INFERNO FESTIVAL 2017

 

Påsken kom seint i år, men det gjorde ingen ting for da er været som regel brukbart og det er jo et bonus når det atter en gang er duket for Inferno Festival i hovedstaden vår. Onsdag 12. april er klubbdag og springbrettet eller vorcespiellet til selve festivalen som er på Rockefeller & John Dee fra torsdag til lørdag. Klubbdagen der i mot er spredt rundt i byen på 4 ulike steder og vi har dekt dem alle. Vi starter med Blå hvor Jan Inge dekket kvelden.

ONSDAG

Sulphur

Rå start på Inferno`s klubb dag. Jeg må innrømme at jeg ble litt skeptisk med en gang jeg så Sulphur på scenen. De så litt for streite ut, men man skal ikke skue hunden på håret. De kjørte i gang med skikkelig rå screaming metall fra første stund. De spilte tøft og brutalt. Jeg savnet etter hvert litt mer variasjon.

-Jan Inge-

Slegest

Neste band på Blå var Slegest. De fortsatte der Sulphur slapp, men bare med enda mer brutalitet og trøkk. De spilte også mer variert, noe man trenger i denne musikk-stilen for å bryte litt opp i brutaliteten. Stemningen var på topp og det begynte å komme flere folk.

-Jan Inge-

Sarkom

Dette var kveldens høydepunkt så langt og kanskje kveldens mest brutale band. De entret scenen med de råeste patron-belter og nagler. Denne musikkstilen krever til tider litt teater og kostymer for å fremme budskapet tydeligere om brutalitet. De entret scenen og var klar til krig, noe de greide med glans. De spilte ekstremt bra, noe som gjør at alt annet blir antiklimaks etter dette. Jeg gleder meg virkelig til å se de igjen på en noe større scene.

-Jan Inge-

Hail Spirit Noir

Det var ikke lett å nullstille hodet etter en slik oppvisning som Sarkom leverte, men det greide Hail Spirit Noir. En kveld som blir avsluttet med en stilart som er noe mer melodiøs skadet ikke. Spesielt ikke når ørene var nesten ødelagt av kveldens tidligere økter. Det ble en veldig stemningsfull avslutning på kvelden og jeg syns det var en rå start på festivalen.

-Jan Inge-

Et år har gått og Inferno metalfestival hadde en ny utgave i denne hellige uken. Selvfølgelig måtte Helvete-magasinet være tilstede ved denne store begivenheten også og Asmodeus skulle få æren av å dekke Parkteateret for han måtte jo være der demonene ville være løse. Her fikk man oppleve SLIDHR, DARVAZA, WHOREDOM RIFE og GOD MORTEM. Dessverre er det 4 forskjellige scener på klubbdagen og Parkteatret virket rett og slett tomt, men det var ingen grunn til at de få tilstedeværende ikke kunne nyte en god konsert.

Slidhr var bandet som var ansvarlig for å åpne showet her og ga oss en svart Metall av meget god kvalitet, med raskt & aggressivt metall, men publikum synes ikke å juble mye, bare noen som applauderer og noen få headbanger. Personlig anser jeg det ikke for å ha vært bandets feil, det er bare at det norske publikum er vanskelig.

-Asmodeus-

Darvaza  fulgte i første bands fotspor der de kjempet hardt for å kunne oppmuntre folk og uavhengig av at deres svart metall er kraftig har selv vokalisten problemer med å få med publikum på notene med sitt kaos og det virker som om vokalisten avslutter sitt show med å vise sinne og misnøye.
-Asmodeus-

Whoredom Rife, det tredje bandet av denne svarte natten, men kanskje også det beste fikk i alle fall folket litt mer med seg der de beveget seg litt nærmere scenen. Sannheten er at jeg ikke fatter at publikum var som daukjøtt med 4 slike flotte band. De ga liksom ingenting tilbake til bandet til tross for gode show.

-Asmodeus-

God Mortem var siste band ut på et relativt tomt Parkteater og disse polakkene fikk til slutt litt liv i søvngjengerne. Mon tro om det var fordi det nå nærmet seg slutten eller de faktisk våknet til live. Vi fikk i alle fall servert masse hat som ble fremført via deres skinnende instrumenter og de avsluttet denne kvelden med svart metal slik svart metal skal låte.

Tina var den «lykkelige» vinner av å få dekke hele to scener der hun fløy beina av seg frem og tilbake mellom Vulkan & Pokalen. Flaks hun også var den heldige vinner av en fridag dagen etter så hun bare kunne nyte konsertene i sitt eget tempo.

Befouled sørger for en brutal åpning av årets klubbkveld på Vulkan Arena. Bandet går for å være et av Norges og ikke minst Østfolds, bedre holdte hemmeligheter inntil nå. Bandet består bl.a. av eks-medlemmer fra kjente storheter som Mork, Dauden og Scars for å nevne noen. Den ene gitaristen mangler da han mistet faren sin dagen før, men det går ikke nevneverdig utover konserten. Foran et halvfullt Vulkan Arena høvler de oss ned med brutal «old school» death metal som river godt. Vokalisten growler og skriker hest over tunge, harde, kjappe og hvirvlene riff som drar sinnet ditt rundt og rundt og rundt.

-Tina-

 Nachash

Det er alltid ekstra moro å få med seg konsertene på Pokalen på Inferno Klubbdagen, for det er så mye rare og obskure band man aldri har hørt om som får slippe til her. Første band på Pokalen i kveld er Oslobandet Nachash, som varter opp med Deathly Black Metal. De har mange tilhengere i salen og det skyldes nok at debutkassett EP’en de kom med i 2015 tok undergrunnen med så heftig storm at etter å ha solgt ut alle de 300 kassettene slo bandet til med et nytt opplag. Denne gang på mer tilgjengelige formater som cd og vinyl, garantert til manges store glede. Nachash kan vise til influenser blant gamle storheter som Mercyful Fate og Master’s Hammer. Kveldens konsert starter med en skrekkfilmintro og hva skal man si, det er rett og slett bare veldig, veldig kult! Nachash er som et friskt pust fra det dypeste mørket. Det røffe lydbildet kler musikken veldig bra. Vokalen er ru, hul og hes. Låtoppbyggingen er kul med lange instrumentale passasjer og mye gitarriff.  Dette er suggererende saker som du umiddelbart bare vil ha mer av.

-Tina-

Vesen

På Vulkan Arena svinger Vesen i gang sin Black og Thrash – Metal til forrykende hurtige Oompa takter ispedd heftige gitarsoloer og hvesende vokal. Sprekt! De presenterer seg selv så treffende underveis: «Vi er Vesen fra Norge og vi speller stygg Heavy Metal!». Det går såpass kjapt unna at man nesten blir litt stressa. De har en sprelsk og helt særegen kombo av musikalske elementer som utfordrer publikum, og som det er vanskelig og ikke bli fascinert av. Og ja, det er morsomt når man kommer over det første «sjokket».

-Tina-

 Whip åpner med en skingrende falsk versjon av Karius og Baktus, med en trompet som er så ustemt at man krymper seg litt. Scenekostymet består av hvit frakk og hullete klær og ansikter smurt inn i skitt. Musikken er repetitiv og rytmisk som en vegg av støy med nokså pønkete vokal. Det er tøft og kult og galskapen sitter løst. Dette er stinkende og nådeløs death thrash. Whip pisker deg inn i sin nådeløse mareritt og horror dimensjon fylt av disharmonier. Det veksler mellom tidvis røft og tidvis avantgardistisk – som om de spiller flere melodier i flere retninger samtidig. De slår godt an blant folk i lokalet som følger nøye med og applauderer heftig mellom låtene.

-Tina

Red Harvest

Vulkan Arena er nesten slitsomt fullt av folk som har kommet for å se Oslobandet Red Harvest. Etter å ha holdt koken helt siden 1989 og lenge vært blant de mest aktive bandene på den Norske Metal Scenen, la de opp i 2010. Det er tydelig at fansen er glad for å se dem igjen. Red Harvest gjør en veldig bra konsert, som er deres første i hjembyen siden 2009. Det er intenst, tungt, hardt og sårt og publikum står som trollbundet foran scenen. Det ser ut som Red Harvest synes det er helt ålreit å være tilbake også, så forhåpentligvis ser vi mer til dem framover.

-Tina-

Tangorodrim fra Israel er en snodig gjeng. Rent imagemessig spriker de i alle retninger og ser ikke spesielt metal ut. Hadde jeg sett dem på gaten hadde jeg aldri tatt dem for å være et metalband. Dette er Tangorodrim’s andre(!) konsert på 21 år og sånn sett en nokså unik hendelse i seg selv, så forståelig nok er det mange, mange magasiner tilstede som skal skrive om dem i kveld. Første låt starter med feedback. Det er i det hele tatt mye feedback, eller avantgarde med plystrende feedback. Tangorodrim spiller seigt og tungt, personlig synes jeg til tider det blir litt kjedelig og forutsigbart men det er artig at de spiller på feedback og har jingler mellom låtene. Jeg sliter litt med å bestemme meg for om jeg jeg synes musikken er kul eller om det hele rett og slett er for rart.

-Tina-

Borknagar

Bergensbandet Borknagar er kveldens 2’dre «big deal band» på Vulkan Arena og for så vidt kveldens siste der oppe. Mellom låtene blir vi fortalt at Borknagar avslutter sin Sør Amerika turne på Inferno Metal Festival i Oslo. Vokalisten starter konserten med et kamprop og armen i været til et publikum som svarer med tilsvarende rop tilbake. Det er bra med respons fra salen og bandet har usedvanlig god kontakt med publikum så det til tider er magisk. Borknagar har en sterk vokal og spiller melodiøs progressiv metal, det er fullt trøkk hele veien og det ser ut som bandet storkoser seg på scenen og stemningen er på topp på et stappfullt lokale. Borknagar var det første bandet som headlinet Inferno Metal Festival i 2001 sammen med Enslaved, så jeg lurer litt på hvorfor de ikke spiller på en av hoveddagene, men en ting er klart; når Borknagar entrer scenen blir det liv!

-Tina-

Furze avslutter årets klubbkveld på Pokalen med mørk, obskur black metal. Den ene gitaristen sitter tilsynelatende og klimprer i vei for seg selv på en gammel trebenk med utskjærte opp-ned kors langs hele ryggen der rødt lys skinner gjennom. Vokalisten bærer en lang sort kappe og oksehode med lange horn og øyne som skuler mot deg. Midt i en lang gitarsolo spurter vokalisten plutselig av scenen og jeg tenker at han kanskje ble litt lei, men plutselig er han tilbake med langt lyst hår over den sorte kappen, borte er oksehodet, og konserten fortsetter. Musikken er melodiøs og har mer vokal enn de andre bandene på Pokalen i kveld. Det varierer mellom growling og vokal og musikken har en del temposkifter. Det er mye Black Sabbath i gitarriffene og mørk stemning til tross så slår det meg at riffene tidvis er direkte muntre og morsomme og fandenivoldske. Hele tiden henger stemningen mørk og farlig i det fullstappede lokalet og det blir etterhvert temmelig vilt foran scenen.

-Tina-

TORSDAG

Helheim

Etter en litt rolig kveld dagen før dro vi til det som egentlig er den første dagen av festivalen på Rockefeller og John Dee og det første bandet på Rockefeller-scenen var Helheim som allerede var klar til å starte sitt show når jeg kom, med sakte låter i veldig vikingestil og
deretter andre raskere sanger som klarte å samle en god masse med fans foran
scenen som viste bilder og landskap på skjermen som hang bak trommene.

-Asmodeus-

Panzerfaust

Tid til å forflytte seg fra Rockefeller og ned til John Dee, hvor det på denne tiden allerede var
nesten full og hvorfor ikke? Det var på tide å se Panserfaust som hadde forberedte et lite alter med stearinlys hvor den enorme vokalist ville leke med små flammer. Disse
Kanadiere begynte å sette atmosfæren av hvordan en metallfestival er, med sin rå og aggressive musikk klarte de å vekke publikum.

-Asmodeus-

Venom Inc

Og atter igjen opp til Rockefeller, hvor Old School Venom Inc med Mantas, Abbadon og Demolition Man allerede var i siget med deres instrumenter. De ville bringe oss de gamle låtene til et ikonband innen metallhistorikken og Demoliton Man trenger ikke noen sammenligning med Cronos og det gjenspeiles i reaksjon fra publikum når du feirer hver en av melodiene til disse gamle, men gode musikere

-Asmodeus-

Azarath

Endelig syntes det at folk var på festivalen og selvfølgelig, etter Venom Inc hvem vil vel ikke våkne da? Så med mer lyst og energi gikk vi ned til John Dee igjen for å se noen andre polakker som allerede blåste ut høyttalerne med deres svart/død metall og det virket som om John Dee hadde noe magisk, fordi hvert show var med et fullsatt publikum og med Azarath var det ikke noe unntak. De satte publikum i brann med sine riff og skarpe trommene uten å fjerne fortjeneste til en meget godt arbeidet guttural vokal.

-Asmodeus-

Destruction

Vi kom tilbake til Rockefeller hvor vi så et annet band som allerede var klare for å spille sin godt etablerte musikk innen thrash metal scenen. Ja, tyske Destruction som spiller sin egen stil vet hvordan de skal glede fansens sin. De vet hvordan de skal gi god stemning for å nyte resten av kvelden.

-Asmodeus-
Pillorian

Og for å avslutte natten på John Dee var det Pillorian som hadde ansvaret for. Dette amerikanske bandet kombinerer sakte svart metall med det raske og klarer å overlate publikum fornøyd med et show på nesten en time og hvor det ikke var klager fra en eneste en av de som var til stede.

-Asmodeus-

 Carcass

Litt etter litt var rommet tomt og du kunne se raden av metalheads nærmest marsjere opp til Rockefeller for å få med seg nattens hovedband, Carcass. Dette var bandet som skulle avslutte Inferno Festival’s første kveld på Rockefeller. Jeg kunne se at alle ventet på dette øyeblikket og det er forståelig, fordi det er ikke hver dag du kan se og nyte et band som dette og for oss var det en glede å se igjen dette flotte bandet som publikum aldri sluttet å glede seg over alle deres melodier.

-Asmodeus-

FREDAG

Vinterblot åpnet opp denne kvelden nede på John Dee med trøkk, power og masse kropp i stemmen. Det minner mye om polsk metall. Dyp og deilig growling som avsluttet med et voldsomt bra ekstra nummer. Trøkk i fra begynnelse til slutt.

-Jan Inge-

Insidious Desease oppe på Rockefeller ga oss også vanvittig trøkk i fra første stund. Og da snaker vi skikkelig trøkk. Ekte bulldoser metall av ypperste kvalitet. Litt lite variasjon og overganger, men det tok de igjen på gode riff partier. Lydbildet var dessverre ganske grøtete til tider og bandet var for meg kanskje kveldens store skuffelse selv om det var en helt ok konsert.

-Jan Inge-

Diabolus Incarnate

Kveldens kanskje mest brutale og sinteste band. De spilte veldig variert og morsomt og med en skikkelig dyp growlende stemme gikk rockefoten min amok. Veldig artig at en så liten mann har så stor stemme. Og selv om de leverte en bortimot perfekt konsert, så avsluttet de med to råsterke ekstra nummer som overgikk alt. Morsomt.

-Jan Inge-

Anaal Nathrakh

Fjerde band for kvelden var det tid for litt melodiøs metall. Åpningen var svært lovende med seige riff og digge overganger. Lyden var bra med massevis av trøkk, men dessverre så dabbet interessen noe av når vokalen ble for snill og det ble for melodiøst. Sikkert bra, men personlig vet jeg ikke om Inferno var det rette stedet for denne gruppen.

-Jan Inge-

Infernal War knuser det meste. Polakkene som har holdt det gående i godt og vel 20 år, har litt sånn smånazi vibber over seg. Her får du ekstremt tight og ruskete O-ompa i revers, raseriet er til å ta og føle på og det bærer lukt ned i Helvete. Kjenner jeg blir litt sur og i dårlig humør av å høre på dem, men det er kanskje meningen. Det er nokså mange som har møtt opp i mørket på John Dee for å få med seg denne råskapen.

-Tina-

Samael

Sveitsiske Samael feirer ikke bare 30 års jubileum i 2017, men lover også å gi ut nytt album i 2017! Kveldens sett består for anledningen av låter fra de 4 første skivene og låter fra det kommende albumet. Bandet er morsomme på scenen og spiller litt sånn Goth/Nu Metal med en del synth og Vorph står for en imponerende growling. Rockefeller er stappfullt av fans og stemningen er på topp blant publikum. Samael sørger for skikkelig futt, fart og show. De har veldig god kontakt med publikum og det ser ut som om de har det ordentlig gøy på scenen.

-Tina-

Crowbar

New Orleanske Crowbar spiller en type SludgeDoom/Core Metal som høres veldig Amerikansk ut. Med kulemage, glattbarberte skaller og lange skjegg, eller lange hår og skjegg, kunne de ha spasert rett ut fra en hvilken som helst mc klubb. Riffene er litt triste innimellom, men stort sett er det moro. Låtene er seige, tunge, lavmælte og sakte. Crowbar høster full jubel mellom låtene. Vokalist Kirk Windstein om å spille på Inferno og musikken deres: «It’s great to be back here! It’s kinda heavy – I think it’s very heavy!» Folk jubler allerede før neste låt starter. Crowbar fremstår som lite snobbete og pretensiøse og det liker vi.

-Tina-

Gorgoroth runder av fredagen på Rockefeller med Black Metal. De beryktede Bergenserne feirer i år 25 års jubileum med sin pakt med Satan og er et av de bandene som fremdeles holder seg til den sanne Norske Black Metal ånden. Som ventet stiller Gorgoroth i full liksminke og lange spisse nagler og kjettinger i en demonisk fremtreden med hvite øyne. Det er bare rødt lys og strobene er minst like harde som musikken og bandet selv. Vokalisten er ikke så ulik The Crypt Keeper og spyr eder og galle utover oss med marerittaktige skrik, mens resten av bandet hamrer løs hardt og brutalt i kaos og fordervelse over hvirvlende trommer og galskap. Tross all villskap er dette en bemerkelsesverdig melodiøs og avansert musikkopplevelse. Publikum, meg selv inkludert, blir både betatt og bergtatt; man blir rett og slett litt målløs.

-Tina-

LØRDAG

Audn

Hvor bra kan et oppvarmingsband bli. Fy faen så BRA. Dette er ikke et oppvarmingsband. (med oppvarmings band mener jeg banda som trøkkes ned på John Dee, og spesielt dette som åpnet opp på lørdagen) Disse gutta skulle ha toppet Rockefeller ved midnatt på Inferno, men dessverre så hadde de ikke større spalteplass, men det ble en jævla bra start på kvelden.

-Jan Inge-

Slagmaur

Død, død og atter død. En brutal oppvisning og påminnelse på døden på en vakker måte. Solid BM sound og et sterkt lydbilde. Seige og fengslende riff som lamslår deg, men kan fort bli litt for useriøst med et så dødelig og brutalt sceneshow for noen. Dritt bra konsert for de som holdt ut og taklet det.

-Jan Inge-

Zhrine

Dette er et band som det er vanskelig å putte i en bås.  Et identitetsløst band som leverte god atmosfære. De serverte energisk PM uten identitet. Det var svevende og ambiøs PM. Utrolig deilig atmosfære med god vokal. Disse gjennomfører en solid konsert.

-Jan Inge-

Belphegor

Østeriske Belphegor har siden oppstarten i 1991 herjet på nesten samtlige kontinenter med sin Djevelske Death/Black Metal og kommer med ny skive i løpet av 2017. I kveld disker de opp med knokler & rått kjøtt på scenen. Størknet blod ligger i rander nedover ansiktene deres og opp-ned kors skimtes i bakgrunnen. De kjører hardt på med et enormt lysshow. En kraftsalve av strober og røyk tordner imot oss sammen med kule, drivende riff. Serpenth på «vokills» growler gutturalt så det er bitte litt harry og høres litt ekkel ut men samtidig er det imponerende. Belphegor leverer et gjennomført og bra show.

-Tina-

 Svartidaudi

Islandske Svartidaudi går for å være «gudfedre» innen Islandsk Black Metal. De stiger stadig i gradene; i 2015 spilte de på Klubbdagen på Inferno og har siden da vunnet stadig flere tilhengere både innenfor og utenfor Norden hvor de kan vise til utsolgte giger og økende platesalg. Innhyllet i mystikk stiller Svartidaudi i kveld som vanlig med tørkle foran ansiktet og gir oss bekmørk, skingrende og dishamonisk Islandsk Black Metal som sprer evig mørke over oss på John Dee. I alle fall så lenge Svartidaudi står på scenen. Det er noe dyrisk, vilt og rått over musikken som låter akkurat passe skranglete mellom vokalistens primitive skrik.

-Tina-

Abbath

Den korte tiden Abbath står på scenen og underholder er kjempestas! De gjør en knallopptreden og Abbath er litt morsom der han mellom låtene, der de fleste lirer av seg noe fornuftig, holder en monolog i beste Skipper’n stil, før neste låt braker løs. Dette kunne vært en suksesshistorie om hvor bra headliner og avslutning Abbath sørget for på Inferno Metal Festival 2017, men slik ble det dessverre ikke. Etter 25 minutter knuser Abbath gitaren sin og så marsjer Abbath av scenen, «steik» forbanna! Visstnok pga krangel innad i bandet. Etter en lengre trommesolo forsvinner trommisen også. Tilbake står et fullpakket Rockefeller og lurer på hva som skjer før vi omsider får beskjed om at bandet dessverre ikke kommer tilbake på scenen. Skuffelsen henger tungt i lokalet og årets festival avsluttes med et skikkelig antiklimaks. I kveld var det dessverre Abbath’s indre Demon som var sjef og satt ved roret og ikke omvendt. Men det er vel sånt som kan skje, det er tross alt rock’n’roll.

Og med det er det vel bare å takke for i år og håpe på at vi alle sees igjen til neste år. På gjensyn.