Sweden Rock Festival 2024
Årets utgave av Sweden Rock Festival er over og det er tid for å se tilbake på en festival som har vært i mitt hjerte siden 2001. Personlig har jeg fulgt utviklingen fra en liten koselig festival, til en altfor stor festival. Endringen har skjedd gradvis, men da Live Nation overtok ble festivalen mindre og mindre attraktiv. Vi sluttet å gå på Sweden Rock Festival etter at vi følte at de slapp inn alt for mange folk og vi orket ikke engang se på Headlinerene.
I fjor følte vi imidlertid på savnet og ville returnere til «vår» festival. Og for en skuffelse. Fjoråret viste at dette var en festival som var blitt for stor. Nesten 50 000 solgte billetter pluss ca. 10 000 frivillige. For ikke å snakke om grusen som lå tykt i luften under hele festivalen. Vi hostet sand og grus i to uker etterpå. Og dette var noe vi hørte mange klage over så vi var litt spent på hvordan årets festival kom til å bli. Vi var skeptiske og tok med munnbind. I år var det også veskeforbud. Hvordan skulle dette gå? Det var mye snakk om dette før festivalen, men for en positiv overraskelse årets festival ble.
Støvet/sanden var et minimalt problem i år. Til tross for mye vind så det ser ut som at festivalen har tatt tilbakemeldingene her på alvor. Så til det mye omtalte veskeforbudet. Det gikk overraskende bra. Det var få klager, men selvsagt var det noen som hadde smarte løsninger på dette problemet også. Man fikk ta med det man kunne putte i lommer. Snekkerbukse var en løsning. Mye klær var en annen løsning. Så til det jeg var mest spent på… Trengsel og køer. Tro det eller ei, men den eneste plassen det var køer var på dametoalettet. Køen gikk imidlertid raskt allikevel. Mat og drikkekøer var nesten fraværende. I år var ikke festivalen utsolgt, noe som er sjelden. Men hvor mange billetter som ble solgt vites ikke. Det var imidlertid ikke noe stress å komme frem på konsertene. Selv på headlinerene. Jeg kom helt frem på alle konsertene jeg ønsket. Og det var god plass rundt meg. At dette er en festival med gjennomsnittsalder på 47 kan være en årsak. Eneste konserten det var antydning til trengsel foran scenen var under Alice Cooper, der noen «ungdommer» hadde forvillet seg frem, KUN for å høre «Poison». Utover den sangen sto de i en klynge og pratet.
Nytt av året var et utvidet festivalområde. Til høyre for Rock stage (For dere som kjenner området) var det et nytt område kalt «Skogen» Her var det godt med sitteplasser og matboder. Det var også utvidet litt her og der. I år var det alltid en sitteplass å finne om man tør å spørre om å få sitte ved siden av andre rockere. Vi opplevde aldri noe problem. Eneste plassen var i området med vin og prosecco-barene. Dette området virket det som at var okkupert fra morgen til kveld. Her har jeg hørt at vennegjenger kommer kun for å sitte der og ikke bryr seg om konsertene.
Årets line-up har fått mye pes. At en så stor festival skal booke artister som spiller på Tivoli er vel en tankevekker. Ja, Journey spilte på Friheden Tivoli dagen etter for noen få publikummere, mens Alice Cooper fortsatte til Gröna Lund. Personlig liker jeg begge bandene, men burde de kjørt enda tøffere på headlinere? Tons of Rock har i år Metallica og Copenhell har også hatt Metallica. Begge mindre festivaler. Vi håpte lenge på AC/DC, men det ble det ikke. Festivalledelsen har selv gått i forsvar og sagt at det ikke bare er penger, men også logistikk det er snakk om. Jeg er ikke så opptatt av hvem som er headlinere. Bruk heller pengene på et høyt nivå på alle bandene. Ikke spy ut mange millioner på et eller to band. Et annet tankekors for Sweden Rock Festival er at det er alt for mange gjengangere. Et av disse bandene (Som kanskje var en feilbooking) er Judas Priest. Vi gikk inn på område midt under konserten, og det strømmet ut med folk. Og da vi kom i backstagebaren, var det fult av folk. Midt under konserten. Har folk gått lei? Samtidig er det de gode gamle folk vil se og trekker folk. Personlig fikk jeg med meg 20 nye bekjentskaper i år. Noe som var min intensjon. Jeg har sett de gode gamle så mange ganger, at det er mer spennende å oppleve nye band.
En annen ting jeg la spesielt merke til er at bandene ikke lenger kjører noe særlig show. Ikke så «kule kostymer, scene-rigg eller pyro. Det var det overraskende lite av i år. Jeg husker før i tiden, da var det både pyro, scene-rigg og gjerne flere kostymeskift i løpet av konsertene. Etter min mening er det ikke lenger noe poeng å stå nærme for å se alt som skjer på scenen. Man kan like gjerne stå på avstand.
Sweden Rock Festival gjorde jobben vår litt dårligere i år i og med at de har endret presse akkrediteringen. De har delt opp presse i ulike kategorier, og vi i Helvete Magazine har blitt degradert, noe som gjør at vår mulighet til å ta gode bilder er redusert. Veldig trist når bladet har dekket festivalen i rundt 15 år, mulig dette også skyldes at Live Nation er sære på hvem som skal dekke og foretrekker heller dagspressen som til sammenligning kun skriver noen linjer om festivalen så det er trist som faen.
Onsdag
Orden Ogan
Vi åpner festivalen med tyske Orden Ogan. Dette var et av bandene jeg så mest frem til, etter å ha sett dem på Karmøygeddon for noen år siden. Der leverte de en overraskende bra konsert. Denne gangen leverte de en solid konsert, uten at jeg satt igjen med en «wow»-følelse som sist. Ikke tvil om at de er dyktige og etter publikums antallet så tidlig på dage, har de allerede opparbeidet seg en stor fanbase.
Dream Evil
Enda en nykommer for min del på årets festival. Det jeg hadde hørt på forhånd var helt der oppe. «The Chosen ones» og «The Book of Heavy Metal» er to låter jeg digger rått så jeg var litt spent på hva de kunne levere live. Jeg er nemlig litt sær på hva jeg «krever» for at en konsert skal fange min interesse. Show, kostymeskift og god musikk er elementer jeg verdsetter og trenger ikke være plettfritt. Jeg synes faktisk at litt feil også har sin sjarme. Jeg har en tendens til å legge merke til og irritere meg om de små detaljer. Og her var det sminken til vokalisten. Trodde han at han var Zorro? Så konserten da, hvordan var den? Joda, det var flinke folk, men ikke noe «wow». Jeg gikk derfor så snart jeg fikk høre de to nevnte låtene. Takk til dere, men tviler på at jeg prioriterer dem igjen.
Hulkoff
Pär Hulkoff kommer ifra et band jeg liker, nemlig Raubtier. Litt i Rammstein sin ånd. Jeg var på en annen konsert først og fikk derfor bare med meg slutten av konserten. Dette var en av årets krasj, men jeg valgte nok riktig med å velge bort Hulkoff for de sangene jeg hørte var ikke akkurat noe å skrive hjem om. Det er noe sært med både musikken og Pär jeg ikke klarer å få tak på.
Riot V
Riot V eller Riot, dette varierer etter hvem du spør. Bandet hadde alle fall en skikkelig backdrop. Noe som ikke alle bandene hadde. Det morsomme her er at bandet ble introdusert som 50 år gammelt. Siden jeg ikke hadde sett dem før forventet jeg meg en haug med gamlinger. I alle fall 1….EN…..men nei….Dette var en haug med «ungfoler». Men for en vokalist de har. Han må være en av de beste på hele festivalen. Han har et register få kan matche. Bandet er bra samkjørt, men at de kaller seg Riot V (Riot) blir litt feil i mine øyner. Selv om de skiftet navn i 2013, så er det fortsatt litt for likt. Og sangene er vel også hentet fra Riot tiden.
Megadeath
Jeg må bare beklage til Megadeath fansen. Musikalsk er de dyktig, men musikken gir meg dessverre ingenting. Mr. Mustane har ikke scenetekke i det hele tatt. Ikke mye til bevegelse der i gården. Rett og slett kjedelig.
Tyr
Tyr har jeg fulgt en stund og et band fra Færøyene er ikke hverdagskost. Jeg har sett dem LIVE en gang før, på Copenhell. Der skuffet de. Jeg ville derfor gi de en ny sjanse, fordi jeg liker deres musikk. Jeg var spent på om de kunne levere bedre enn sist. Svaret er «tja». Konserten var bra den. Solid, men at de gjør de store krumspringene er å overdrive. En midt på treet konsert. men tviler på at jeg tar meg tid til å se dem igjen.
Tyketto
Forrige gang Tyketto spilte på Swede Rock Festival, var Tyketto det bandet jeg satt igjen med som topp 5. Forventningene var derfor store, men for en skuffelse. Denne gangen ga det meg overhode ikke noe. At Danny Vaughn har en bra stemme, er ikke noe å tvile på, men låtene går det mange av på dusinet. Man må gi det lille ekstra, for å imponere meg.
Winger
Så kom et av de bandene jeg så frem til å se. Jeg har ikke sett Winger før og jeg hadde mine forventninger. De ble dessverre ikke innfridd. En mindre sjarmerende mann enn Kip Winger skal du lete lenge etter. Ikke EN gang dro han på smilebåndet eller hadde noe form for kontakt med publikum. Om dette var pga dårlig lyd i øret, vites ikke. Han slet i alle fall, og rev ut øreproppen. Men uansett var dette bare nok en dag på jobb for han. At han fikk hjelp av Jeff Scott Soto på en låt hjalp litt, men reddet ikke konserten.
Five Finger Death Punch
Enten elsker man dette bandet, eller så hater man bandet. Jeg var i den siste kategorien. Jeg digger de rolige partiene, men hater resten. Klarer derfor ikke å bli helt klok på bandet. Jeg droppet dem sist de var på Sweden Rock, men fikk høre i ettertid at det var en kanonkonsert. Jeg skulle derfor gi de en ny sjanse da de spilte på Tons of Rock. Dette var dagen etter terroren, og jeg fikk stor respekt etter at de hyllet de etterlatte og Oslo. Gjør noe ekstra og du fanger meg. Ja, Ivan (Vokalisten) er litt for «tøff i trynet» etter min mening der han svinser rundt med knokejern og balltre. Ville ikke møtt den gærningen i en bakgate, men det ble en bra konsert. Det var litt liv på scenen, i motsetning til alt for mange andre band i år. Musikalsk er jeg fortsatt ikke fan, men ser dem sikkert igjen….om det går noen år.
Torsdag
Lillasyster
En trist dag. Lillasyster skal legges ned og dette var et siste farvel med Sweden Rock. Publikum kom i hopetall for å si «Takk og farvel» som en av de siste låtene deres også heter. Vanskelig å få flere foran Sweden Stage så her burde de fått Festival Stage. Det var tidlig på dag og utrolig at så mange klarte å komme seg på konsert. Det virket som bandet fikk tårer i øynene av å se så mye folk, så tidlig, men det viser hvor stort dette bandet egentlig er. I alle fall i Sverige. Og for et fyrverkeri av en konsert. De ga alt, og da mener jeg alt. Martin Westerstrand er en entertainer der han var høyt og lavt gjennom hele konserten. At stemmen ikke er den beste i sjangeren, så er låtene allsangvennlige. Og selvsagt gjorde han litt om på låtene til glede for de som var til stede. Og da «Umbrella» kom, var det som hele bakken ristet. «Alle» sang for full hals og nærmest danset. De fikk til og med publikum til å sette seg ned på bakken midt under konserten. Det var merkelig, men tøft. Det hadde jeg bare sett en gang før. På Karmøygeddon og Audrey Horne. At de fleste gjorde det var tøft. Dette ble et verdig farvel, og mitt høydepunkt på hele festivalen. Når bandet gir av seg selv går man derifra med et godt inntrykk. Å bare stå der oppe og kjøre sin greie er ikke noe for meg. Vis oss respekt og gi av deg selv.
Mystic Prophecy var et nytt bekjentskap for meg. Hadde aldri hørt om dem før jeg hørte meg opp før Sweden Rock. Jeg likte det jeg hørte og så frem til denne konserten. Når jeg nå skal se tilbake på konserten, så må jeg si jeg ikke husker stort. Det er ikke et godt tegn når man må gå tilbake og se på bildene for å huske hvordan det var. Jeg har ikke dårlige minner eller sitter igjen med noe god følelse, så dette var nok en «midt på treet» konsert. Bra, men kan nok droppe dem neste gang.
Swedish Erotica
Når jeg leste ordet Swedish Erotica, så tenkte jeg på noe helt annet enn hva bandet var. Også dette nytt for meg. I år ble det en del nye band, noe jeg har etterlyst på Sweden Rock. Når jeg nå står foran scenen og ser bandet entre scenen, lurer jeg på hva F**N dette var. Den vokalisten prøvde å være noe han ikke er. En «tøff superstor rockestjerne». Ikke bare utseendemessig, men han oppførte seg slik også. Ja visst kan han synge, men en plass stopper det for meg. Jeg gikk til neste konsert til tonene av den beste låten deres «We`re Wild, young and free».
The Black Crowes sto egentlig ikke på programmet mitt, men jeg fikk med meg noen låter. Jeg har rørt meg gjennom låtmaterialet deres og finner noen gode låter, men ikke noe jeg hører mye på. Helt greit å høre på mens man går mellom andre konserter, men ikke noe jeg må høre lenge på.
Iron Savior er nok et nytt bekjentskap for undertegnede. Jeg har vært fan av Power Metal lenge, men dette bandet har gått under radaren. De hadde fått inn en erstatning på gitar, da originalgitaristen hadde ryggproblemer. Men dette var ikke lett å merke, da bandet var samspilt. Jeg synes imidlertid ikke vokalisten var helt der oppe. Enten han hadde en dårlig dag eller om han ikke var bedre, vet jeg ikke. Hørtes imidlertid bedre ut på tape. Selvsagt er det slik med alle, men jeg gikk derfra litt skuffet etter å ha hørt min favorittlåt «Heavy metal never dies».
WASP er det en stund siden jeg har sett. men jeg har sett dem en del ganger. Har også møtt Blackie ved et par anledninger og min oppfatning er at fyren var en arrogant drittsekk. Når han nå har funnet Gud, vites ikke om han også har blitt litt mer rund i kantene. Dette ble en litt merkelig konsert. Blackie satt store deler av konserten da han har operert ryggen for ikke så lenge siden. Han viste ikke mye sjarme. Smilte han? Jeg så i alle fall ikke noe til det. Om det skyltes smerte eller at han fortsatt er der kun for å tjene penger vet jeg ikke? Jeg må si at musikalsk sett var dette dog over all forventning. Vent litt….Synger han like bra som før? Og som på plate? Nei. Dette var helt tydelig playback på mange låter. Men for mange som ikke hadde opplevd WASP før, så var nok dette en kanonkonsert og ja, la dem tro at dette var live.
Journey
Sist jeg så Journey var Arnel Pineda ny på vokal. Jeg var den gang veldig skeptisk da jeg er veldig glad i klassikerne og Steve Perry sin stemme, men den gang ble jeg blåst av banen. Det er ikke ofte du ser en asiat synge så klokkerent som det. (Beklager til Asiatene der ute, men jeg har i alle fall ikke hørt om mange). Dette er noen år siden og Arnel har blitt både kortere og gråere i håret siden den gang, men stemmen er der. Til tider sliter han litt, men alt i alt holder den greit. Han springer rundt som en jojo og tar splitthopp og tar seg til og med en tur ned for å hilse på publikum. Igjen en frontfigur som gir av seg selv. At dette er en headliner kan kanskje forsvares, men når bandet sin neste konsert er på Friheden Tivoli for noen hundre, eller kanskje et par tusen dagen etter, så lurer jeg på om Sweden Rock kjører på sparebluss. Et tivoli kan vel ikke ha råd til samme band som Sweden Rock byr millioner for. Eller så er det noe jeg ikke skjønner her.
Fredag
Nestor
Før Tons of Rock 2022 hadde jeg ikke hørt om Nestor. Jeg lurer på hvorfor ikke, da dette ble en av mine positive overraskelser det året. Jeg gikk derfor til konserten på årets Sweden Rock festival med store forhåpninger og de ble innfridd. Bandet leverte til de grader og endelig fikk vi litt pyro også som er en mangelvare på årets Sweden Rock. Det var mange som stilte opp tidlig for å høre dette fantastiske bandet. En enorm stemme og han vet å bruke den riktig. Mange prøver for hardt for å imponere, men faller igjennom. Tobias Gustavsson er en riktig dyktig vokalist som vi kommer til å høre mer av i fremtiden. Og jeg kommer til å gå på deres neste konsert. Blant topp 3 på årets festival.
The Cruel Intention
Jeg gikk rundt og trodde dette var et norsk band. Måtte stille opp og stødde dem. Men så feil kan man ta. De er svenske, men med norsk gitarist. Dette bandet minner meg om et annet svensk band, Hardcore Superstar. Mye likt, men jeg digger det. Vokalisten ser ut som han kommer ut fra et mislykket rehab opphold, men har en energi og en stemme som jeg liker. Det er musikk som svinger og kanskje dette blir en litt for liten scene for et så energisk band. Gi de litt større scene neste gang, please. Jeg ser dem gjerne igjen.
Dampf
Hørt om Dampf? Ikke du heller? Hva med Bo Martin Erik Erikson? Ikke? Jeg ble veldig overrasket når jeg fant ut hvem vokalisten var. Bedre kjent som E-Type! Kunne han noe som helst om metal? Tydeligvis. Jeg måtte jo sjekke ut, selv om jeg ikke var fan av E-Type. Dette var merkelige greier. Veldig spesiell musikk som jeg ikke klarer helt å plassere. Joda, noe var bra, men mest var det bare fascinerende å tenke på at dette var E-Type.
Battle Beast har levert før. Mye bra metal kommer fra Finland og dette er et av dem. Veldig solid band, med en fantastisk vokalist. Hun gir av seg selv og en av få vokalister som faktisk gidder å ta på seg «kostyme». Om det er like vellykket er en annen sak. Men her får man meget bra musikk. Godt samspilt og en konsert som forventet. Meget bra med + i margen. Kunne gjerne ha vart litt lenger.
Heavy Load
Et «ukjent» band på Festival Stage? Okey? Er de ikke så ukjent allikevel? Må jo sjekkes ut. Beklager, men her stå det en gjeng gamle gubber med en vokalist med en merkelig hatt. Jeg ville nok plassert et annet band på denne scenen. Tror Sweden Stage hadde vært bedre her. Dette ble en konsert man fint hadde klart seg uten.
Evanescence har jeg ikke hatt noe stort forhold til bortsett fra de kjente låtene. Jeg tror de fleste kom for disse. Min samboer så dem i Tyskland for et par år siden og sa det var bra, men den gang slet Amy med stemmen så hadde ikke de store håpene. Jeg har hørt klassikere av andre artister bli ødelagt tidligere, men jeg ble litt overrasket. Amy sang bra. Var det playback, eller holder stemmen så bra den dag i dag? Ikke vet jeg, men utover klassikerne ga ikke konserten den store opplevelsen. Nå skal det sies at jeg kun så halve konserten, da jeg nesten måtte ta en tur innom «E-Type». Bare for å ha gjort det.
Judas Priest har mange tilhengere, men det var mange som forlot området når de gikk på scenen. Ingen tvil om at de er legender, men når du har sett dem mange nok ganger, trenger man ikke se dem igjen. Jeg og mitt følge bodde privat like ved festivalen og hørte bandet dra i gang. Da begynte vi å bevege oss sakte mot området og vi traff mange som var på vei ut. Har Sweden Rock brukt opp Judas Priest? At Rob Halford er en kompetent vokalist er vel ikke noe hemmelighet, men han må krype mer og mer sammen for å treffe de høye tonene. Han er heller ikke noe entertainer, men han trenger heller ikke være det. Det er nok at han er til stede. Vi stoppet opp for å se noen låter fra avstand, før vi gikk videre.
Lørdag
Richie Kotzen
Jeg skulle egentlig ikke se Rickie, da det var en musikk jeg ikke får tak på. Jeg er nemlig ikke noe stor gitarfan. Jeg stakk allikevel en liten tur innom for å se hva han hadde å by på. 3 sanger senere gikk jeg derfra med en tanke om at dette kunne jeg klart meg uten.
Pain
Peter Tägtgren er en multikunstner som har spilt på flere strenger og i flere band. Han er produsent og synger også i Hypocrisy. Han var også med i Lindemann sammen med Till Lindemann. Hypocrisy er ikke min greie, men det er der imot Pain. Denne konserten hadde jeg gledet meg til. Og JAAA, endelig et band som skifter kostymer. Hehehe. Om kostymeskiftet var litt uventet var bare morsomt. De kom ut i grelle 80-talls klær, engangsdrakter som kripos bruker og andre morsomme kostymer. Det er gøy at band ikke bryr seg om hva de har på. Musikalsk er de solide og så lenge jeg får med meg min favoritt «Same old song» er jeg fornøyd. En av de beste konsertene på festivalen. Topp 5.
Steel Panther er elsket og hatet. Jeg digger dem. Man må se humoren. Dette er parodi på høyt plan, men med ekstremt dyktige musikere. At de kødder med sex og kokain er en del av showet. Tål det, eller stikk. De lager show og de fleste står med et smil om munnen. Har du sett dem før, vet du hva du får. Er ikke store variasjoner de siste årene. Ozzy parodien er alltid gøy. Det jeg ikke fatter er imidlertid disse damene/jentene som frivillig vil seg så vondt og på død og liv vil opp på scenen og by seg frem for både band og publikum. Er det disse som har søkt på Paradise Hotel, men ikke kommet med i programmet. Det er rett og slett for teit. At også et annet band blir nevnt med jevne mellomrom, Mötley Crüe, skyldes mye av at Michael Star sin fantastiske stemme og utseende kan minne om, eller rettere sagt er bedre enn Vince Neil. Folk har vel snakket om at han bør overta mikrofonen der.Du vet hva du får. De kom, de seiret, og vi gikk derfra leende….fra en metallkonsert.. Lik det eller hat det!
The Darkness:
Jeg sier bare Huff. Dette er ikke bra….i det hele tatt. Jeg har ikke sett dem før og ville gi dem en sjanse. Sist jeg «hørte» dem satt jeg på pressekonferanse med Dee Snider. Vi hørte skrikene til vokalisten, hvorpå Dee lurte på hvem f**n som hadde sluppet ut den katten. Andre vokalister prøvde å komme så høyt som mulig, men få slår Justin Hawkins. Men på en grusom måte. Her var det om å gjøre å komme seg lengst mulig bort, fortest mulig. Bunn 3.
Hammerfall
Hammerfall har lenge vært en av mine favoritter. Har opplevd dem på små scener og store scener. Jeg må innrømme at jeg liker dem best på små scener. Bandet har blitt forholdsvis stort og trekker bra med publikum også denne dagen. Siden jeg har sett dem så mange ganger, valgte jeg å ta matpause og høre på dem fra avstand. Det jeg hørte var som alltid bra, men kan ikke uttale meg om hvordan selve konserten var. Men regner med at publikum var fornøyd.
Bruce Dickinson
Jeg må bare si unnskyld til fansene. Dette var ikke min greie. Jeg har selvsagt sett Bruce i Iron Maiden og hans One man show. Der er han fantastisk. Men hvordan klarer han seg i et band uten de fantastiske musikerne i Maiden? Jeg så British Lion med Steve Harris i fjor. Foretrekker han også i Maiden. Overhodet ingen tvil om at Bruce er en av dagens beste vokalister. Han hoppet litt rundt på scenen og brukte noen Maiden fraser, men dette ga meg ingenting, og jeg gikk derfra etter noen låter.
Beast in Black
Så var turen kommet til den konserten jeg hadde sett mest frem til. Jeg har hørt noe på Beast in Black de siste årene, men aldri sett dem live. Nå skulle det skje. Hvilket inntrykk jeg sitter igjen med er ikke så bra. Det var en irriterende konsert. Vokalist Yannis Papdopoulos har for all del en fantastisk stemme og var både høyt og lavt, men det virket som han konkurrerte med seg selv om å nå de høyeste tonene. Det virket som han ville mer enn han maktet. Og så var det koreografien da. Oh my god så irriterende. Skulle tro det var synkronsvømming uten vann. Alt var likt. Når de gikk frem på scenekanten var det dønn likt. Når de hevde gitarene, var det helt likt. Det er dessverre det jeg sitter igjen med. Men bra musikk og bra gjennomfør musikalsk.
Alice Cooper er en av mine barndomsfavoritter fra 80-tallet. Jeg har sett han utallige ganger, og han har aldri skuffet. Jeg så litt på youtube på forhånd og begynte å lure på om også han hadde kuttet ut sceneshow. Han er jo kjent for å kjøre litt show. Når han kom på scenen ble jeg enda mer bekymret. Ja, de er dyktige musikere og da tenker jeg spesielt på Nita Strauss som har blitt et stort navn. Og så kommer Alice på scenen. Jeg har god plass rett foran scenen. Han vandrer frem og tilbake, men ikke det store showet. Folk rundt meg brydde seg lite. De skulle bare høre «Poison». En sang jeg ikke er fan av. Konserten tok seg opp underveis. Slangen kom på scenen. Jeg er usikker på om den var ekte eller robot. Har hørt at Alice har fått pes for å ha ekte slanger på scenen. For meg så den ekte ut. Så etter hvert kom de faste elementene … Frankenstein, tvangstrøye og giljotinen. Men ikke bare kom den. Regnet kom også. Noe vi har vært skånet for til nå i år. Men det er selveste Alice på scenen, så det gikk greit. Konserten var bra, men kunne spart oss for soloer. Er ikke fan av trommesoloer eller gitarsoloer. Ja, vi vet dere kan spille. Kjør heller en låt eller to ekstra, men mulig gamlefar trenger litt pauser. Alice er jo ikke akkurat noen ungfole lenger. Topp 5 konsert for min del.
Avantasia
Jeg har sett Avantasia noen ganger nå og synes de leverer bra både musikalsk og show. Tobias Samet er et prosjekt hvor Edguy vokalisten får med seg kjente og kjære vokalister og skaper et univers med god musikk. Jeg visste ikke på forhånd hvem han skulle ta med seg denne gangen. Eneste jeg visste var at Jorn ikke ble med som han ofte er. Jeg hater regn under konserter og jeg fikk kun med meg begynnelsen denne gangen før jeg avsluttet årets festival. På vei ut var det Tommy Karevik fra Kamelot som bidro med sin fantastiske stemme. Skulle gjerne ha sett mer, men 4 dager, 32 konserter, lite søvn og verk i kropp og sjel i tillegg til regnet, sa vi takk for i år.
Oppsummering
Alt i alt sitter jeg igjen med et godt inntrykk av årets festival. Mye var bedre enn i fjor. De hadde en fin miks av ulike band i ulike sjangre. Alle finner noe som passer dem. Selv fikk jeg med meg 32 band på årets festival. 8 færre enn i fjor, men samtidig var det travelt nok. Anbefaler alle å nyte festivalen, og ikke løpe rundt hele dagene. Sitt ned, ta en matbit og noe godt i glasset. Selv om Pistonhead ølet ikke er noe særlig godt, finnes det andre alternativer. Og mattilbudet er enormt. Det var flere matboder jeg hadde lyst å teste ut, men jeg rakk ikke over i år. En annen utfordring om man ikke tar pauser er at man gjerne får vondt både her og der.
Det virker som Sweden Rock Festival i år har tatt et ørlite steg tilbake og blitt et hakk bedre enn i fjor. Jeg håper dette er et resultat av tilbakemelding fra publikum, men det vites ikke. Jeg er imidlertid skeptisk til fremtiden til Sweden Rock om de ikke tar ytterligere grep. Etter å ha fulgt med på diverse forum på nett, ser jeg tendenser til at folk velger bort festivalen til fordel for andre mindre festivaler. En festival som nevnes ofte er Time to Rock. En mindre festival som har publikum i fokus og ikke mest mulig inntjening. Nesten som Sweden Rock var i gamle dager.
Helvete Magazine og undertegnede vil i år sjekke ut denne festivalen for første gang og er spent på hvordan den blir. Drar jeg tilbake til Sweden Rock Festival neste år? Jeg regner med det og jeg håper de ikke slipper inn flere publikummere, for jeg likte at det var god plass, og ikke noe trengsel.
-Tom Blytt-