Mudhoney på Parkteateret 21. juli 2016
Mudhoney er et av de opprinnelige grunge bandene fra Seattle og så dagens lys i 1988. De har alltid stått litt i bakgrunnen, men har til tross for fraværet av den helt store kommersielle suksessen inspirert utallige Grunge og Alternative Rock band/musikere, bl.a Nirvana og Sonic Youth. Bandet hadde også stor innflytelse på utviklingen av 90 tallets “Seattle Grunge scene” og dens skitne, vrengte lydbilde. Med sitt litt ukule eller fravær av image slår det meg at de er av den typen band det er lett å undervurdere, men skinnet bedrar. De er mye morsommere enn de ser ut som. Mudhoney har 10 fullengdere på baken og den siste, “Vanishing Point”, kom i 2013. For tiden er Mudhoney midt i en tettpakket Europaturné og vi setter pris på at de svinger innom Oslo på veien til tross for at det kun er et år siden sist de spilte her.
Kveldens konsert finner sted på Parkteateret i Oslo, et gammelt kinolokale fra 1907 som i grunnen bare er ribbet for inventar med sine skrå flater inntakte. Dette inkluderer scenen som skråner lett ned mot salen, så har man et snev av høydeskrekk, føler en seg ufrivillig sugd ut mot og utfor scenekanten. En venn av meg datt ned fra scenen her for noen år siden og slo seg stygt.
Det er god stemning blant publikum der vi venter på bandet og det 3/4 fulle lokalet fylles gradvis opp til å bli temmelig fullt av tørste forventingsfulle folk. Publikum er nokså blandet, de fleste på alder med bandet, såkalt Generasjon X som opplevde Grungen på nært hold og det går mye i sort. Innimellom skimter man et og annet ungt fjes. Det tekniske kommer liksom litt skjevt ut i starten denne kvelden på Parkteateret; lokalet er varmt som i Helvete allerede før bandet går på, lyset er katastrofalt i starten, lyden er skurrete og rar. Heldigvis tar det seg opp utover i konserten, men det virker ikke helt som om Parkteateret har ordentlig styring på sjappa nå midt i fellesferien.
Kommunikasjonen er kanskje ikke helt på topp der bandet kommer ruslende inn på scenen som om det var en helt vanlig øving like etter at kveldens dj har satt på en ny låt som kjapt blir skrudd av. Vokalist Mark Arm spør oss humoristisk om vi ikke synes dette var en fin entré, før de dæljer løs med instrumentalen “Fuzzgun ’91”. “Suck You Dry” og “I Like it small” følger tett i hælene og låtene går i ett. Publikum er relativt rolige der de øldrikkende står og følger med.
Konserten begynner litt trått, men det ta seg heldigvis opp etterhvert. Det virker som om bandet må spille seg litt ordentlig igang, men det er først da vokalist Mark Arm legger fra seg gitaren og bare er vokalist med skikkelig attitude at det begynner å svinge ordentlig av musikken og stemningen i salen stiger raskt. Bassist Guy Maddison og gitarist Steve Turner er raskt med på notene der de slår seg også mere løs og det blir til tider skikkelig pønk. Publikum er med på notene med poging og tilløp til moshpit foran. Plutselig sluttter mikrofonen til Mark Arm å virke midt i en låt. Han prøver først å få publikum til å synge for seg, men litt pinlig virker det som om ingen eller for få kan teksten til at det blir noe respons. Det dukker straks opp en ny mikrofon og Mark erklærer død over den gamle. “Mikrofondøden” blir en slags “ice breaker” og han småprater omsider litt med publikum mellom låtene. Derfra er det gjort og det blir bare bedre og bedre, selv om mikrofonen tar kvelden en gang til underveis. De spiller flere coverlåter underveis bla Roxy Music´s “Editions of you”, Circle Jerks sin ”Behind the door” og The Dicks´ “I hate the police”. Debut singelen“Touch me I’m sick” er også med.
Denne uhøytidelige, antisnobbete og laidbacke gjengen gjør en bra konsert alt i alt. Det begynner litt trått, men tar seg opp etterhvert. Mudhoney er helt klart på sitt beste når Mark Arm legger fra seg gitaren og bare er vokalist og fyrer opp stemnningen. Med gitar virker det som han forsvinner litt bak gitaren og har dessverre ikke stemme nok til at den bærer showet alene. Mudhoney kler litt råskap og villskap på scenen, ellers minner de fort litt for mye om et eller annet amerikansk Alternativ Rock band. Lydbildet er skittent og preget av støy, fuzz og feedback. Jeg aner et snev tone av selvforakt under overflaten.
Etter full applaus og roping blir det ekstranummer som starter med gode gamle “You got it” som var fast innslag på Hulen i Bergen på begynnelsen av 90 tallet og det er litt nostalgisk og veldig kult å høre den live. Det virker som flere setter ekstra pris på å høre disse gamle slagerne og det tar helt av mot slutten. Og ….. der flyr en øl gjennom luften!
Da Mudhoney smilende og vinkende forlater scenen for siste gang er det til full applaus og stormende jubel fra et fornøyd publikum. Gitarist Steve Turner blir igjen litt og deler ut plektere til de som står helt fremst.
De som har kommet for å se en gjentakelse av den legendariske konserten Mudhoney gjorde på Vulkan i fjjor sommer blir nok bittelitt skuffet. Det har nok en del med kveldens spillested å gjøre og er ikke bare Mudhoney alene sin skyld. De hadde en real utfordring denne kvelden, ikke minst pga varmen. Parkteateret er kanskje ikke den beste scenen i byen og i alle fall ikke om sommeren.
-Tina Pammer-