Endelig Midgardsblot igjen, men det var ganske mange flere enn året før. Det merket man allerede på parkeringen. Etter først å ha parkert så nært inngangen som mulig pga en del gangproblemer så ble vi allerede neste dag vist bort da man ikke kunne ha bobil der vi stod så vi ble lost et godt stykke lenger bort så da ble dagene mye lengre og føttene mer slitne, men det positive var at vi traff utrolig mange hyggelige folk på campen og siden vi var en større gjeng som reiste i år, var det alltid noen som holdt av en benkplass. Det var ikke det beste været, men det var mye bedre enn året før så vi skal ikke klage og var godt fornøyd.
Torsdag
Bergtatt er festivalens første band på Kaupangr-scena rett utenfor selve hovedscene-området. Hovedscenen blir spart til i morgen. Dette er fengende folkemusikk med fuzz-gitar og bass. Kvinnevokalen, hurdy-gurdy og nøkkelharpe utgjør folkedelen av musikkbildet. Vi har heldigvis fått litt opphold i regnværet og selv ikke en solo med folketrommer bringer regnværet tilbake. Tilslutt får vi en halling og det er vel godt mulig at dette bandet kommer tilbake til festivalen for en tredje gang om et par år igjen.
-Kvile-
Abyssic er det første jeg får med meg, akkurat i det det begynner å duskregne. Jeg har sett dem før og det låter omtrent så bra som du skulle tro ut fra CV-en til bandmedlemmene (google it!) og da får de tåle at jeg også klager over det opplagte luksusproblemet: «Hvor i den helsikes miksen har dere begravd den kontrabassen?» Den er vel ikke bare til pynt, er’n vel? Kom igjen’a, keyboardlyd er ikke like originalt i denne genren. Men det er så bra at publikum blir og så utrivelig som været rakk å bli på tre kvarter, så er det en god attest.
-NC-
Gildehallen torsdag ble ingen stor suksess for mitt vedkommende. Det var nok en viss suksess for Päivi Hirvonen, som hadde full sal, men det var ingen vits i å lytte i køen av regnleie folk som ville inn. Og grunnen til at jeg gadd reise på torsdag – multikunstneren Treha Sektori – avlyste på kort varsel. Da var det mer fristende å finne dyna enn å vente til langt på natt for det siste navnet på den svartsinnske dark ambient/kaldkjøttindustrielle gildehall-plakaten denne natten. Heldigvis er Perturbator booket til Oslo til våren.
-NC-
Mork fra Halden har det vært muligheter til å se en del i det siste og nå er de headliner på festivalens første dag. Midgardsblot har nå virkelig blitt en tredagersfestival og det har kommet ganske mange folk dit denne torsdagskvelden. Mork spiller fengende black metal og spesielt låtene med triolfeeling swinger og høres ganske folkelig ut. Dette låter bra og det at det har blåst opp litt setter en fin atmosfære. Selv om man ikke får med seg mye tekst gjør norsk vokal på black metal noe med lydbildet. Enkle, dystre låter som «I sluket av myra» gjør seg bra her. Kvartetten stiller i tradisjonell black metal-sminke, men flamme- og røykshowet vi skal få på hovedscenen de neste dagene er det lite av i kveld. Bandet kunne gjerne lagt inn noe mer show av noe annet slag.
-Kvile-
Fredag
Acyl. Fransk-algirisk småprogga death inspirert av berbersk folk, tilbake etter å ha spilt på festivalen i 2015. Jeg burde jo være programforpliktet til å rådigge noe så nerdete (en platetittel som «Aftermath» må jo være et ordspill når forgjengeren het «Algebra»? og jeg er mattelærer), men hjelmene på første rad fikk mye mer ut av det enn jeg gjorde. Feil person. Heldigvis skal jeg ikke anmelde den finske humppaen.
-NC-
Kaunan er en trio med musikere fra Tyskland, Østerrike og Sverige. Dette er flott folkemusikk som gjør seg bra på den lille scenen. Igjen får vi folkeinstrumenter med hurdy-gurdy, nøkkelharpe og en, hm, vel, en type gitar. Mellom folketonene får vi noen vitser på ulike språk. Mye av musikken er instrumental, men tilslutt får vi en svensk vise med vokal. Når møyene med folkedrakter i publikum begynner å danse så kan man vel neppe bedre ha det enn her i sola.
-Kvile-
Apocalypse Orchestra er fengende og tung metal. Hurdy-gurdy er selvfølgelig veldig populært, men det fungerer bedre i mer ren folkemusikk. I en kvintett som dette blir det litt vel mye vegg av lyd. Men de som blir, får møte en god gammeldags (ca. 666 år tilbake i tid) doktor som mer enn antyder at publikum har dårlige utsikter. Han deler ut noen flasker humoristisk eliksir (altså, i betydningen humoralpatologi) med udokumentert virkning mot bylle- og fyllepest. Humor er en god ting, i hvert fall i moderne forstand av ordet.
-NC & Kvile-
Nok folkemusikk for nå er det death. Nexion fra Island er tradisjonell death metal med patronbelter. Bandet låter bra og vokalisten får med seg publikum. Været er på sitt beste nå og sola steiker rett på Kaupangr-scena hele konserten så vi får håpe gutta har smurt seg med solkrem. Låtene til bandet kunne gjerne vært litt sterkere, men overgangene mellom låtene går raskt så det er bra flyt i konserten og med mye headbanging fra bandet er dette er bra show.
-Kvile-
Garmarna. Svensk folkrock som debuterte omtrent da Hedningarna slo igjennom for over 25 år siden. Det treffer meg ikke helt – satt opp mot Gåte på Tons of Rock, er det en landskamp som ender med sånn ca. 7–2, norsk hjemmeseier. Noe bedre for Garmerna enn for Kalle Dussin, altså og de har absolutt et par gullkorn. På festivalhjemmesiden promoterer de seg med videoen til «Nåden», som er så småkjettersk elektronisk for et sånt band (og funker bra live) – og, uunngåelig nok, «Herr Mannelig», som ikke låter som In Extremo, et band Midgardsblot gjerne kan booke, men noen ganger er det helt greit med litt mindre metall også. –NC-
Nordvis-labelen er representert i år også, først med Draugurinn. Norrønt, sjamanistisk, monotont og ganske spennende i sånn ca. et kvarter. Deretter er det på høy tid med en ny idé i monotonien, og … den var døll, gitt. Jeg trommer med fingrene på låret og venter på at det skal skje noe interessant, men bestemmer meg for å forsvinne for å få med meg ti minutter av Nytt Land, bare for å sjekke ut om jeg skal gjøre noe for å rekke dem på lørdag.
-NC-
Rotting Christ er fengende og denne kvelden er intet unntak. De greske muskelguttene låter og spiller bra og med så fengende låter som dette bandet har er det bare å la seg rive med. Her er det mye oh-ah og (anti) religiøs messing, som med f.eks. «Apage Satana». Bandet ber om circle moshpit og publikum er ikke vanskelig å be. Bandet trenger ikke så mye scene-show, men de bytter den store backdropen de har og vi får låta «In Yumen-Xibalba» som viser hvor enkelt låter kan gjøres og likevel være fengende og bra. Mørket kommer de siste 10 minuttene av konserten og lyset i skogen rundt scenen kommer til sin rett. Dette er virkelig en bra avslutning på kveldens konserter. Nei, vent, de er jo ikke hovedbandet i dag.
-Kvile-
Grift – sist sett på Nordvis’ høstfest et år tidligere – leverer en slags nedstrippet halvakustisk blackishness som minner meg litt om Lifelover, på flere måter. Jeg kunne jo håpe at Grift skulle tåle tidens tann litt bedre, men jeg får dessverre følelsen av at en time er litt for mye. I en av deres bedre låter, «Undergörare», heter det at Något lät mig fångas, att växa och att vissna // Någon lät mig rymma, att sväva och att falla – og den desperate vokalen er bare nesten i stand til å gjøre sånne undre.
-NC-
Det har nå blitt helt mørkt slik at lys, røyk og flammeshow kan komme til sitt rette, noe Dimmu Borgir benytter seg mye av. De er ute med et nytt album etter 7-8 år og framover kommer det flere muligheter til å se bandet i Norge. Dimmu Borgir er veldig visuelle med sminke, kapper og hetter, dekorert scene og gedigen backdrop. Med seks stykker i bandet og bruk av backtracks er det mye lyd men heldigvis er det ikke grøtete. Vokalisten annonserer at bandet har 25-års jubileum, så både bandet og sjangeren må vel begynne å bli voksne nå. «Progenies of the Great Apocalypse» er fengende og bruken av synth er like viktig i lydbildet til bandet som gitaren. De nyeste låtene er ikke noe mindre disco, men man vet jo hva man går til. Store band tar iblant med seg en gjestemusiker og Dimmu tar i kveld med seg den lokale gitaristen Teloch, som faktisk er fra Borre, med på en låt. Flammene brenner på scena mens vi får «Mourning Palace» og Dimmu Borgir har klart å vise hvorfor de er et av de største banda fra Norge.
-Kvile-
Lørdag
Vanvidd, ukjent for meg, er ifølge herr vokalisten «en gjeng nobodies» fra Arendal og der skjer det tydeligvis ikke mer spennende enn at gjengen bor i øvingslokalet. De starter ut folk-ish, men ikke like utpreget folk-black som jeg kunne høre på plata i ettertid (antydninger om at de har hørt på gammel Amorphis var visst bomskudd, fikk jeg vite) – og så gjør de noe nytt som jeg virkelig skal sjekke ut når det slippes. «Fjellheimen», var det riktig tittel? Det råtne klippet på Instagram yter ingen rettferdighet. Kollega Kvile syntes Vanvidd var «litt daue» ut over at slitt strikkegenser ist krieg men fanken, dette bekjentskapet var bedre enn noe av det jeg var satt til å dekke på fredagen.
-NC-
Duoen Nytt land var også på programmet i går. Dette er minimalistisk musikk med folkeinstrumenter og sang. Taglharpe/strykeharpe, trommer og sang gjør seg helt fint på den lille scena, men er man heldig kan man få med seg ennå mindre konserter. Det er mer enn nok musikk å få med seg på hovedscenen, på den mindre scenen og i Gildehallen, men tar du deg en tur innom vikingbyen/-campen på rett tidspunkt kan du være heldig nok å få med deg musikk her også. Iblant sitter det flere rundt leirbålet og spiller harpe og lyre med fin vokal til. Du kan også få se en smed i aksjon, oppleve vikingleker og -spill og ikke minst se fine telt, klær og smykker.
-Kvile-
Saor fra landet med verdens beste brennevin. Post-rock, ekstremmetall, gælisk, et enmannsband diktert av en viss Andy Marshall. Han er tydeligvis en kløpper på å rekruttere leiesoldater, for det låter som de har spilt sammen lenge. Tre kvarter holder bare til en håndfull låter av denne lengden og jeg hadde gjerne tatt en til. I det gildet avsluttes med siste låta fra forrige plate, har det rukket å krype så langt oppunder kilten at jeg er grundig frelst. To blinkskudd på hovedscena hittil på lørdagen.
-NC-
Jayn Darkher Wissenberg har spilt Damnation Festival, Desertfest, Roadburn – der jeg misset henne, man er for øvrig pukka nødt til å gå glipp av mye på det stedet – og nå altså, Midgardsblot. Dette skulle jeg se. Når jeg skriver dette, med Buried på øret, så lurer jeg på hvorfor jeg ikke fikk mer ut av det. Vel, «dessverre» hadde Saor satt en viss standard, som hun ikke helt kunne matche. Og «dessverre» har jeg også sett live det mest opplagte sammenligningsgrunnlaget, nemlig Chelsea Wolfe og det er en jobb å matche. Jeg skal gi Darkher sjansen ved neste anledning også, for det var ikke noe gærnt her, det var bare ikke helt nok.
-NC-
Hamferð fikk en tidlig halvtime på Midgardsblot 2016 og tre kvarter midt på kvelden i år – og her deler jeg ut best in show-pokal påsatt sørgebånd som matcher begravelsesbyrå-dressene deres. For uinnvidde er dette doom fra Færøyene og skal man tro sitater fra bandet, var en metal-konsert i domkirken i Tórshavn i 2013 unikt i historien til dette stokk-konservative samfunnet som mobbet Jóns homofile bandkompis inn i døden. Men Jón «Aldará» Hansen, altså, for en stemme. Man blir jo ikke like sjokkskadd som første gangen man hørte kontrasten mellom klar vokal og growls fra én og samme hals (fra en tenåring ved navn Dan Swanö, flere som husker «Unorthodox»?) – men Jóns klare stemme kan godt settes opp mot hva Swanö/Åkerfeldt/Joutsen/Stanne må ha brukt til sammen hundre år på å øve seg opp til. Og skjønt han ikke growler fullt så knallsterkt som de nevnte, så har ikke resten av bandet noen vanskelig jobb med å hale dette materialet i land. På Dimebags og Lennons dødsdag spiller Hamferð på Revolver. Spill bandets versjon av Herre Gud, ditt dyre navn og ære (i den danske salmebok-melodien) for arvetanta og lur henne med.
-NC-
Einar Selvik fra blant annet Wardruna har en solokonsert på Kaupangr-scena. Han spiller blant annet lyre og synger og selv om dette er pent hadde det vært ennå mer perfekt rundt leirbålet. Høydepunkt er låta han gjør på bukkehorn. Mellom låtene snakker han engelsk og forklarer litt om musikken og instrumentene, men dette blir litt mye mumling hvor det er vanskelig å høre hva han sier.
-Kvile-
Finske Ensiferum gir oss folke-partymetal med kilt og krigssminke på hovedscenen. Her blir det liv i publikum, været er perfekt med rosa skyer, endog ikke like rosa som gitaren til vokalisten. Vi får blant annet «Token of Time» fra første skiva og «Way of the Warrior» fra nyeste skiva. Folkeinstrumentene kommer fra backtracks, men dette setter ingen demper på moshpiten.
-Kvile-
Så gav endelig Svartsinns bookinger litt i nærheten av forventningene: In Slaughter Natives inne i Gildehallen. Skjønt, jeg vet ikke helt. Sånn fra gamle dager burde det være et av de Cold Meat Industry-bandene jeg skulle få mest ut av, men på CMI-jubileumsfesten i Stockholm i november ble det stående som velgjort, men ikke i nærheten av best. Jeg trodde det skulle stå seg bedre på Midgardsblot der mister Havukainen egentlig låt ganske unikt, men til tross for orkesterplass til den forstyrrende visuelle delen av showet, blir det bare … ja, hva sa jeg? Velgjort, men ikke i nærheten av best?
-NC-
Spellemannprisvinner Årabrot kjører hillbilly-looken med bukseseler, skinnvest, jødehatt og hu dama fra Star Wars er med på synth. Litt rølpete må det jo se ut når man er oppkalt etter en søppelfylling. Til tider er dette veldig enkelt og minimalistisk med bare bass og vokal, men dette fungerer som bare det.
-Kvile-
Svenske Watain avslutter årets festival på hovedscenen. De er også ute med en ny skive, «Trident Wolf Eclipse». Akkurat som i går får vi mye flammer på scenen og et opp-ned-kors gjør det klart hvilken sjanger vi har med å gjøre. Bandet er kjent for å bruke mye blod og ikke vet jeg om vi får ekte blod denne kvelden, men vi får i alle «Devil’s Blood». Noen av gitarsoloene har litt blues over seg, ellers er dette veldig sort. Vel, har man ikke fått nok blod så får man få med seg avslutningssermonien til festivalen etterpå.
Med det takker vi for ennå en fantastisk festival. Det var ganske mye flere folk der i år og vi håper bare ikke det er noe som har tenkt å fortsette for da vil festivalen fort miste sjarmen av å være nettopp den størrelsen det er.
-Kvile & Nc-