Sweden Rock Festival 2018

Endelig var det Sweden Rock igjen og etter å ha lagt bak oss nesten et halvt døgn med reise så var vi endelig fremme hos bonden hvor vi hadde requestet kongeplassen. Da var det bare å rigge oss til sammen med de andre som allerede var kommet og vente på resten av gjengen. Været var vel litt skuffende med tanke på hvor flott det hadde vært i flere uker, men så lenge det ikke regner så er jeg fornøyd.

Onsdag

The Quireboys var det første vi fikk med oss på årets festival og de skuffer jo aldri. Det var fullt trøkk og god stemning og de fikk virkelig med seg publikum på notene.

Med Hardcore Superstar er det partyfaktorer fra første strofe. Konfetti og annet partystasch spruter ut over publikum og festen er definitivt i gang. Disse svenskene har holdt det gående i over 20 år, men det er nå først på gamle dager at jeg har fått litt mer øynene opp for dem.

Så var det over til litt mer headbanging av den mer brutale stilen. Suffocation inntok teltet som var fullstappet. Hvis man ser bort fra den lille breaken mellom slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000 så har dette bandet holdt det gående i 30 år og det er ikke rart de har mange fans, både gamle og unge. Flott opptreden som passer godt i dette gedigne sirkusteltet.

Torsdag

Nazareth strålte i kapp med solen denne dagen. Selv har jeg ikke hørt noe særlig på dem siden tidlig 80-tallet, men de kan også skryte av å ha overlevd et halvt hundre år på scenen i år faktisk. Personlig syns jeg vel at deres gamle «love-songs» klassikerne er de beste, men det var ingen tvil om at de fremmøtte fikk akkurat det de ønsket seg.

Glenn Hughes er en mann som har touchet innom flere av de største banda gjennom sin karriere og ikke minst gjort seg et stort navn selv. Det er vel bare flaks at han faktisk står på scenen i dag, bedre enn noen sinne, etter at han tok seg selv i nakkeskinnet og sluttet med dop tidlig på 90-tallet. Fantastisk stemning, sola skinte og ølen skvulpet og det var skikkelig 70-talls vibber rundt hele området.

Killswitch Engage er et band jeg har fått skikkelig sansen for. Ikke bare har de råbra låter, men Jesse Leach er en skikkelig bra komiker og hadde glatt gjort seg som en «stand-up comedy man» om han skulle slutte med musikk. Det var super stemning bland både publikum så vel som band. Vi fikk mosh-pit dance på den ene siden av scenen av mannfolka og min favoritt-låt «My Curse» dedikert til oss jenter på den andre siden. Supert show.

Det blir mye Rotting Christ på meg denne sommer’n. Først på Karmøygeddon, nå her og videre på Midgardsblot. Jeg klager ikke for disse grekerne er noe av det beste jeg veit. De har holdt det gående i over 30 år, og jeg som trodde de ikke hadde fylt 29 ennå… Vel, spøk til side. Alt de har tatt i, i alle fall det siste 10 år har blitt til gull og det er en sann fryd å se dem opptre. Jeg er ganske sikker på at selv de som ikke liker Black Metal liker dette.

Helloween er bare konge…eller konger kan man vel si med så mye forsterkninger på vokal. «I want out» ble sjonglert bra mellom både Kai Hansen, Andi Deris og Michael Kiske og ikke minst publikum. «Dr. Stein», «Future world», «Starlight», «Ride the sky», «If I could fly», “Judas”, “Keeper of the 7 keys” ja you name it. Låtene ble servert oss som perler på en snor så hva var de tog ikke like? Vi elsket det!

Body Count er vel kanskje mest kjent for låta «Cop killer» men da de åpnet med «Civil War» var det «war-zone» foran scenen. Mosh-pit’n var erklært åpen for her ville det bli slakt eller bli slakta.

Iron Maiden var vel det store høydepunktet for de fleste. Det var i alle fall tett pakket så langt øye kunne se og det var helt umulig for de stakkars foreldrene som hadde tatt med seg småungene for dette spektakulære showet å beholde plassene de hadde benket seg ned på en time før showet. Ekle, fulle, svenske snørrunger i en alder av 20 pluss som ikke passet inn i metalmiljøet i det hele tatt banet seg vei og stelte seg opp foran der ungene var benket ned på en solstol. De eide ikke respekt for noen ikke en gang for seg selv der de dro frem «snurrebassen» og pisset foran seg fordi de ikke gadd å gå på do da det ville være umulig å komme tilbake til «møkkagjengen» sin. Stakkars disse barna som ALDRI kommer til å følge foreldrenes fotspor når de opplevde slike bedritne folk på en konsert som var ment for å gi en begivelsesrik opplevelse. Jeg kjente selv at jeg var nødt å flytte meg vekk fra den i utgangspunktet perfekte plassen for hvis ikke så hadde jeg slått ned samtlige av dem. Resten av konserten, som nettopp hadde begynt ble overværet fra sidelinja. Et fantastisk show på Bruce og gutta, men det var alt for mange folk og man merket det ekstra antall billetter som var solgt. Det ga ikke mersmak i alle fall så vi tuslet innom Kreator før vi gikk tilbake til campen og spilte Maiden på høyttalerne isteden.

Kreator er også et band som blir en gjenganger på vår festivalsommer. Først Karmøygeddon, nå her og deretter på Eistnaflug på Island. Mille leverer alltid sakene sine og jeg bare digger hans personlighet i tillegg til alle låtene og Kreator er best i mørkets skumring med sitt flashende lys og flammer som spruter. Takk Mille for enda en fantastisk konsert.

Fredag

Vixen er og blir «The babes from the 80’s», selv om de startet opp på siste del av 70-tallet. Det har vært noen pauser i mellom slaga og da de skulle samles igjen med originalbesetningen i 2012 fikk dessverre Jan Kuehnemund en kreftdiagnose og døde bare 9 måneder etterpå. Hun ble hedret på årets festival og til tross for litt dårlig lyd så gjennomførte de konserten med masse god nostalgi for en hardbarka Vixen fan.

Graveyard har vi sett en del live tidligere og siden solen skinte og tankene var fylt med øl så passet det seg bra å slenge seg ned i solen å nyte dette svenske hard rock bandet mens vi ventet på neste band. Behagelig og deilig med litt mer relaxed musikk mellom slagene.

Madam X fikk jeg ikke med meg sist så det måtte jeg bare ha med meg nå. Jeg hadde nok for store forventninger for det var verken mer eller mindre, men hele sletta som far fylt opp med øltørste og «solhungriga» glam-metalfolk stor koste seg. Og selvsagt, det var party metal så ingen som gikk sure der i fra i alle fall.

Dark Funeral gjorde det strålende på Inferno og de gjorde det ikke noe dårligere på hjemmebane i sitt eget land. På høylys dag entret de scenen, kanskje ikke den tiden på døgnet vi er mest vant til når vi ser disse live da pyroen fort forsvinner i dagslyset. Spesielt når sola stod som høyest på himmelen. Uansett var det et forrykende show som vanlig.

 

Uriah Heep ble født samme år som meg og er et av banda jeg husker best som fjortis før jeg begynte å høre på metal. Man skal ikke se bort i fra at de var med på å forme meg som metalfrelst. Det var god stemning og aldersmessig var det nok de på 50+ som var i overtall. Gode gamle hits tonet ut fra anlegget og jeg var i alle fall solgt.

Turbonegro så jeg sist da de spilte i Kollen. Har ikke vært stor fan av dem siden det tidlige 90-tall, men de kom seg betraktelig da de fikk ny vokalist rundt 2011 + – en gang. Har ikke hørt mye på dem etter da, men ut i fra det jeg hører her er det vel slik at har du hørt de en gang har du hørt de alltid. Er litt sånn autopilotspilling.

Artig å se Pestilence her etter at jeg sist så de på en liten scene på en bar på Gran Canaria. Stor kontrast, men like bra. Disse hollenderne startet jo opp for over 30 år siden, men selv om de har hatt noen lange pauser mellom slagene er de like populære. Teltet var ganske fylt opp

Ozzy Osbourn hadde jeg gledet meg rått til å se, men skuffelsen ble stor. Ja da, han har blitt en gammel bestefar og har sett bedre dager, men jeg hadde vel for høye forventninger etter at jeg så han med Black Sabbath på Tons of Rock for et par år siden hvor han gjorde en strålende jobb. Selv om Zakk Wylde sikkert reddet inn noe med de mange, lange gitarsoloene sine mens Mr. Ozzy fikk en duse surstoff på bakrommet så var ikke det nok, i tillegg ble det for lange trommesoloer. Gitarsoloer er en ting, men når trommesoloene nærmer seg 15 minutter da blir det too much of nothing for min del. Nei, Ozzy dette var bedrøvelig. Måtte du ha kommet litt til hektene igjen før Tons of Rock slik at dette ikke blir mitt siste minne om deg. (Ps. Nå i ettertid kan jeg røpe at Ozzy gjorde det fenomenalt på TOR)

Meshugga avsluttet denne fredagskvelden for vår del. Jeg har aldri viet de noe særlig oppmerksomhet, men tenkte at etter den store skuffelsen med Ozzy så skulle jeg gi de en sjanse før jeg tok kvelden. Det var bekmørkt ute og introen var noe jeg vil kalle en blanding av psykisk religiøst og creepy. Ingen tvil om at de har mange tilhengere etter over 30 år på veien og ingen kan si annet enn at dette er dyktige musikere selv om det blir for mye av det meste for min del.

Lørdag

Som vanlig må et norsk band få oss opp av senga en lørdags morgen. Denne gangen var det Circus Maximus. Michael Eriksen synger jo som en gud og publikum var både våkne og med på allsangen han oppfordret til i ny og ned. Virket som om både band og publikum var storfornøyde. Det var i alle fall vi.

Pain er et band jeg oppdaget på Wacken for ca. 15 år siden og har fulgt trutt siden da. Peter eier jo scenen og det er jo ikke noe minus at han er så utrolig «charmig» heller da. De leverte suverent som vanlig.

Slade er et band jeg husker best fra «10 i skuddet» med «My oh My» da jeg var en liten drittunge. SRF har jo alltid et band/en artist som er litt malplasert på festivalen og i år måtte det vel være dette tenkte jeg. Så feil kunne man altså ta. Er ikke mange band som kan skryte av et halvt hundre år på scenen, men det kan disse folka her og det rocket godt i rockefoten til de fleste fremmøtte. Fra Oldefar til barnebarn.

Steelheart er vel mest for balladeelskerne. Selv har jeg ikke hørt mye av dem tidligere, men det siste året er det et par ballader som har grodd seg fast på hjernehinna og er nominert til et par av de beste på min liste gjennom mine år i metalsjangeren. Folket koste seg i alle fall og fikk det de ønsket seg.

Girlschool har holdt det gående siden slutten av 70 tallet og er vel det eneste metalbandet kun bestående av jenter som har overlevd i 40 år. Damene er fortsatt like hote, både utseendemessig og når det gjelde opptreden. Lyden var ikke den beste der vi stod, men «wtf, it’s girlschool for faen».

Nå var det tid for litt finsk symfonisk prog metal, Stratovarius. Jeg tror ikke jeg har sett de siden Wacken for x antall år siden og det var litt deilig med litt annerledes metal akkurat nå. Det hadde så langt vært mye Old School metal og black metal for min del så litt prog med en liten touch av symfoniske toner var ikke å forakte. Lyden var topp og været hadde holdt seg bra så det var deilig og bare slenge seg bakover på gresset og slappe av til disse finske toner.

Lacuna Coil hørte jeg mye på under 90-tallet og en del av begynnelsen av århundre skiftet. Når jeg hørte disse italienske toner fra dette goth metalbandet så kjente jeg at jeg faktisk hadde savnet det litt. Det var bra lyd og strålende vær og man kjente litt kampen om nostalgi på godt og vondt. Fantastisk- eller Bravissimo som det heter på italiensk.

Primordial er det ikke lenge siden vi så på Karmøygeddon. Der var det inne og her var det ute og mulig jeg syns de kledde utescenen best. Kanskje fordi det var godt vær og god stemning slik at man fikk utfoldet seg litt mer opp i skråningen hvor vi satt i lystig lag. God lyd var det i alle fall og både band og publikum så ut til å kose seg.

Destruction er et av de få thrash metal banda jeg fortsatt liker. De var en gjenganger på Wacken og det var ganske digg å se de her på SRF, en festival på størrelse med det Wacken var da jeg første gang var der for ca. 20 år siden. Både lyd og lys var topp og med tanke på enda et band som er over 30 år gammel så begynte jeg å tenke for meg selv at vi alle begynte å dra på åra selv om vi fortsatt var fjortiser i hue hele gjengen.

Tarja hadde jeg ingen planer om å se eller høre da jeg syns hun er forferdelig. Jeg vet at mange kommer til å hate meg nå, men jeg likte henne ikke en gang da hun sang i Nightwish og det ble bare verre etter at hun startet opp sin solokarriere. Men ufrivillig ble man lyttende mens man ventet på Judas Priest, men hun skal ha for at hun for en gang skyld så litt blidere enn hun har brukt å gjøre.

Endelig Judas Priest og siste band ut for vår del. Ja jeg sier endelig for det har vært en lang festival med altfor mange bra band så man verker i hele kroppen. Sist presten var her var det kongestemning og det var ingenting som tilsa at det ikke skulle bli det i kveld heller. Når det ropes ut hva vi vil høre og publikum svarer «Painkiller» da blir det «Painkiller». Jeg syns nesten denne konserten var bedre enn sist han var her og det var absolutt en suveren slutt på festivalen for vår del. Et langt show men topp fra ende til annen.

Ja da må vi vel bare oppsummere at festivalen har vært en av de bedre med så mange bra band samlet til en langhelg på sletta i Sölvesborg. Eneste minus er at man i år merket betraktelig at det var solgt flere billetter enn tidligere og vi håper virkelig ikke at det er slik det skal fortsette, for når man må trenge seg frem over alt for å få se et band av de større, komme seg til og fra toalettet eller å få kjøpt seg en øl eller 2 blir det ikke like hyggelig lenger og man kvier seg for å gå og se de aller største. Uansett, takk for en fantastisk festival. Håper vi sees igjen til neste år. Takk for oss.