Dissonans og disharmoni.
Endelig, etter over 30 års fravær, svinger Killing Joke endelig innom Norge og hovedstaden på tampen av sin Europa turne – til stor glede for Oslo’s musikk undergrunns miljø! Sist de spilte i Oslo var i 1983 og det er et etterlengtet gjensyn. Siden sist har bandet funnet tilbake til originalbesetningen bestående av; Jaz Coleman på Vokal, Geordie Walker på Gitar, Youth på Bass og Paul Ferguson på Trommer – noe som skjedde etter at den andre bassisten i bandet, Paul Raven, så altfor tidlig gikk bort i 2007. Sirkelen er sluttet og Killing Joke er, om ikke bedre enn noensinne, helt på høyden og kommer fortsatt regelmessig med knallsterke album. De som har kommet på konserten for å få en nostalgitripp får seg nok en real overraskelse.
Killing Joke så dagens lys i London i 1978 og har siden da gjort sin helt egen greie. Kjært barn har mange navn; musikalsk startet de ut som som et postpunk band, men har siden beveget seg i flere retninger av industri- og goth- rock, industri metal og new wave. Det har alltid en melodi i bunnen av låtene, men er bortsett fra det er de fulle av dissonans og disharmoni. Ukjent for noen, kjær for mange – det er en hel smørbrødliste av store navn og band som forteller at de har latt seg inspirere av Killing Joke, som feks Metallica, Nine Inch Nails, Soundgarden, Nirvana, Faith No More, Foo Fighters, Ministry, Godflesh og Janes Addiction for å nevne noen. Med sin hang/interesse for magi er det Killing Joke som i sin tid introduserte meg som intetanende og uskyldig 15 åring for Aleister Crowley.
Som den kompromissløse eksentrikeren han er, finnes det mange snåle historier om frontfigur Jaz Coleman: Som at han i sin ungdom inviterte Hells Angels hjem til sine foreldres hus da han bodde der. At han hadde en stående avtale med Joe Strummer om at hver gang de møttes, så skulle de slippe alt og gå på tredagers fylla sammen, hvilket de også pleide å gjøre. I 2012, ble Jaz meldt savnet av bandet da han avlyste Killing Joke’s kommende turne med The Cult og The Mission via Facebook uten å snakke med bandet sitt først, angivelig fordi han syntes låtene til The Cult og The Mission sugde. To uker senere dukket han opp i Vest Sahara, der det viste seg at Jaz hadde jobbet med soloalbum, bok og musikk til TV. For å toppe hele episoden påsto han i etterkant at Facebook posten var skrevet av noen andre enn ham. Når Jaz Coleman blir lei av rock’n’roll og turne livet driver han med klassisk og komponerer og dirigerer klassisk musikk. Siste nytt nå er at han har flyttet til Russland og holder på å lage et album med klassiske innspillinger av Killing Joke låter sammen med St. Petersburg State Symphony Orchestra.
Killing Joke har en lang tradisjon for å ha med seg supportband som fansen hater. Først ut er Oslobandet Mayflower Madame som gjør en litt lavmælt opptreden med psykedelisk goth rock mer av den typen man sitter alene hjemme og hører på. Det er kult, men energien deres nokså innadvendt i forhold til hovedbandet så de fyrer ikke opp stemningen akkurat.
Death Valley High er mye bedre live en det jeg hadde hørt av dem på forhånd. Et ekstra pluss er det at de ser litt mer herjet og rocka ut enn på bilder og har litt galskap over seg på scenen, der de for såvidt gjør seg bra og er morsomme å se på, men musikken deres gir meg ikke så mye. Lyden er kald, hard og platt, men det er vel sikkert meningen det.
Det legges an til mørk stemning med «Masked Ball» av Jocelyn Pook som intro rett før hovedbandet går på. På den ene forsterkeren brenner røkelse og tente kubbelys så voksen strømmer nedover forsiden på den.
Killing Joke entrer scenen til full jubel og applaus fra salen mens «The Hum» med flerrende gitar og suggererende puls slår imot oss. Jaz Coleman kommer som en animert opptrekksfigur med sin særegne scenedans og messer muligens mer enn han synger. Innimellom versene stirrer han på oss med vilt blikk. Det er stort sett han som står for sceneshowet. Bassist Youth ser ut som en avdanket hippie i sine flagrende gevanter og bustete dreads. Innimellom fleiper og fjaser han med Jaz mens resten av bandet ikke gjør så mye ut av seg, men gjør sin greie. Geordie må være den gitaristen jeg har sett med minst ego, han ser nesten mild (og litt fjern) ut der han lirer av seg alt annet enn milde riff. Jaz fremstår som klin gal men på en positiv måte. Han ser ut som en gal predikant og med sin subtile & drøye humor skvetter han vann på publikum på låten «Exorsism». Det ser ikke ut som om noen umiddelbart tar den. Bandet har stor sans for magiske ritualer og det er litt sånn «Tribal Gathering» preg over det hele. Musikken er suggererende.
Mellom låtene kommer Jaz med ytringer, eller presentasjoner til låtene, som reflekterer Killing Joke’s antiautoritære og antikorporativt verdenssyn. F.eks spør han oss; «What do you say to your Children when they ask about the future?», så kommer låten «Requiem» nesten som en statement. «I love Edward Snowden and all the wonderful hackers out there!» så kommer «I am the Virus». Herlig! De ordene går rett hjem. Kommentaren om været i Oslo som «So bad that you want to kill yourself.» er helt spot-on.
Sist jeg så Killing Joke på scenen var på hovedscenen på Rebellion Festivalen i Blackpool i 2014. Da var Empress Ballroom fullt av dansende punks så hele gulvet bokstavelig talt gynget. Kveldens publikum er litt mer beskjedent men stemningen er bra og de kvikner til innimellom – spesielt når gamle slagerne som «Wardance», «Requiem», «Turn To Red», «Unspeakable», «The Wait» og «Psyche» kommer. Mellom låtene er det full jubel og applaus. Det er litt rart at ikke flere har tatt turen i kveld, men de som er her sørger for god stemning. Rent egoistisk er er digg å slippe trengsel for oss som er der iallfall.
Til tross for litt variabel lyd gjør Killing Joke en helt legendarisk konsert. La oss håper at de har lyst til å komme tilbake til Norge og Oslo om ikke altfor lenge.
Tekst & Foto: Tina