INFERNO 2019

TORSDAG

Ja så var vi her igjen. Årets store høydepunkt innen metall festivaler for veldig mange og det var helt klart at det var mange som gledet seg til Inferno i år da det var fullt hus fra første minutt da SVARTJERN entret scenen. Og selv med det sinnssyke bra været som dominerte hovedstaden under festivalen så valgte publikum å se Svartjern live og publikum/fansen angret nok ikke på den avgjørelsen for Svartjern skuffet ikke! De åpnet Inferno med rå og brutal trøkk fra første sekund. Det satte skikkelig fart på rockefoten og hybelkanninene på Rockefeller. Råbra åpning av Inferno!

-Jan Inge-

 

På Inferno så er det ikke mye eller lange pauser mellom slagene. Og heller ikke mye plass til sarte sjeler. SHAKMA fortsetter like beintøft og hardt som det Svartjern gjorde. Brutalt og tungt! For å si det slik så ble John Dee`s hybelkanniner skremt på flukt! haha. Må dessverre nevne at noe av gleden med åpningen av årets Inferno ble redusert på grunn av for mye folk. Og når aircondition-anlegget i tillegg var ute av drift, så ble det ganske dårlige forhold! Av den grunn ble det også til at man rakk rett og slett ikke å komme seg inn igjen etter en luftetur for å rekke å komme ned å se banda før det var smokkfult, men uansett så er Inferno 2019 i gang for fullt!

-Jan Inge-

Amerikanske THE BLACK DHALIA MURDER serverer melodisk black metal og sager i vei så det poges og det er tilløp til moshpit foran scenen. Musikken virvler marerittaktig rundt og rundt. Det er hardt, kaldt og brutalt men med god energi. Til tross for at det er tidlig er det mange folk som har møtt opp for å få med seg denne intense opplevelsen.
-Tina-

Post black metal bandet AU-DESSUS fra Litauen stiger frem fra mørket ikledd sorte kjortler med svære sorte hetter som dekker og skyggelegger ansiktene, for første gang på norsk jord. Til harde strober og vrengt lydbilde der melodien beveger seg i en retning og vokalen i en annen gir musikken et stemningsfullt innblikk i mareritt og mørke der fortapelsen aldri er langt unna. Midt oppi growling, smerte, kaos, temposkifter og retnigsforstyrrelser finner man musikken av en eller annen grunn både fengende og melodiøs.
-Tina-

Når AURA NOIR entrer scenen på Rockefeller er det til en stappfull sal til tross for at klokken kun er 1930. Dette er stort og stemningen er på topp allerede før bandet kommer på scenen! Dette er litt mere i retning rett fram rock’n’roll i kjapt tempo. Aura Noir er litt mere «morofylleband» enn resten av lineupen og det er forfriskende.  De er nokså rolige på scenen i forhold til andre konserter jeg har sett med dem, men det «gjøkke no». Med sin unike Black Thrash sound kombinerer de hedenske 80 talls thrash metal riff med 90 tallets hatefulle og klade Black Metal.
-Tina-

Kritikerroste INCULTER gir oss god gammel black thrash metal fra Bergen. Det er kjapt, skittent, rått, aggressivt og ikke minst moro! De kjører på D-spiker gjennom hele settet som er nokså uvariert for et utrent øre. Det er fullt oppmøte på John Dee gjennom hele konserten, så dette er helt klart populært.
-Tina-

WITCHCRAFT byr på psykedelisk doom metal, eller som jeg ville sagt: «Hippiemetal».
De kritikerroste svenskene serverer lange trege låter med temposkifter og reningsforstyrrelser og med låttitler som bl.a. «The Alchemist» er de ute for å lufte de okkulte deler av virkeligheten. Vokalen minner til tider om Jim Morrison i syngestilen. Det er hyggelig at så mange tar turen, men Rockefeller begynner nå å bli ubehagelig fullt.
-Tina-

Så er det klart for den Nederlandske kultduoen URFAUST. Med sin helt særegne og innadvendte stil blander de Black Metal med ambient noise og Slow Drone. Over sørgelige, monotone og suggererende toner messer vokalisten ut sin smerte, nesten som gråt. Jeg er ikke sikker på om han synger med ordenlige ord eller liksomord, men det spiller egentlig ingen rolle.
-Tina-

Veteranene i DIMMU BORGIR står for en heftig avslutning på kvelden med tøffe kostymer, heftig lysshow og pyro som nesten når opp til taket på Rockefeller. De leverer et show som er gjennomført til fingerspissene. Det er noen som klager på at dette ikke er noe særlig og at bandet ikke er som før og har solgt seg, men jeg synes det er ordentlig tøft og det står respekt av en slik gjennomføring.
-Tina-

 

FREDAG

Det er lang kø for å komme inn på Rockefeller i det fine påskeværet, men heldigvis går det fort. Første band, RAGNAROCK fra Sarpsborg, har fyrt opp scena med brennende oljefat og dekorert med digre backdrops. «In Nomine Satanas» freser raskt avgårde og vi får show med ennå mer flammer og bomber. Vi får noen nyere låter før vi i forbindelse med jubileum for en av skivene og 25 års jubileum for bandet, får eldre låter med tidligere vokalist som gjest. Bra man kom tidlig i dag.

-Kvile-

Dagens første band nede på John Dee er doom-trioen SUPERLYNX fra Oslo-området. Den kvinnelige bassisten tar seg av vokalen bortsett fra på en låt hvor trommisen kommer fram og synger/skriker en låt, noe som fungerte helt fint som en variasjon. Ellers ligger kvinnevokalen mye på de rolige partiene, slik som på låten «Full Moon» fra deres nye skive med samme navn, mens bandet trøkker mer til på instrumental-partiene. Gitaristen tar seg heldigvis av synth/orgel-lydene som han lager på gitaren så vi slipper dette fra backtracks.

-Kvile-

TRIBULATION hadde bygd opp scenen som et slags kirkealter og med en intro som om man kom rett inn i en begravelse så ga det stemning i det mørke overfylte rommet oppe på Rockefeller da tonene til «Melancholia» strømmet ut av høyttalerne. Tribulation skuffer aldri og man merket fort at dette var et av banda folket gledet seg til å se.

-KC-

Etter å ha hatt en pause mere eller mindre siden 2013 og frem til 2018, om man ikke regner med sammenkomst giggen i 2017, så var det nok mange som var henrykt over at VOMITORY endelig er up-and-going igjen. Og om de var…Var ikke mye dødt kjøtt på scenen til tross for at det var dødmetal Dette gikk så det jomet. Brutalt, brutalt og atter brutalt.

-KC-

HYPOCRISY er aldri feil på en festival som Inferno. Egentlig er det aldri feil å ha dette bandet på en festival. I kveld som kvelden før var det smokkfult og det var tydelig at ingen hadde tenkt å ta kvelden før de hadde fått med seg disse kjekkasene fra Sverige. Det var full trøkk fra start til slutt. Både band og publikum var i slaget og det var ingen som hadde tenkt å gi seg før siste tone var spilt. Det låter fett og de spiller tight og det er ikke noe minus at de er flotte å se på i tillegg til at de spiller muligens den beste svenske death metal ever.

-KC-

 

LØRDAG

Etter at både Purple Hill Witch og Nekromantheon hadde bydd på nye låter på et ubehagelig tjokka fullt Revolver (for anledningen omdøpt til Kniven stage og bra for alle at det var en etasje lenger ned) var det allerede tid for en slags best-in-show: DER WEG EINER FREIHEIT, altså.  Ikke noe for dem som mener black metal døde med Euronymous, men trekker nok linjer fra Dissection via Emperor og sånn drøyt halvveis til Wolves In The Throne Room, men ikke langt nok til at du kan putte «post-» foran «black».  Dersom jeg ikke hadde måttet slåss med mobilen for å få lastet opp bilder og dermed mistet notatene, så kunne jeg ha skrevet mye mer pent om både dette her og neste band, Acârash.

-NC-

ACÂRASH er plukket opp av Dark Essences gode smak og høres akkurat ut som de hører hjemme der; de namedropper Deathspell Omega og krysningspunktene høres faktisk på en slags merkelig måte.  Det som heldigvis ikke høres er testosteronmangel; du vet du legger opp til dårlige vitser om kastrert hest, når du som vokalist kaller deg «Valac» og har en fortid som blogger under merkelapp «hobbycountrymusiker».  Hobbyen har tydeligvis gitt nok mengdetrening til den godeste herr Anlov Peter Mathiesen (yep, bedre kjent som rus-ildsjelgründer og redaktør), for det ble til at jeg googlet etter band han tidligere kunne ha spilt i – ingenting ved dette bandet virker like ferskt som Metal Archives-profilen jeg hadde sjekket opp dagen før bare fordi jeg likevel skulle være på plass til DWeF Jeg innrømmer glatt at bekjentskapet var rimelig nytt.  Og det må da strengt tatt ha vært så bra at jeg kunne ha skrytt mye høyere hvis jeg ikke hadde kommet direkte fra en enda bedre konsert med fremskreden personlig teknologiirritasjon.  Ærlig talt falt Acârash bedre i smak enn Impaled Nazarene-settet som fulgte og sistnevnte gjorde mye riktig, skal man tro moshpit-frekvensen.

Jeg har pinadø klart å gå glipp av Acârash flere ganger i 2019 – etter Inferno også, samme dag som Om i Jakob kirke – så når de selv inntar kirken på Høstsabbat, så er de krysset av. Og også hvis jeg kommer meg på den nyoppfyrte Imperium-festivalen i juli.

-NC-

Finske IMPALED NAZARENE har slengt en del dritt hit og dit, noe som passer den punka-imagen de har bra. Låttitler som Motorpenis, Penis et Circes og Steelvagina setter jo litt føring på lydbildet, men den politiske linjen kommer også klart fram i Healers of the Red Plague. Her er det mye energi, og i stedet for å vise devil horn tar heller vokalisten og viser fingeren til publikum. Rundt låt fem, altså ca. 10 minutter ut i showet, er moshpiten på plass. Noen av låtene har mer folk-metal preg med publikumsfrieri på hoi-hoi-partiene. Den skalla vokalisten drar litt humor på finsk-engelsk mellom låtene, Are you ready to rock? Are you ready to fuck more cod?, men seansen med Fuck Sweden før vi får Sadhu Satana er unødvendig og litt vel billig.

-Kvile-

AVAST fra Stavanger er ekstrem metal, men de har likevel noen catchy partier. Mellom låtene legger ene gitaristen rolig spill slik at det ikke blir stille. Dette er musikk hvor publikum forholder seg ganske rolig, og musikken eller bandet inviterer heller ikke til noe allsang eller moshpit akkurat.

-Kvile.

GAAHLS WYRD er ekstremt og veldig raskt, og det er høy kvalitet på band han har satt sammen for dette låter bra. Settet består mest av “cover”-låter som Gorgoroth-låtene Wound Upon Wound og Prosperity and Beauty, men vi får også bandets egen låt, Ghosts Invited fra den nye skiva.

-Kvile-

Det er vel tre år siden sist MORK spilte nede på John Dee under Inferno. Bandet er akkurat ute med et nytt album, og vi får premiere på låten I Flammens Favn og Karantene fra dette albumet. Stearinlys og norske tekster til fengende black metal fungerer fint, og avslutningen Dype Røtter er jo rett så fengende.

-Kvile-

TAAKE er litt black metalens svar på Manowar: dette bandet går det ikke an å parodiere, for de gjør alt selv. Etter en rar, nesten techno intro fylles Rockefeller av tight, skitten og fengende black metal. Vokalist Hoest er ikke redd for å finne på sprell, og første merkelige show er gjestevokalist i cowboyhatt som entrer scenen etter at vi får introdusert låten Fuck You Nazi Lover. Vel, vi får en annen låt, og vokalen går gjennom en gammel telefon med snurreskive. Sangen fremføres med morostemme, noe jeg ikke vet om vokalisten gjør selv eller om det er den gamle telefonen som legger på effekter. De fleste i publikum synes selvfølgelig dette er rart, men det er noen referanser her til at Taake ble beskyldt for nazi-sympati etter at det dukket opp bilder av Hoest med hakekors. Mot slutten får vi publikumsfavoritten Myr med banjosolo, og vokalisten steller seg opp i sin kjente positur med armene knyttet over hodet mens folk finner fram mobilkameraet.

-Kvile-

COR SCORPII fra Vestlandet stiller mannsterke med totalt 8 artister under showet. Det er ingen gitarforsterkere på scenen, sikkert lurt med for at de skal på plass til hele gjengen. Dette låter bra, og synthen er en sentral del av lydbildet for denne vestlands black metalen. Vokalisten snakker engelsk mellom låtene, og vi får vite hvordan bandet klarer å være energiske og entusiastiske for hver konsert: ved å spille et show i året. Han får hjelp til noe av den grove vokalen av ene gitaristen, mens kvinnevokalisten ligger mer som en del av lydbildet. Originaltrommisen er gjeste-musiker på en instrumental-låt etter at vi har fått høre at han har vært gjennom en operasjon som ikke var sikkert skulle gå bra. Når Enden er God passer jo bra til dette. Mot slutten får vi den nye låten Skuggevandrar med både kvinnevokal, mye synth-lyder og heftige gitar-riffing.

-Kvile-

Det svenske superbandet BLOODBATH gjør en veldig profesjonell avslutning på kvelden. Bandets nye vokalist Nick Holmes fra Paradise Lost stiller i dress og har sminket seg som om han har blitt skutt i panna. Selv om musikken er mørk, rask og dyster og moshpiten er stor, legger han inn mye humor, og han trenger en øl etter at halsen hans er as dry as a nun’s cunt. Dødsmetallen låter bra, og Cry My Name og Eaten avslutter det som sikkert for mange er årets beste konsert på Inferno selv om vi hverken fikk flamme- eller bombe-show.

-Kvile

SØNDAG

Ja så har vi kommet til avslutningsdagen på Inferno 2019. Og det er ingen forskjell fra tidligere dager. Her skal det kjøres på og vekke opp noe slitne Inferno publikum etter 3 beintøffe dager på Infernofest. Og dette ble en skikkelig energibooster fra første sekund.

Lydoppsettet er mange ganger vesentlig viktig om konsertopplevelsen skal bli bra. Og nettopp dette fikk de til når CULT OF FIRE gjennomførte sin konsert. Det var drit bra athmosfære og veldig bra lyd. Og til tider fikk man små pauser fra de harde slagene med melodiøse partier som fortsatte med fantastiske tøffe riff. Helt klart et solid live band! Svenskene kan de også!

-Jan Inge-

Så var det tid for et lokalt band. Oslobandet VINGULMORK så dagens lys i 2012 og har på den tiden blitt veldig samspilte og tighte. Vingulmork fortsatte der Cult of Fire slapp….bare enda hardere og brutalt! Her skal alle vekkes om det fortsatt var noen som var slitne. Med så ruvende trøkk og brutal vokal var det bare å kose seg. Og det er verdt å nevne det gode humøret på kara i bandet. Det var åpenbart at de elsket å stå på scenen å spille.

Dette var første gang jeg så bandet og jeg kan si at det ikke blir med denne ene. Bra Jobba!

-Jan Inge-

Det Nederlandske Old School Death Metal bandet ALTAR har sin første gig på Inferno.
Vokalisten har en imponerende growlig og det er moro endelig å se en dame på scenen men utover det blir det for meg en litt intetsigende musikalsk opplevelse, dessverre, bortsett fra noen catchy og melodiøse høydepunkter innimellom. Låtene handler bl.a. annet om at det ikke er greit at prester misbruker barn. Tema til tross, er det er god stemning i lokalet, behagelig fullt av folk og det er hyggelig å være der.
-Tina-

Ja finnene kan det de også. Det beviste i hvert fall ARCHGOAT. De serverte en solid dose med mørk og svart satan rock på avslutningsdagen på Inferno 2019. Det jeg har lyst til å fremheve om Archgoat var de fantastiske mørke og fyldige stemmen til vokalisten. Og selv med den solide tyngden i stemmen, så forsto man hva som ble sunget noe som er litt uvanlig. Det var jevnt over en bra konsert, men det må nevnes at de virket noe urutinerte på jobb den dagen. Det var litt for mye surr og rot mellom låtene. Ellers hardt og barskt!

-Jan Inge-

 

Så var vi kommet til en av mine og manges høydepunkt for dagen. Nemlig CARACH ANGREN. Dette var andre gangen jeg skulle se dem. Første gang var på Tons Of Rock og det ga skikkelig mersmak. Så forventningene var selvfølgelig på maksimalt nivå. Og det med god grunn. Carach Angren kan!  Med en slik energibombe av en vokalist så ble dette nærmest en perfekt konsert. Det er helt fantastisk moro og se hvor engasjert og hvor mye energi vokalisten har. Til sammenligning så har vi Angus Young og Mick Jagger, men en liten demper på denne konserten også var det lave lydnivået! Det er ganske trist at veldig mange av de største bandene får den tynneste lyden! Men Carach Agren leverte varene nok en gang!

-Jan Inge-

Ja hva skal jeg skrive om dette bandet. Jeg må begynne med at jeg er veldig glad i stoner rock stilen. Jeg forstår ikke helt hvordan dette bandet kommer inn under den stilen, for dette ble for hardt! Ikke veit jeg om det skyldes at jeg begynte å bli solid sliten etter nesten 4 festivaldager uten aircondition anlegg på Inferno og overfylte lokaler, men dette ble litt i overkant hva en sliten sjel tåler. Det hadde kanskje gjort det noe bedre om de hadde spilt tidligere på festivalen. Det er ingen tvil om at DVNE er gode musikere som virkelig kan det å trøkke på, men vokalen er noe av det mest slitsomme og verste jeg har hørt! Så det ble litt i det meste laget! Jeg syntes selvfølgelig at søndagens Inferno hadde kledd et mye seigere band som f.eks SLEEP!

NB!

Så vil jeg bare avslutte med litt ris til Inferno’s ledelse. Mye av gleden til publikum forsvinner når det skal være så sinnssykt stappa med folk! Og når ventilasjonsanlegget sluttet å virke så skulle dere ha satt inn mye mer ressurser for at Rockefeller fikk skiftet ut luften mellom konsertene. Mildt sagt slett jobb! Og dette resulterte i vesentlig redusert konsertopplevelse!

-Jan Inge-

Svenske OPETH sørger for en rolig men utfordrende avslutning på årets festival.
Det serverer et etter min mening merkelig sammensurium av JazzProgHippieDeathMetal. Til tider er det etter min mening nokså døllt med et jazzaktige toner og Hippie Prog Rock Folkemusikk, der det høres ut som de skal dra frem fløyten og ta en trudelutt før det brått slår over i tøffere toner med growling og ordentlig metal med farfisa, doble bassbeats, growling og hard bass om hverandre. Opeth er tydelig vedsatt av publikum og setter stor pris på å spille på Inferno igjen. Ifølge vokalisten, som skravler i vei mellom låtene, så har de ikke stått på noen scene siden de spilte på Inferno sist for en del år siden. Han mener selv de er litt rustne og nervøse og lurer på om de passer riktig inn på årets festival. Jeg synes de gjør det, bare jeg kommer over sjokket så er det morsomt å bli utfordret litt.

-Tina-

4 dager gikk jaggu fort så da var det dessverre over for denne gangen også, men det er bare å glede seg til neste år. Takk for oss.