KARMØYGEDDON

 

 

I år kastet vi oss på campinglivet og kjørte bobil ned til Karmøy. Det gikk sakte, men sikkert på disse krokete fjellveiene og vi var rimelig glade da vi kom frem torsdags formiddag. Akkurat i tide for å strekke litt på beina, få seg en matbit, ta seg en velfortjent og iskald pils for så å «hooke» opp med kjentsfolk fra tidligere år. Zoome terrenget litt kan man vel kalle det før det atter en gang brakte løs. Det kunne nesten se ut som om været var på vår side i år.

Torsdag

Hva er vel ikke bedre enn å få åpne en festival på sin egen hjemmebane? Fear Theories gjorde en suveren jobb, som alltid, for de har vi hatt gleden av å se og høre live før…til og med på Karmøygeddon. De spiller catchy heavy metal med sin egen stil og det var ganske mange som var møtt opp for å vise hvem som var sjef i egen by, En flott start på en konge festival som vi i Helvete Magazine er veldig glad for at eksisterer.

-Cayza-

Band nr. 2 på årets Karmøygeddon er Doom Metalbandet October Tide. Det er ikke min sjanger, men det føles behagelig å stå foran scenen, litt småtrøtt og høre på den tunge rytmen. Man står i sin egen verden og tenker det ene øyeblikket på nattasang, for så i det neste øyeblikk bli vekket opp til live igjen med skikkelig løve brøl. Grovlingen er pen og leadgitaren lyder kjempebra. En kraftfull konsert.

-Siv-

Duoen Bölzer fra Sveits får det til å låte mektig. Mangelen på flere musikere på scenen gjør at det blir litt lite dynamisk, men det at vokalen til KzR veksler mellom black, death og melodisk viking-vokal, slik som på «The Archer», hjelper masse. Det er også bedre med en 10-strenger hvor man hører hva gitaristen spiller enn å ha flere som harver løs og man ikke hører annet enn grøt, et problem noen av de andre banda slet med til tider. Bruken av tape mellom låtene er jeg ikke så stor fan av, men heller mellom låtene enn backtracks under låtene.

-Kvile-

 Fejd er bandet jeg gikk inn på facebook og klikket liker på med en gang.. Helt etter min smak. Folkemusikk i Heavy Metal sjanger får meg til å lengte etter våre vikingrøtter og sitte ved et bål og drikke mjød. Under fremføringen er det nesten så du føler at tusser og troll puster deg i nakken. Jeg bare elsker det.

-Siv-

Personlig er jeg utrolig svak for svensker og Stockholmsbandet Thyrfing er inget «undantag» der de spiller sin metal musikk med inspirasjon fra vikingtiden. Alle liker jo Viking metall, eller? Bandet har holdt det gående i over 20 år og de veit hva de driver med og det er det jeg vil ha. Noe som det ser ut som om de andre på festivalen også vil ha.

-Cayza-

Bullet

Dette er rett fram heavy metal. Her får du ingen raske taktskifter, frinoter eller rytmisk musikksport. Her er det fire fjerdedeler, fengende riff og enkle refreng som gjelder og en frontfigur med stort sett ett eneste stemmeuttrykk (tenk på Udo som en smørsanger i forhold). Det er nesten så man tror man har hørt det hele før; «Bite the Bullet», «Bang Your Head», «Heading for the top». Men det fenger. Det er ukomplisert, liketil, energisk og tøft. Og det tar ikke lang tid før de har hele publikum med seg.  Det er også umulig å skrive om Bullet uten å nevne deres tyske navnebrødre fra 30 år tidligere og deres smått legendariske «No Mercy»-album. Konseptet, stilen, låtene, titlene, utseende og til og med navnet er til forveksling likt (bokstavlig talt). Det er umulig ikke å sette likhetstegn mellom de to. Med denne stilen tar den svenske gjengen den tyske 80-talls metall tradisjonen videre inn i fremtiden.

-Paul-

Fredag

Evig Natt er også et lokalt band som undertegnede har kjennskap til frå før da trommisen er en av gutta bak Karmøygeddon klanen. At så mange har maktet å karre seg opp etter gårsdagens super-fest det er et under, men jeg mistenker at det igjen også kan ha litt med at bandet er fra området og i tillegg har de jo en nydelig kvinnelig vokalist som synger som en nattergal og det er mye bedre å høre på henne hanen som galer om morgen så folk hadde nok satt klokka på ring. Suveren opptreden og en flott start på dag 2 av festivalen

-Cayza-

 Norske Aspherium gledet jeg meg til, men dette ble en nedtur. Med så teknisk death må lyden være bra, men her hørte jeg lite av hva som ble spilt. Det låt best på de rolige partiene, eller når begge gitaristene spilte lyse, tostemte soloer på 7- og 8-strengeren sine. Etter å ha gått litt rundt i lokalet fant jeg ut at det var best å stå helt først, så kunne jeg i alle fall se hva de spilte selv om jeg ikke hørte mye. Får håpe jeg får se dem med bedre lyd en annen gang.

-Kvile-

 Artillery

Dansk metal, noe som er nytt for Bjørka. Halv fult lokale og en litt laber og trett stemning i starten, men det tar ikke lange stunden før alle synger med. Tydeligvis har bandet mange fan som har møtt opp på Karmøygeddon festivalen. I det jeg tenker tanken så er jeg også faktisk en som digger dem selv om det er trash.. noe som egentlig ikke er helt min greie.

-Siv-

Franske Alcest er et band jeg fikk skikkelig sansen for bare noen år tilbake i tid og jeg gledet meg masse til å få se de igjen på Karmøygeddon i år. De spiller atmosferisk, trollbundet musikk som tar deg med til drømmeland…mens du er våken. Det er så utrolig deilig og gjør noe magisk med kropp og sjel. Man blir bare paralysert og enten så liker man det eller så liker man det ikke. Jeg ELSKER det.

-Cayza-

Det er tøft. Det er tight. Det er Dark Tranquillity. Svenskene tok et strevsomt avbrekk fra deres pågående turné og kostet på seg 35 timer i buss for at vi nordmenn skulle få oppleve et nå rett så sjeldent møte med disse karene som bærer den svenske Gøteborgmetal-tradisjonen videre. Og kjærkomment var det. Uten mye staffasje og med fokus på musikken snarere enn det teatralske tok det ikke lang tid før publikum var strålende fornøyd med det som ble levert fra scenen. De sveivet i gang med låter fra deres nyeste skive, «Atoma», før de tok for seg noe fra deres tidligere utgivelser. Det er umulig og ikke la seg rive med av frontmann Mikael Stanne sin positive energi og da de leverte glansnummeret fra «Damage Done», nemlig «Monochromatic Stains» tok det helt av (i alle fall for undertegnede). Om man skulle ha noe å utsette på lyden måtte det være at det var litt lav vokal. Den tøffe growlen til Stanne kom ikke helt til sin rett. Men det svingte bra uansett. Andre høydepunkter var «Hours Passed In Exile», «Where Death Is Most Alive» og selvfølgelig konsertens kulminasjon i det sedvanlige avslutningsnummeret «Misery’s Crown».

-Paul-

 Art of Deception har holdt det gående i en 5 års tid og er et norsk death metal band med røtter fra Stavanger som nå spiller på Karmøygeddon i forbindelse med sin turne med Insomnium. Ung og melodiøs ekstrem metal som henter elementer fra flere sjangere og Thrash’en er ikke så vanskelig å høre.

-Siv-

Tyske Primal Fear fremstår veldig profesjonelt, lyden er bra og bandet begynner å få nok catchy låter man kjenner igjen, så dette er gøy. «Final Embrace»,» In Metal We Trust» og «When Death Comes Knocking» er powermetal uten overraskelser og Ralf Scheepers får lagt inn litt vel innøvd snakking og skrikekonkurranse med publikum. Mat Sinner tar hovedvokalen på noen strofer, en variasjon vi gjerne kunne hatt mer av.

-Kvile-

Svenske Marduk er et av festivalens eldste band og etter neste 30 år holder de fortsatt koken. Blastbeat-låter som «Panzer Division» Marduk låter bra, men låtene med enklere trommer som på «The Blond Beast» låter ennå bedre og det er bare å bli med å marsjere ut i krigen.

-Kvile-

Det skal bli mer svensk metal og det blir masse liv når norske Blodhemn kjører et helt set med Dissection Tribute. Dette er full trøkk fra både band og publikum og det ser ut som både de på scenen og de i publikum har øvd inn låtene meget godt.

-Kvile-

Det virker som om vi liker grekerne og grekerne liker oss, for året før var det Rotting Christ og i år Septic Flesh…igjen. Disse greske Guder veit å spille fletta av oss og det er bare så hårreisende rått. Publikum elsker dem. De har jo også vært med i gamet i en del år så de veit hva de driver med og får gjerne komme hvert år for min del.

-Cayza-

 Saxon

Disse gutta er hønngamle og det burde være umulig å spille med en slik energi når man egentlig skulle være pensjonist. Men FOR en konsert! Her var det liv, trøkk og energi fra første akkord, fra bandet som spilte inn LP’er lenge før de fleste konsertgjengerne var født. Frontmann Biff Byford imponerer med sine krumspring, hopping og ikke minst en vokalprestasjon som ikke står noe tilbake for noe av det man har hørt tidligere denne kvelden. Denne gjengen leverer varene til det fulle. Vi får servert på løpende bånd «Battering Ram», «Strong Arm of the Law»,» Heavy Metal Thunder» med en hyllest til Lemmy, «747», «Crusader» og avslutningsvis «Princess of the Night». Og for en sjelden gang så tror man på vokalisten når vi blir fortalt at dette er «det beste publikummet man noen gang har hatt» (i Norge).

-Paul-

Eluveitie er også et band som jeg har skikkelig sansen for og jeg syns det er drit kult at disse sveitserne også kommer tilbake til Karmøygeddon. Alle elsker jo Karmøygeddon så hvorfor skulle de ikke komme tilbake liksom? Det er eventyrlig og man føler nesten at scenen er eventyrskogen med nesten 10 musikere på scenen som spiller de merkeligste instrumenter et metalband kan ha, men nå er det jo kanskje litt merkelig musikk de spiller også med sin blanding av melodiøs, folk/pagen/celtic metal musikk blandet i en deilig røre. Love it.

-Cayza-

Spanske Kolted som Johnny ramlet over på en ferie-tur i Barcelona, tror jeg det var, avrunder kvelden med covra versjoner av musikk vi alle har hørt fra før og det ender derfor med noe ala allsang på grensen i de sene nattetimer. Det er tydelig at ingen er særlig hypp på å avslutte kvelden og nå sa vi spesielt fordelen med å bo på bobilcampen for der fortsatte festen til de små morgentimer og vel så det.

-Cayza-

Lørdag

Det var nesten som om vi hadde festet hele natten siden Kolted avsluttet gårsdagen og åpnet dagens siste festivaldag. Folk var slitne, men i godt humør og det er ingen tvil om at denne festivalen er en av de desidert koseligste festivaler med flotte band og et fantastisk publikum. Med låter vi kan fra før er det ikke vanskelig å synge med på tonene og gå løs på festivalens siste festdag.

-Cayza-

Lokale helter Ainarikiar leverte en flott prestasjon. Vi ble, i følge bandet selv, beæret med deres første liveopptreden(?!) av en EP de utga i 2011 (ukjent for undertegnede), samt smakebiter fra deres tidligere band Grave Machine. Bandet presenterer gode låter, stødig samspill og opptil flere sangere. De stiller med én dedikert vokalist som leverer både clean og knalltøff growl, én «hovedperson» som spiller gitar og synger lead og etterhvert viser det seg jammen også at bassisten besitter en sangstemme av fullgod kvalitet. Musikken deres består av både knallhard metal samt rolige og harmoniske låter og vi får blant annet høre en flott tostemt-sak, samt en drivende tøff cover av «Perfect Strangers» (Deep Purple), selv om de kanskje ikke helt når opp til vokalprestasjonene til Ian Gillan.. (Hvem gjør vel det?!) Alt i alt en flott konsert og et godt lydbilde (man hørte tydelig keyboardisten, til forskjell fra endel andre konserter). En bra start på dagen!

-Paul-

Alright, boogierockerne Backstreet Girls er klare til å få i gang allsangen og selv om det er tidlig («På denne ti’a har vi vanligvis ikke spist frokost ennå» – sitat Bjørn) er salen fylt opp. Som alltid blir dette en konsert helt uten overraskelser, heldigvis. Petter er et friskt pust på Karmøygeddon med sine boogiesoloer i stedet for shreddinga vi får nok av ellers og har man spilt gitar så lenge så er det ingen som sier noe imot at han tar seg en røyk. Litt pøbel skal man jo være. Og apropos pøbel, Dan Thunderbird lar ikke støttebandasjen på armen sette noen demper på spellinga. «Alright, vi ses igjen neste år» og snart er det ikke bare festivalens eldste, men Norges eldste band.

-Kvile-

Moonspell slår aldri feil og jeg syns det er gøy de er tilbake. Uten flyforsinkelse denne gang. Det låter bra, både musikk og vokal og Fernando Ribeiro er bare greven av «The Dark», nesten litt sånn Dracula aktig og man bare elsker det selv om det var en del slitne mennesker som hadde tatt seg en liten matpause nå.

-Cayza-

«Schnell schnell, achtung»! Endelig Brainstorm. Jeg har jaggu ikke sett dem siden Wacken en gang for leeenge siden. Disse tyskerne er helter både på scenen og backstage. Makan til jordnære folk. Jeg trodde jeg aldri skulle si det. «I love Germans»..eller…Joa jeg elsker jo Mille Petrozza da, men disse gutta var enestående hele gjengen, men nå har de jo også vært med noen år i gamet og i 2019 feirer de 30 års jubileum. Det var også tydelig at mange var kommet for å se og høre nettopp dem.

-Cayza-

Green Carnation gjør det fint, det låter bra og bandet fremstår profesjonelt. Igjen gjør de låten «Light of Day, Day of Darkness», så dette er nok festivalens korteste set-list.

-Kvile-

Etter en vellykket tribute-konsert i går, er Blodhemn klare for en konsert med egnet materiale idag. Det låter like bra i dag som i går. Fint å høre at ekstrem-metal kan ha bra lyd på den lille scenen og man får med seg gitardetaljer selv når de freser avgårde. Brenn alle bruer.

-Kvile-

Borknagar overlapper litt med Blodhemn, men jeg får med meg litt av åpningslåten «The Rhymes of the Mountain» før de fortsetter med «Epochalypse», «Oceans Rise» og «Cold Runs the River». Med tre veldig forskjellige stemmer som deler på vokalen blir det fin variasjon gjennom hele konserten, selv om man bare liker ⅔ av dem. Dette låter bra og ICS Vortex har den joviale, koselige måten å snakke på mellom låtene som gjør at alle koser seg. «Colossus», dette er bra selv om det går til «The Dawn of the End».

-Kvile-

Insomnium byr på mørk, stemningsfull og knallhard musikk fra de dype, finske skoger. Det er som en vegg av lyd som treffer deg uforberedt midt i mellomgulvet. Dette var noe av det kraftigste jeg så på hele festivalen. Det låter bra og atmosfærisk, om enn kanskje noe monotont til tider. Litt artig er det dog med sceneregien at vi ikke får se (med spotlight) noen av bandmedlemmene i detalj før sent ut i konserten og da kun når vokalisten skal si noen enstake ord. I tillegg går de bak scenen mellom hver låt og fyller inn med rolig synth, antagelig for å bygge stemning. Disse gutta fokuserer kun på musikken/atmosfæren og lite på noe annet og det funker bra. Høydepunkt for meg var «While We Sleep».

-Paul-

Rendezvous Point har fengende melodier og tunge riff. De spiller så fengende at jeg får lyst til å marsjere i takt til bassen og trommeslagene. Om det er fordi man begynner å bli sliten etter 3 dager i godt lag med hyggelige folk det er jeg litt usikker på, men det låter bra.

-Siv-

Satyricon

Dette var muligens høydepunktet på hele festivalen, både publikumsmessig og musikalsk. Seansen startet noe mekanisk og kontrollert, men etterhvert som Sigurd & co skjønte hvilket publikum de hadde med å gjøre vokste entusiasmen. Fra halvveis av ut i konserten var det fullt trøkk hele veien. Wongraven styrte og regisserte det hele med stødig hånd og stadig mer entusiasme og ga publikum akkurat det de ville ha. Til gjengjeld responderte publikum med taktfaste knyttnever i været, rytmiske «yeah»-rop og euforisk hylling av sine black metal-helter. Og selv keiseren av norsk black metal som til vanlig er kalkulert, kontrollert og alltid i balanse tinte etterhvert opp og minnet seg selv og oss på at det er vi – publikum – som er grunnen til at de holder med på dette og at han skulle ta med kveldens energi som motivasjon i arbeidet med den nye skiva (som er under utarbeidelse). Vi gleder oss!

-Paul-

Da har festivalens høydepunkt kommet. Jeg blir overrasket over hvor mange som har gått etter at blackmetalen er ferdig, men da blir det jo bare bedre plass for meg. Ross The Boss står bak noen av heavy metalens største hiter og denne kvelden er full av dem. Før han er halvveis har jeg slitt ut stemmen og nakkemusklene til «Blood of the Kings», «Death Tone», «The Oath», «Blood of My Enemies», «Kill With Power» og «Thor». Med Rhino på trommer, en bassist som både spiller og likner på originalen og med en ny vokalist som har mer Manowar-stemme enn han Ross The Boss hadde med seg først, er dette en kveld som fort er bedre enn originalen. Det eneste som mangler er en halvtimes tale fra Joey DeMaio. Heldigvis! Ross spiller solo’ne og riffene sine med en fin touch av blues og synth-partiene tar han på tangenter, så vi slipper heldigvis backtracks. All hail Ross The Boss. Hail And Kill.

-Kvile-

Det er få ting man kan gjøre etter midnatt med klærne på som er like moro som en konsert med Maidenheads. Undertegnede var passe sigen og trøtt etter en lang dag med mye musikk og konserter og var passe lunken til å se Maidenheads fra 01:15 og utover. Men FOR et fyrverkeri av en Iron Maiden-tribute! Her svingte det til tusen! Det tok ca. 3 takter av første låt før rockefoten (og -armen) var i gang. På løpende bånd fikk vi servert «22 Acacia Avenue», «Revelations», «Aces High», «The Number of The Beast» og alt annet som er snadder hos Maiden. Ingenting nyere enn 1986 («Wasted Years»). Ting satt, det låt bra og tight, og om man skulle ha noe å utsette på det, så måtte det ha vært vokalen som ikke helt nådde opp til Dickinson-høyder, men det er vel bare Dickinson selv som synger som Dickinson. Å få «Iron Maiden» som en bonus på kjøpet etter en lang helg med mye bra musikk var intet annet enn en opptur.

-Paul-

Da var årets festival over med et forrykende «fyrverkeri» av gamle Maiden låter som avslutning, mens vi var nødt å gasse på for å komme oss nogenlunne godt på vei før vi tok en høneblund et eller annet sted oppe på det kalde fjellet på vei tilbake til Tigerstaden. En ting er å reise til en festival, noe annet er å reise hjem. Spesielt når det ikke akkurat er «E6-den strakaste vei», men mer oppi bakker og berg, kroker og kriker…og det tar tid. Vi håper allikevel at vi får komme tilbake igjen neste år. Takk for nå og på gjensyn.

Kvile, Paul, Siv & Cayza