synger fortsatt som en dronning. Hun prøver alltid å få god kontakt med publikum, men her synes jeg publikum var litt treg. Doro smiler, viser «horn» og «banger» seg gjennom en solid konsert, men jeg har sett henne bedre før. Selv om mye er likt, så mener jeg at opplevelsen med Doro blir bedre på en intimkonsert enn på en festival.
Amorphis
Et band som har noen utrolig bra sanger, men samtidig noen jeg overhodet ikke liker. Jeg har sett dem en gang før, men da sto jeg på kanten av scenen og fikk ikke sett dem skikkelig. Jeg ville gi dem en ny sjanse og håpe på at sangene jeg liker blir spilt. Det var en konsert på det jevne. Et bra band med en dyktig vokalist. Men ikke en konsert jeg fikk så mye mer enn en grei opplevelse av.
Aldo Novo
Kanskje den kjedeligste og minst inspirerende konserten. Har aldri hørt om mannen og var ikke så imponert før festivalen. Skulle allikevel gi han en sjanse. Ble et stort gjesp. Ingen karisma eller noe kontakt med publikum. Jeg gikk etter få sanger.
Amaranthe
Dette var første gang jeg skulle se Amaranthe etter det famøse stuntet hun hadde på nettet under pandemien. En Elize som drakk tett foran fansen online er ikke innafor når det er endel unge som sitter og ser på. Jeg fikk derfor dessverre avsmak. At hun kan synge, er det der imot ikke noen tvil om. Hun har en stemme som er lett å like enten man er ung eller gammel. På konserten opplevde vi hele tre vokalister som for meg var likeverdig. Og selv om Elize vokste litt, så må jeg si meg mest imponert over de to mannlige vokalistene og må si de faktisk overgikk Elize. Kan nok henge litt igjen, men kommer garantert til å gå på Amaranthe igjen om de er i nærheten av meg. Dette var bra.
Brian Downeys Alive and Dangerous
Dette var jeg litt spent på. Kom vi til å få høre mye Thin Lizzy sanger? Jeg har vært på konserter før med eks medlemmer av Thin Lizzy. Kom litt uforberedt for at det var trommeslageren som var med på å starte bandet, hadde jeg ikke lest meg opp på. Det er alltid gøy å høre “Whiskey in the Jar” og “Boys are back in town”, men lurer på hvor mange «gamle» medlemmer som spiller disse nå til dags. Vokalisten her var dyktig og gjorde ikke skam på låtene og kanskje den beste versjonen jeg har hørt av flere av låtene om man ser bort fra originalen. Veldig bra gjennomført konsert.
Electric Banana Band
Etter å ha opplevd dette svenske fenomenet på Sweden Rock Festival for noen år siden, gledet jeg meg stort til denne konserten. Til tross for at det var tidlig på dagen, var det mange som hadde funnet veien til festivalens største scene. Og for en forstilling. Det er ikke i nærheten av rock, men allikevel er rockerne helt med på notene. Det er underholdning på høyeste plan. En kombinasjon av revy og musikk. Kan ikke si det er bra musikk, ei heller gode vokalprestasjoner, men det er ikke poenget her. Når du ser langhårede menn gjøre håndbevegelser etter «Maja Piraya» og andre låter så lurer jeg som norsk på hva dette er for noe, men kjære vene hvor gøy det er. Dette må oppleves for å skjønne greien. Får du anledning, bør du se dette fantastiske bandet med Lasse Åberg i spissen. (Ja… han fra Selskapsreisen)
Michael Monroe
Hva skal man si om Michael Monroe, den gamle Hanoi Rocks vokalisten? Jeg har sett han før og vet at han er mye ute og løper og ikke minst klatrer. Jeg er ikke stor fan av musikken, men det er gøy å se på denne propellen. Han ser sliten ut selv om han løper rundt, besøker publikum flere ganger og klatrer i sceneriggen. Ja, en av gangene mistet han også fotfeste. Så hvor lurt det er, kan diskuteres. Musikalsk sett er det helt greit, men ikke mer. En ting jeg stusset på, var når han «spilte» saksofon. Det var litt merkelig at saksen fortsatte å spille etter at Michael hadde tatt munnen bort fra den. En magisk saksofon, der altså.
Phil Campbell and the Bastard sons
Phil Campbell var gitarist i Motörhead og trakk nok endel publikum på det. Jeg hadde ikke store planer om å se denne konserten da jeg ikke er stor fan av Motörhead så tok derfor matpause, men lyttet til konserten fra avstand. Det ble ikke bare Motörhead som ble spilt, med mindre det var låter jeg ikke hadde hørt før. Det var imidlertid langt fra det verste jeg hørte. Men ikke en konsert for minnebøkene.
Uriah Heep
Personlig har jeg ikke det store forholdet til de gamle bandene fra 70 tallet. Ja, selvsagt har jeg hørt noen av låtene til Uriah Heep, men har droppet flere av konsertene jeg har hatt mulighet til å gå på de siste tiårene, men jeg ble anbefalt å gå fra venner som hadde sett dem på Tons of Rock. Og det angrer jeg ikke på. Dette var en av mine høydepunkter på festivalen. Vokalen og bandet hadde et bra samspill og for meg så det ut som de hadde en spilleglede jeg savner hos mange band i dag. Selvsagt kom hitsene og da ble det stemning blant publikum. En verdig avslutning på en flott festival.
Med det takker vi i Helvete Magazine for denne gang og håper vi sees igjen neste år.
Tom & Jannicke