MIDGARDSBLOT 2019

 

Endelig så var det en ny runde med metal fest. Og for veldig mange så er denne festivalen blitt sommerens høydepunkt. Dette er kanskje den mest sosiale og allsidige metall festivalen i hele verden og det er kanskje den festivalen som gir deg mest valuta for pengene. Spesielt om man er interessert i norsk kultur og viking historie og det er jo ikke det minste merkelig at svart-metal’en er inspirert av viking historien. Det er jo en perfekt blanding av stilarter som forsterker hverandres budskapet og det er jo ikke bare musikk som kan oppleves på denne festivalen. Det er en så utrolig bra festival og det er såpass bredt utvalg av norsk mat på festivalen selv om de i år hadde priset seg helt vekk! Det var mildt sagt at mange av prisene på festivalen var over det hinsidige.. men overprisa eller ei så er dette en festival for de fleste, til og med barnefamilier. Her fikk vi oppleve øl-smaking, tradisjonell norsk mat, bueskyting, sverdkamper/slag og et stort spenn av variert musikk m.m. og med så mange blide og hyggelige festivaldeltager, så ble dette nok en gang en fantastisk metalfestival selv om vi ikke rakk å komme til åpninga pga ordinært arbeid og trafikk kaos!

Torsdag

Gaahls Wyrd

Selv om det ikke var Gaahls Wyrd som åpnet festivalen, så var de tett på. Og for veldig mange metall fans så var dette en perfekt start på Midgardsblot og Gaahl (ex. Gorgoroth) & co skuffet ikke med sitt solo prosjekt! Det er 3. gang jeg så dem nå og jeg ser virkelig frem til den neste konserten med den filosofiske, dype og mørke svartmetal’en igjen. Gaahls Wyrd ga festivalen umiddelbart fargen Svart!

-Jan Inge-

Sindri

Midgardsblot er kanskje den metalfestivalen med flest stilarter. Fra det aller hardeste til det velig myke og melodiøse. Mykt, vakkert og til tider tøft låt det når Sindri Bråthen Mehl som enmannsbandet Sindri spilte. Spillestilen til Sindri er inspirert av folketoner og landskap. Han spilte usedvanlig stort på sin akustiske gitar og sang utrolig stemningsfullt. Vakkert, folkelig og gripende.

-Jan Inge-

Tormentor

Etter en jazz/blues-intro blir det mye mørkere når ungarske Tormentor starter å spille. Siden vokalist Attila har sunget på noen av de store, norske black metal-albumene er jo dette bandet godt kjent for mange nordmenn. Tormentor har flere låter med enkle, fengende riff så dette er lett å like. Attila synger til tider i to mikrofoner hvor det er mye effekter på den ene. Dracula-kappa han bærer fungerer jo greit når man har låter som «Transilvania». Bandet stiller ellers i liksminke, nagler og opp-ned-kors og publikum skriker ganske høyt “Tormentor” etter endt sett.

-Kvile-

Jeg vet ikke hvor ofte Golden Core kan høre rop om ekstranummer mens de er opptatt med å rigge ned og pakke sammen, men om det var en dag det var på sin plass, så var det her.
Jeg hadde nettopp sett dem på Øyafestivalen og blitt skuffet og så leverer de i Gildehallen kanskje det beste jeg noensinne har sett av dem. Hva er egentlig forskjellen – bortsett fra sol og ute, kontra mørkt og inne? Først og fremst noe som festival-band har liten kontroll over, nemlig lydmiksen. Imellom de to Golden Core-konsertene har jeg vært i Operaen og sett Ketil Bjørnstad som før utgivelsen og anledningen skrev en booklet der han skrev to sider om hver av solistene han hadde invitert – og lydmannen, som alt lå i hendene på. Vi har alle hørt forskjellen, har vi ikke? Vokalen som på Øya låt sliten og flat, får nå akkurat den riktige krassheten over riffene som har den gode tyngden. Jeg husker da Golden Core var ferske og alle sa de låt imponerende for alderen, unntatt vi som sa de låt imponerende for å være to personer. Dette var en av dagene der antall år og personer og strenger og effektbokser – og bein og armer som trampeklapper dem av scenen – er helt sekundært. Tusen takk til SJH, JTS og Lydmannicus Anonymus Metallicus.

–Nils Chr Framstad (NC)-

Hugsja/Skuggsja

Ja, en bedre blanding av gammel og ny stilart finnes knapt. Det Ivar Bjørnson og Einar Selvik startet opp med i 2014 er stort. Musikken er inspirert av gammelnorsk, folk og vikingmusikk som de har spritet opp med dagens lydbilde. Og det låter fantastisk og episk. Man blir automatisk dratt inn i en drømmeverden full av vikinger og gammal land. En fantastisk instrumentering av gamle instrumenter og med den fantastiske følsomme vokalen man kan tenke seg, så ble dette nok en konsert med en gripende atmosfære.

-Jan Inge-

Svartsinn

Mørkets time kaller! Slik kan det beskrives når kunstneren og musikeren i fra Trondheim Jan Roger Pettersen og hans band Svartsinn presenterer sin musikk her i dag og musikken lever opp til navnet sitt. Svart Sinn eller Black Mind om du vil. Og budskapet i musikken er vel at vi alle har våres øyeblikk der vi går inn i våres dypeste avkroker i hjernen der mørket og dysterheten og de mørkeste tankene eksisterer. Og det er nettopp denne verden han prøver å gjenskape på scenen. Mørkt og vakkert!

-Jan Inge.

Midgardsblot Viking Allstar

Nå er det klart for litt folkeinstrumenter og rolig musikk på den lille scenen. Midgardsblot Viking Allstar er nok satt sammen for festivalen, men dette låter pent og er en fin avslapning mellom den hardere metalen på hovedscenen. Vi får et par låter med Kravik-lyre og munnharpe, men virkelig gøy blir det når vi får en cover-sang av den typen hvor du klarer å synge med, men fordi den er så ulik originalen klarte jeg ikke å ta den før refrenget. Låten var Maidens «Number of the Beast» framført som en ballade på lyre med mannlig og kvinnelig duo-vokal. Både meget pent og underholdene.

Inne i Gildehallen avsluttes kvelden med en DJ fra Heilung, noe som var så populært at det var fullt og ikke alle slapp inn.

-Jan Inge-

Fredag

Synthetic Gentlemen

Det er jo musikkfestivaler som er den største inngangsportalen til nye band. Og et nytt band for veldig mange av festivaldeltagerne som jeg snakket med, der i blandt meg selv, var jo nemlig Synthetic Gentlemen. Og med det bandnavnet så virket det som de skulle spille på en helt annen type festival. De fleste forventet synth-metall. Men de aller fleste ble nok overasket når de spilte en god blanding av 80-talls rock og dagens heavy metall. Kara Imponerte veldig.

-Jan Inge-

Jointhugger

Dagens andre band inne i Gildehallen er doom-trioen Jointhugger fra Horten. Dette groover til tider og med røyk og ellers ganske mørk sal glemmer man fort at det fortsatt er midt på dagen.

Midgardsblot er jo mye mer enn bare musikk og mellom bandene på hovedscenen blir det iblant blodig. Viking battle er to lag med øks, sverd, spyd, skjold og ringbrynje som braker sammen rett foran hovedscenen. Dette er underholdene og i det fine været er det mange som ser på. Noe det ikke blir i morgen, bra vær altså. Det er også diverse vikingkonkurranser, blant annet finale i tautrekking.

-Jan Inge-

Nan Madol

Huff, dette her er ikke morsomt. Nan Madol, ukjent for meg inntil jeg så dem booket til Midgardsblot og jeg sjekket det ut og var godt betinget optimist: dette kan jeg dekke, for det burde være min greie. Men nei. Så, hva er det vi har? En vokalist med godt rasp, en sånn strupe du forestiller deg at det gror godt med skjegg på. Han spiller også trommer. Det er to fysiske eksersiser det ikke er så lett å multitaske perfekt – ikke at han plasker uti, men begge deler ender ganske anonymt. Ikke får de noen hjelp fra miksebordet heller, for utendørs er 2019 et uår på lyd. Det låter klart nok til å høre at noen prøve for hardt på å bende strengene for langt og for overtydelig, men når man kommer rett fra Gildehallen og til underskudd på trøkk … Jeg er sikker på at det kunne ha vært bedre innendørs, men jeg kan ikke sitte her og påstå at det ville ha vært direkte bra. Synd.

-NC-

Narthraal

Islendingene kommer med flere og flere godbiter av kule band de også. Og Narthraal er nemlig et av disse. Her var det bare å holde seg fast og la seg imponere. Her snakket vi om Death metal av den gamle skolen på sitt beste. Her sirklet den ene perlen in etter den andre. Jeg gleder meg virkelig til å se disse gutta igjen! Beintøff konsert!

-Jan Inge-

Zuriaake

Kinesiske metal band er ikke hverdagskost her til lands. Så jeg kan fortelle at det var sykt og stinn brakke av et nysgjerrig publikum når Zuriaake skulle spille. Etter en del forsinkelser den dagen var det endelig klart for kinesiske ekstrem metall. Og det er helt klart at disse asiatene hadde vokst opp med Burzum og norsk satan-rock. Her ble man igjen på en måte litt hypnotisert og dratt inn i en transe på grunn av det til tider ekstremt seige og tunge soundet. Dette blandet de med kinesiske folketoner. Jeg syntes det var noe spesielt og særegent. Men dog kult og bra-

-Jan Inge-

Vreid

Sola er fortsatt framme når Vreid går på hovedscena. Bandet stiller i skjorter og militærmerke på armen. «Lifehunger» fra nyeste skiva freser avgårde med catchy riff og vokalisten behersker vokalen fint sammen med riffinga. Synth fungerer fint i stilen til bandet. Musikken er lett å like og utover settet er moshpiten på plass.

-Kvile-

Byrdi spiller både fredag og lørdag og i dag spiller de folk/viking-musikk på den litt scena ute. Her får vi harpe, fløyte, kassegitar, trommer og flerstemt vokal. Den fine musikken og stilen er perfekt for festivalen. Dette er stort sett rolig, men det er også trøkk når alle stemmer i på vokal.

-Kvile-

Gåte er jo så gjennomført at man nesten burde bli imponert selv om man har sett dem bedre før. Om dette var ditt første møte med bandet, kunne du lure på hva pokker’n noen kunne savne? Bortsett fra utendørslyden? Jeg har sett nybakt mamma Gunnhild med litt mer autoritet og driv både før de gikk hver til sitt og etter comebacket. Jeg har sett Magnus Robot være litt mer Magnus Propell og likevel ikke virke som han overdriver mer enn hva Magnus Robot alltid har kunnet tillate seg. Og jeg savner «Bendik» og «Årolilja», men til gjengjeld fikk vi «Liti Kjersti» fra den første EP-en, men som jeg ikke tror var på tung rotasjon i gamle dager. Og Sveinung gjør sine saker på flere instrumenter. Rytmeseksjonen sitter og det er ingen annen grunn til å klage ut over at bandet har skjemt oss bort med generelt høyt nivå. Highlight, som normalt: «Margit Hjukse».

-NC-

Raison d’être. Navn nummer to på Svartsinns dark ambient-scene og det beste i mine ører. Etter drøye tjue plater har jeg grundig falt av lasset rent låtmessig, det må jeg innrømme. Peter Andersson begynner med et backdrop av tvetydig religionssymbolikk: korset svirrer langsomt rundt mens tverrbjelken beveger seg opp og ned og vekselvis danner, *kremt*, er det peterskors jeg skal kalle det? Han bygger lydbildene nesten uten å ense publikum og så senker han skuldrene, tar en kikk på oss, tar en slurk av ølen mens han skotter over på filmen og ser at han er der han skal være i timing. Ut over synthen har han et par veldig enkle instrumenter. Det beste er vel fiolinbuen på cymbalen, mens det visuelle har skiftet fra en monokrom hodeskalle over til et iris på varme farger. Da er det en bedugget herremann finner ut at det er enklere å gå tvers over scena enn rundt. Andersson overser ham fullstendig, mens herren bak miksebordet vifter med armer og tydelig vurderer karriereskift til utkaster. Bli ved din lest, (lyd)mann – dette hadde riktig miks, dette også.

-NC-

Deicide

Noen ganger så føler man seg litt flau over at man ikke har fulgt enkelte band og musikere mye tidligere i livet. Deicide er et av disse bandene. Et veletablert band i fra Florida som har holdt på siden 1987. Så det var absolutt på tide å få sett Deicide live. Og jeg må bare si «å fyyy faen» for et rått death metall band. Her var det bare å ta tak i det ene dødsråe riffet etter det andre. Rockefoten gikk ustanselig! Disse kara her hadde sykt bra med erfaring. Og gullkorna kom i bøtter og spann for å si det sånn.

-Jan Inge-

Lørdag

Det har vært dårlig vær på Midgardsblot før, men denne lørdagen startet med voldsomt regn, noe som medførte at viking-showet ble avlyst. Flere folk hadde allerede pakket sammen og reist, mens noen hadde ikke en gang giddet å pakke sammen, bare reist. Det er lenge siden man kan si man har sett så mye nedbør på kryss og tvers på denne siden av landet. I alle fall for os Oslo-folk. Noen band måtte ha hårføner på scena for å tørke utstyr før showet kunne starte.

Ereb Altor (muligens festivalens høydare)

Er’e et fly? Er’e en fugl? Er’e Bathory? Ereb Altor? Ja, det lukter Quorthons blod og bein i huset, både på det grøvre og det mer viking-episke, men likevel har de identitet nok til å tas alvorlig for det de er. Og det sitter. De har garantert øvd mye mer enn Sankt Quorthon noensinne ville innrømme at han kunne tenke seg å gjøre, men jeg hadde likevel forventet at dette skulle bli mer generisk og mindre originalt. Klov og tommel opp, med andre ord – og det før de overrasker med å gjøre høydepunkter ut av de par låtene som enda ikke var utgitt, fra Järtäcken. Hammerheart (selskapet, altså!) tyter over med at dette kommer til å bli regnet for en klassiker, og de må gjerne få lov å prøve så hardt de kan.

-NC-

Dette var så bra at jeg måtte bare gi en omtale jeg også. Hvor skal jeg begynne… ? OMG! Da var det sagt. (haha) Eller OMS (s=satan) som kanskje er litt mere dekkende i dette tilfellet her. Uansett så står skapelsen av denne fantastiske musikken Ereb Altor for selv. For et driv! Og for en variasjon! Og ikke minst så samspilte. En liten maktdemonstrasjon her i fra Sverige. Og det var vel kanskje nettopp derfor det var så mange svensker på festivalen akkurat da Ereb Altor spilte. Tilgriset av all den teatermalingen som det var mulig å få tak i både her i Norge og i Sverige var det nok et lite skår i gleden når Ereb Altor stilte uten. De var helt strippet for kunstig scene gimmic, men det gjorde ingenting. For det er jo til syvende og sist musikken som teller)) En fantastisk brutal og kul konsert med Ereb Altor!

-Jan Inge-

Tempel

Det er ikke ofte man ser slik energi på scenen som det Tempel leverte. De var så helt klart på samme nivå som Mick Jagger og Angus Young. Et fantastisk driv i fra første stund. (ikke rart man blir syltynn) Kamerat- og brødregjengen i fra Andebu imponerte stort med sitt debut album. Det var en ekstremt energisk og godt variert konsert. Det blir artig å følge disse gutta i årene som kommer.

-Jan Inge-

Memorium

Så var det dags for litt mere old school death metal igjen med godt rutinerte musikere som har holdt på i flere 10 år med metal. Og med fartstid i Bolt Thrower, Benediction, Sacrilege ++, så ble dette en konsert med sinnsyke kule riffkombinasjoner. Det Memorium leverte vitner om mange års erfaring i studioet og på scenen rundt om i verden. Dødsrått!

-Jan Inge-

Byrdi spiller i dag inne i Gildehallen, men selv om konserten er innendørs har regnværet satt sine spor. Trommeslageren sitter med en hårføner på tromma for at den skal tørke før de kan starte. Byrdi låter pent i dag også, men munnharpe fra backtracks tar jo bort litt av magien. Det er heldigvis ikke smekkfullt i hallen, noe som tyder på at regnværet har gitt seg og ikke minst at flere har forlatt åstedet

-Kvile-.

Det er klart for mer viking-metal. Einherjer trekker mye folk og det hjelper nok at regnet tar seg en pause. Vi får «Kill the Flame», men norsk tekst på låtene «Nidstong» (“eg rop ikke ulv”) og «Mine våken mine ord» som passer musikken ennå bedre. Dette er hardt og som vokalisten sa, “so heavy we have to tune down”. Vi får litt regn under «Dragons of the North» og vikingene som fikk pause tidligere i dag pga masse regn er nå i moshpiten med ringbrynje og hjelm. Safety first.

-Kvile-

Attan

Sånn skrikevokal er ikke helt min greie, men her får man bare se forbi egne særheter og dele ut kudos for en godt intens jobb. Attan er ikke så primitivt som de skal lure oss til å tro. Det ligger tydeligvis nok finesse under og det viser de til gangs i tittelsporet fra The End-plata. En ganske sløy doom-låt som på live låter litt mer spacerock-preg og litt mindre Manes. Som på plata er det litt fristende å spørre seg hva den gjør der, bortsett fra at den løfter det hele et betydelig hakk. Enda mer live, vil jeg mene.

-NC-

Treha Sektori

Vincent Petitjean a.k.a. Dehn Sora a.k.a. Treha Sektori også i Church of Ra-kollektivet. Kjent og ukjent for black metal-prosjektet Throane, for soundtracket til Claudio Marinos dokumentar over Watains Erik Danielsson. Jeg var småirritert over at han måtte avlyse i fjor, og jeg er småirritert over at jeg ikke fikk mer ut av det. Trommesamplene burde gi det trøkk, ja. Og det visuelle: der hvor Raison d’être fokuserer på kontrasten mellom bein og iris, spiller Treha Sektori av kald hud og … vel, hva er det vi skal ta med hjem fra dette? Til slutt ser det ut som vi inviteres til å forstå menneskehetens sjokk over å ha født en mumifisert katt. Is that it, really? Hrmf.

-NC-

Enslaved

Da var slutten nær for denne fantastiske viking og metalfestivalen. Og en av de største høydepunktene sto for tur. Kongene i fra Bergen; Enslaved. Det er ikke mange band man kan se gang etter gang etter gang… uten å gå litt lei. På under et år nå så har jeg sett Enslaved live tre ganger. Og de imponerer hver eneste gang. Og med det siste albumet i bagasjen, som er et av Enslaveds aller beste album så langt, har de det konsertmatrialet som skal til for å fremføre en fullblods og variert konsert. Noe de gjorde denne gangen også. Enslaved er konger innen svartmetall!

-Jan Inge-

Seiderblot spiller i det lille teltet ute. Trioen benytter seg bare av trommer og vokal og med partier som repeteres mange ganger blir det suggerende. Det er mye folk her og bålet ved scenen er jo også en fin anledning til å varme seg.

-Jan Inge-

Man vet det er over, men man vil liksom ikke gå. Og hvorfor skulle man det når det endelig ble opphold. Vel, det er nå en gang slik at alt må ta slutt, også årets Midgardsblot, men vi har som vanlig storkost oss med både god musikk og gamle og nye venner og bekjente og vi håper på et gjensyn neste år.

Hilsen oss i Helvete;

Kvile, Jan Inge, NC & Milla (foto)