MIDGARDSBLOT 2023

Onsdag

Selv om vi selv ikke var til stede på onsdagen så fikk vi god hjelp til å dekke festivalen i sosiale media som alltid under hele festivalen, inkludert åpningsdagen. Det var full stemning fra det åpnet til det stengte og det var tydelig at folk hadde ventet på årets happening som for mange er nettopp Midgardsblot, være seg det er folk fra inn- eller utland. Det som er så spesielt med nettopp Midgardsblot er at det er en festival med mangfold. Mye forskjellig underholdning innenfor et bredt spekter og selvsagt med fokus på vikinger og det norrønte. WolvenWind og Friggs døtre var i år også på festivalen og underholdt flere dager. At festivalen ikke er større enn den er setter prikken over i’en på at atmosfæren er til å ta og føle på. Måtte de ivareta dette også i fremtiden. Det er tross alt ikke om å gjøre å være størst, men best. Som tradisjon ble det en Blot-seremoni-åpning som mange hadde ventet på med Folka Bortafor Nordavinden. Med den kunne man også erklære årets festival for åpnet.

Finntroll

Etter at Finntroll har sitti fast i trafikken er festivalen i gang en snau halvtime for seint. De leverer partymetal, med dessverre for mye backtraks etter min mening. -Kvile-

Sylvaine bringer absolutt magi til festivalen der hun sitter nesten som i transe og utøver sin musikalske fremføring. Vi så vel dette også på Inferno og det ga mersmak så gøy å se Sylvaine også her. -KC-

Kampfar

Med dette bandet så vet man hva man får. Kampfar er like bra som dagens vær. Fantastisk og absolutt et av festivalens høydepunkt. -Kvile-

Torsdag

Wulfaz

Dette var bra. Trommeslageren både sang og spilte, og han var veldig, veldig flink. Jeg synes han hadde mye rytme i det han spilte. Man kan kanskje si at det ble litt for mye ompa-ompa innimellom, men Wulfaz kom seg stadig videre. Konserten var litt tafatt i starten, men det tok seg heldigvis opp og det ble etter hvert jævlig bra trøkk. Det var mye bra bass, men det var trommeslageren Simon, som virkelig skinte. Jeg stusset på plasseringen av bandet, fordi Simon, som tidligere nevnt også gjorde vokal, ble borte i røyken. Joda, det er kult med røyk under konserter, men her føltes det til tider malplassert. De starter klokken fire på ettermiddagen og da var det ikke så mange foran Kaupangr scenen, men det kom raskt en del publikum for å høre på dette spetakkelet. Da ble det også mer fart i bandet. Simon growlet og sang og holdt på, og bandets form for black metal kom tydelig fram i et meget bra lydbilde. Det skal legges til at growlingen ikke er Simons sterkeste side, fordi det var det svake punktet i løpet av en ellers bra konsert. -Heidi-

Isák

Det var sikkert mange som likte dette, men for meg ble dette helt malplassert på Midgardsblot hvor man hovedsakelig har fått servert musikk som er innenfor metal greinen. Mulig det var norrønt, men det var i så fall norrønt dance-transe. -KC-

Iotunn

Sist jeg så disse dansk/færøyske folka var på Karmøygeddon og jeg syns det var gøy å se de igjen her på Midgardsblot da de er et utrolig interesant band. Det var jeg ikke alene om å mene for det var ganske så folksomt på Kaupangr scenen på denne solskinnsdagen. -KC-

Sowulo

Det ble folksomt på scenen, men når man skal ha med harpe og fele og mange andre instrumenter, så kreves det Valhalla Stage for å få plass til alle. Lydbildet var helt fantastisk. Man skulle kanskje tro at harpe drukner live, men nei da, her kom den til sin plass. Det gjorde felene også, og musikerne rocket skikkelig. To vokalister og alle musikerne skapte en helhetlig og en meget flott musikkopplevelse. Den kvinnelige vokalisten hadde en slags alvestemme, mens mannen sang med mer trøkk i vokalen. De utfylte hverandre på en spennende måte. Det var mye folk foran scenen og folk levde seg inn i musikken og bidro til at dette ble en glitrende konsert. -Heidi-

Nordjevel er og blir en av mine favorittband og de setter Norge på kartet over old school black metal. Dette er bare rått, og det er tydelig at de har mange tilhengere på årets festival.. -KC-

Steve von Till

Dette var rått. Altså, han begynte å spille etter noen minutter, og tårene bare spratt ut av hodet mitt. Det var veldig spesielt. Det var litt sånn Texas …, roots-aktig. Steve har en sånn skurrende, nydelig, sår-vakker stemme, og den klinget utrolig bra med den fantastiske gitar-lyden. Det ble fremført inne i Gildehallen, og der var lyden helt utrolig bra. Og alle i publikum var helt stille. Det ble en veldig merkelig stemning, for han trollbandt alle sammen med sin musikk. Steve spilte også piano underveis, noe som bidra til litt variasjon. Egentlig var dette nokså monoton og jeg vet ikke om to timer hadde blitt for mye, men disse 45 minuttene var helt perfekt. Når musikken blir såpass intens, til tross for at den egentlig ikke er så intens i seg selv, blir jeg sliten. Det krever sitt å virkelig lytte til musikk som treffer forskjellige følelser i deg selv. -Heidi-

Enslaved avslutter en fantastisk kveld med god musikk og fremføring som alltid. Det var tydelig at Grutle var i storform der han spøkte med publikum imellom låtene til fansens elleville glede. Og med de tonene kjente vi at det hadde vært en lang dag så da passet det bra å tusle tilbake til hotellet for å få skjønnhetssøvnen sin. -KC-

Fredag

Ny dag – nye muligheter…

Gangar

Første band ut denne fredagen var Gagnar fra Norge. Dette er et skikkelig folkerockeband så hadde felegnikkinga jeg ble oppvokst med fra mine foreldres musikkverden låti som det her, så hadde kanskje jeg også likt hardingfela litt før. Her gikk fela og saxofonen hånd i hånd og det vær nærmest en fryd å høre på disse artige folka. -KC-

Eternity

Dette var veldig bra. Eternity fremførte sin norske black metal på Kaupangr, og det var bra lyd og bra stemning denne fredags ettermiddagen. De spilte naturligvis låter fra hele diskografien, med hovedfokus på årets utgivelse, «Mundicide». -Heidi-

Skáld

«Viva la France» sier bare jeg for det er sjelden jeg hører om franske band, foruten om Gojira da, men dette er ganske heite greier innen folkemusikk. Selv de som ikke er særlig fan av folklore må jo like dette. Det var en scene fylt med magi og vi var alle som en ganske trollbundet. -KC-

Vevaki

Islenderen var heftig representert på årets festival. Muligens fordi dem også er heftige på det norrønte, spesielt innenfor musikk. De var på den lille scenen, men det er alltid bedre med en mindre scene hvor publikum fyller plassen foran enn det motsatte. -KC-

Einherjer

Med 30 år i gamet så skal det mye til at dette ikke er bra. Da var det ekstra gøy at vi også fikk høre «Aurora Borealis» som var deres første demo-låt deres. Man blir litt ekstra stolt av å være norsdk mår man har et så flott band her. -KC-

Tyr fra Færøyene begynner nok å bli velkjent for alle og enhver. Undertegnede har selv sett dem på flere festivaler og de har så langt aldri skuffet. Det gjør de heller ikke i dag hvor de igjen forteller mytologiske historier som de meget bra gjennomfører musikalsk til alles glede. -KC-

Blackbraid er et band jeg aldri hadde hørt om før, men på festivalen hørte jeg at mange var nysgjerrig på nettopp disse folka «from the land over there», Amerika. Disse urfolkene, som de omtalte seg som, hadde fengende låter inspirert nettopp fra «the nativ American» og de var som hentet ut fra «Sølvpilen»-bladene jeg vokste opp med. I ettertid er jeg ikke sikker på om jeg kommer til å huske dem mest for musikken eller for kommentarene som haglet i kommentarfeltet etter en hendelse som oppstod i etterkant med en av bandmedlemmene og det at han ble kastet ut. Det ble i alle fall interessant lesning og et gedigent munnhuggeri på de som engasjerte seg i dialogen på forumet tilfestivalen. -KC-

Lørdag

Orm

Igjen var det bra lyd på Kaupangr. Bandet har noen rolige partier med gitar, som oppleves som stille og fine før det blåser til. Og så ender det hele i voldsomme orkaner. Det var mye tromming i bandets form for progressiv black metal, men danskene vet å male varierte landskap. Det er flere lange partier uten vokal, noe som reduserer aggressiviteten og får fram det mer inderlige. Mye bra, og det blir spennende å se dem igjen på Inferno 2024. -Heidi-

Garmarna

Jeg har jo alltid vært svak for svenskene. Både når det gjelder film, musikk og ikke minst språket og det er inget unntak når man får Garmarna denne siste dagen av en fantastisk festival. Folkemusikk er også noe jeg har blitt mer fan av i seinere tid. Spesielt når det er litt metal-inspirert i tillegg. Dette var skikkelig kult. -KC-

Smertekirken

Dette var for spesielt interesserte og for de som kanskje både fryder seg av å både føle og se andre bli påført det det vanlige A4 mennesket ser på som tortur. Noen jeg snakket med var til og med nødt til å gå ut da det ble for drøyt for dem. Personlig så blir jeg muligens litt fasinert av at folk ønsker å påføre seg nettopp den torturen. -KC-

Mari Boine.

Jeg var nok noe forutinntatt, fordi jeg forventet at dette skulle være utenomjordisk bra. Mari Boine sang (selvsagt) og hun leverte veldig bra, men det var allikevel noe som manglet litt. Det ble litt flatt. Hun har jo en fantastisk stemme og det er ingenting å si på musikerne og lyden. Jeg ble noe overrasket over at det ikke var helt fullt på Valhalla, men kanskje vet ikke folk hvilken kulturskatt Mari Boine egentlig er. Og kanskje var det derfor atmosfæren ikke føltes så storslaget som den burde ha vært. -Heidi-

Naglfar

Værgudene like tydeligvis ikke disse svenskene for selv om det hadde ligget i kortene at det ville komme regn i løpet av festivalen så hadde vi vel håpet i det lengste på at det skulle ta en omveg rundt Borre. Det nærmest høljet ned og selv om mange ikke var skodd for det regnværet var det mange metal-huer som trosset værgudene for ikke pokker om de skulle vike plass for dette da det muligens var et av bandet mange hadde sett frem imot å og høre i år. -KC-

Tsjuder

Væraspektet passet godt til denne opptreden. Og «gud a meg» hvor deilig det er når man har et band som ikke skal snakke en masse pjatt mellom hver låt. Det funker i beste fall om man har en liten stand-up i magen og dette bandet er langt fra det man kan blande med latter og komedie. For her er det reine alvoret fra start til slutt noe publikum tydelig satte stor pris på. -KC-

Mortiis var muligens det jeg hadde gledet meg mest til, men igjen ble jeg klar over at det ofte er det man gleder seg mest til som til tider kan skuffe mest og motsatt. Og Mortiis skuffet stort, i mine øre. Dette var ingenting av det jeg husket han for og for meg ble det skikkelig syremusikk. Synthesizere kan så absolutt være bra det, men her ble det too much for en gammel skrott som jeg har blitt. -KC-

My Dying Bride

Siste band ut og typisk at det måtte regne også da, bare for å minne oss på at man sjelden er 100% heldig i festival Norge til tross for at vi er i den sommer måneden som virkelig burde ha holdt oss våkne med sol og varme frem til morgenkvisten.. Men kanskje like greit at det var disse som avsluttet årets festival for hver gang jeg hører dem hører jeg at senga kaller på meg. Ikke fordi bandet er kjedelig, men fordi låtene er berolige i mitt sinn noe som fort fører til at jeg kjenner at jeg har fått min dose med sosialt samvær, med både nye og gamle bekjentskap. Jeg er ikke 18 lenger og det kjennes i kropp og sjel, men det fine med My Dying Bride er at musikken deres går inn i marg og bein og ikke minst rett inn i sjela så et lite øyeblikk glemte vi alle at det lavet ned med ruskevær. For ingen vil jo egentlig at ting skal ta slutt og i alle fall ikke en så trivelig festival som Midgardsblot. -KC-

Godt jobbet alle sammen, både band, publikum, crew, frivillige og ikke minst festivalarrangørene. Et stort takk for at dere år etter år lager denne allsidige og inkluderende festivalen i lille Norge, Vikingenes land.

Kvile, Heidi og KC