SPETAKKELFESTIVALEN 2018

Larvik er en fin liten by, ved siden av havet i Vestfold. Turister er ofte å se rundtomkring her, men ikke da vi kommer. Regnet herjer hardt og fortauene har blitt til bekker. Vi bestemmer oss for å kjøre bil ned til Sliperiet fra overnattingsstedet. Parkeringen er stor og det er mye ledig, kamera fanger opp bilen og regningen blir sendt i posten. Vi løper inn for å unngå å bli søkkvåte, sjekker inn og kommer oss inn i Sliperiet. Lokalet er stort og bekmørkt, det er et bord til venstre der de selger øl og vin og mixer’n er til høyre. Ved siden av mixer’n er et titall klappstoler, ellers så er lokalet helt tomt, bortsett fra noen publikummere.

Den første bandet ute er allerede på scena da vi kommer inn. National Freakshow spiller foran et snevert publikum. For de som aldri har hørt dem live, som for min del, ble dette bandet en opptur. Jeg hadde hørt noen sanger online og det hele virket litt kjedelig og lite variert, med en stemme som ikke helt har bestemt for hva den vil være når den blir stor. Live opplevelsen er mye bedre. Rocken deres er ren og underholdende og de ser ut til å ha god sceneerfaring, samt kjemien mellom dem er på topp. Etter litt mer enn 20 minutter er konserten over og scenebytte settes i gang.

Vi får en følelse av at soundchecken ikke har blitt gjort på forhånd og bandene skynder seg gjennom en kvikk linjesjekk. Det er ikke mye å gjøre i minuttene som er mellom hvert show, så vi går ut for å ta en røyk og prøver å finne en stol som er ledig. Neste band ute er Oak Trash Tribute som de fleste kjenner fra før. Jostein er jo en milepæl i metalmiljøet, etter å ha satset hardt på å skape en sterk metalkrets da han overlevde et nært møte med døden. Mange flokker seg foran scenen for å digge showet. De kjører på med gamle låter, fra Exodus til Metal Church og selv om stemmen ikke alltid holder koken så er det hele homogent og flytende. De har en egen låt med i setlista og den passer fint inn både i sjanger og energi. Det er tydelig at disse kara er elsket og det virker som om de har med seg en egen liten gruppe fans som har kommet for å vise dem støtte. En liten hyllest til vokalisten til Annihilator som har gått bort for ikke så lenge siden og så er det tid for å avslutte showet. Vi syns at stemningen er på topp, selv om stemmen sprekker hit og dit og teksten blir noen ganger mumlet: Jostein er flink til å engasjere publikum og at det hele ikke er perfekt spiller ingen rolle her.

Enda en røyk, en øl og en linjesjekk mens regnet høljer ned ute. Et scenebytte på nesten halvtime er lenge når man ikke har noe å finne på, ikke en stol å sitte eller et beger nøtter å knaske, så hvis vi kan komme med et ydmyk tips til arrangørene så blir det å skaffe et oppholdsted for publikum mellom bandene, kanskje fikse noe bedre synlige salgs stands eller en pølsekoker.

 Hex A.D. tar så scena og helt fra starten skjønner vi at Henrik, som har startet prosjektet for noen år siden, sammen med broren sin, har fullt styr på bandet og det er ingen tvil at han fortsatt er primus motor for prosjektet. Starten er litt rolig, men det tar seg opp allerede fra den andre låta. Pulsen øker mens vi nærmer oss slutten, vokalisten prøver å engasjere et litt kald publikum og greier det meget bra, frem til siste sangen, «A Nocturnal Report», fra deres kommende skive, som bygger opp en mørk atmosfære og eskalerer i en helt crazy solo som ser ut til å gå ut av kontroll når Henrik improviserer, trøkker på guitaren sin, kaster den i lufta og sjonglerer med den mens resten av bandet kjører på i en loop og det ser ut som om de lurer like mye som oss på hva som skal skje. Brått blir det stille og mørkt igjen og showet er over. Vi kunne ha ønsket oss litt mer nå som det hadde blitt så morsomt å se, men vi er klare over at 40 minutter har gått og med sju band på en kveld må tiden strammes opp.

Scenebytte tar også litt tid, så det hadde kanskje vært bedre å sløyfe det ene bandet og ta soundchecken på forhånd, for å gi alle bandene litt mer tid på scena? Vi oppdager plutselig at det er noen som selger merch. Dessverre er de plassert i samme rom som konsertene foregår, så en bedre belysning hadde ødelagt litt av stemningen selv om det i mørket er litt vanskelig å se hva som er på bordene. Klokka har blitt 21:00 og vi begynner å bli sultne. Vurderer å ta en kjøretur til nærmeste kebabsjappe, men vi er ikke så kjente og vil ikke gå glipp av neste band, som fra cd låter veldig bra.

Befouled skuffer ikke og de er verdt sulten. Robin spiller like rent og presis som vi hadde forventet, vokalisten er kraftig og rutinert og Thomas og bassisten samspiller harmonisk. Bandet engasjerer publikum med lite snakk og mye bra musikk og det syns vi er det viktigste. Låtene sklir fort fra den ene etter den andre og bandet spiller låter fra både EP’n og den nye skiva som er en ren deathmetal som grenser til brutal, med en variert growl og balanserte gitarlinjer. Publikummet er med hele veien, headbangingen går løs og det er mange som holder rytmen med neven når siste låta starter. Bergtatte og underholdte av et band som etter vår mening fortjener en større scene og ikke minst større oppmerksomhet enn det de har fått. Vi er begge enige at de er kveldens største overraskelse og vi skal heller ikke forandre mening etter å ha sett resten av bandene.

Pausen denne gangen varer litt mindre og det er bra, for mange begynner å bli slitne. Noen bestiller en «take away» pizza som deles stående mellom venner utenfor lokalet. Pål med bandet sitt Blindfolded klatrer på scena og hans growl kvikker oss opp. Publikum er med hele veien. De spiller jo på hjemmebane og dette hjelper til med å lage en fin atmosfære. Vi syns at låtene er litt rolige og denne gangen kunne vi ønsket et litt mindre show, men grunnen kan være at vi ikke har hatt en ordentlig pause siden vi har kommet hit. Vi har verken kunnet spist eller fått satt oss ned og har kun fått i oss et par øl. Pål er flink på scena og har en fin samtale med publikum som setter stor pris på hans energi, samt engasjementet for å organisere denne festivalen.

Så er det Mork sin tur. Thomas har skiftet antrekk og sminket seg for å komme seg i rollen og helt fra de første notene kjenner vi at nå er det snø, kalde riff og skikkelig blackmetal som gjelder. Den generelle følelsen vi får er at bandet fortsatt er litt umodent i sin stil, men de klarer å formidle budskapet veldig godt til tross for det. Det er uten tvil mest publikum foran scenen nå enn med de tidligere bandene og vi kan godt se at de som trenger seg fremover er mer engasjerte. Mork har vært veldig flinke med markedsføring. Selv om de startet opp i 2004 så var det vel først for en 4-5 års tid siden de begynte å gjøre seg et større navn og man føler nå at de har gnagd seg til en plass blant de andre store Black metal artistene. Det skal bli spennende å følge med disse gutta her videre for å se om de virkelig skal eksplodere helt eller om suksessen bandet har hatt hittil kun er resultatet av jungeltelegrafen. Vi syns de gjorde det bra, men ikke som vi forventet. De manglet litt krutt i våpnene sine, selv om engasjementet av publikummene var på topp.

Da har folk fra Sliperiet begynt å strømme ut. Vi har allerede lagt merke til at publikummet hadde minsket igjen og da Insidious Disease skal begynne å spille så er det ikke veldig mange igjen, dessverre. Vi er nå blitt veldig sultne og vi bestemmer oss for å se litt av showet og ofre de siste låtene for å finne oss en matbit. Bandet leverer. Masse energi og høy hastighet er kjennetegn av musikken, som er fremført på en profesjonell måte. Det er ingen glipp her og man ser tydelig at bandet er rutinerte. Vi hadde gledet oss veldig til å se dem igjen og showet er på ingen måte en nedtur, derimot syns vi av nivået er akkurat som forventet. Vi mener absolutt de burde satse mer på dette prosjektet som frem til nå kun har vært ett sideprosjekt for flere av medlemmene, men vi forstår også at det ikke er mye business i å drive brutal death metal i Norge. Bare se på showet til

Incantation for kun noen uker siden. Aldri hadde vi trodd at de ikke skulle klare å gjøre fullt hus på Revolver, men det var flaut lite folk i lokalet og dette har mye å si når man skal bruke energi og penger på et band. Brutal death metal er ikke så veldig populær på disse nordlige traktene, dessverre og dette er også grunnen til at band som Befouled, som nevnt før, ikke har fått den anerkjennelse de absolutt fortjener heller. Vi har arvet mye fra USA, men ikke kjærligheten for denne type musikk.

For å oppsummere kvelden: Bandene har gjort det de skulle, de har spilt og underholdt. Det har vært noen tekniske utfordringer hele veien og vi må ikke glemme at samme kveld var Southern Discomfort metal festival i Kristiansand bare noen hundre km unna, med den opprinnelige Candlemass vokalisten tilbake i bandet. Det kan garantert ha hatt mye å si når vi ser på publikumsmengden i Larvik. Ett mattilbud hadde også gjort en stor forskjell på Spetakkel etter vår mening og det sa flere med oss. Hadde man hatt det så hadde nok publikum holdt ut lenger. Med bare øl og brus, ingen mattilbud og mingleområde med sitteplasser blir dette selv for en erfaren festivalgjenger for mye fra kl. 18:00 til

langt over midnatt og en drøy uke tidligere var vi på Hellbotn metalfest og selv om lokasjonen var mye mindre ble totalopplevelsen der bedre med mingleområde ute, eget produsert øl og mattilbud. Når det er sagt er det fett å kunne organisert en metall festival i Larvik, fordi metal scenen behøver det, men med litt mer engasjement fra andre aktører kunne den ha vært langt mer vellykket. En festival krever mye innsats og det kan være lurt å ha flere med på laget slik at slike detaljer som mat og mingleområde til publikum ikke blir glemt neste gang.

Text: Vargie & Stian Amundsen/ Bilder: Vargie