THYRUZ

THYRUZ – Rett fra (skrump) levra.

I forbindelse med vår årlige «Wacken Vip Lounge» som gjengen fra Hard & Heavy Tour og Helvete Magazine feirer for å slippe å fryse i lange køer når regnet strier ned og leira spruter til langt opp etter øra på det opprinnelige Wacken, som for øvrig i år ble avlyst pga COVID-19, som så mange andre festivaler vi hadde planer om å være på i år. Heldigvis slapp vi å avlyse denne sammenkomst som så mange av oss hadde lengtet etter mens ikke bare Norge, men hele verden ble satt på vent og alt av konserter og hyggelige sammenkomster for øvrig ble avlyst. I år feiret vi dessuten denne begivenheten for 5te år på rad og da passet det jo bra med et litt dypere intervju med noen av gutta fra Thyruz siden de alltid joiner oss på dette arrangementet og ikke minst fordi de selv hadde et jubileum de aldri fikk feiret i fjor. Nemlig 20 år som undergrunnsband. Vi tok med oss Henning & Kim bak på «stilla lounge» å stilte de til veggen så de kunne svare på en del spørsmål vi allerede hadde gjort i stand. Her skulle det ikke spares på kruttet og vi fikk vite mer enn vi hadde godt av, men alt egner seg selvsagt ikke på trykk.

THYRUZ så jo dagens lys for over 20 år siden. Dvs i fjor hadde de 20 års jubileum og skulle vel egentlig ha sluppet ut det nye albumet «BAUTA», men en del uregelmessige hinder dukket opp på veien, men den som venter på noe godt venter jo ikke for gjevest så da gjenstår det å se eller rettere sagt høre.

Når dere startet opp for drøyt 20 år siden så ga dere jo allerede året etter ut deres første demo; «Fairytales in Flame» og de påfølgende 4 år kom dere med en demo årlig: «Ride the Beast of Nightmare», «Develish Devine», «Crucifixion Failure» og «Blasphemy». Disse demo-utgivelsene ga endelig resultater da dere i 2007 fikk kontakt med det tyske selskapet Twilight Vertrieb som ga ut de 2 full-lengdene «Northern Blasphemy» som kom samme år og «Diseblot» som kom 3 år seinere, i 2010. Dessverre gikk jo Twilight Vertribe konkurs i 2012 så hva skjedde egentlig de neste åra og frem til vår favoritt; «Svik» som skåret en 6’er på terningen hos Helvete Magazine da den kom ut i 2014?

Henning: – Alle lastet jo ned MP3 så det var jo mange som gikk konk, men vi måtte jo bare gjøre det beste ut av det. Vi fortsatte jo å spille, men det var en kjip periode.

Kim: – Det var ikke mange som turte å satse og vi er jo ganske sære og fant jo ut at vi hadde litt sær kontrakt og fikk jo da en sjans til å få ting litt mer på vår måte.

Henning: – Vi fant ut at vi skulle prøv å gjøre ting selv og enten ville det gå bra eller så gikk det rett til helvete, men det gikk faktisk ganske bra. For det vi kunne få av andre dealer var jo uansett en dårligere deal enn det vi allerede hadde, selv om det var en mer eller mindre grei deal frem til konkursen. Men det ble jo selvsagt vanskeligere å få til konserter når man ikke har noe management i ryggen, men nå har vi jo hatt en del med Hard & Heavy Management å gjøre og spilt både på 10 års jubileummett til Helvete Magazine på John Dee og flere ganger på Hard & Heavy hvor vi har fått en god og lojal fanskare.

Nå var det jo i fjor dere fylte 20 år som band, men det har jo ikke vært slått på noen stortromme for å feire dette ennå så er det ikke på sin plass med en feiring av å ha overlevd i undergrunnen så lenge?

Henning: – Joa, vi har prata på det, men når man skal gjøre noe må alle være med. Man må ha med alle eller ingen og noen er jo mere ivrige enn andre. Og det er vel ikke lenger noen hemmelighet at det vil bli noen utskiftninger nå fremover. Vi har samme besetning siden… tsja 2007. Stian er med på siste skiva nå og da takker han for seg også blir det vel noe nytt fra neste skive. Vi har selvsagt snakket om å ha en feiring, men når bare en 2-3 vil og resten ikke så slo vi det vel bare fra oss. Men nå blir det jo utskiftninger og det ser ut som det blir et helt nytt driv med ny besetning. Men pga covid-19 så er det jo stille på alle fronter som med de fleste band.

Hvordan har egentlig disse 20 årene vært for Thyruz?

Henning: – Det har vært mye oppturer, men også nedturer. Bl.a. det at man higer jo etter noe, men det er vanskelig å få til noe når man er aleine og et undergrunnsband, selv om vi trives jo best der også. Det er vanskelig å få spillejobber også siden vi i utgangspunktet ikke har hatt et management i ryggen, men vi har jo ordnet mye selv. Vi har jo fått noen tilbud, men det har ikke helt vært vår gate så mulig vi også er litt vel sære.

Kim: – Vi har jo ordnet oss noen kontakter der vi allerede har spilt så det er jo mulighet for å dra å spille der igjen. Faktisk både i Russland, Bangkok, Tyskland og Nederland. Det er jo ikke akkurat lukrativt, men fy fader så morsomt det er. Bare det å få bo hjemme hos folk privat.

Henning: – Verdens største tattoo messe i 2008 eller 2009 var veldig spesielt. Det skjedde fordi noen som kjente noen som kjente noen fikk det til. Vi hadde kontakt med en som dreiv med tattoering i Drøbakk. Det var «Norce» som hadde fått invitasjonen. De kjente oss og slik endte vi der. Vi skulle egentlig spilt flere steder, men det var noe «politisk opplegg» så det var et sted vi ikke fikk spille pga at vi allerede ble «dømt» før vi gikk på scenen mens vi gjorde oss i stand så plaster på såret var en helaften på byen med egen livvakt fra vi kom til vi dro siden han liksom «passet» på oss. En stor tai-mann som henta øl til oss i baren og stoppa bilene så vi kom over veien. Vi fikk servert sigarer på sølvfat og det var nesten så man blei tørka i ræva når man skulle på do. Det var helt sjukt, men faen så artig. Fikk til og med massasje mens vi stod å pissa og fikk ikke en gang vaska fingra sjæl etter at vi hadde pissa ferdig for det skulle de gjøre…Blir jo buddy’s når mye drekke kommer inn som også kommer ut igjen. Til slutt syns de vi drakk for mye og da måtte vi ta kvelden, men det var en helvetes artig tur.

Har dere forandret dere noe under veis?

Henning: – Nei, vi er fortsatt 20 i huet. Så vi er vel av samme ulla. Eller, vi har vel forandret oss noe med åra. Hadde jo synth med en stund i begynnelsen, men har vel blitt litt mere brutale og litt mere nøye med det vi lager. Før kastet vi jo bare alt sammen som på hjemmesnekra kassetter for det var slik det skulle være. På den fronten har vi jo forandret oss masse. Det er ikke lenger sånn hastverk er lastverk greier. Sinnsmessig er vi de samme, men musikkmessig vil jeg vel si at har blitt mye bedre. Vi har jo blitt kresnere på våre gamle dager og bruker lengre tid på å få på plass alt for at det skal låte bra. Musikken er mer detaljert og musikken står nå også mer i sentrum, ellers er vi samme gamle gla’spell gutta.

Det neste vi skal spørre om kommer nesten til å få det til å høres ut som om dere er noen gamle gubber, men det er jo tross alt ikke mange band som har hold det gående så lenge foruten om de som faktisk lever av å spille i band. Så hvordan var det egentlig at hele denne Thyruz greia blei et tema bare for å få med det for de som ikke har levd så lenge som oss ennå?

Kim: – Vi har jo spilt i band siden ungdomsskolen. Vi var jo inspirert av sjangeren og 90-tallet var jo veldig stort. Den tiden det var en del kirkebrenning og sånn. Faren til Kjetil ble ringt opp av politi en gang for å høre hvor sønnen hans var da det var snakk om at han skulle spille en konsert. Jeg og Henning har jo alltid spilt i samme band. Og jeg var jo trommeslager og Henning har også spilt bass.

Henning: – I en periode spilte vi i 4 band samtidig. Militæret ødela noe og vi ble splittet. Da Kim var nesten ferdig i militæret var det på tide å samle troppene igjen og det var jo nettopp den tiden med kirkebrenning og sånn.

Kim & Henning: – Det som var litt teit når vi startet var at vi egentlig var 3 trommeslagere og måtte finne ut hvem som skulle gjøre hva og i 98/99 hadde jo det kirkebrenninghysteriet lagt seg også så da gikk det jo an å starte opp igjen….Så derfor kan vi vel si at vi starte offisielt i 1999. Vi fikk jo en pangstart for da var det jo mange spillejobber å få. Stinn brakke på vår aller første konsert som var på Hamar. Det var kjempe kult.

20 år med samme gjengen, hvordan er egentlig det? Er det noen ganger dere har følt at dere er så dritt lei hverandre og at dere tenker at nå gidder dere ikke mer?

Kim: – Jo, det har skjedd. For 4-5 år siden så sa jo Stian opp, men blei med igjen.

Henning: – Det som er bra er jo at vi kjenner hverandre ut og inn.

Kim: – Jeg kan jo være en kødd, men det ordner seg jo alltid for snille gutter.

Henning: – Frank kom inn i 2007/2008 og vi skulle spille inn en improvisasjon og da ble det en del diskusjon og da gikk det så hardt for seg at Frank trodde at nå var bandet oppløst og at det var over og ut.

Kim: – Vi er jo mannfolk og ikke så gode til å kommunisere. (Ja, det er kanskje noe med det istemte vi damene som satt rundt bordet)

Henning: – Det er viktig å få ut meninger og sånn og så bli ferdig med det og deretter reine ark og fargestifter tell. Det blei jo noen utskiftninger underveis. Stian, Kim og jeg fikk med Kristian Nordhal, broren til Tommy som blir ny fremmover, Morten Nickolaisen og noen på og av med synth…til og med ei jente som faktisk var ganske bra, men det ble en kort periode siden vi hatet det litt, men det var jo den tia man liksom skulle trøkke det inn…. Dimmu Borgir hadde det jo til og med…Og der skyter Kim inn: – «Skriv at jeg HATET synth og ikke ville ha med det i det hele tatt!» Så fra 2007 siden har vi vært samme besetning… Jan kom vel inn i 2003. Nå er det der i mot modent for utskiftning igjen. Man blir jo litt mettet når ikke alle er like gira hele tiden og diskusjonene kan gå hardt for seg så utenforstående må jo tro at vi er spik spenna gærne. Alle har jo forskjellige meninger og når noen f.eks. har sitti i flere timer og lagd noe man syns er dritheftig så er det jo ikke gøy når andre syns det er helt ræva. Noen har jo vært mer engasjert enn andre osv og skal man fortsette må man jo være motivert og det er altså nå tid for utskiftning, men vi skilles som venner.

Hva er det desidert beste minne fra deres 20 år sammen som band?

Henning: – Vi har så mange. Det kommer litt an på. Alle minnene er av forskjellige grader. Alt fra den mailen jeg fikk da vi fikk platekontrakt…en jævlig opptur. Det var en sinnssyk opptur fra Tyskland. Husker jeg nesten jodla i bilen på vei hjem fra jobben. De hadde jo allerede flere andre store, kjente band i stallen deres..

Kim: – Fikk mailer om konserter med en gang i Tyskland.

Henning: – Problemet var vel at vi måtte si nei til en del konserter..av ymse grunner. Vi skulle ha vært med på oppvarming med bl.a. Belphegor og hadde vi blitt med på det så hadde vi vel antageligvis hatt det springbrettet som hadde tatt av, men noen er jo som sagt mer ivrig enn andre så derfor måtte vi jo si nei. Vi måtte si nei til Mayhem også, for 1 mnd på tur når man er avhengig av vanlig jobb gjør at det er umulig med fri for alle i bandet og ikke minst fra familie også. Men selv da vi fikk muligheten til å halvere tiden med Mayhem så måtte vi allikevel si nei da alle måtte få si sitt og det river i sjela ennå, men nå har vi lært. Nå drar vi og tar med session folk. Altså innleide musikere.

Kim: – Vi har mange minner fra da vi er ute å reiste. Første Russlands-turen var stort. Så annerledes enn de andre ganger. Det var jo ikke mange som oss som hadde vært der før.Folk stod jo å stirra på oss gjennom vindua når vi satt på restauranter. Skulle tro de aldri hadde sett en metal dude før.

Henning: – I Hviterussland var det jo også spesielt. Bare det å komme inn der er jo stort.

Kim: – Det var 2 karer som jobbet for staten og som fulgte etter oss over alt. Vi kjente de jo igjen siden de bokstavelig talt gikk i ræva på oss. Vet ikke om de var sendt ut for å følge med på oss fordi vi var utlendinger. Vi inviterte de til slutt bort til bordet vårt og inviterte de på en halvliter vodka hver og de blei jo drita fulle…DA ble vi «bestisser». Brøyt håndbakk også stakk vi fra dem 😉

Henning: – Å komme til et land man blir frarådet fra å reise til…helt aleine…er litt spesielt. Vi hadde ingen forventninger og blei skikkelig oppvartet. Ikke luksus, men bare det å bli satt så pris på. Vi kjørte jo rundt å blei passet på og både i Russland, Hviterussland og Ukraina var spesielt. De passa altså på oss så inn i hampen. Når bussen ble stoppet fikk vi beskjed om å gjemme oss bak og de gikk ut for å snakke med vaktene utenfor for hvis det ble inspeksjon i bussen hadde det blitt bestikkelser fordi vi var jo forbudte utlendinger. På konsertene kom jo Kim ut i det prestekostymet som en Gud og hele salen gispet så man fikk frysning på ryggen, men vi visste jo ikke om det var positivt eller negativt, men det var tydelig at de elsket det der de startet med stage-diving og hele sulamitten.

Og da må vi selvsagt ha med hva som er det verste minnet på de nøyaktig samme åra.

Henning: – Vi har hatt mye dårlige opplevelser, men en av de verste var faktisk på grensa på den ukrainske siden…på vei over til Hviterussland.

Kim: – Vi ble stoppet på grensa og alle måtte ut og ta med seg bagasjen som vi måtte legge foran oss. Med politi og hunder som sniffet rundt ble det jo til at de stoppet opp ved kofferten min…gang på gang. Og man vet jo hva det betyr og jeg måtte inn og en ubehagelig situasjon oppstod. Jeg trodde faen meg at jeg skulle bli skutt og kun fordi jeg hadde en pakke med paracet i bagasje som de sa de ikke visste hva var, men som bikkja hadde reagert på. Jeg fikk forklart meg og så kom vi oss omsider på flyplassen og bussen reiste sin vei, men da oppdaget jeg at jeg hadde mista passet på bussen. Å sitte der på flyplassen fyllesyk & jævlig og etter den opplevelsen jeg hadde vært igjennom så var jeg ikke særlig høy i hatten. Vi hadde jo ikke hatt kontroll på bagasjen vår på en uke og hvem som helst kunne jo ha putta noe oppi den og med gjenglemt pass i tillegg. Det gikk liksom fra ille til verre.

Henning: – Man kommer jo ingen sted uten pass og nå ville vi bare vekk der i fra fort som F… Det ble masse styr. Ingen kunne hjelpe, for ingen snakket engelsk. Heller ikke ambassaden kunne hjelpe oss..klokka 4 på morra’n. Hvem reiser og hvem blir igjen med Kim var nå spørsmålet for vi kunne jo ikke la han i stikken heller. Flyet skulle heldigvis ikke gå før ut på dagen og det var litt redningen, men i frustrasjon i det vi skulle finne en politistasjon for å få papirer på mistet pass da kommer jaggu bussjåføren løpende inn med det røde passet i hånda. Det glemmer jeg aldri. Gleden var så stor så det var jo å bare gi fra oss alle pengen vi hadde i den valuta de har der nede. Og selv om det var en gedigen bunke sedler så var det vel ikke verdi på mer en 60 spenn.

Kim: – Greia var at da han var på vei tilbake så ble han stoppet igjen og da ble det kontroll og da fant politiet passet. Han kjørte faker’n meg ett par timer tilbake for å levere passet og det er det jaggu ikke mange som hadde giddi, så den dårligste opplevelsen blei nesten den beste da man så hvor hjelpsomme folk faktisk kan være.

Henning: – Vi hadde jo en episode med politiet i Bankok også. Vi fikk plutselig høre at det ikke var lov å ha høy lyd der vi skulle spille, men det skulle ikke vi tenke på sa konsertarrangørene og vi gikk på scenen . Det kom politi med våpen og jeg tenkte jo mitt der jeg spilte. Nå smeller det, men arrangøren var HA i Bankong som tok de med bak scenen og jeg så at de fikk en bunke med sedler og da var det en annen attityde og de skulle plutselig bli fotografert med oss med pistolen og gode greier. Det var helt surrealistisk. Vi fikk til og med visittkortet til purken og var det mere problem så var det bare å ringe dem for da fiksa de det uansett hva det var så jeg lurer egentlig på hvor mange penger de fikk. Det er mange historier, men alle egner seg jo ikke på trøkk kanskje. Det kom til og med japanere som var helt ville og de kom backstage. Vi ga de en poster og de var helt gira og nesten kyssa føttene våre…

Kim: – Var det ikke pungen din han kyssa da (gapskratter han)

Henning: – Selv de dårlig episoden blir bra nå i ettertid… Kim har det med å havne i ubehagelige situasjoner som da han våkner i en bil med et pledd over seg og ante ikke hvor eller hvorfor han var der med kun 3% batteri på telefonen og ringer da til meg som er «shaytings» og bare legger på. Men til slutt så svarer jeg da og får vite at han er i en bil ved en bensinstasjon og så blir batteriet flatt. Og jeg som tross alt tar ansvar fikset en sjåfør og fikk reist rundt å leita etter bensinstasjonen.

Kim: – Jeg glømmer aldri det synet da Henning kom. Henning dårlig som et uvær og som spyr ut av vinduet da de endelig kom til siste bensinstasjon og gjensynsgleden var selvsagt stor da Henning ser meg der jeg står der ensom og forlatt i grøftekanten. Det verste er jo at man glemmer en del underveis, men skikkelig artig nå når man kommer på det igjen.

Jeg mener at jeg har lest et sted at Thyruz nesten ble arrestert av politiet en gang, da dere tok promobilder og det var noen mennesker som trodde det var et bankran. Stemmer dette og kan dere fortelle litt fra den opplevelsen?

Henning: – Ja, det stemmer. Det hele begynner med at vi skulle ta promo-bilder på slutten av 1999 og hadde tenkt å ta de første bandbildene ved Nes kirkeruiner en søndag, men det var stappfult med folk og vi måtte endre planer og bassisten Morten visste om et gammelt tøft hus i skauen vi kunne være i fred. Vi dro langt inn i Odals-skauen bortafor gullverket. Får sminka oss og vi ser 2 mennesker som går tur med bikkje, noe vi ikke tenkte noe mere over, men de har jo fått et skrekkbilde av hele greia. Jan Martin som spiller synthen var jo sminket som satan sjæl med blod over alt og han er organist i en kirke i dag så litt av en kontrast. Så da de så han og oss, og selv om de glana så tenkte vi altså ikke mer over det, så ringt jo de purken. Det vi ikke vet er at de basserte seg på et skikkelig enormt gangster-oppgjør og det blir sendt en bil med bevæpnet politi. Da ser jo jeg plutselig at det kommer en bil…så vi måtte jo gjemme oss litt og jo nærmere bilen kommer ser vi det er politi og de andre folka stikker av, men jeg med kamra blir stående igjen mens de andre altså løper å gjemmer seg også ser jeg bare at de retter glock’en mot meg mens jeg skriker til Jan Martin «STOPP»! Purken skriker da: «ER DET NOEN HER» og jeg rekker ikke å svare for da kommer kapellmester’n, Morten, med med blod fra topp til tå og Politi skriker: «LEGG DERE NED» og makker’n skriker «ER DERE ALEINE». Det var ikke noe «kjære mor» her i gården altså og jeg hørte bare at det knitrer i skogen da de andre prøver å snike seg unna og skriker til dem at de må komme frem og får så roa gemytten med at det er en filminnspilling også blir det jo avhør og de tar noen bilder som de sier de skal ha til julebordet og lo godt etterpå. Men det at det var så alvorlig var at det hadde vært en razzia der uka før ang smuglerruta til Bache-Gabrielsen. Og det blei jo en stor sak i både VG og Dagbladet. Til og med internasjonalt ble det nyheter hvor vi ble omtalt som bankranere. «Glomdalen» hadde ikke bilde av hendelsen, men det ble illustrert av en karikaturtegner hvor vi så ut som pønkere med hanekam og en fortvilet og vettkremt turist på tur med bikkja si. Men det stoppet jo ikke der da for da vi blir ferdig med promo-bildene pakker vi sammen og hadde fått en bra historie med oss på kjøpet. Dagen etter skal vi jo på jobb, men synthisten som bodde i Maura skulle bare innom minibanken. Vi stopper på bensinstasjonen og iført lik-sminke og blod ble han jaggu observert av en annen politimann som ser han og legger’n i jern da han trodde han skulle rane minibanken og det er der selve historien om bankran kom inn i bildet. Å bli tatt 2 ganger på en dag og være helt uskyldig det er jaggu ikke dårlig.

Dere har, spør dere oss, et veldig stilfullt og gjennomført image (som nevnt tidligere hvor en del enkle sjeler har misforstått) Hva er tanken bak estetikken og imaget til Thyruz?

Henning: – Det har vel bare blitt noe vi syns er tøft. Vi tenkte jo litt i de romerske baner, men med tanke på sceneartikler og karakteren vi har brukt så kan jo mange kanskje tenke seg mer i retning tyskerne under krigen og tiden med nazisme. Da må vi bare få påpeke at det kunne ikke vært lengre fra sannheten. Karakteren er jo en diktator hvor man flørter med diktaturet, men det har ingenting med verken hva Hitler eller Nazismen stod for. Karakteren kom i forbindelse med «Svik» skiva og man må se det for det kunstneriske i handlingen fra innholdet til skiva. Om noen drar dette ut mot høyresiden så er det de selv som gjør dette for vi har ingenting som assosierer i den retningen i det hele tatt. Black Metal skal være brutalt og rått og denne gangen ble dette tema, neste gang blir det noe annet, men det vil aldri blir hjerter og rosa ballonger.

Så godt som samtlige av bandmedlemmene i Thyruz har vel en jobb ved siden av og dere har jo selv sagt at dere trives som et undergrunnsband. Men 20 år i undergrunnen, hadde det ikke vært deilig å kunne leve av musikken 100 %?

Henning: – Joa, hadde sikkert vært kult det, men vi har aldri gjort dette for å bli rike, men for å ha det gøy og drekka.

Hvordan har Coronaen påvirket produksjonen? Er det lettere å ha fokus på innspilling når det er uaktuelt med konserter?

Henning: – Ja, selvfølgelig og det er jo nesten det som har bidratt med at skiva endelig er ferdig. Vi hadde jo egentlig masse konserter vi skulle spilt på…endelig…men den gang ei, men har nå fått ferdig både album og ny musikkvideo da.

Hvordan blir det å gi ut fysisk format midt i en pandemi mtp promotering og spillejobber?

Henning: – Nå er jo det litt diffust da vi ikke helt vet om den kommer ut i år selv om den er klar…corona’n og litt forskjellig annet gjør jo situasjonen litt amputert…Vi har en plan, men ting tar tid og håper jo den kommer før jul…Vi vil jo helst finne noen som kan distribuerer den. Vi vil ikke ha platekontrakt, men distribusjon.

Hva gjorde Thyruz på under lockdown? Ble det kreativ boost eller ble ting lagt på is?

Henning: – Vi blei jo egentlig ferdig med det meste, men det er litt delte meninger.

Kim: Det er ikke til å legge under en stol at det er Henning som har tatt skippertaket og sørget for å få ferdig musikkvideoen også.

Henning: – Ting blir jo faktisk gjort litt mere kreativt under promille så under corona’n har det jo blitt litt mere sammenkomster til tross for at vi faktisk har jobbet mere under corona’n på hovedjobbene våre.

Tror dere at festivaler & bandbransjen kommer til å bli som før eller får vi forandringer? Mer kortreist musikk?

Henning: – Vi har trua på at det vil bli som før, men en del arrangører vil nok gå dukke, men de starter vel kanskje opp under et annet navn. Spørsmålet er jo om det blir «lockdown» neste år også.

Kim: – Vi går aldri dukken for hos oss er det jo ikke noe penger som går dukken pga dette…i alle fall så langt. Thyruz vil bestå.

Henning: – At dette kommer til å skje igjen tror jeg nok, for det er rett og slett for mange folk her i verden.

Er det noe nytt og annerledes med den nye platen, eller fortsetter dere der dere slapp på den forrige?

Henning: – Litt begge dele. Vi fortsetter kanskje der vi slapp og er enda mere nøye med lyden. Undergrunns lyden er borte, men det har jo med at vi er blitt litt mer kresen og vil det skal låte bra.Vi har jo beholdt litt av undergrunns vib’en da. Og siden vi har gjort alt selv da blir det jo selvsagt noe undergrund, men vokalen er vel egentlig one-teck. Det er ikke lagt til noe spes der altså. Eller, det er vel en låt det er lagt til noe dobbelt, men det er viktig for oss at det ikke skal være for polert, men at det høres at det er oss, Thyruz.

Er det et gjennomgående tema dere følger på den nye platen, eller er det bånn spiker og business as usual?

Kim: – Det er ikke noe mer gjennomgående enn at det er SATAN. Det handler litt om livets mørke sider på godt og vondt. Det er egentlig bare noe søppel vi har smelta sammen da, sier han plutselig også ler vi godt.

Henning: – Det blir jo mye diskusjon når det gjelder musikken og når jeg har lagd 7 låter og tar det med til de andre så blir jo noe fjerna og helt klart blei det jo noen justeringer også. Vi er jo solidariske ovenfor hverandre i bandet.

Kim: Nå blir det litt forandringer. Jan skal få prøve å lage all musikk, men samtidig er jo den solidariske mening der, men denne gangen skal jeg være litt fraværende da det vanligvis er Henning og Jan som lager musikk og jeg som lager tekst.

Hva er deres egne favoritt band for tiden?

Henning: – Kim er jo stor Mayhem fan og gamle Motorhead, Ozzy og Black Sabbath. Det gode gamle er best. Og et band jeg ikke veit om jeg tør å si da. Med litt overtaling kom det frem og det var Rush. Ikke det verste man kunne høre på det da. Og gamle Kreator. Jeg husker jeg så han i trange olabukser og svarte trøyer. Kim var jo tynn som ei flis og ingenting var trangt nok.

Kim: – Jeg har kjent Henning i alle år og selv om han er veldig altetende så er det Judas Priest som står høyest, men så kom han jo ut av skapet og da var det over. Så rå-flirer han…

Henning: – Nei, det var ikke det. Det gikk jo rykter om at han var død og jeg var nesten knust, men glad da jeg innså at han var i live. Men blei skikkelig skuffa da han var med i 2wo. Men det var opptur med Fight og så kom han jo med Halford prosjektet sitt….og reunioen i 2005

med «Angel of retrubution»…Fy faen for en reunion det var. Da hadde vi ventet i 15 år på skiva og Hallelulja, men han har gjort mye dritt etter det…men i fjor var det en ny opptur…men må jo innrømme at jeg liker SADE.

Kim: – Jeg må nevne et band til. Jeg liker Iron Maiden da.

Henning: – Jeg er egentlig alt-spisende.

Kim: – Nei, det kan du ikke si…Da vil folk tro at du ikke tar musikk seriøst. Ingen liker alt.

Så tok vi en kort diskusjon på det og kom frem til at man kan akseptere masse, selv om man ikke nødvendigvis liker det.

Hvilke 3 ting må dere ha med på tur?

Kim: – Ostepølse, fitte og øl…. (kom fort)… Nei da…tar da vel ikke med fisk på fisketur. Det var bare kødd altså.

Henning: – 1 ting som er på førsteplass det er våtservietter. Og det er IKKE kødd. Og da skyter Kim inn at det får stå for Henning’s egne regning. Og da kommer det jo selvsagt noen nye historier som ikke egner seg på trykk.

Henning: – Ikke veit man når man kommer til en vask og man veit aldri hva man får å spise» når man er på tur så i «gamle dager» måtte jeg ha med militær-mat. Har man visakort og tannpuss…og våtservietter, da kommer man langt og kan overleve det meste. Hadde vel ikke daua uten, men jævla ubehagelig.

Har dere noe å legge til sånn på tampen? Noe dere vil si til våre lesere?

Henning: -Ja, selvfølgelig må vi det…

Kim: -We love you all.. Nei da..eller jo, vi gjør jo det.

Henning: – Det er ikke alt som dreier seg om penger. Lidenskap og passion og at folk får høre det vi kommer med. Musikk handler ikke om penger…i alle fall ikke for oss.

Kim: – Bare å se gleden i andres øyer betyr mere for oss enn penger inn på kontoen.

Henning: – Det er alltid noen som kommer med et spørsmål som setter sinnet i kok… «Hva tjener dere på dette?»… Hvorfor skal du vite det er en ting, men det er mye som handler om mer enn penger og hadde det vært pga penger så hadde vi sluttet for lenge siden.

Kim: – Hadde du fått 1 mill kasta inn på konto så hadde du jo ikke blitt lei deg. Får vel si som alle de andre rockerne sier… «Vi startet for å imponere damene»…

Henning: – Om jeg kan få avslutte med å sitere Mr. Stubberud; «I gamle dager da jeg satt hjemme å lagde musikk var alle andre ute å pulte rundt. Nå sitter de hjemme med kjerring og unger og får aldri pult, men det får jeg!»

Det må jo vi Helvete Magazine si er et jævlig bra poeng og nå etter snart 3 timer og et par kasser øl så er vi endelig i boks og kan fortsette festen. Vi elsker folk som byr på seg selv så da takker vi Henning & Kim for dette helhjerta intervjuet og ikke minst en latterfylt stund på formiddagen fylt med masse gode historier hvor vi kun kan gjengi noen av dem av hensyn til de involverte.

-KC-