MIDGARDSBLOT 2017

 

Midgardsblot er klart for tredje gang og det betyr metal-musikk og vikingaktiviteter i skjønn forening ved Borre utenfor Larvik. Foruten om dårlig vær mesteparten av festivalen så er dette en festival med mye glede og atmosfære som samler folk også langt utenfor Norges grenser til tross for at det ikke er store festivalen. Og vi håper absolutt de ikke har noen planer om å ekspandere da det er manko på slike sjarmerende festivaler som ofte popper opp, men som har et hig av å bli størst, så Midgardsblot…hold på sjarmen dere har. Om man skal pirke på noe så kunne det kanskje vært satt opp noen toaletter utenfor selve festivalområdet da museumet ikke er åpent døgnet rundt, men som gledelig lot oss få gjøre vårt ærende der…og så var det et minus at de stengte døra på Gildehallen så man ikke kunne gå igjennom for å få kjøpt mat, men måtte gå rundt. Spesielt når det regnet som mest, men men..det er bare småting.

Torsdag

Mange folk har kommet på torsdag og dagen er full av aktiviteter og musikk. Øl-smaking (og drekking), historiefortellinger, museumsbesøk, signing-sessions og ikke minst det å hilse på venner fra sist år (de fleste kommer nemlig tilbake) er noe av det man kan bedrive dagen med fram til musikken starter. På kvelden er Gildehallen ganske full under Kari Rueslåttens konsert, Byrdi underholder på Viking Stage med sin vikingmusikk før Sindri overtar scenen her med sitt enmannsshow med rolig, fin musikk. Det er flott at de har dette stemningsfylte teltet og man kan ta og føle på atmosfæren spesielt når det nærmer seg slutten av kvelden og ingen egentlig vil gå å legge seg.

-Kvile-

Kari Rueslåtten, torsdagens headliner.  En novemberdag for nesten tjue år siden utropt til rockens redning av Håkon Moslet (den gang i Dagbladet), for Spindelsinn.  På en festival som Midgardsblot passer det helt fint å dekke noe så folk-ish og for én gangs skyld synes jeg det er greit med Trollferd på norsk fremfor den engelske demoen – men tittellåta kommer på engelsk, siden den er nyinnspilt for årets blodferske plate.  Live-«bandet» består foruten henne selv av gitarist Jostein Ansnes (med dobbel Marshall, NC approves) og jeg tror aldri jeg har hørt ham bedre enn når han begynner å legge lag med ekko for å akkompagnere seg selv på de siste låtene, samtidig som Kari synger uten å smile så hørbart bak mikrofonen.  Kari Rueslåtten er best som melankolsk, for eksempel «To the North».  Det er forståelig at hun på et kort festivalsett ikke prioriterer noen 3rd and the Mortal-låt, men jeg klarer fortsatt ikke helt å fri meg fra spørsmålet om hvor mange metal-/goth-relaterte bookinger hun ville ha fått uten den fortiden, for hun er ærlig talt en uspennende scenepersonlighet selv om hun synger godt.

-NC-

Fredag

Superlynx, doomy stoner rock trio fra Oslo som jeg ikke hadde hørt før og gledet meg til å se da jeg ofte er mest interessert i det litt mindre kjente. Det er ofte her man finner «kullkorna». Det var absolutt bra musikk, men jeg vet ikke om det var manko på entusiasme hos bandet eller at ikke publikum helt ble med på notene for det var liksom ikke noe liv fra scenen. Det var mer liv i leier’n og baren.

-Cayza-

Tengger Cavalry spiller fengende asiatisk inspirert folkemetal, noe jeg hadde gledet meg til å se live. Frontfiguren på sang og gitar gjør en bra konsert og hans asiatiske utseende og bekledning passer musikken perfekt. Dessverre spiller bandet uten trommeslager og selv om de har en to-strenger-gitar så er mye av folkeinstrumentene vi hører på tracks. Jeg klarte ikke å høre forskjell på når to-strengeren spilte og når han tok pause for å stemme gitaren. Bandet fikk med seg noen vikinger som spilte litt på folke-trommer på noen låter, helt greit show selv om det ikke bidro vesentlig til musikken. Men, været var på sitt beste og med så fengende musikk ble det moshpit på de mest fengende låtene.

-Kvile-

Winterfylleth har jeg sett før.  De gjør ikke så mye galt, men de gjør for lite riktig til å imponere meg.  Jeg forsvant ganske fort, bare for å finne ut at de som ellers kunne ha dekket denne konserten, allerede hadde gjort det samme.

-NC-

Gaahls Wyrd er en fin blanding av folk & black metal og det låt best med det ekstreme. Strykerne og folkeinstrumentene de brukte fungerte ok, men musikerne virket til apatiske under konserten. En gjestevokalist er alltid show, men mot slutten ble lyden grøtete før det tok seg opp igjen på siste låta «Prosperity and Beauty» av Gorgoroth.

-Kvile-

Svenske Unleashed er festivalens eldste(?) band dette året, men de viser hvem som står igjen til slutt. Dette låter knallbra og moshpiten er stor under “Don’t Want to Be Born”, “Where Is Your God Now”? og “If They Had Eyes”. Og under «The Avenger” er det ikke vanskelig for bandet å få med seg publikum på “Odin, hear my call”. Lyden er bra, bandet ser ut til å ha det nesten like bra som publikum og med så bra låter og riff som dette bandet har er det ikke rart det blir “Death Metal Victory”.

-Kvile-

Moshpiten er definitivt over når de islandske cowboyene Sólstafir entrer scenen. Publikum står stille og nyter og man kan se at flere i publikum må ta til tårene under noen av låtene. Under konserten tar vokalisten opp temaet selvmord og at man må ta vare på hverandre før vi får «Necrologue». At de snakker norsk med islandsk aksent gjør budskapet ennå sterkere. «Fjara» med sine fine melodilinjer setter en fin stemning i publikum her i skogen på Borre selv om det er litt mye bass i lydbildet.

-Kvile-

Lørdag

Bergenske Sagh kjører hard rock og doom-stilen fult ut med Gibson flying V-gitarer, Thunderbird-bass og skjegg på hele bandet. Vi får låtene «Black Unicorn» og «Sanctamony» fra nyeste skiva og dette låter like bra som det er tungt. Litt lang pause mellom låtene tar bort litt driv. «Pyromancer» og ikke minst den fengende låten «Blood of Oceans» hvor bassisten tar en del av vokalen gjør avslutningen på konserten meget bra.

-Kvile-

Oranssi Pazuzu har blitt sitert på at musikken deres skal invitere brannstiftere og røykere til å holde hender.  Dette er black metal-ish spacerock eller psykedelia-influert black metal eller begge deler og høres ut som en jam session med alle elementene.  Irriterende nok har jeg aldri fått taket på dette bandet før midtveis ut i denne konserten, da den tilsynelatende jammen som startet repetitivt og kanskje litt i overkant monotont, slår ut i full blomst for alle instrumentene.  Etter hvert alle minus én, da den ene ampen bare takker for seg og en noe slukøret gitarist finner det bedre å gå av scenen enn å stå der og late som at han bidrar.  Bandet klarte likevel å ro dette i land uten mange merkbare høl i lyden, bedømt med en nykomlings øre – og neste gang jeg ser dem, tror jeg jeg har knekt koden.  Festivalens mest interessante rytmeseksjon, bortsett fra Heilung.

-NC-

Trioen Aura Noir fra Oslo spiller ganske rett fram thrash metal. Ikke noe tull og dette blir nesten en liten variasjon blant de andre tema-bandene på festivalen.

-Kvile-

 

Synkvervet fra Sandefjord spiller teatralsk melodisk metal med mye synth på backtraks. Vokalen blir delt mellom en kvinnelig og en mannlig vokalist og bassisten, noe som fungerer fint siden de har helt forskjellig vokal. Under låta «Aurora» stoppet backtraken opp, noe bandet ikke la skjul på og de sa at da var det bare å starte på nytt.

-Kvile-

Wow, uventet høydepunkt som fullstendig overgikk spådommene fra museumspedagog, verdensarvkoordinator og Midgardsblots egen «Festival Teacher» Vicky: København-baserte Heilung deler så vidt jeg skjønner noen medlemmer med middelalder-inspirerte L.E.A.F. (NL), som spilte på Midgardsblot 2016.  Heilung henter inspirasjon mye lenger bak – det er ikke world music, snarere lost world music.  Trommer, trommer, mer trommer, reinsdyrhorn på hodet, sjaman-slør foran øynene og vokal à la Attila møter Tengger Cavalry.  Sistnevntes herr Ganganbaigal må ha følt seg rett ut mainstream der han stod og fulgte med.  Bortsett fra noen ganske snåle tilløp til moshing (og en låttittel!), så har det så lite med metal å gjøre at det er vanskelig å henge det på noen felles referansepunkter.  Om du fyrer opp «Alfadhirhaiti» (Bandcamp – løp og kjøp) til Sunn O)))-volum, så har du fortsatt ikke fått live-følelsen av dette før en sixpack naboer hamrer på døra di med mord i blikket og spyd i hånda – da har du i det minste en idé om hva slags brølekor Heilung hadde forsterket seg med.  «Amplified history», kaller de seg – og i neste øyeblikk, nesten stillfarent (alt er relativt!) sakralt med bare Marias sang.  Når man har sett et firesifret antall konserter i livet, er det alltid herlig å miste haka ned på ribbeina.  Og så vidt jeg kan bringe på det rene, er dette bare ensemblets andre konsert noensinne.  «Heilung» er tysk for «heling» og holder ord.

-NC-

Jeg lurer på hvor mye energi Moonsorrow har måttet bruke for å distansere seg fra humppa-metallen man gjerne tenker på når man får høre «finsk» og «folk» i samme setningen.  Bandet har krøpet innpå meg i løpet av noen festivaler og skuffer ikke denne gangen heller.  Det er festivallunsjtid (1900 en lørdag), konsertene har begynt å trekke folk og Moonsorrow får dem med seg.  Det er tydeligvis ikke bare jeg som holder gode gamle «Sankaritarina» som bandets magnum opus – den låta med Hávamál-utdrag i teksten, som seg hør og bør – men jeg kan ikke påstå at de nye låtene jeg knappest kjenner, spilles særlig dårligere.

-NC-

Midgardsblot har hentet inn Svartsinn (som avsluttet 2016-festivalen) til å være kurator for en seksjon av programmet, for å fôre et ellers metalltungt publikum med Cold Meat Industry og dark ambient. Resultatet var tre konserter under paraplyen «Prosper in Darkness». La meg starte med festivalens siste navn: Trepaneringsritualen.  Ja, Gildehallen skal være en stille sone under konserter, og ja, plakatene advarte om at støykilder ville bli sendt på dør – men etter fem minutter høylytt håndhevelse, fant vakta ut at showtime ikke var før midnatt og lot folk begynne å prate.  Så skiftet datoen, nye stille-ordrer iblandet kjeft tilbake fra midt i salen om at ingen andre enn vakta lager bråk og ødelegger.  Faktisk, det ødela ikke særlig, for Trepaneringsritualen blir bare bedre av litt uvennlig stemning.  Så stygg som vokalen er bak den blodstenkte habitten, kan han tillate seg selv nylonstrømpe over hodet uten at det blir noe mer löjligt enn liksminken vi ellers er vant til. Et aldri så lite høydepunkt på slutten av festivalen.  Et par timer tidligere hadde Gildehallen sett motsatte enden av Svartsinns booking: Lamia Vox fra St. Petersburg, for meg helt ukjent, bygger drømmende lydbilder som først begraver stemmen, før hun gradvis slipper den mer til i miksen til vokalmelodien trer tydelig frem og … og der begynte Týr utenfor, gitt.  Hun burde ha begynt å rigge to minutter tidligere.  En liten nedtur på slutten av noe som jevnt over var rett ut trivelig. Det var et navn til på Prosper in Darkness.  Fredag kveld spilte Deutsch Nepal, som gav oss Invitation To Heaven Der Du Ler Av Dine Egne Tekstlinjer Mens Du Prøver Å Synge Dem.  Den godeste herr Lina Baby Doll hadde armert seg med noen virksomme effekter som satte sitt preg på konserten: børst, vin, øl og mer øl.  Utstyr han personlig hadde testet ut på forhånd.  Grundig.  Vennligst tørk opp til Cold Meat Industry-jubileet i Stockholm i november, vil du?

-NC-

TÝR fra Færøyene har fått æren av å være siste band på hovedscenen. De blander folkeinspirert musikk med heavy metal og vokalen går både på færøysk, engelsk og dansk. Bandet har veldig fengene låter og gitarmelodier og med bra vokal og koring er dette virkelig en verdig siste headliner på festivalen.

-Kvile-

Da takker vi for denne gang. Nok en fantastisk festival helg selv om været som nevnt ikke var helt på festivalens side, men vi kan jo alltids håpe på at Midgardsblot 2018 får solskinn fra morgen til kveld. Det er allerede duket for store fantastiske band på plakaten. Håper vi sees igjen da.

-Kvile, NC & Cayza-