INFERNO METAL FESTIVAL NORWAY 2015

Inferno Metal Festival Norway feirer i år 15 års jubileum. Garantert til glede for dem selv, men kanskje mest til glede for publikum og alle bandene som spiller, har spilt og kommer til å spille der i fremtiden.  Festivalen har vokst seg stor og det kommer store mengder Metalheads fra inn og utland for å tilbringe påsken borte fra triste påsketradisjoner. I år er intet unntak. Inferno er veldig godt organisert og konsertene går på tiden de er satt opp og det er lite forsinkelser. Lineupen i år er kjempebra og det virker som festivalen er fullere i år enn ifjor. Det gjelder forsåvidt publikum også. Det er bra med tilbud rundt konsertene, både på festivalhotellet og på selve festivalen. Med merchboder, tatoveringsboder, kino, plate signeringer, boksigneringer, foredrag, intervjuer og gitarklinikk bare for å nevne noe.  Det eneste man savner etter mange timer på beina på Rockefeller er et sted å sitte og kule´n over en øl innimellom slagene. Baren på taket på Rockefeller er super om enn kanskje litt liten og ligger litt langt utenom konsertene.

-Tina Pammer & Alen Milkovic-

Onsdag den 1. april. Klubbkveld på Pokalen og Vulkan. (All tekst her i fra av Tina Pammer)

Med sine 15 år på baken har Inferno festivalen blitt en institusjon. Onsdag er det klubbkveld før det braker løs på hovedscenene og det er fullt av konserter på mindre scener rundt om i byen. Det er veldig mye forskjellig å velge mellom og det blir litt valgets kvaler for man kan ikke få med seg alt, men det er virkelig noe for enhver smak og interesse. Undertegnede velger å ta turen til Pokalen denne onsdagen for å sjekke ut obskur Islandsk Metal. Innimellom slagene stikker jeg opp trappen til den betraktelig større scenen på Vulkan og får med et knippe skandinaviske band til. Lokalene er stappfulle av forventningsfulle Metalhoder fra inn og utland og godt oppmøte reflekteres i en endeløs dokø. Folk er mer enn klar for denne festivalen. Det er faktisk så fullt på Pokalen at hvis du ikke er ca. 180 cm høy og kjent med stedet (og kanskje ikke helt edru) så er det ikke gitt at man ser hvor i lokalet scenen faktisk er under konserten. Generellt er det mye folk på festivalen i år og det er hyggelig at Inferno slår så godt an. Det slår meg imidlertid at de muligens kunne trenge litt større lokaler. På klubbkvelden treffer vi et par fra Østerrike som kom hele veien til Norge bl.a. for å se Taake på Blå, men de kom ikke inn fordi stedet var for fullt. Til tross for mye folk er det god stemning og folk koser seg og drikker masse øl 🙂

Misþyrming: Gutta fra Island åpner klubbkvelden på Pokalen med fengende Black Metal. Bandet er så ferskt at de ikke har gitt ut noe annet enn noen teasere online, men har allikevel en solid følgerskare. Musikken til Misþyrming kan beskrives som rytmisk, abstrakt, hul, drømmende og kaotisk. Strukturen sitter noe løsere enn det man kanskje er vant til å høre og musikken ligger som et lag av massiv støy over en growlende og til tider desperat vokal. Det er tungt & mørkt og kult å høre på. Foran scenen er det smekkfullt. Folk er relativt rolige og står og følger med på det som foregår på scenen. Misþyrming avslutter konserten nokså nonchalant med et solid parti feedback.

Solbrud: Så er det klart for litt dansk atmosferisk Black Metal opp trappen på scenen på Vulkan. Musikken er hard og går i hurtig tempo med ulende gitarer avløst av rolige abstrakte passasjer. Interessant. Det er som en vegg av lyd. Vokalist Ole growler ut sin smerte og fortapelse. Det er intenst og suggererende. Etter å ha hørt på dem en stund er det nesten som man går inn i en slags transe. Lyden er bra og det er et imponerende lysshow og det er det forresten på samtlige konserter på Vulkan i kveld, samt solide doser tung røyk henger over scenen. Til tross for at det er relativt tidlig er det mye folk.

Sinmara: Mere Islandsk Black Metal nå. Jeg kan ikke annet enn å like Sinmara der de skulende med sortmalte øyehuler står på scenen på lille Pokalen og venter på at Solbrud i overetasjen skal gå av scenen så de kan spille. Gutta på scenen ligner en røff og rufsete blanding vikinger & huleboere i sorte skinnjakker som en gjeng litt skumle skumle gladnihilister. Det er noe autentisk over dem. Dette kritikerroste bandet er vel verdt å sjekke ut. Konserten begynner med en lang instrumentalintro, så åpner vokalist Ólafur Guðjónsson munnen og growler med en stemme som fra graven og sinnets mørke kroker. Fengende og monotone gitarer er som en abstrakt vegg i bakgrunnen med mere klang enn vi har hørt til nå i kveld. Her er det mørk fortapelse og futt, og det er fengende. Musikken treffer mørket inne i deg og drar deg med. Det er enda fullere foran scenen nå.

Naglfar: Så opp trappen igjen til Vulkan. Naglfar er et av de tidlige Svenske Black Metal bandene som fortsatt holder koken i beste velgående. De spiller en litt mer melodiøs og «popete» Black Metal med en imponerende growlende vokal. Vokalist Kristoffer W. Olivius ser nokså skummel ut der han står med sitt gjennomtrengende blikk. Jeg aner litt gode gammeldagse Heavy Metal gitarer her og der. Musikken er tung, vill og hard. Det er 3 tøffe fyrer som står på scenen og banger hardt. Salen er full og folk skriker «Bring Out The Dead». Dette er gøy…

Svartidauði: Islandske Svartidauði er kveldens siste konsert på Pokalen sin lille scene. Bandet er signert på det norske plateselskapet Terratur Possessions og blir sagt å være et av de mest interessante Skandinaviske bandene i nyere tid. Musikken kan beskrives som mørk og psykedelisk, men allikevel rå, kald og uvøren. Samtlige bandmedlemmer har sorte tørkler foran munn og nese, bortsett fra trommisen som stiller i bar overkropp. Midt i konserten spretter en fyr fra publikum opp og er gjesteartist på vokal. Han ypper til bråk med publikum og gir en av dem et irriterende dytt i panna. Folk kaster øl på bandet. Det er vanskelig å stå stille og høre på musikken som er som en buldrende, fengende maskin. Det er høy dritafaktor foran scenen.

Arcturus: Da jeg stikker nesen opp trappen til Vulkan for å få med kveldens siste konsert blir jeg nokså overrasket over det jeg hører. Men det er Hellhammer på trommer så jeg skal gi det en sjans. Musikken slår meg som et futuristisk sammensurium av techno, vaudeville, musikal, Prima Vera, Heavymetal og Metal komp med Heavymetal riff, Heavy Metal vokal, mye synth og fengende rytmer. En salig blanding av nær sagt alt mulig med andre ord. Salen foran scenen er smekkfull så de slår tydeligvis godt an blant publikum. Lys og lyd er upåklagelig. Først lurer jeg på hva i all verden dette bandet har på Inferno å gjøre, men etterhvert som jeg hører mer av musikken faller den mer og mer i smak, man må tydeligvis bare skjønne greia før musikken synker ordentlig inn.

Torsdag den 2. april

Etter en litt kaotisk kveld, hvor brannalarmen på Blå gikk under oppvarmingsbanda så ble vi vist ut og kom ikke inn igjen før Taake var over, selvom det ble fortalt at vi var der for å dekke saken og at vi hadde saker liggende igjen inne. Men den gang nei og derfor ble hele opplevelsen på blå meget amputert. Men ny dag og nye muligheter…

-Asmodeus-

Haemophagus fra Italia var ansvarlig for å åpne festivalen på JD selvom det ikke var møtt opp mange mennesker, men allikevel nok til å starte galskapen av Inferno med en Death/Grind Core-kvalitet.

-Asmodeus-

Execration fra Norge var det andre band ut, men den første på RF. På denne tiden var det begynt å dukke opp flere folk og det ville bli en flott kveld, fansen var til stede og de ble servert en sunn dose av norsk Death Metal.

-Asmodeus-

Inner Sanctum fra India opptråtte på JD og jeg var forbauset over å se et rom fullstappet med galskap og applauderende publikum som ropte for hver låt dette bandet fremførte, noe som bekrefter at de har en god aksept blant det norske publikum.

-Asmodeus-

Septicflesh: Uten tvil har disse grekerne blitt en av monstrene i deres stil av en stemningsfull og symfonisk Death og hvor man enn snudde seg kunne man se rundt seg headbangende hoder, rop og applaus, i tillegg til hornene høyt og god lyd. Disse grekerne ledet oss mot tidlig kveld av denne dagen med både aggresjon og skjønnhet samtidig.

-Asmodeus-

Antikrist: Tid for det svenske Thrash metal band som slippes ut på en JD, fylt med sprø thrash fans så tørste for å starte moshpit og injisere mer adrenalin for å nå de siste bandene.

-Asmodeus-

1349: Ikke mye å si om dette flotte norske black metal band. 1349 har som alltid et uklanderlig mannskap, slik at hele publikum er med på et lass av energi til å fortsette resten av kvelden.

-Asmodeus-

Ensiferum fra Finland var ansvarlige for å lukke JD i kveld. Det var fult av gale fans og de var sultne på god Folk metal og fengende rytmer av denne musikken som inviterer deg med til å danse og også med sine kostymer som frakter deg til antikkens tid. Ensiferum forlot oss klare for det siste bandet på RF.

-Asmodeus-

Behemoth var mestrene av denne natten. De viser at de kunne lure døden, Nergal og selskapet inntok scenen for å frigjøre demonene i helvete, lys og en lyd som den samme underverden. Behemoth avsluttet denne dagen på RF med fult fres og bekrefte at de er en av de store bandene innenfor eliten av denne sjangeren. Bra for fans som fikk levert en så stor avslutnings en torsdagskvel på Inferno Festival.

Fredag den 3. april

Dessverre fikk jeg ikke med meg de 2 første banda, men jeg snakket med de som hadde greid å komme seg i tide og de kunne fortelle at spesielt Ade fra Italia ble de mektig imponert av. De spilte låter på engelsk og latinsk og musikken var inspirert av den gamle greske musikken som i hovedsak ble brukt av romerne i krigssituasjoner hvorpå de slentret inn moderne death metal. Goatwhore har holdt det gående i snart 20 år så her vet man stort sett hva man får. De er dyktige og folk var fornøyd med konserten.

-Asmodeus-

Crescent fra Egypt var det første bandet jeg fikk se denne dagen og for en overraskelse å komme på JD og se at til tross for det var relativt tidlig så var det allerede mange mennesker som vente på på disse egypterne. Showet ble ekstra bra da de hadde en utmerket lyd som gjorde at musikken deres kan bli bedre verdsatt og bandet kunne sine ting.

-Asmodeus-

Etter litt avkjøling på RF var det Skeletonwitch fra USA og de klarte ikke å vekke tretthet fra kvelden før. Det er også verdt å nevne at lyden ikke var bra og stemmen til den nye sangeren hjalp ikke mye for å forbedre dette problemet, men fortsatt kjempet vi vår personlige kamp og forflyttet oss ned for å se neste band på JD.

-Asmodeus-

Dødsengel: Det var landede følelser for disse gutta. For noen var det en utmerket konsert og for andre bare bortkastet tid. Selv om bandet gjorde en flott show, spesielt med utseendet til sangeren som så ut som han kom rett fra innspillingen av «50 shades of gray». Allikevel var folk der fornøyd med dette Black Metal bandet fra Ålesund, Norge.

-Asmodeus-

My Dying Bride: Stemning, mørkt, elektrisk fele..

De som var redd for at det skulle bli slapp stemning ettersom musikken dette bandet spiller er av den sorten man gjerne nyter alene i mørket med et galss vin må rett og slett bare spise sine egne ord. My Dying Bride trollbinder publikum med sin unike blanding av Death-, Doom,- og Goth Metal. Det er mørkt, stemningsfullt, vakkert, smertefulllt, trist og romantisk. Aaron Stainthorpe er en fantastisk og uvanlig vokalist og formidler. Han er inni seg og utenpå samtidig med et kroppsspråk som kan måle seg med en stumfilmsskuespillers, der han gjør det han hater mest – nemlig å stå på scenen. Bandet åpner med «Your River» fra albumet «Turn Loose The Swans» som er høyt elsket av fansen før «The Songless Bird»  fra samme album spilles. Bandet gjør ikke så mye av seg på scenen, men musikken veier opp for det og er helt massiv. Da de spiller «My Body, A Funeral» er det til å få gåsehud av. My Dying Bride avslutter seansen symbolsk med «God Is Alone» som i sin tid var bandets debutsingel. Gitarist i bandet, Andrew Craighan, uttrykte på forhånd at siden My Dying Bride måtte konkurrere med at Enslaved spiller etter dem må de gi sitt ypperste. Det lyktes de i og vel så det. Stemningen er virkelig på topp etter denne formidable konsertopplevelsen.

-Tina Pammer & Alen Milkovic-

Sargeist: Det føles nesten litt brutalt å stikke ned på John John Dee å få med seg Sargeist etter MDB. Rå, kald og satanisk Black Metal slår imot oss fra scenen både hardt og kjapt. Vokalist Hoath Torog growler hest imot oss og de spiller klassisk black metal låter som «Black Fucking Murder» og nyere mer pompøse låter som «Empire Of Suffering». Finnene drar nok publikum til å fylle John Dee til randen. 

-Tina Pammer & Alen Milkovic-

Enslaved: Så er det tid for et en av de riktig store innen norsk Extreme Metal band til å runde av fredagskvelden på hovedscenen på Rockefeller. Bergenserne headlinet Inferno det første året festivalen så dagens lys og headliner også i år på 15 års jubileet. Bandet er virkelig i toppform og tilbake til sitt gode gamle jeg. Gutta har beveget seg i mer progressiv retning og hylles av både fans og kritikere. Enslaved går rett på sak og åpner hardt med «Thurisaz Dreaming», så en låt om kaos; «Ruun» fra albumet med samme navn som i sin tid sikret bandet en Spellemannspris. Gutta leverer progrockaktig og growlende Black Metal om hverandre med nesten litt drømmende gitarer og det er skikkelig fart i musikken. Enslaved kombinerer det melodiøse og det ekstreme veldig bra. Det er skikkelig fart i dem på scenen der de villig poserer for publikum. Bandet har bra med publikumskontakt og kommuniserer bra med publikum. Rockefeller er fullt og folk hytter med nevene i luften og er helt med.

Epilog: Et sted der ute i natten går det Britiske Sheol på en liten scene i kjelleren på Revolver og growler ut i mørket til flengende gitarriff og speed snares.

-Tina Pammer & Alen Milkovic-

Lørdag den 4. april og siste dag på Inferno. 

Svenske IXXI åpner lørdagen på John Dee med Black Metal. IXXI vant sin plass på scenen i Infernos bandkonkurranse og jeg må si at det er vel fortjent! De gir en bra performance med kul bass, morsomme riff, krigstrommer og bra driv. Musikken er fengende og det er gøy å høre på dem, faktisk så blir man i godt humør. Det er noe fandenivoldsk over dette bandet. IXXI slår helt klart bra an hos publikum, folk på første rad tar helt av. Det er overraskende mange som har tatt turen tidlig for å få med seg dette bandet. Lyd og lys er som det skal være på John Dee. Bra lyd og null motlys, hilsen fotografen. Det er så fullt at man ender opp med å stå i trappen mellom veggen og en stolpe for å få tatt noen bilder.

-Tina Pammer & Alen Milkovic-

Tyske Secrets Of The Moon er neste band på scenen på Rockefeller. De ser kanskje milde og litt hippieaktig ut ved første øyekast, men skinnet bedrar. Bandet har holdt på siden 1995. Okkult Black Metal slår imot oss. Det er mørkt, melankolsk og veldig stemningsfullt. Jeg får assosiasjoner til Black Sabbath og The Nephilim blandt flere og bandet svinger til tider innnom mørk gothinspirert metal. Secrets the Moon gir et veldig bra show med mye røyk og bra scenelys innimellom mørke. Stikkord her er stemning, rolig, avansert låtstruktur, tungt og seigt.

-Tina Pammer & Alen Milkovic-

Deathcult (CH): Så er det bare å forte seg ned på John Dee og sikre seg en plass foran scenen samt gjøre seg klar til en solid dose Sveitsisk old school Death Metal. Også her låter musikken veldig Black Sabbath inspirert. Strober og hardtslående trommer, skrikende grovlende vokal og baklengsrytmer som varierer og buldrer som en trommel. Innimellom glimter de til med ompatakter med innspill av Thrash der de flørter med nazi- og satan symbolikk, gjerne i en og samme setning. Det låter brutalt, rått og helt sinnsykt. 

-Tina Pammer & Alen Milkovic-

Kampfar (Rockefeller): Kampfar varsler død og ødeleggelse der de spyr ut sin Norse Pagan Folklore Metal. På grunn av stor etterspørsel fra publikum spiller de for andre år på rad på Inferno festivalen. I fjor fylte Kampfar klubbkonserten til randen, mens de i år er å finne på hovedscenen foran et stappfullt Rockefeller. De åpner med låten “Mylder” fra siste skive og vokalist Dolk traver rundt på scenen og skriker helvete igjen og igjen inn i mikrofonen. Kampfar leverer en dritbra konsert! Faktisk så er de helt råe på scenen. Bandet har veldig bra og mye energi som tenner publikum og hele første rad banger og poger vilt. Det spares ikke på pyro og røyk, i tillegg til et heftig lysshow som bidrar til å gjøre det hele stemningsfullt. Musikken er full av galskap og Dolk virkelig eier scenen og publikum mens resten av bandet følger hakk ihjel. Det er hardt og fandenivoldsk og eksplosivt. Døden svinger innom som gjesteartist på didgeridoo. Det blir ikke lett å være oppfølger til denne seansen.

-Tina Pammer & Alen Milkovic-

Slagmaur entret scenen foran ett fullsatt John Dee. De starter opp med litt forsiktig og nesten ”folkelig” musikk før de går over i dyrisk heavy Black Metal. En flott stil til den dyriske klestilen de har på seg. Et artig innslag blandt alle band som har vært representert på årets festival.

-Siv-

Dødheimsgard: En sminket vokal og hans besetning starter med en kort låt før de slenger på med låter som står i stil til vokalens krigerske ansiktsmaling og bekledning. Demonisk og musikalske riff i varierende tempo imponerer undertegnede.

-Siv-

De italienske Black Metal pioneerene i Mortuary Drape entrer scenen på John Dee i billige, hullete kardinaldrakter med oppnedkors laget av bein, liksminke og en bra fuck-off attitude. Musikken buldrer fort-fort i til tider nesten polkaaktige rytmer med kule gitarriff. Vokalist Wildness Perversion growler bak sitt sortkledde alter. Bassisten poserer som Svartekladden foran et heltent publikum som er helt med på notene. Også her er John Dee så fullt at man ikke bør være sent ute for å få seg en ok plass.

Tekst: Tina Pammer & Alen Milkovic

Svenskene i Bloodbath har æren av å runde av årets festival på hovedscenen på Rockefeller med real old-school Death Metal lik den som regjerte sent på 80 tallet og fremover, med varierende rytme og tempo. Samtlige bandmedlemmmer, så vel som instrumentene deres, ser ut som de er sprutet ned av blod der de starter heftig med «Let The Stillborn Come To Me». Vokalist Old Nick ser ut som en gal prest i sin sorte kjortel og blodsprut, og resten av bandet som hans minst like gærne disipler. De ser ut som en sinnsyk liten sekt som kommer rett fra en massakre. Old Nick growler gutteralt, mørkt og skrikende som om stemmen kommer fra langt inne i kroppen. Bandet spiller nye og gamle låter. De har bra energi og folk lar seg rive med foran scenen. Det er gøy å høre så gjennomført og klassisk god gammel Death Metal.

Tekst: Tina Pammer & Alen Milkovic

Så er det klart for etterfest i baren på Infernohotellet og de som ikke har fått nok kan svinge innom kjelleren til Revolver og høre Svenske SECTU fyre løs med klassisk, svensk death metal på sengekanten. Etter så mange inntrykk og mye bra musikk blir det litt unaturlig selv for en sliten kropp å bare dra rett hjem så vi holder det gående ihvertfall til stengetid og litt til.

Vi i Helvete Magazine vil takke gjengen bak Inferno for en kjempebra og velarrangert festival med en helt suvereen lineup! 

Text: Tina Pammer, Alen Milkovic, Asmodeus, Siv Bjørkås. Foto: Tina Pammer & Cayza